Hopp til innhold

«Kronan»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Kronan»
Rekonstruksjon av admiral Jacob Hägg
Karriere
LandSverige
FlaggstatSverige
SkipstypeLinjeskip
Bygget1672 ved Skeppsholmen i Stockholm
Kjølstrekkingoktober 1665
Sjøsatt31. juli 1668
Operativ1672
SkjebneSenket under Slaget ved Öland 1. juni 1676
Tekniske data
Deplasementca 2 300 tonn
Lengde52,1 m
Bredde12,9 m
Dypgående6,23 m
FramdriftSeil
PansringIngen
BestykningPlan for 126 kanoner fra 6 til 36 punds
Faktisk bestykning; 105 kanoner
Mannskap500 sjømenn
300 soldater

«Kronan» var et svensk krigsskip (regalskip) som tjenestegjorde som flaggskip for den svenske flåten i Østersjøen i 1670-årene.

Sammenfattet oversikt

[rediger | rediger kilde]

Krigstjeneste og forlis

[rediger | rediger kilde]

«Kronan» var et av verdens største fartøy i sin samtid. Etter noen få års tjeneste og to sjøslag mot danske og nederlandske flåtestyrker, forliste «Kronan» i slaget ved Öland den 1. juni 1676. Forliset skyldtes at skipet kantret i en altfor brå manøver. Ved kantringen ble kruttmagasinet, som lå i baugen, antent. Det meste av den forreste delen av styrbordsiden ble sprengt bort. Over 800 menn omkom da «Kronan» sank. Med i dypet fulgte over 100 kanoner, verdifull utrustning, private eiendeler og store pengesummer fra krigskassene.

Tapet av flaggskipet «Kronan» var et hardt slag for Sverige under den skånske krigen. Som flåtens største og tyngst bevæpnede skip var «Kronan» også et viktig symbol for kongemakten. Med forliset mistet flåten nesten ti prosent av det aktive mannskapet, men også flåtens øverste offiser, riksadmiral Lorentz Creutz, og en rekke høytstående offiserer. Ettersom slaget ved Öland og sjøkrigen i 1676 resulterte i nederlag, ble det oppnevnt en kommisjon som skulle undersøke om noen kunne klandres. Ingen ble dømt, men Creutz måtte bære mye av ansvaret for forliset, siden han ikke hadde erfaring til sjøs og fra sjøkrig.

Nyere forskning har vært mer forsiktig med å klandre Creutz. Istedenfor har man pekt på dårlig organisasjon innen flåten og mangel på erfarent og kompetent befal. Adelige offiserer ble prioritert framfor ikke-adelige (ofrälse), til tross for at de sistnevnte - som stort sett kom fra handelsflåten - hadde stor kompetanse i sjømannskap.

Funnet som vrak i 1980

[rediger | rediger kilde]

«Kronan» ble funnet i 1980 av en gruppe med den kjente vrakforskeren Anders Franzén, som hadde funnet «Vasa» i 1950-årene, i spissen. Deretter ble det organisert årlige undersøkelser for å kartlegge vrakplassen og berge gjenstander. Etter «Vasa» er «Kronan» et av de meste oppsiktsvekkende vrakfunn i Østersjøen. Hittil er over 30 000 ulike gjenstander hentet opp fra vrakplassen for å bli konservert. Mye er stilt ut i Kalmar läns museum. Museet har i dag ansvar for de arkeologiske utgravningene og den permanente utstillingen rundt «Kronan».

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Kart over Sveriges territoriale erobringer og tap 1560-1815. Sverige var på sitt høyeste som stormakt da «Kronan» ble bygd.

Sverige nådde høydepunktet som europeisk militærmakt i den såkalte Stormaktstiden, og ble en betydelig maktfaktor i Europa fra 1660. Med krigen mot Danmark 1657-1658 hadde svenskekongen Karl X Gustav gjennom et vågestykke av de sjeldne ført hæren over isen på Lillebælt og Storebælt, og marsjerte rett inn i Danmarks hjerte for å erobre Danmark en gang for alle. Da ville Sverige ha kvittet seg med sin erkefiende og kunne kanskje overta den lukrative Øresundstollen. Men stormaktene i Europa ønsket heller at Østersjøen skulle deles mellom ulike makter. Kongeriket England og De forente Nederlandene gikk i forbund med Danmark, og Karl X Gustavs forsøk på å underlegge seg Danmark mislyktes. Med hele nåværende Finland i svensk besittelse, samt besittelser i Baltikum og Pommern, dominerte likevel Sverige Østersjøen.[1]

På begynnelsen av 1670-årene var den svenske formynderregjeringen preget av et svakt styre, men rikskansler Magnus Gabriel De la Gardie argumenterte for å styrke båndene til Frankrike. Dette resulterte i en fransk-svensk allianse i 1672. Samme år ble De forente Nederlandene angrepet av Frankrike, en hendelse som skapte stor diplomatisk uro på kontinentet. I april 1674 la den franske ambassadøren fram et forslag til Sverige om å forsterke de stående svenske troppene i Pommern til 22 000 mann, i bytte med et stort pengebeløp.[2]

Situasjonen for Sverige var vanskelig, og det franske presset om å gå inn i Brandenburg ble til slutt avgjørende. I desember 1674 gikk general Carl Gustaf Wrangel til angrep. Ennå hadde krigen ikke begynt for alvor, men et halvår senere erklærte De forente Nederlandene krig som et resultat av dette angrepet. Samtidig led Sverige et nederlag ved Fehrbellin, som militært sett kanskje ikke hadde så stor betydning, men som ble et stort prestisjenederlag for den svenske militærmakten. Danmark-Norge svarte med en krigserklæring 2. september 1675 til Sverige. I slutten av juni 1676 gikk en dansk hær i land i Skåne. For å forsvare de svenske interessene var det nødvendig med en sterk flåte.[3]

Flåtens ekspansjon

[rediger | rediger kilde]

Fra 1650-årene pågikk det en forandring av de europeiske statenes orlogsflåter. Tidligere hadde sjøstridstaktikken gått ut på at skip sloss mot hverandre individuelt eller i mindre grupper i det som kalles melée-taktikk eller nærkamp. I den første krigen mellom England og De forente Nederlandene på 1650-årene begynte man å utvikle den såkalte linjetaktikken, der flåtestyrkene kjempet i en rett linje, baug mot akter. Skipet til den øverstkommanderende lå i midten for bedre å kunne kontrollere styrkene. Tidligere hadde utfallet i sjøkriger blitt avgjort ved å erobre motstanderens skip ved entring. I den andre halvdelen av 1600-tallet ble det lagt større vekt på overlegen ildkraft for å senke fiendtlige fartøyer eller tvinge dem ut av strid. Øverstkommanderendes oppdrag i sjøstrid var dermed å holde sammen sin egen linje, samtidig som han forsøkte å splitte motstanderens linje. På den måten kunne han konsentrere sine styrker mot deler av fiendens flåtestyrke. Denne taktikken ble utviklet og forfinet i første halvdel av 1700-tallet og ble totalt dominerende i maritim krigføring fram til første verdenskrig.[4]

Den nye taktikken favoriserte store og robuste skip som kunne seile stabilt og holde sin plass i linjen selv i hard strid. Linjetaktikken hang også sammen med en generell utvikling i samfunnet som vektla disiplin. Mektige sentralstater gjorde krav på stående flåter, ledet av yrkesoffiserer. Krigen ble i større grad underkastet en strengere organisering. Stridsformasjoner ble med tiden mer standardisert, og skulle helst følge matematiske idealmodeller. Militærmakten økte ved at den ble sentralisert, og på slutten av 1660-årene startet man et omfattende skipsbyggingsprogram i Sverige.[5]

Stockholm fra kobbergraveringen Suecia antiqua et hodierna av Erik Dahlbergh og Willem Swidde, trykt i 1693. Utsikten viser den svenske hovedstaden som en travel havneby, i forgrunnen til høyre utsiktstårnet på Kastellholmen ved de kongelige skipsverftene på Skeppsholmen.

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

«Kronan», også kalt «Stora Kronan»,[6] var et av datidens tyngst bestykkede krigsskip, en tredekker med 105 kanoner. Skipet hadde tre dekk med kanonporter langs skipet (batteridekk). I tillegg til batteridekkene hadde skipet sju nivåer fordelt på seks dekk. Lengst nede, like over kjølen, var holdet (hålskepp på svensk). Ovenfor det og fremdeles under vannlinjen lå banjerdekket, som sammen med holdet var forrådsrom. Over dette var to helt lukkede batteridekk og ytterlig et tredje som til dels var åpent i midten av fartøyet, og overdekket med et dekk på forskipet og to på akterskipet. Dekket på forskipet utgjorde forkastellet, mens de to dekkene i akterskipet utgjorde skansedekket og poopdekket.[7]

Diagram av «Kronan»s dekkstruktur basert på en modell av Kalmar läns museum.

I første halvdel av 1600-tallet hadde man bygget skip på «hollandsk manér», med flat og rektangulær bunn som gjorde at skipet stakk relativt grunt. Byggemåten var tilpasset de grunne nederlandske farvannene, og den muliggjorde hurtigere skipsbygning. Ulempen med denne teknikken var at skipet fikk en relativt lett konstruksjon, og at det ble noe ustabilt i høy sjø. Dette siste var ikke gunstig for orlogsfartøy med skipsartilleri. «Kronan» ble isteden bygd på «engelsk manér»: Det var rundere midtskips og stakk dypere. Akterskipet var smalere og skarpere under vannlinjen, noe som minsket vannmotstanden.[8]

Lengden fra forstevnen til akterstevnen på «Kronan» var 53 m (174 fot); ikke medregnet baugsprydet og gallionen. Bredden på skipet var 12,9 m (42 fot) på det bredeste punktet mellom spantene. Det er antatt at «Kronan» stakk 6,2 til 6,8 meter (20-22 fot) dypt i vannet ved full last.[9][10] Høyden på skipet fra kjølen til den høyeste mastetoppen er ikke kjent, men Kalmar Läns museum har anslått den til nærmere 60 meter.[10]

«Kronan»s deplasement, skipets tyngde beregnet etter hvor mye vann det fortrengte, er ikke eksakt kjent ettersom man savner tilstrekkelig presise oppmålinger, men er beregnet til omtrent 2 300 tonn.[10] Dette var lite sett i forhold til antallet kanoner «Kronan» var utrustet med. Det var først i andre halvdel av 1600-tallet at man i Europa begynte å bygge tredekkere i større utstrekning. Med «Kronan» var man fremdeles inne i en eksperimentperiode. Både engelske og franske tredekkere var kjent for å være ustabile. Dette var fordi man bygde dem høye og smale, og utrustet dem med for mange kanoner. Avstanden mellom de nederste kanonportene og vannlinjen kunne derfor bli svært liten. Blåste det hardt ved en trefning, var man tvunget til å stenge de nederste portene, og da kunne man heller ikke bruke skipets tyngste kanoner. På 1700-tallet begynte man å bygge større og tyngre skip og med samme antall kanoner som «Kronan». De lå da på 3 000 til 5 000 tonn, noe som gjorde de nye skipene mer stabile. Da «Kronan» ble bygd var hun blant de tre eller fire største fartøyene i verden. Ettersom trenden med å bygge større skip tiltok gjennom årene, kom det svenske skipet på en delt syttendeplass ved forliset.[11]

Kanoner berget fra «Kronan» og utstilt på Kalmar läns museum.

Bestykning

[rediger | rediger kilde]

Ifølge den offisielle bestykningsplanen skulle «Kronan» utrustes med 124-126 kanoner; 34-36 kanoner på hvert batteridekk og ytterligere 18 på de øvre dekkene og i for- og akterkastellet. Kanonene ble klassifisert etter vekten på kulene de skjøt, som varierte fra 3 pund (1,3 kg, svensk pund) til 36 pund (15,3 kg, svensk pund), mens selve kanonene veide fra noen hundre kilo opp til fire tonn. I praksis ble de tyngste kanonene plassert lengst nede og de lettere ovenfor, for å gjøre fartøyet så stabilt som mulig. Skipets virkelige slagkraft kom fra 30- og 36-punds kanonene på nedre batteridekk, som kunne tilføye stor skade på lengre avstand enn det lettere artilleriet. En stor del av de mindre kanonene på under 18 pund ble først og fremst brukt til å skade motstanderens besetning, fremfor å ødelegge selve skipet.

I dag regner man med at antallet kanoner som «Kronan» førte var færre enn hva dokument fra 1670-årene oppgir. Spesielt de tyngre 36- og 30 pundskanonene var mangelvare hos svenskene, og de ble ofte erstattet med lettere skyts. Med utgangspunkt i hvor mange kanoner som er berget fra «Kronan» på 1680-årene og de som er funnet fra utgravningene etter 1980, antar man at antallet kanoner kunne være omtrent 105 til 110. Det stemmer også med beregninger av hvor mange kanoner som faktisk fikk plass på hvert dekk og med antallet kanonporter. Tabellen under viser lister over kanonene, der bestykningsplanen fra 1671 sammenlignes med kalkulasjonene gjort av marinehistorikeren Jan Glete.[12]

Bevæpningen på «Kronan»
1671 bestykningsplan Den aktuelle bestykningen
Nedre batteridekk 12 36-punds
16 30-punds
4 24-punds
2 18-punds		 8 36-punds
8 30-punds
10 24-punds
4 lange 24-punds
Batteridekk 36 24-punds 4 tunge 24-punds
16 lette 24-punds
6 tunge 6-punds
4 lange 12-punds
2 8-punds
Øvre batteridekk 36 lette 12-punds 10 tunge 12-punds
10 lette 12-punds
2 10-punds
2 8-punds
2 tunge 6-punds
Forkastell og skanse 20 6-punds 16 6-punds
6 3-punds
Skytevåpen, inkludert musketter, utstilt i Kalmar läns museum
Skytevåpen, inkludert musketter, utstilt i Kalmar läns museum.

Det fantes ulike typer ammunisjon til ulike typer skyts. Vanlige kanonkuler ble brukt mot skrog, mens kjede-, stang- og piklodd ble benyttet for å skade rigg og skråkapper. Trebeholdere som var fylt med kuler eller jernfragmenter fungerte som store haglegevær. Til entringsskamp førte man også med seg 130 musketter og 80 pistoler med lunte- eller flintlås. Til nærkamp hadde man 250 piker, 200 mindre håndøkser og 180 sverd.[13] Under utgravningene ble det funnet grovkalibrede hakebøsser, et våpen med stort løp, utstyrt med en hake til anlegg. Med den haket man fast våpenet i relingen for å la den ta rekylen fra den store ladningen. En av hakebørsene som ble funnet, var ladet med en liten skråkappe med 20 blykuler som skulle rydde fiendeskipets dekk for motstanderne før entring.[14]

Utsmykning

[rediger | rediger kilde]
Painting of an ornamenred skip's stern seen from the starboard side, The ship has balconies and two stories of quarter galleries With Heavy, intricate baroque ornamentation in gold on a blue background. The gold ornaments are a mix of various sculptures, floral shapes and fleurs-de-lis.
Akterskipet på det franske skipet «Soleil Royal» fra det svenske regalskipet «Kronan»s samtid, begge skip var dekorert i samme stil.

En påkostet utsmykning var på 1660-årene en viktig del av et skips karakter, selv om det avtok fra midten av århundret til fordel for mer praktiske detaljer. Det var fremdeles en hovedsak å fremheve monarkens autoritet og militære makt, i tillegg til å vise skipet som et praktbygg for omgivelsene. Jost Schütz var ansvarlig for skulpturene i den svenske marinen hele 1660-tallet, og han hadde arbeidet i dette faget siden 1630-årene. Det finnes ingen direkte bilder av utsmykningen på «Kronan», men den var mest påkostet på akterspeilet. Det finnes to bilder av «Kronan» fra akter, laget mange år senere av danske kunstnere. Claus Møinichens maleri på Frederiksborg slott fra 1686 viser akterspeilet, som domineres av to løver som holder oppe en stor kongekrone. Bakgrunnen er blå, skulpturer og ornament er i gull. Kunsthistorikeren Hans Soop mener at Møinichen kan ha overdrevet skipets størrelse og beskriver det som at «man tycker sig nästen stå inför ett franskt linjeskepp från seklets slut».[15] Et vevd tapet på Rosenborg slott avbilder «Kronan» som en todekker, og akterspeilet domineres også av kongekronen.

Arkeologene har ikke funnet nok av «Kronan»s skulpturer til å få et helhetlig inntrykk av hvordan skipet var utsmykket. Maskaroner og putti som er berget vitner imidlertid om høy kunstnerisk kvalitet og kompetent materialbehandling.[16] En større krigerskulptur som ble funnet i utgravingssesongen 1987 vitner om kvaliteten i håndverket. Hans Soop har beskrevet den som utstyrt med «pregnant snidade anletsdrag, stor mustasch och långt, svallande hår under en plymförsedd hjälm» og «i typisk härskarpose, med höger hand i sidan och med benen i klassisk kontrapoststilling... på känt barockmanér är han utrustad med ett väl tiltaget magomfång, vid denna tid tecken på hög samhällsställning och inflytande [och] en markant profil med kraftigt markerad näsa.» Soop har antydet at skulpturen kan forestille Karl XI, men ettersom man ikke vet hvilke andre skulpturer som omgav ornamentet kan man ikke avgjøre dette med sikkerhet.[17]

Byggeprosessen

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1660-årene ble det bestemt at flåten i Sverige skulle rustes opp, blant annet for å erstatte flere større skip som begynte å bli for gamle. Man trengte også et nytt flaggskip som skulle erstatte den gamle «Kronan» fra 1632, som nå hadde var tynget av alder.[18] De enorme mengder tømmer som trengtes for det nye admiralskipet ble hogd vinteren 1664-65. Kronanhistorikeren Kurt Lundgren har beregnet at opptil 7-10 hektar eikeskog med hundreårige trær ble hugd for å bygge selve skroget og som emner for master og baugspryd. Byggingen av «Kronan» begynte med (kjølstrekkingen) i oktober 1665, mens sjøsettingen skjedde etter tre år, 31. juli 1668.

Den engelske skipsbyggeren Francis Sheldon var byggmester for «Kronan». Han kom i flere tilfeller i konflikt med admiralitetet. Ledelsen for den svenske flåten klaget over at han drog ut tiden på byggingen og at han hadde brukt tid på private prosjekter, blant annet en omfattende eksport av mastetømmer til England. Sheldon selv klaget på stadige forsinkelser og pengemangel.[19] Da skipet ble sjøsatt viste det seg at slippen var for liten og aktre del av kjølen ble påførte et brudd. Sheldon ble spurt om skadene på skipet og svarte at det kunne repareres, men at den lange tiden tømmeret lå og tørket var et større problem.[20] Konflikten mellom admiralitetet og Sheldon fortsatte i flere år og bidro sterkt til at ferdigstillelsen av skipet ble forsinket. De siste skulpturene ble avsluttet i 1669, og først i 1672 var skipet ferdig rigget, taklet og bestykket. Første gang skipet kom i offisiell tjeneste var da man feiret Karl XIs tiltredelse som myndig regent i desember 1672.[21]

Besetningen

[rediger | rediger kilde]
Rekonstruksjon av kanondekket om bord i «Kronan» som del av utstillingene i Kalmar läns museum.

Som et av tidens største skip hadde «Kronan» også en stor besetning. Ved forliset hadde skipet omtrent 850 personer om bord, hvorav cirka 500 var sjømenn og 350 soldater. Kronanprosjektet i forbindelse med utgravningene av skipet i nyere tid har sammenlignet «Kronan» med størrelsen på en mellomstor svensk by på slutten på 1600-tallet og beskrevet skipet som «et samfunn i miniatyr». Om bord fantes representanter for både under- og overklasse. Kvinner fikk besøke skipet, men bare så lenge man befant seg inne i Stockholms skjærgård. Når flåten skulle ut i strid i åpent farvann, måtte kvinnene gå i land.

Om bord på «Kronan» var besetningen kledd i sivile antrekk, uten enhetlige uniformer. Adelige offiserer markerte imidlertid rangforskjellene med praktfulle, påkostede klær.[22] De eneste som bar uniformer var soldatene fra Västerbottens regiment. I 1670-årene hadde disse soldatene etter alt å dømme fått de første karolinske uniformene i blått og hvitt. Besetningen fikk ellers i noen tilfeller tildelt klær eller tøy som de sydde sjømannsklær av, slik at de i en viss grad skilte seg ut fra vanlige klær. Offiserene hadde en stor garderobe av dyre og fine klær med seg om bord, men det er uklart om disse ble brukt til hverdags. Offiserene hadde også mer praktiske antrekk.[23]

Rekrutteringen av mannskapet skjedde dels gjennom tvangsutskriving og dels gjennom det gamle rodeinndelingsverket. Båtsmenn og artillerister ble hentet fra rodene langs kysten, mens soldatene på skipet kom fra rodene i innlandet. Offiserene var ofte adelige eller fra overklassen forøvrig; de fikk sin lønn fra inndelingsverket eller fra inntektene av særlig krongods.[24] Man kan tenke seg at de høytstående offiserene hadde med seg sine personlige tjenere om bord. En verdifull jakke i rødt som ble funnet på en av likene på skipet, kan ha tilhørt en slik tjener.[25]

Opplæring og trening var forsømt på denne tiden, sett i forhold til det som ville vært et akseptabelt nivå. Sjømakter som England og Spania utviklet kompetanse ved langvarige ekspedisjoner til sjøs i Atlanterhavet. I Østersjøen hadde man bare praktisk seilingstid for orlogsflåten den ene halvdelen av året, noe som begrenset tiden for øvelse på sjøen.

Tjenestetid

[rediger | rediger kilde]
Admiral Gustaf Otto Stenbock (1614-1685) ble holdt ansvarlig for det mislykkede sjøtoktet til Svensk Pommern av den svenske kongen Karl XI.
Lorentz Creutz (1615-1676)

Etter det svenske nederlaget i slaget ved Fehrbellin 18. juni 1675 trengte de svenske besittelsene i Pommern forsterkninger, og den svenske flåten ble sendt for å støtte troppetransporter. Den svenske orlogsflåten var stor med mange store fartøyer: «Svärdet» på 1 800 tonn, «Äpplet», «Nyckeln» på cirka 1 400 tonn og det enorme «Kronan». Sammenlagt hadde man nærmere 28 store og mellomstore linjeskip og nesten like mange orlogsfartøyer. Forsyningsapparatet var derimot mangelfullt, man hadde få erfarne høytstående offiserer og underholdet for de svenske besetningene på skipene var dårlig. Danskene beskrev hånlig det svenske mannskapet som «bondedrenger dryppet i saltvann». Flåten gav seg ut til sjøs under admiral Gustaf Otto Stenbock høsten 1675, men kom ikke lengre enn til Karlsøyene utenfor Gotland.

Høstværet var dårlig, med lav temperatur og harde vinder. «Kronan» var vanskelig å varme opp, besetningen var dårlig kledd for et slikt vær og sykdommer begynte å uttynne besetningen. Provianten begynte å ta slutt, og etter at «Kronan» mistet et bauganker bestemte Stenbock å vende tilbake til Dalarö. Toktet til Pommern ble kansellert. Karl XI reagert sterkt og mente Stenbock bar ansvaret for den mislykkede turen og tvang ham til å betale 100 000 daler for ekspedisjonen.[26]

Vintertoktet

[rediger | rediger kilde]

Forsvaret i Pommern ble kraftig presset av fiendtlige styrker vinteren 1675-76, og flåten, deriblant «Kronan», ble beordret til sjøs i et desperat forsøk på å hjelpe de svenske styrkene i de nordtyske områdene. Denne vinteren var uvanlig kald, og store deler av Østersjøen var islagt. Flåtestyrken var nå under den erfarne admiralen Claas Ugglas kommando, og da den kom til Dalarö 23. januar var man innestengt av is. Riksrådet Erik Lindschöld mente de skulle sage seg ut. Med hjelp av flere hundre rekrutterte bønder begynte man å skjære opp en renne til flåtestasjonen ute ved Älvsnabben, over to mil derifra. Først 14. februar var man framme der, men da oppdaget de at også havet utenfor var islagt.

En storm løsnet på isen, men det førte til at lasteskipet «Leoparden» ble presset i stykker. En dansk flåtestyrke hadde også seilt opp langs kysten og lå på det åpne havet. Etter hvert som været ble kaldere var det håpløst å fortsette med arbeidet. Den entusiastiske Lindschöld gav opp.[27]

1676

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i mars 1676 forlot en dansk flåte på 20 fartøy under ledelse av Niels Juel København og 29. april steg hans styrker i land på Gotland. Innbyggerne overgav seg raskt. Den svenske flåten fikk ordre om å dra ut den 4. mai, men ble møtt av vanskelige vindforhold, og det holdt dem igjen til 19. mai. Den danske flåten under admiral Niels Juel hadde da dratt fra Visby og seilt mot Bornholm for å forene seg med en mindre dansk-nederlandsk styrke som begynte å krysse mellom Skåne og øya Rügen. Denne styrken skulle hindre svenske forsterkninger i å nå Pommern. Den 25. og 26. mai møtte de to flåtene hverandre mellom Bornholm og Rügen. Tross den svenske flåtens overlegenhet klarte de ikke å tilføye den allierte flåten alvorlige tap uten å miste et brannskip og et mindre fartøy. Slaget avslørte en alvorlig mangel på samordning mellom skipsbefal i flåten. Dessuten hersket det mistillit mellom riksadmiral Lorentz Creutz og hans underordnede.[28]

Etter sjøslaget ankret flåten opp ved Trelleborg hvor kong Karl XI kom med nye ordrer om å gjenerobre Gotland. Man skulle unngå strid til sjøs fram til man var forbi Ölands nordre odde for å forsøke å slåss i hjemlige farvann. Da den svenske flåten dro fra Trelleborg 30. mai, kom de i kontakt med den dansk-norske flåten som begynte å følge etter. På dette tidspunktet hadde den nederlandske generaladmiral Cornelis Tromp, en av samtidens dyktigste sjøtaktikere, sluttet seg til Juels styrke. Tromp og Juel hadde 42 fartøyer, hvorav 25 store og mellomstore linjeskip. De to flåtene fortsatte langs kysten nordover, og den 1. juni nådde man Ölands søndre odde i liten storm.

Den svenske flåten hadde problemer med å holde slaglinjen og forsøkte å komme fram før Tromps flåte. Den svenske flåten forsøkte å legge seg mellom den fiendtlige flåten og land for å få fordelen av å være i lo, og dermed få et bedre utgangspunkt for den kommende striden. De nederlandske og dansk-norske skipene lykkes i å seile høyere opp mot vinden og tok igjen forspranget på den svenske flåten, derved fikk de også den taktiske fordelen ved å være i lo. De svenske krigsskipene klarte seg dårlig i den harde vinden og flere mistet master og rær. Om formiddagen var de to flåtene snart innen skuddvidde av hverandre.[29]

Forliset

[rediger | rediger kilde]
En samtidig avbildning som deler slaget i tre faser: først de to flåter på vei nordover langs Ölandskysten, siden vises hvordan «Kronan» eksploderer og «Svärdet» omringes; og sist hvordan den svenske flåten drives på flukt av de allierte. Kopperstikk av Romeyn de Hooghe, 1676.

Ved middagstid nordøst for byen Hulterstad gjennomførte den svenske flåten noe som militærhistorikeren Ingvar Sjöblom har beskrevet som «en meget omdiskutert manøver». På grunn av misforståelser og dårlig koordinerte signaler forsøkte den svenske styrken å vende og møte fienden like før man nådde den planlagte slagplassen utenfor Ölands nordre odde. En hastig vending var en risikofylt manøver i hardt vær og måtte forberedes godt.[29] «Kronan», som man visste var noe ustabil, dreide mot vinden,[30] men hadde for stor seilføring og krenget så kraftig at det kom inn vann gjennom de åpne kanonportene. Man klarte ikke å rette opp skipet, og det la seg på siden med mastene i horisontal stilling. Etter en stund ble kruttlageret i fremste del av skipet antent, slik at en stor del av styrbordsiden foran stormasten ble sprengt bort. Akterdelen reiste seg og skipet sank fort med babord side først. Da fartøyet traff bunnen ble skroget revet opp med en stor sprekk som ytterligere svekket konstruksjonen.[31]

Under kantringen kollapset disiplin og det sosiale samholdet. Levninger fra de døde om bord på «Kronan» avslørte dype skjæresår i kranier, ryggbein, ribben og andre deler av kroppen. Hvert tiende overarmsbein og nesten hvert femte lårbein på de døde som ble funnet under utgravningene viste tegn på traumatisk vold, med gjentatte hugg- eller skjæresår ofte på samme kroppsdel. En sikker forklaring på dette kom ikke fram fra vitneerklæringer og i bevarte dokumenter fra forliset. Det er ingen ting som tyder på at en entringsstrid hadde funnet sted før forliset. Skadene stemte ikke med det som ville oppstått etter eksplosjonen i kruttlageret. Ingvar Sjöblom har tolket det som resultatene av et «blodig håndgemeng» som brøt ut da mennene forsøkt å redde seg. Osteologen Ebba Düring mente skadene på de døde var et bevis på at mennene om bord på «Kronan» brukte alle midler for å berge seg.[32]

Oberst Anders Sparrfelt (1645-1730)[33] overlevde eksplosjonen. Han befant seg på øverste dekk da skipet gikk i luften. Sparrfelt fløy over riggen på to fiendeskip og landet - uskadet - i storseilet på «Draken». En samtidig kilde beskriver Sparrfelts redning som «en forunderlig Guds nåde». Sven Olofson Ram[34] var trompetér, en stilling som bare tilkom krigsskip med admiral om bord. Trompetérerne formidlet både ordrer til mannskapet og signaler til andre skip innen hørevidde. Som flaggskip hadde «Kronan» fem trompetérer ned seg, og både Ram og hans to sønner omkom: Olof Svensson som også var trompetér, og Hans Olofsson som var skipets paukeslager. De døde synes å ha vært ved god helse da de omkom, trolig fordi de bare hadde vært kort tid i sjøen. Marinens folk fikk ikke stort mer enn ett måltid for dagen, og under lengre seilaser var de svekket av mangelfull ernæring.[35]

Maleri av Claus Møinichen fra 1686 som viser hvordan «Kronan» eksploderer samtidig som hun kantrer. Til høyre sees «Svärdet» i strid med den danske admiralen.

Etter «Kronan»s forlis fortsatte slaget i noen timer uten framgang for den svenske siden. Tapet av flaggskipet ledet til uorden blant de svenske skipene i linjeformasjonen. Det nye flaggskipet «Svärdet» ble omringet av de allierte admiralskipene og satt i brann av et nederlandsk brannskip. Bare 50 av 650 mann ble reddet fra det brennende vraket, blant de døde var Claas Uggla. Den svenske flåten flyktet siden de hadde mistet to av sine øverste befal og flåtens største skip. «Solen» gikk senere på grunn, «Järnvågen», «Neptunus» og tre mindre fartøy ble tatt av de allierte. «Äpplet» gikk på grunn etter slaget og sank utenfor Dalarö.[36]

Etterspillet

[rediger | rediger kilde]

Ifølge artillerioffiseren Anders Gyllenspak var det bare 40 personer, ham selv inkludert, som overlevde kantringen og eksplosjonen: major Johan Clerck, 2 trompetere, 14 sjømenn og 22 soldater. Det betyr at over 800 menn omkom under forliset. Blant de døde finner man riksadmiralen selv og et halvt dusin offiserer, admiralitetslegen og apotekerne.[37] Ifølge offisielle rapporter overlevde to offiserer fra Västerbottens regiment, kaptein Rosenberg og major Anders Sparrfelt. Sparrfelt skal ha blitt kastet over to skip av eksplosjonen i kruttforrådet og landet uskadd i seilet på et tredje skip ved ren og skjær flaks.[38] Tilsammen omkom nesten 1500 menn da «Kronan» og «Svärdet» gikk ned, og dagene etter slaget fløt flere hundre døde i land på Ölands østre kyst. Ifølge kyrkoherden (sognepresten) i Långlöts församling på østre Öland «vart i några dagar upptagne 183 man» som begraves på Hulsterstads kirkegård og Stenåsas kirkegårder.[39] Lorentz Creutz' legeme ble funnet og sendt til Sarvlaks i Finland hvor han ble begravd.[40]

Nyheten om den svenske fiaskoen ved Öland nådde innen en uke den svenske kongen, som straks satte ned en kommisjon for å utrede hva som hadde hendt. Karl XI ville finne ut om admiral Bär og andre offiserer hadde gjort seg skyldige i feighet eller inkompetanse. Kongen skrev 13. juni 1676 «att en del av våra sjöofficerare sig så lachement (fegt och slarvigt) föhållit - att de riksens säkerhet, välfärd och försvar [...] ställt uti den högsta hazard» - og krevde at ett «så stort crimen strängeligen bör straffas.»[41] Kommisjonen begynte sitt arbeid 7. juni og holdt på til ut i oktober 1676 uten at noen ble dømt. Admiral Johan Bär på «Nyckeln» og admiralløytnant Christer Boije, som hadde gått på grunn med «Äpplet», fikk aldri noen ny kommando i den svenske flåten. Hans Clerck på «Solen» ble forfremmet av Karl XI før kommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid.[36]

Årsakene til forliset

[rediger | rediger kilde]

Den direkte årsaken til at «Kronan» forliste var at skipet var ustabilt og ble håndtert uforsiktig. Til forskjell fra «Vasa» nesten 50 år tidligere var seilingsegenskapene ikke så dårlige. Skipet hadde vært i tjeneste i flere år og hadde vært ute i betydelig hardere vær før. Overfor undersøkelseskommisjonen nevnte artillerioffiseren Gyllenspak «Vasa» eksplisitt.[42] Gyllenspak vitnet også at noen (ikke Creutz) hadde redusert ballasten ved begynnelsen av toktet, og at man ikke hadde rukket å fylle opp drikkeforsyningene. Derfor var skipet mindre dypgående og hadde noe dårligere stabilitet enn vanlig.[43]

Det er uavklart hvorfor den svenske flåten forlot den opprinnelige planen om å møte fienden ved de «svenska skären» mellom Landsort og Ölands nordre odde og i stedet foretok en plutselig vending utenfor Hulterstad. Rosenberg og Gyllenspak fra «Kronan» mente i sine vitneerklæringer at Creutz begynte å vende etter at Claas Uggla hadde signalisert at de skulle vende. Rosenberg mente også at Bär på «Nyckeln», leder for den første eskadren, hadde begynt å vende og at Uggla derfor følte seg tvunget til å følge etter for å holde flåten samlet.[44] Offiserene Anders Homman og Olof Norman som var overlevende fra «Svärdet», mente derimot at det bare var Creutz som øverste befal som kunne ta en slik avgjørelse og at admiral Uggla bare fulgte «Kronan» i vendingen.[45]

Ifølge vitnemål for kommisjonen var uenighet mellom offiserene årsaken til at vanlige sikkerhetstiltak ikke ble fulgt da «Kronan» skulle vende. Rosenberg vitnet også at admiralløytnant Arvid Björnram og major Klas Ankarfäll hadde trettet om hvor mye seil man skulle føre og hvor nær land man burde gå.[46] Losen Per Gabrielsson skulle ifølge Gyllenspak også ha advart mot å vende i den harde blåsten, siden de hadde åpne kanonporter og siden de ikke hadde minsket seilføringen. Men han fikk ikke gehør.[47]

Mange historikere gir Creutz skylden for forliset og beskriver ham som en inkompetent sjøoffiser, som med sin manglende erfaring måtte bære ansvaret for «Kronan»s forlis.[48] Historikeren Gunnar Grandin tror at uenigheten om bord på «Kronan» handlet om at man vil utnytte det at den allierte flåten var spredt. Creutz og Björnram ville altså vende av taktiske grunner, mens Ankarfjäll og losen Per Gabrielsson tenkte på fartøyets sikkerhet. Samtidig antyder Grandin at Creutz kan ha blitt rammet av et slags mentalt sammenbrudd og av den grunn tok en dårlig beslutning.[49]

I senere tid har andre historikere kommet til at skyldfordelingen var mer komplisert, og at man ikke bare kan laste Creutz for katastrofen. Ingvar Sjöblom og Lars Ericson Wolke peker på at hans befatning snarest kunne sammenlignes med en marineminister, en administrator som ikke trengte å ha inngående vitenskap om praktiske detaljer - det å kunne vende skipet i hard vind var noe underordnede hadde ansvaret for. Lars Einarsson mener Creutz' oppfarende gemytt kan ha spilt en rolle, men at ulykken i like høy grad kan skyldes at mannskapet var utrent og uerfarent, og at det forekom åpen uenighet blant offiserene.[50]

Gjenoppdagelse

[rediger | rediger kilde]
En rekonstruksjon av en dykkerklokke av samme type som den som brukes for å berge kanoner fra «Vasa» og «Kronan» på slutten på 1600-tallet. Utstilling på Marinmuseum i Karlskrona.

Marineteknikeren og amatørhistorikeren Anders Franzén forsøkte på 1950-tallet å finne eldre vrak i Østersjøen; han ble kjent da han i 1954 fant regalskipet «Vasa» som sank i 1628. På en liste over kjente vrak, utarbeidet av Franzén, var «Kronan» med. I nærmere 30 år undersøkte han og andre havbunnen ved Ölands østkyst. I 1950- og 1960-årene undersøkte man utenfor Hulterstad, først med slepetau og senere med ekkolodd. I 1971 fant man noen planker som man trodde kunne tilhøre «Kronan». Senere i 1970-årene klarte man å begrense søkeområdet med hjelp av en sidescan-sonar og et magnetometer, et instrument som leste av forekomster av jern. Ved hjelp av undervannskameraer fikk man i august 1980 se de første bildene av vraket.[51]

Restene av «Kronan» ligger på 26 meters dyp om lag seks kilometer øst for byen Hulterstad på sørøstre Öland. Siden oppdagelsen i 1980 har man hver sommer dykket på vrakplassen og berget og registrert mer enn 30 000 gjenstander. Vilkårene for marinarkeologisk arbeid er gunstige ettersom vraket ligger langt fra land, utenfor de vanlige seilingledene. Vraket har heller ikke blitt skitnet til av landbasert forurensing eller vegetasjon. Sikten, spesielt på forsommeren, er god og kan være på over 20 meter. Bunnen består av lys, ren sand som reflekterer sollyset fra overflaten; dette gjør arbeidet med kartlegging og videodokumentasjon enklere. Per 2008 var 85 % av området kartlagt og «Kronan» har utviklet seg til et av de best dokumenterte marinarkeologiske prosjekter i Østersjøen.[52]

Kanonene

[rediger | rediger kilde]

«Kronan» var i sin samtid verdsatt til cirka 326 000 daler i sølvmynt. Kanonene alene var verdt 166 000 daler, litt mer enn halvparten av fartøyets totale verdi. Tidlig i 1660-årene hadde svenske myndigheter hentet opp nesten alle kanonene fra «Vasa». Kommandør Paul Rumpf og admiral Hans Wachtmeister hadde ansvaret for bergingsoperasjonen utenfor Hulsterstad. Med hjelp av spesialbygde dykkerklokker hentet man i årene 1679–86 opp 60 kanoner til en verdi på 67 000 daler. I 1960-årene utførte Bo Cassel prøvedykk med en dykkerklokke av samme type som den de brukte på 1600-tallet ved vrakplassen for «Vasa». Sommeren 1986 gjenopptok man forsøket på «Kronan». Prosessen krevde både erfaring og gode værforhold.[53] Selv om arbeidsforholdene kunne være vanskelige, med kaldt vann og ustadig vær, ga operasjonen gode resultater. Historikeren Björn Axel Johanssom mener at de samlede lønnsutgiftene for samtidige dykkersesonger var mindre enn 2000 daler, noe som tilsvarte verdien av en eneste av de store 36-punds kanonene.[54]

Gjenstander fra vraket

[rediger | rediger kilde]
M/S «Calmare Nyckel» har vært dykkernes base under utgravningene av «Kronan» siden 1991 og er et av mange fartøyene som brukes av prosjektet.[55]

Siden oppdagelsen av «Kronan» i 1980 er over 30 000 gjenstander berget og katalogisert av arkeologene. Funnene varierer fra bronsekanoner på fire tonn til fragmenter av eggeskall.[52] Under utgravningene har man jevnlig funnet verdifulle og unike objekter. Ett av de første funnene var et lite kabinettskap med ni skuffer som inneholdt navigasjonsinstrumenter, pipeverktøy, mynter, bestikk og skrivesaker, gjenstander som trolig tilhørte en av offiserene.[56]

Ettersom «Kronan» var et admiralskip var det store pengesummer om bord. Foruten lønn til mannskapet hadde man behov for en krigskasse til uforutsette utgifter. I 1982 ble det funnet 255 gullmynter, det største enkeltfunn av gullmynter noensinne i Sverige, de fleste av dem dukater. Myntene kommer fra ulike steder, noen er fra Kairo, Reval (Tallinn) og Sevilla. Ytterlig 46 dukater ble funnet sommeren 2000.[57] Myntsamlingen utgjør trolig den største gullskatten som noensinne har blitt funnet i Sverige. Funnet er likevel for lite for å rekke til større utgifter; man har derfor antatt at det var fra Lorentz Creutz' personlige kasse. På restene av banjeren ble over 900 sølvmynter funnet i 1989. Det var den største marine sølvmyntsamlingen som var funnet i Sverige til den tid. En betydelig større sølvskatt på nesten 6300 mynter ble funnet i 2005, deretter en enda større med cirka 7000 mynter det neste året.[58] Sølvskatten fra 2005 består nesten helt og holdent av 4-øresmynter preget i 1675, totalt mer enn 1 % av den totale produksjonen av årets 4-øringer.[59]

Flere musikkinstrumenter er blitt funnet, blant andre en trompet, tre fioliner og en viola da gamba. Disse må ha vært kostbare og kan ha tilhørt offiserene eller en av adminralens musikere.[60] I 1997 fant man en flettet kurv som var fylt med tobakk og finere matvarer og krydder: ingefær, plommer, druer og kanelstenger.[61]

Omtrent 7 % av funnmaterialet er tekstiler. Mange av plaggene, spesielt de som tilhørte offiserene, er godt bevart og har gitt ny kunnskap om hvordan man tilvirket plagg på siste del av 1600-tallet.[62]

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • «Mary Rose», et engelsk 1500-talls krigsskip som ble berget i 1982
  • «Vasa», et svensk krigsskip som forliset på jomfruturen i 1628, ble gjenoppdaget i 1956, og senere berget.
  • «Mars», et svensk krigsskip som sank i 1564 og ble gjenoppdaget i 2011.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Göran Rystad Skånska Kriget och kampen om hegemonin i Norden, i Rystad (2005), s. 16-19
  2. ^ Göran Rystad Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden i Rystad (2005), s. 20
  3. ^ Göran Rystad Skånska kriget och kampen om hegemonin i Norden i Rystad (2005), s. 20-21
  4. ^ Glete (1993), s. 173-178.
  5. ^ Glete (1993), s. 176.
  6. ^ Se bl.a. Anders Franzén om standardisering av navn i Johansson (1985), s. 9 og Lundgren (1997), s. 8
  7. ^ Anders Nilsson, i Johansson (1985) s. 52-53
  8. ^ Anders Nilsson, i Johansson (1985), s. 38-29
  9. ^ Glete (1999), s. 17
  10. ^ a b c «Kronan byggs». www.regalskeppetkronan.se. Kalmar Läns Museum. Arkivert fra originalen 19. april 2014. Besøkt 27. desember 2018. «Kronans var 53 meter lång från akterstäv till förstäv (Vasa 47,5 m) och ca 13 meter bred (Vasa 11,7m). Djupgåendet är beräknat till 6,2 meter (Vasa 4,8m) och deplacement till ca 2.300 ton (Vasa 1.210 ton). Kronan hade tre master. Avståndet från vattenytan till stormastens topp var närmare 60 meter. Bestyckningen uppgick till 110-126 bronskanoner (Vasa 64) fördelade på skeppets tre hela batteridäck, backdäcket i fören samt skans- och hyttdäck i aktern. Tillsammans vägde kanonerna ca 230 ton (Vasa 72 ton). Antalet kanoner gör Kronan till det tyngst bestyckade fartyget vi känner från denna tid.» 
  11. ^ Glete (1999).
  12. ^ Glete (2002)
  13. ^ Anders Sandström, «Klar för strid» i Johansson (1985), s. 122-123
  14. ^ Gunnar Grandin, «Slaget den 26 maj» i Johansson (2005), s. 127
  15. ^ Soop (2007), s. 137
  16. ^ Soop (2007), s. 138
  17. ^ Soop (2007), s. 136-138; for sitat se s. 138
  18. ^ Lundgren (1997), s. 9-18
  19. ^ Lundgren (1997) s. 19-39
  20. ^ Lundgren (1997), s. 9-10; Anders Franzén, "Kronan går av stapeln 1668", s. 48-49
  21. ^ Lundgren (1997), s. 19
  22. ^ Kronanprosjektet (2008), s. 7-9
  23. ^ Pousette (2009), s. 107
  24. ^ Pousette (2009), s. 107 (Zettersten; se også Bjørn Askers Hur riket styrdes, förvaltning, politik och arkiv 1520-1920. Utgiven av Riksarkivet, Stockholm, 2007)
  25. ^ Pousette (2009), s. 111-112
  26. ^ Gunnar Grandin, "Stenbock betalar sjötåget" i Johansson (1985), s. 108-109; Kurt Lundgren, "Flottan sågas genom isen" i Johansson (1985), s. 110-111; Sjöblom (2003), s. 223
  27. ^ Kurt Lundgren; "Flottan sågas genom isen" i Johansson (1985), s. 110-11
  28. ^ Sjöblom (2003), s. 225-26
  29. ^ a b Sjöblom (2003), s. 226
  30. ^ «Det stormaktstida Sverige» Arkivert 23. februar 2015 hos Wayback Machine., fra nettstedet regalskeppetkronan.se
  31. ^ Kronanprojektet (2007), s. 4
  32. ^ Sitat i Durling (1997) s. 594: «all the means at their disposal, both physical as well as psychological»; Sjöblom (2003), s. 227
  33. ^ Anders Sparrfelt
  34. ^ Sven Olofsson Ram
  35. ^ Anders Franzén: «Den fantastiske historien om Kronan», Det Beste, juli 1990
  36. ^ a b Sjöblom (2003), s. 228
  37. ^ Johansson (2005), s. 142-143; Lindeke m.fl. (2009), s. 30
  38. ^ Zettersten (1903), s. 479
  39. ^ Sitat fra Einarsson (2005), s. 56
  40. ^ Björn Axel Johansson, "i Creutz ficka", s. 165
  41. ^ Sitat fra Lundgren (2001), s. 5-6
  42. ^ Einarsson (2001), s. 13
  43. ^ Lundgren (2001), s. 72
  44. ^ Einarsson (2001), s. 9-12
  45. ^ Lundgren (1997), s. 107-11
  46. ^ Lundgren (2001), s. 51
  47. ^ Lundgren (2001), s. 235
  48. ^ Se for eksempel Zettersten (1903), s. 478; Unger (1909), s. 234; Isacson (2000), s. 11-12; Gyllengranat (1840).
  49. ^ Gunnar Grandin, "Nervkris eller chansning" i Johansson (1985), s. 144-145.
  50. ^ Einarsson (2001), s. 13; Ericson Wolke (2009), s. 115; Sjöblom (2003), s. 227
  51. ^ Ahlberg, Börjesson, Franzén & Grisell. "Kronan hittas" i Johansson (1985), s. 192-205
  52. ^ a b Kronanprosjektet (2008)
  53. ^ Johansson (1993), s. 129-133
  54. ^ Johansson (1993), s. 156-158
  55. ^ Kronanprojektet (1991)
  56. ^ Einarsson (2001), s. 30
  57. ^ Einarsson (2001), s. 33-34
  58. ^ Gainsford & Jonsson (2008)
  59. ^ Einarsson (2005), s. 15
  60. ^ Einarsson (2001), s. 31
  61. ^ Einarsson (2001), s. 36
  62. ^ Pousette (2009)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • During, Ebba, (1997) "Specific Skeletal Injuries Observed on the Human Skeletal Remains from the Swedish Seventeenth Century Man-of-War, Kronan" i International Journal of Osteoarchaeology, Vol. 7, s. 591-594
  • Einarsson, Lars (2001) Kronan. Kalmar läns museum, Kalmar ISNM 91-85926-48-5
  • Einarsson, Lars (2005) "Likplundring i Hulterstad år 1676" i Kalmar län s. 52-58.
  • Einarsson, Lars (2005) "Ännu en silverskatt påträffad i vraket av regalskeppet Kronan" i Myntstudier vol. 3, s. 14-16.
  • Einarsson, Lars (2008) Kronanprojektet. Rapport över 2007 års marinarkeologiska undersökningar vid vrakplatsen eftar regalskeppet Kronan. Kalmar läns museum, Kalmar.
  • Ericsson Wolke, Lars (2009) "En helt ny flotta - sjökrigen under 1600-talets sista årtionde" i Ericsson Wolke & Håardstedt, Svenska sjöslag. Medström förlag, Stockholm. ISBN 978-91-7329-030-2
  • Gainsford, Sara & Johansson, Kenneth (2008) 2005 års skatt från regalskeppet Kronan i Myntstudier vol. 3, s. 3-17
  • Glete, Jan (1999) "Hur stor var Kronan? Något om stora örlogsskepp i Europa under 1600-talets senare hälft" i Forum Navale Sjöhistorisla samfundet, Stockholm, s. 17-25.
  • Glete, Jan (1993) Navies and Nations: Warships, Navies and State Building in Europe and America, 1500-1680, Volume One. Almqvist & Wiksell International, Stockholm ISBN 91-22-01565-5
  • Golabiewski Lannbt, Monica (1998), The godtreasure from the royal ship Kronan at the Kalmar Country Museum. Kalmus, Kalmar ISBN 91-85926-09-4
  • Gyllengranat, Carl August (1840) Sveriges sjökrigs-historia i sammandrag. Karlskrona, Ameen.
  • Isacson, Claes-Göran (2000) Skånska kriget 1675-1679. Historiska media, Lund. ISBN 91-88930-87-4
  • Johansson, Björn Axel (redaktør) (1985) Regalskeppet Kronan. Tevi, Stockholm ISBN 91-7160-740-4
  • Lundgren, Kurt (1997) Stora Cronan: Byggandet Slaget Plundringen av Öland - En genomgång av historiens källmaterial. Lenstad Bok & Blid, Kristianstad. ISBN 91-973261-5-1
  • Lundgren, Kurt (2001) Sjöslaget vid Öland. Vittnesmål - dokument 1676-1677. Lingstad Bok & Bild, Kalmar. ISBN 91-631-1292-2
  • Pousette, Mary (2009) "Klädd ombord" i Skärgård och örlog: nedslag i Stockholms skärgårds tidliga historia. Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien; Konferenser 71. Stockholm ISBN 978-91-7402-388-6
  • Rystad, Göran (redaktør) (2005) Kampen om Skåne Historiska media, Lund. ISBN 91-85057-05-3
  • Sjöblom, Olof (2003) "Slaget vid Öland 1676: Kronan går under" i Ericsson [Wolke], Hårdstedt, Iko, Sjöblom & Åselius, Svenska slagfält. Wahlström & Widstrand, Stockholm. ISBN 91-46-20225-0
  • Soop, Hans (2007) Flytande palats, utsmyckning av äldre svenska örlogsfartyg. Signum, Stockholm. ISBN 978-91-87896-83-5
  • Unger, Gunnar (1909) Illustrerad Svensk Sjökrigshistoria omfattande tiden intill 1680, Bonnier, Stockholm.
  • Zettersten, Axel (1903) Svenska flottans historia åren 1635-1680. Norrtälje tidnings boktryckeri, Norrtälje.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=«Kronan»&oldid=23451671»