Zimmermann-telegrammet

Telegrammet fra Zimmermann.

Zimmermanntelegrammet (engelsk: Zimmermann Telegram; tysk: Zimmermann-Depesche; spansk: Telegrama Zimmermann) var et kryptert telegram sendt av Det tyske keiserrikets utenriksminister Arthur Zimmermann den 16. januar 1917, under første verdenskrig til den tyske ambassadøren i Mexico Heinrich von Eckardt.

I telegrammet blir den tyske ambassadøren beordret til å kontakte den meksikanske regjeringen med henblikk på å foreslå en militærallianse imot USA. Telegrammet ble tatt opp og avkodet av britene, som viderega det til amerikanerne. Dette var medvirkende til at USA trådte inn i krigen på de alliertes side.

Telegrammet

Zimmermanns telegram lød:

Den 1. februar påbegynner vi den uinnskrenkede ubåtkrigen. Ikke desto mindre er det vår intensjon å arbeide for å holde Amerikas forente stater nøytrale.

I tilfelle dette ikke lykkes, foreslår vi en allianse med Mexico på følgende betingelser: At vi skal erklære krig i forening og slutte fred i forening. Vi skal gi en generøs økonomisk støtte, og avtale at Mexico gjenerobrer de tapte territorier i New Mexico, Texas og Arizona. Vi overlater de nærmere enkeltheter til Dem.

Deres henvendelse til presidenten [av Mexico] med det ovenstående må foregå med den største fortrolighet så snart det er sikkert at det vil komme til krig med De forente stater og foreslå presidenten, på eget initiativ, å oppfordre Japan til å gå med på planen; og samtidig tilby å fungere som mellomledd mellom Japan og oss.

Gjør vennligst presidenten oppmerksom på at den nådeløse innsettelsen an våre ubåter vil gjøre det mulig å tvinge England til å søke om fred innen få måneder.

Underskrevet, ZIMMERMAN

Britisk oppsnapping

Telegrammet som ble avkodet av British Naval Intelligence kodebrytere. Ordet "Arizona" var ikke i den tyske kodeboka og var derfor oppdelt i mindre stykker.

Telegrammet ble oppfanget og delvis dekodet, slik at det var mulig å danne seg en oversikt over innholdet. For dekodingen stod de tre kodebryterne Nigel de Grey, William Montgomery og admiral William Reginald Hall fra den britiske etterretningsorganisasjonen British Naval Intelligence. Dekodingen som skjedde uten computere, var mulig fordi den koden det tyske utenriksministeriet brukte - 0075 -, allerede var delvis brutt ved hjelp av blant annet erobrede og ukodede beskjeder, samt en kodebok fra en tidligere versjon av koden, tatt fra Wilhelm Wassmuss, en tysk agent som arbeidet i Midtøsten.

Den britiske regjering ønsket å offentliggjøre telegrammet, men stod overfor et dilemma. På den ene siden ville en offentliggjørelse avsløre at de hadde brutt de tyske kodene, som deretter sannsynligvis ville bli endret og dermed forhindre tilgang til fremtidige dokumenter. Men på den annen side ville vestmaktene gå glipp av sjansen til å trekke USA med i krigen på alliert side, så lenge de unnlot å offentliggjøre telegrammet. Innholdet måtte forventes å ha spesielt stor gjennomslagskraft, ettersom den antityske opinionen i USA var i tiltagende, etter at 128 sivile amerikanere omkom på engelske skip som ble senket av tyske ubåter.

Det var ytterligere et dilemma for britene at telegrammet var oppfanget fra en offisiell amerikansk diplomatisk kanal som de avlyttet. En fortrolig visning til amerikanske embetsmenn ville være en innrømmelse av at de overvåket amerikanske diplomatiske linjer. På grunn av telegrammets viktighet og datidens mer usikre kommunikasjonslinjer var det blitt sendt via tre forskjellige ruter fra Berlin til den tyske ambassadøren i Washington, Johann von Bernstorff, som videresendte telegrammet til den tyske ambassadøren i Mexico. Ruten hvor britene oppdaget telegrammet, gikk fra den amerikanske ambassadens telegraf i Berlin, som amerikanerne hadde stilt til tyskernes rådighet som et bidrag til president Woodrow Wilsons fredsinitiativ, derfra til København og videre med undervannskabel til USA over Storbritannia (hvor britene lyttet med).

Det bekymret ikke tyskerne å bruke amerikanernes linjer, ettersom amerikanerne på daværende tidspunkt av prinsipp avstod fra å lese andre lands diplomatiske korrespondanser. Selv om de prøvde, ville de heller ikke klart å lese det krypterte telegrammet. I motsetning til Storbritannia hadde USA på dette tidspunkt ingen ekspertise i å dekode telegrammer.

Dekoding

Telegrammet fullt avkodet og oversatt til engelsk.

Telegrammet til Washington var i en kode 7500, en nyere og mer komplisert kode som ambassaden i Mexico imidlertid ennå ikke hadde til rådighet. Derfor måtte de i Washington først omkode telegrammet til den eldre kodestandarden 13040 eller 13042, som begge var bedre kjent av britene.

Britene gjettet korrekt på at den tyske ambassaden i Washington ville sende beskjeden til ambassaden i Mexico via de offentlige telegraflinjene, og derfor måtte en kopi av selve telegrammet eksistere ved telegrafkontoret i Mexico by. Hvis britene kunne få en kopi av denne meksikanske kopien, så kunne de videreformidle denne til de amerikanske myndighetene og påstå de hadde fått informasjonen gjennom spionasje i Mexico og ikke ved å lytte til de amerikanske diplomatiske linjene. Til dette formål kontaktet britene en agent i Mexico som tvang en ansatt i telegrafkontoret i Mexico by til å utlevere en kopi av telegrammet. Agenten er kun kjent under navnet Mr. H., men Sir Thomas Hohler, den britiske ambassadøren i Mexico på tidspunktet, har sagt at han var agenten.

Telegrammet kunne fullstendig avkodes da det var kodet med den eldre kodemetoden. Det avkodede telegrammet ble avlevert av admiral Hall til den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour som igjen kontaktet den amerikanske ambassadøren i Storbritannia Walter Hines Page, som fikk overdra telegrammet 23. februar 1917. To dager senere ble det overrakt til president Woodrow Wilson.

Mottagelse i USA

I den første tiden etter offentliggjørelsen anså brede kretser i USA telegrammet for å være en fabrikasjon frembragt av det britiske etterretningsvesenet med det formål å presse USA inn i krigen på de alliertes side. Dette synspunktet, som ikke kun var begrenset til pasifistiske og pro-tyske organisasjoner, ble videre understøttet av tyske og meksikanske diplomater såvel som flere amerikanske aviser, spesielt fra Hearsts medieimperium. Men 29. mars 1917 holdt telegrammets opprinnelige forfatter, den tyske utenriksministeren Arthur Zimmermann en tale der han bekreftet telegrammets innhold hvorved spekulasjonene om fabrikasjon opphørte.

Anti-meksikanske og anti-tyske holdninger var allerede utbredte i USA på dette tidspunktet. Dels fordi den meksikanske revolusjonsgeneralen Pancho Villa løpende hadde foretatt flere tokter inn i USA, dels fordi tyske ubåter hadde angrepet flere amerikanske skip og senket flere britiske sivile fartøyer med store tap av menneskeliv til følge. Ikke minst senkningen av RMS Lusitania 5. mai 1915 hadde vakt forargelse.

Umiddelbart etter offentliggjørelsen av telegrammet fikk Wilson Kongressen til å bevæpne amerikanske skip, slik at de kunne forsvare seg mot tyske ubåter. Få dager senere, 2. april 1917, oppfordret han Kongressen til å erklære Tyskland krig, noe den gjorde 6. april 1917.

Kilder

• Room 40: British Naval Intelligence, 1914—1918, by Patrick Beesly. New York: Harcourt, Brace, Jovanovich, 1982 ISBN 0-15-178634-8
• On Secret Service East of Constantinople, by Peter Hopkirk. Oxford University Press, 1994 ISBN 0-19-280230-5
• The Zimmermann Telegram, by Barbara W. Tuchman, Ballantine Books, 1958 ISBN 0-345-32425-0
• The Zimmermann Telegram of January 16 1917 and its Cryptographic Background, by William F. Friedman and Charles J. Mendelsohn. War Department, Office of the Chief Signal Officer, Washington, GPO, 1938
• The Zimmermann Telegram, by Simon Singh
• 'Telegram that brought US into Great War is Found' London Daily Telegraph, 17. oktober 2005. Article by Ben Fenton
• Reichstagsrede Zimmermanns (Auszug), 30. März 1917, in: Quellen zu den deutsch-amerikanischen Beziehungen, by Reiner Pommerin, ed., Vol. 1, Darmstadt, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1996, s. 213-216

Litteratur

• The Secret War in Mexico by Friedrich Katz, 1981, University of Chicago Press, ISBN 0-226-42589-4
• The Life and Letters of Walter H. Page by Burton J. Hendrick, July 2003, Kessinger Publishing, ISBN 0-7661-7106-X
• Cornelius, John. The Balfour Declaration and the Zimmermann Note, The Washington Report on Middle East Affairs (WRMEA), Aug./Sept. 1997.
• Cornelius, John. Answering Critics of the Theory that Balfour Declaration Was Payoff for Zionist Services in WWI, WRMEA, Sept. 1998.
• Cornelius, John. Palestine, the Balfour Declaration, and Why America Entered the Great War, WRMEA, Oct./Nov. 1999.
• Bernstorff, Count Johann Heinrich. My Three Years in America, New York: Scribner’s, 1920. s.310–311.
• Dugdale, Mrs. Edgar. The Balfour Declaration-Origins and Background, London: The Jewish Agency for Palestine, 1940, s. 15–16.
• Weizmann, Chaim. Trial and Error, Westport, CT: Greenwood Press, 1949, s. 152.
• Weizmann, s. 143.
• Rothschild, Miriam. Dear Lord Rothschild, Glenside, PA.: Balaban Publishers, 1983, s. 341.
• Dugdale, Blanche. Arthur James Balfour, NY, Putnam’s, 1937, Vol. II, s. 127–9.
• Hendrick, Burton J. The Life and Letters of Walter H. Page, NY, Doubleday, Page & Co., 1925, Vol. III, Chap 14.
• Howe, Russell Warren. WRMEA, Letters to the Editor, Jan./Feb. 1998, s. 110.
• Link, Arthur S., Wilson, Vol. 5, Princeton, NJ, 1965, Princeton University Press, s. 433–5.
• Dugdale, Arthur James Balfour, Vol. II.
• Friedman, William F. and Mendelsohn, Charles J. The Zimmermann Telegram of January 16, 1917 and its Cryptographic Background, Laguna Hills, CA: Aegean Park Press, 1994.
• Tuchman, Barbara W. The Zimmermann Telegram. New York: Ballantine Books, 1958, 1966.
• Kahn, David. The Codebreakers. New York: Macmillan, 1967, 1996
• Antonius, George. The Arab Awakening. Philadelphia, NY: Lippencott, 1939.