2+1-vei

Fra riksväg 34 i Sverige. En 2+1-vei

Konseptet som kjennetegner en 2+1-vei.

2+1-vei viser til en type trefelts vei, med to kjørefelt i den ene retningen og ett i motsatt retning. For en optimal flyt i trafikken, blir avsnitt med to felt som regel fordelt vekselvis mellom de to kjøreretningene langs strekningen. For å lette forbikjøring av tungtrafikk blir tofeltsstrekningene i kupert terreng fortrinnsvis lagt i stigninger. Ofte er kjøreretningene skilt av en midtdeler.

I Norge er 2+1-veier et av Statens vegvesens alternativer for motortrafikkveier med en årsdøgntrafikk på 8000–12 000 og fartsgrense på 90 km/t. Slike veier skal ha midtdeler. De er ikke motorveier, da en motorvei blant annet må ha minst to kjørefelt i hver retning.

Andre land

Sverige

I Sverige er to forskjellige typer 2+1-vei i bruk. Rundt 300 km er klassifisert som motortrafikkvei. Disse har planfri kryss og midtdeler, slik at de har et liknende sikkerhetsnivå som motorveier. Den andre typen har ikke planfrie kryss, i stedet har de ofte egne ventefiler for kjøretøyer som vil svinge til venstre. Disse veiene er oftest skiltet med en fartsgrense på 100 km/t og er ofte tidligere vanlige veier som har blitt ombygd med midtdeler.

Tyskland

I Tyskland blir 2+1-veier ofte brukt som riksveier (Bundesstraße) for å spare arealforbruk der trafikkmengden er for liten til å bygge firefelts vei. Disse veiene har som regel ikke midtdeler eller planfrie kryss. Det stilles derfor store krav til veimarkeringene foran overgangssonene, som ofte av sikkerhetsgrunner er forholdsvis lange (tre kjørebaner der den midtre er markert som sperrefelt).

Se også

• Møtefri vei
• Forbikjøringsfelt

Eksterne lenker

• 2+1-vägar med vajerräcke, D-uppsats av Daniel Hylander, Karlstads universitet

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Autoritetsdata