Hopp til innhold

Juan Pujol García

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Juan Pujol García
Født14. feb. 1914[1][2]Rediger på Wikidata
Barcelona[2]
Død10. okt. 1988[1][2]Rediger på Wikidata (74 år)
Caracas[2]
BeskjeftigelseSpion, militært personell, dobbeltagent Rediger på Wikidata
Utdannet vedCentre educatiu privat Maristes Valldemia
EktefelleAraceli González Carballo
NasjonalitetSpania
UtmerkelserJernkorset
Honorary Member of the Order of the British Empire
Juan Pujol García på Commons

Juan Pujol García (født 14. februar 1914 (usikkert), død 10. oktober 1988) var en spansk statsborger som ble britisk dobbeltagent mot Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Fra England gjennomførte han fiktive spionasjeaktiviteter for Tyskland. Han var kjent av britene under kodenavnet Garbo og av tyskerne som Arabel.[3]

Som dobbeltagent ble Pujol dekorert med såvel det tyske Jernkorset som den britiske Order of the British Empire.

Under den Den spanske borgerkrigen utviklet Pujol avsmak for både de kommunistiske og fascistiske regimene i Europa, og bestemte seg for å bli spion for de allierte, for på den måte å «tjene menneskeheten». Pujol og hans kone kontaktet både britisk og amerikansk etterretningsorganisasjon, men begge avslo til å begynne med tilbudet.

Uforferdet av dette skapte han seg en falsk identitet som en fanatisk, pro-nazistisk, spansk statstjenestemann og lyktes i å bli tysk agent. Tysk etterretningstjeneste beordret ham å dra til Storbritannia og rekruttere flere agenter. I virkeligheten flyttet han til Lisboa og sendte derfra falske rapporter fra Storbritannia basert på en rekke offentlige kilder, så som en britisk guidebok, rutetabeller, filmaviser, magasiner og annonser.

Selv om denne informasjonen neppe ville ha tålt nærmere undersøkelse, fikk Pujol allikevel snart status som troverdig agent i den tyske etterretningens øyne. Han begynte å finne opp fiktive underagenter som kunne klandres for eventuell falsk informasjon og feil.

De allierte begynte til slutt å bruke Pujol dobbeltagent etter at tyskerne hadde brukt betydelige ressurser på å forsøke å jakte på en fiktiv konvoi han hadde satt dem på sporet av. Etter innledende intervjuer utført av Desmond Bristow ved Avdeling V (avdelingen for Den iberiske halvøy) i MI6 ble Juan Pujol tatt inn i varmen. Familien dro til Storbritannia, og Pujol fikk kodenavnet «Garbo». Pujol og hans føringsoffiser, Tomás (Tommy) Harris, brukte resten av krigen på å utvide det fiktive nettverket. Innledningsvis kommuniserte de skriftlig med de tyske føringsoffiserene, senere via radio. Mot slutten understøttet tyskerne et "nettverk" av 27 fiktive agenter.

Pujol spilte en sentral rolle i den vellykkede Operasjon Fortitude, som hadde til hensikt å villede tyskerne om tidspunkt og sted for invasjonen i Normandie i 1944. Den falske informasjonen som Pujol leverte, var med på å overbevise tyskerne om at hovedangrepet ville bli satt inn ved Pas-de-Calais, slik at de beholdt store styrker der, selv lenge etter at den virkelige invasjonen hadde funnet sted.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Pujol ble født i Barcelona i Catalonia, Spania, 14. februar 1914 (eller muligens 28. februar 1912). Hans far, Joan Pujol, var en katalaner som eide en fargefabrikk. Moren, Mercedes Guijarro García, var fra den andalusiske byen Motril i provinsen Granada. Han var det tredje av fire barn. Syv år gammel ble Pujol sendt til en kostskole i Valldemia tjue mil fra Barcelona. Der ble han de neste fire årene. Elevene hadde lov til å ferdes utenfor skolen på søndager bare dersom de hadde besøk, så hans far tok turen hver uke.

Hans mor kom fra en strengt katolsk familie, mens faren var mer sekulær og næret liberale politiske ideer. Tretten år gammel ble Pujol sendt til en skole i Barcelona drevet av sin fars kortspillvenn, pater Mossen Josep. Der ble han i tre år. Etter en krangel med en av lærerne bestemte han seg for å forlate skolen, og ble lærling i en isenkramforretning.

Pujol var innom en rekke yrkesveier før og etter den Den spanske borgerkrig. Han var elev ved en landbrukshøyskole i Arenys de Mar og ledet forskjellige virksomheter, bl.a. en kino.[4][5]

Hans far døde noen få måneder etter Den andre republikks fødsel i 1931, mens Pujol var iferd med å fullføre sin utdannelse som fjørfebonde. I begynnelsen av Den spanske borgerkrig ble farens fabrikk overtatt av arbeiderne.

Den spanske borgerkrig

[rediger | rediger kilde]

I 1931 avtjente Pujol sine seks måneders verneplikt i en kavalerienhet under Det 7. lette artilleriregiment. Han visste at han var uegnet for en militær løpebane, han hatet ridning og påstod at han manglet «viktige kvaliteter, så som lojalitet, sjenerøsitet og ære».

Da den spanske borgerkrig brøt ut i 1936, var Pujol leder for en fjørfegård nord for Barcelona. Hans søster Elanas forlovede ble tatt til fange av republikanske styrker, og senere ble hun og moren arrestert og anklaget for å være kontrarevolusjonære. En slektning som var fagforeningsmann fikk dem omsider løslatt.

Pujol ble innkalt til militærtjeneste på den republikanske siden, men var motstander av den republikanske regjeringen med bakgrunn i behandlingen av hans familie. Han gjemte seg i hjemmet til kjæresten inntil han ble arrestert under en razzia. Han slapp fri etter en uke med hjelp fra en monarkistisk motstandsgruppe, Socorro Blanco. De skjulte ham til de kunne produsere falske identitetspapirer som viste at han var for gammel til militærtjeneste.

Han gjenopptok arbeidet på fjørfefarmen som i mellomtiden hadde blitt rekvirert av den lokale republikanske regjeringen. Den ble nå styrt av en komite etter sovjetmodell, men den var ikke økonomisk bærekraftig. Erfaringene med komitestyring intensiverte hans antipati mot kommunismen.

Han sluttet seg til den republikanske siden ved hjelp av falske papirer, men hadde til hensikt å desertere så snart som mulig. Han meldte seg frivillig til å strekke telegrafledninger i nærheten av frontlinjene. Derfra klarte han å slutte seg til den nasjonalistiske siden under slaget ved Ebro i september 1938. Men Pujol ble like dårlig behandlet på den nasjonalistiske siden. Han mislikte deres fascistiske karakter og ble fengslet av sin oberst for å ha uttrykt sympati med det avskaffede monarkiet.

Hans erfaring med begge sider etterlot ham med en dyp forakt både for fascismen og kommunismen, representert ved Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Han var stolt over at han hadde klart å tjene begge sider uten å avfyre ett eneste skudd mot noen. Etter å ha blitt dimittert fra den nasjonalistiske hæren møtte han sin fremtidige kone, Araceli Gonzalez, i Burgos. De giftet seg i Madrid og fikk ett barn, Juan Fernando.

Andre verdenskrig og dobbeltagent

[rediger | rediger kilde]

Uavhengig spionasje

[rediger | rediger kilde]

I 1939, under de innledende månedene av andre verdenskrig, bestemte Pujol seg for at han måtte gjøre en innsats «for menneskehetens beste» (og for å motarbeide Franco-regimet) ved å hjelpe Storbritannia, som sammen med sitt imperium nå var Tysklands eneste motstander.

Han forsøkte å få britene interessert ved tre anledninger, blant annet gjennom sin kone (selv om Pujol senere redigerte hennes andel i arbeidet ut av sine memoarer), men de viste ingen interesse for å verve ham. Derfor bestemte han seg for å etablere seg som tysk agent på egenhånd før han kontaktet britene igjen for å tilby sine tjenester som dobbeltagent.

Pujol skapte seg en identitet som en fanatisk pro-nazistisk, spansk offentlig tjenestemann som kunne reise til London på offisielt oppdrag; han fikk også et falskt spansk diplomatpass ved å lure en typograf til å tro at han arbeidet for den spanske ambassaden i Lisboa.[6] Han kontaktet Friedrich Knappe-Ratey, en agent for det tyske Abwehr (den militære kontraspionasjen) i Madrid, med kodenavn «Frederico».[7] Abwehr bedømte Pujol som ekte vare og ga ham et lynkurs i spionasje (inkludert kodeskrift), en flaske med usynlig blekk, en kodebook og 600 dollar til dekning av utgifter. Hans instruksjoner var å flytte til Storbritannia og rekruttere et nettverk av agenter der.

Han flyttet i stedet til Lisboa, og ved hjelp av en turistguide for Storbritannia, oppslagsverk og tidsskrifter fra Lisboas offentlige bibliotek samt det han så i filmavisen, laget han tilsynelatende troverdige rapporter som utga seg å komme fra London. Han forega at han jevnlig reiste omkring i Storbritannia og presenterte sine reiseutgifter basert på priser fra en rutebok for den britiske jernbanen. En lite problem var at han ikke forstod det tolvtallsbaserte brøksystemet den britiske valutaen ble inndelt i,[8] uttrykt i pund, shilling og pence, og han var ikke i stand til å oppgi sine utgifter nøyaktig. I stedet ga han et overslag og sa at han ville sende totalen senere.[9] I løpet av denne tiden diktet han opp et omfattende nettverk av fiktive underagenter som bodde i ulike deler av Storbritannia. Siden han faktisk aldri hadde besøkt De britiske øyer, gjorde han flere feil, som for eksempel å hevde at hans påståtte kontakt i Glasgow «ville gjøre hva som helst for en liter vin», uvitende både om skotske alkoholvaner og om at Storbritannia ikke brukte det metriske system. Hans rapporter ble fanget opp av britene, og virket så troverdige at den britiske kontraspionasjen MI5 iverksatte en storstilt spionjakt på De britiske øyer.

I februar 1942, etter at også USA hadde gått inn i krigen, kontaktet enten Pujol selv eller hans kone (det eksisterer ulike versjoner av historien)[10] den amerikanske marineløytnanten Patrick Demorest ved militærattacheens kontor i Lisboa, som innså hans potensial som dobbeltagent. Demorest satte seg deretter i forbindelse med sine britiske kolleger.

Arbeidet med MI5

[rediger | rediger kilde]

Britene hadde blitt klar over at noen hadde desinformert tyskerne, og innså verdien av dette etter at den tyske marinen hadde kastet bort tid og krefter i et forsøk på å jakte på en ikke-eksisterende konvoi de hadde fått informasjon om i en rapport fra Pujol.

Han ble forflyttet til Storbritannia den 24. april 1942 og fikk kodenavnet «Bovril», etter merkenavnet på en type kjøttbuljongkonsentrat. Etter å ha blitt avhørt og klarert av MI6-offiseren Desmond Bristow, bestemte Bristow at Pujol skulle ha MI5-offiseren Tomás Harris (som snakket flytende spansk) som føringsoffiser. Pujols agentnavn ble endret til «Garbo», etter Greta Garbo.[11] Pujols kone og barn fulgte ham senere til Storbritannia.

Til å begynne med hadde Pujol vært underlagt den såkalte XX Committee. Cyril Mills var der i utgangspunktet Bovrils føringsoffiser, men han snakket ikke spansk og forsvant raskt ut av bildet. Mills' viktigste bidrag var at han, etter å ha forstått de virkelig ekstraordinære dimensjonene av Pujols fantasi og prestasjoner, foreslo at kodennavnet skulle endres til «verdens beste skuespiller», og Bovril ble til Garbo. Ansvaret for Garbo gikk videre til den spansktalende offiseren Harris. Til sammen skrev Harris og Pujol 315 brev, hvert på gjennomsnittlig 2 000 ord, som ble sendt via en postboks i Lisboa til tyskerne. Hans fiktive spionnettverk var så effektivt og rapportene så omfangsrike og detaljerte at hans tyske føringsoffiserer ble overveldet. De gjorde ingen ytterligere forsøk på å rekruttere flere spioner i Storbritannia, ifølge Official History of British Intelligence in World War II.

Pujols føringsoffiser i MI5,Tomás («Tommy») Harris

Garbo var unik blant Storbritannias dobbeltagenter, forsåvidt som han selv hadde satt seg fore å bli det helt fra begynnelsen av.[12] De øvrige dobbeltagentene i britisk tjeneste hadde opprinnelig vært spioner for fienden, som var blitt omvendt til å arbeide for britene etter å ha blitt avslørt, noe som gjorde det påkrevet at de arbeidet under overvåkning.

Den informasjonen Pujol sendte til tysk etterretning var en blanding av komplett fiksjon, ekte informasjon av liten militær verdi, og ekte, verdifull militær etterretning som ble forsinket med vilje. I november 1942, like før Operasjon Torch, de alliertes landing i Nord-Afrika, rapporterte for eksempel Garbos fiktive agent ved munningen av Clyde at en konvoi av troppeskip og krigsskip hadde forlatt havnen malt i kamuflasjefarger tilpasset Middelhavet. Brevet var poststemplet før landgangen og sendt via luftpost, men ble timet til å ankomme for sent til å være virkelig nyttig. I svaret Pujol mottok fra tysk side stod det at «vi beklager at de kom for sent, men de siste rapportene var fantastiske». Pujol forega å kommunisere med tyskerne via et bud, en KLM-pilot villig til å bringe meldinger til og fra Lisboa mot kontanter. Dette betydde at leveransen av meldinger var begrenset til KLMs tidtabeller. I 1943, som et svar på en tysk forespørsel om raskere kommunikasjon, opprettet Pujol og Harris en fiktiv radiooperatør. Radiosignaler ble nå den foretrukne metode for kommunikasjon.[13]

Ved ulike anledninger måtte han finne opp grunner til hvorfor hans oppdiktede agenter hadde unnlatt å rapportere lett tilgjengelig informasjon som tyskerne til slutt ville finne ut av. For eksempel fortalte han at hans Liverpool-agent hadde blitt syk rett før en stor flåtebevegelse fra denne havnen, og dermed ikke hadde vært i stand til å rapportere dette.[14] For å støtte denne historien «døde» denne agenten til slutt og en nekrolog ble satt inn i lokalavisen for ytterligere å overbevise tyskerne.[15] Tyskerne ble sågar overtalt til å betale pensjon til den fiktive agentens enke.[16]

For radiokommunikasjon måtte «Arabel» bruke den sterkeste kryptering som tyskerne hadde.Tyskerne hadde betrodd Garbo dette systemet, som i sin tur ble gitt videre kodeknekkerne i Bletchley Park. Garbos krypterte radiomeldinger ble mottatt i Madrid, manuelt dekodet og på ny kryptert med en Enigma-maskin for endelig radiooverføring til Berlin. Å kjenne den opprinnelige teksten ga kodeknekkerne det best mulige kildemateriale for å knekke kodenøkkelen i Enigma-systemet, når den re-kodede teksten ble avlyttet i andre etappe.[17]

Operasjon Fortitude

[rediger | rediger kilde]

I januar 1944 hadde tyskerne latt Pujol få vite at de trodde at en storstilt invasjon av Europa vestfra var nært forestående, og ba om å bli holdt informert. Denne invasjonen var Operasjon Overlord, og Pujol spilte en ledende rolle i Operasjon Fortitude, en bedragkampanje for å skjule Overlord. Han sendte over 500 radiomeldinger mellom januar 1944 og D-dagen, til tider mer enn tjue meldinger per dag.[18] Under planleggingen av landgangen i Normandie, kom den allierte overkommando frem til at det var svært viktig at den tyske krigsledelsen ble villedet til å tro at landingen ville skje over Doverstredet.

For å opprettholde Garbos troverdighet ble det besluttet at han (eller en av hans agenter) burde advare tyskerne om tidspunkt for og enkelte detaljer om selve invasjonen av Normandie, riktignok for sent til at de kunne rekke å iverksette effektive mottiltak. Det ble avtalt spesielt med de tyske radiooperatørene at de skulle vedbli å lytte etter Garbos meldinger gjennom natten mellom 5. og 6. juni 1944, under foregivelse av at en underagent når som helst ville komme med viktig informasjon. Da Garbo endelig tok kontakt kl. 3 natt til 6. juni, mottok han imidlertid intet svar fra de tyske operatørene før klokken 8 om morgenen. Pujol vendte imidlertid uhell til hell ved nå å kunne la Garbo legge til mer operative detaljer til meldingen. Dermed økte tiltroen tyskerne hadde til ham. Garbo fortalte sine tyske kontakter at han var forferdet over at hans første budskap ikke ble mottatt og skrev: «jeg kan ikke godta unnskyldninger eller uaktsomhet. Hadde det ikke vært for mine idealer, ville jeg oppgitt arbeidet.»

En oppblåsbar dummy M4 Sherman tank.

Den 9. juni (tre dager etter D-dagen) sendte Garbo en melding til tysk etterretning som ble videresendt til Adolf Hitler og Oberkommando der Wehrmacht (OKW, den tyske overkommando). Garbo meddelte at han hadde konferert med sine viktigste agenter og utarbeidet en kampoppsetningsplan som viste 75 divisjoner i Storbritannia; i virkeligheten var det bare ca. 50. En del av «Fortitude»-planen var å overbevise tyskerne om at en fiktiv arme var stasjonert sør og øst i Storbritannia, First U.S. Army Group, bestående av 11 divisjoner (150 000 mann) og under kommando av general George Patton.

Bedraget ble underbygget av falske fly, oppblåsbare tanks og varevogner som hele tiden kjørte omkring i området og kringkastet forskjellig radioskravel. Garbos melding påpekte at ingen enheter fra denne formasjonen hadde deltatt i invasjonen, og derfor burde den første landsettingen bare betraktes som en avledningsmanøvre. En tysk melding til Madrid sendt to dager senere sa: «alle rapporter som ble mottatt i forrige uke fra Arabel [Pujols tyske dekknavn] er blitt bekreftet uten unntak, og må beskrives som svært verdifulle.» En etterkrigsundersøkelse av tyske dokumenter viste at under Operasjon Fortitude var ikke mindre enn sekstito av Pujols rapporter inkludert i et OKW-sammendrag.[19]

OKW aksepterte Garbos rapporter så fullstendig at de gjennom juli og august måned 1944 beholdt to panserdivisjoner og 19 infanteridivisjoner ved Pas de Calais i vente på en ny invasjon. Den tyske øverstkommanderende i vest, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, forhindret at general Erwin Rommel flyttet disse divisjonene til Normandie. Det var flere tyske tropper i Pas de Calais-regionen to måneder etter Normandie-invasjonen enn det hadde vært på D-dagen.[20]

I slutten av juni ble Garbo instruert av tyskerne om å rapportere om fallende V-1 flyvende bomber over London. Det var umulig å finne noen måte å gi desinformasjon på uten å vekke mistanke, og britisk side ønsket ikke at tyskerme skulle få ekte informasjon. Derfor arrangerte føringsoffiseren Harris at Garbo ble «arrestert».[21][22] Han "vendte tilbake" til tjeneste noen dager senere, men hadde nå «behov» for å unngå London, og videresendte et «offisielt» brev med beklagelse fra Innenriksdepartementet for sin ulovlige arrestasjon.[23] Tyskerne betalte i alt Arabel 340 000 dollar[24] for å understøtte hans "nettverk", som på ett tidspunkt bestod av 27 fiktive agenter.[25]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Den 29. juli 1944 ble Arabel tildelt Jernkorset av 2. klasse for sin fortjeneste av den tyske krigsinnsatsen. Utmerkelsen var normalt forbeholdt stridende og det var nødvendig med Hitlers personlige godkjennelse.[26][27] Jernkorset ble overrakt via radio, og Pujol fikk selve medaljen fra en av sine tyske føringsoffiserer etter at krigen var slutt.

Som Garbo ble Pujol tildelt Den britiske imperieorden av kong George VI den 25. november 1944.[28] Tyskerne forstod aldri at de hadde blitt lurt, og dermed ble Pujol en av de ytterst få – kanskje den eneste – til å motta dekorasjoner fra begge sider under andre verdenskrig.

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen fryktet Pujol represalier fra overlevende nazister. Med hjelp fra MI5 reiste Pujol til Angola og forfalsket der sin død av malaria i 1949. Han flyttet deretter til Lagunillas, Venezuela, hvor han bodde i (relativ) anonymitet og drev en bokhandel og en gavebutikk.[29][30]

Pujol skilte seg fra sin første kone og giftet seg med Carmen Cilia, og fikk to sønner, Carlos Miguel og Juan Carlos og en datter som døde i 1975, tyve år gammel. I 1984 flyttet Pujol til sin sønn Carlos Miguels hus i La Trinidad, Caracas.

Den britiske politikeren Rupert Allason, som skrev bøker under pseudonymet Nigel West, ble i 1971 interessert i Garbo. I flere år hadde han intervjuet diverse tidligere etterretningsoffiserer, men ingen kjente Garbos virkelige navn. Til slutt kunne Tomas Harris' venn Anthony Blunt, en av de sovjetisk spionene som hadde vært muldvarper i MI5, fortelle at han hadde møtt Garbo, og kjente ham som «Joan eller José García». Allasons gransking sto deretter stille frem til 1984, da en tidligere MI5-offiser som hadde vært i Spania ga ham Pujols fulle navn. Allason ansatte en researchassistent til å ringe hver eneste J. García i telefonkatalogen for Barcelona, og fikk tilslutt kontakt med Pujols nevø. Pujol og Allason møttes i New Orleans 20. mai 1984.[31]

På Allasons oppfordring reiste Pujol til London og ble mottatt av prins Philip på Buckingham Palace i en usedvanlig lang audiens. Etterpå avla han et besøk i Spesialstyrkenes Offisersklubb og ble der gjenforent med en gruppe av sine tidligere kolleger, deriblant oberst T. A. Robertson, oberst Roger Hesketh, Cyril Mills og Desmond Bristow.[32]

På 40-årsjubileet for D-dagen, den 6. juni 1984, reiste Pujol til Normandie for å besøke strendene og ære de falne.

Død

[rediger | rediger kilde]

Pujol døde i Caracas i 1988 og er gravlagt i Choroní,[33][34] en by i Henri Pittier-nasjonalparken ved det Karibiske Hav.[35][36]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • The Counterfeit Spy (1973), av den britiske journalist Sefton Delmer; Pujol García's navn ble endret til «Jorge Antonio» for å beskytte den gjenlevende familie
  • The Eldorado Network (1979), av den britiske forfatter Derek Robinson, utgitt seks år før Nigel West's biografi.
  • Operation Garbo: The Personal Story of the Most Successful Double Agent of World War II, skrevet i fellesskap av Juan Pujol og Nigel West, London: Weidenfeld and Nicolson, 1985.
  • Overlord, Underhand (2013), av den amerikanske forfatter Robert P. Wells er en fiksjonaøisert gjenfortelling av histotrien om Juan Pujol García (Agent Garbo), dobbelagent i MI5, fra den spanske borgerkrig til 1944. ISBN 978-1-63068-019-0.

Film-og TV

[rediger | rediger kilde]
  • Garbo: The Spy (El espía). Dokumentarfilm, regissert av Edmon Rochelle, produsert av Ikiru Films, Colose Producciones, Centuria Films, Spania 2009.[37]
  • The Man Who Fooled the Nazis. En 90-minutter lang spansk dokumentar produsert i Storyville serie, først vist på BBC Four, 22. februar 2011.[38]
  • Secret D-Day – US television, 1998 – portrettert av den franske skuespiller Sam Spiegel.[39]
  • Garbo-Master of Deception. 1992 Columbia House og A&E 30-minutter dokumentar

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Joan Pujol i Garcia, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0053318[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Spansk biografisk leksikon, oppført som Juan. Garbo Pujol García, Spanish Biographical Dictionary ID 43560/juan-pujol-garcia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Masterman, John C (1972) [1945]. The Double-Cross System in the War of 1939 to 1945. Australian National University Press. ISBN 978-0-7081-0459-0. 
  4. ^ Seaman (2004). p. 30.
  5. ^ Seaman (2004). p. 8.
  6. ^ Seaman (2004). p. p. 46.
  7. ^ Haufler (2011) p. p. 90 «…code-named Fredrico but whose real name was Friedrich Knappe-Ratey»
  8. ^ Levine, Joshua. Operation Fortitude. HarperCollins UK. ISBN 978-0-00-741324-9. 
  9. ^ Seaman (2004). p. 59.
  10. ^ Weber, Ronald. The Lisbon Route: Entry and Escape in Nazi Europe. Government Institutes. s. 331. ISBN 978-1-56663-876-0. 
  11. ^ Holt (2010). p. 210.
  12. ^ Pujol (1985) p. 60 «GARBO's case was to be unique because he had specifically set out to become a double-agent.»
  13. ^ Holt (2010). p. 213.
  14. ^ Seaman (2004). p. 96.
  15. ^ Seaman (2004). p. 106.
  16. ^ Seaman (2004). p. 126.
  17. ^ Seaman (2004).
  18. ^ Seaman (2004). p. 342 "…which at times amounted to more than twenty messages per day.
  19. ^ Pujol (1985). p. 196 «The post-war analysis demonstrated that, during the FORTITUDE campaign period, no less than sixty-two of his messages were quoted in the German high command's intelligence summaries.»
  20. ^ Pujol (1985). p. 197 «Indeed, there were more German forces in that region at the end of June than there had been on D-Day.»
  21. ^ Seaman (2004). p. 75, p. 259.
  22. ^ Seaman (2004). p. 159.
  23. ^ Seaman (2004). p. 397.
  24. ^ Shugaar, Antony; Guarnaccia, Steven. I Lie for a Living: Greatest Spies of All Time. National Geographic. s. 71. ISBN 978-0-7922-5316-7. 
  25. ^ Seaman (2004). p. 40.
  26. ^ Pujol (1985). p. 159 "With great happiness and satisfaction I am able to advise you today that the Fuhrer has conceded the Iron Cross to you for your extraordinary merits, a decoration which, without exception, is granted only to first-line combatants.
  27. ^ Seaman (2004). p. 75, 286.
  28. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. desember 2011. Besøkt 20. februar 2017. 
  29. ^ Campbell, Oliver L. (6. juni 2004). «Juan Pujol, alias Garbo, was the double agent who had convinced the Germans the invasion was to take place at the Pas de Calais and not at Normandy». VHeadline. Arkivert fra originalen 10. november 2005. Besøkt 21. februar 2012. 
  30. ^ Campbell, Oliver L. (4. desember 2002). «Not Such an Ordinary Man». VHeadline. Arkivert fra originalen 10. november 2005. Besøkt 21. februar 2012. 
  31. ^ Pujol (1985). p. 7 "Our rendezvous was to be in New Orleans.
  32. ^ Pujol (1985). p. 2 «Late in May 1984 a group of retired intelligence officers gathered in the drawing room of the Special Forces Club to be reunited with a spy reported dead in 1959.»
  33. ^ Juárez Camacho, Javier. Juan Pujol, el Espía que Derrotó a Hitler [Juan Pujol, the spy who defeated Hitler] (på spansk). Madrid: Temas de Hoy. ISBN 978-84-8460-372-6. Besøkt 22. februar 2012. 
  34. ^ (en) Juan Pujol García hos Find a Grave
  35. ^ http://www.venezuelatuya.com/centro/choronieng.htm. 
  36. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. mars 2012. Besøkt 2. mai 2019. 
  37. ^ GARBO The Spy: The Man Who Saved The World. Spain: Ikiru Films. 2009. 
  38. ^ «The Man Who Fooled the Nazis». Fraser, Nick: Series Editor; Roch, Edmon: Director. Storyville. BBC. BBC Four. 22. februar 2011. Besøkt 24. februar 2012.
  39. ^ (en) Secret D-Day på Internet Movie Database
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Juan_Pujol_García&oldid=24366021»