Høvisk litteratur

Yvain Løveridder duellerer med Gauvain. Middelalderillustrasjon for Chrétien de Troyes' Yvain, le Chevalier au Lion.

Les amants médiévaux, middelalderillustrasjon fra kodeks Manesse, hvor de unge elskede møtes ved at hun heiser ham opp i en kurv.

Akkolade eller ridderslaget, maleri av Edmund Blair Leighton.

Høvisk litteratur (av tysk höfisch, «høvisk»), ridderromaner eller middelalderens romanser er diktning som er knytta til aristokratisk ideologi og kultur under en føydal samfunnsordning i europeisk middelalder. Den høviske diktninga hadde sin storhetstid i høymiddelalderen på 1100- og 1200-tallet, og ble gjerne fremført av trubadurer. Forfatterne kan være anonyme eller navngitt. Høvisk diktning finnes både på vers og prosa, og både som lengre («ridderromaner») og kortere fortellinger (lais). Den mest vanlige formen både i romanene og i lais er åttetakters parrimete vers.

Det internasjonale begrepet oppsto i Frankrike på 1100-tallet, og pekte på litteratur skrevet på romansk folkespråk, «roman» eller «romanse», med høviske motiver, vanligvis med et persongalleri som omfattet riddere og opphøyde damer. Et vanlig tema i høvisk diktning er livslang, skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. I romanen Tristan og Isolde inntar de to hovedpersonene en drikk som binder dem erotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang.

En fremstående forfatter var hoffdikteren Chrétien de Troyes som også ble oversatt gjentatte ganger til norrønt ved det norske hoffet under kong Håkon Håkonsson. Tristan og Isolde er en berømt roman breton, som også ble oversatt til norrønt under tittelen Trístrams saga ok Ísondar på første halvdel av 1200-tallet.

Tre sagnkretser

• britiske emner, La matière de Bretagne
• romerske emner, La matière de Rome
• franske emner, La matière de France

En fjerde sagnkrets er det såkalte eventyrromaner, roman d'adventure, en slags blanding av de tre andre.

Britiske emner var inspirert av keltiske sagn, der kong Arthur er et motiv som stadig gjentas. Roman d'antique hentet sitt materiale fra den klassiske epikken. Roman d'adventure la handlingen til eksotiske miljøer. Felles for dem alle var at de handlet om riddere, at ridderen stilles overfor vanskelige oppgaver eller prøvelser som han overvinner, og at han ved romanens slutt fremstår som en helt.

Historiene utspiller seg i riddermiljø, og hovedpersonen er ofte en vasall av en hertug eller konge. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk, galant ridderlig opptreden – med den franske kurtoisi (høviskhet) som forbilde. Helten viser dødsforakt ved selv å oppsøke farene, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre.

Karakterene var svært statiske, og ridderromanser var trolig tenkt som dannelsesideal som skulle vise hvordan en ekte ridder burde handle og være. Sentralt motiv er motsetningen mellom høvisk sublimitet og uhøvisk naturlighet. Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes en utvikling av sjangeren over tid. I tidlige ridderromaner er det heltens fysiske evner som vektlegges, mens han i senere romaner tegnes som en psykologisk mer sammensatt person, med dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Høvisk diktning kan betraktes ikke bare som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, som mønster for dannelse og som inspirasjon for begge kjønn ved å vise hva manns- og kvinnerollen innebærer av idealer, krav og forventninger.

På den andre siden inneholder høvisk diktning også elementer av opprør og systemkritikk. Det er et paradoks at den høviske kjærligheten lovprises i litteratur som sirkulerte i aristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopp arrangert ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende.

I Norden

Høvisk diktning har øvd stor innflytelse på norrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fra Håkon Håkonsson til Håkon V Magnusson og dronning Eufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk, høvisk diktning omsatt til norrønt språk, hvor det utviklet seg til en egen sjanger: norsk hofflitteratur. I tillegg fikk den hjemlige diktningen sterke impulser fra kontinental høvisk litteratur. Både Snorres kongesagaer og de islandske ættesagaer har tydelige spor etter høvisk diktning.

Kjente høviske verker

• Robin og Marion av Adam de la Halle.
• Erec og Enide av Chrétien de Troyes (1170)
• Yvain Løveridder av Chrétien de Troyes (1177–1179)
• Om kjærligheten (De amore) av Andreas Capellanus, (ca. 1184–1186)
• Gralsfortellingen av Chrétien de Troyes (1190)
• Parzifal av Wolfram von Eschenbach (1200–1210)
• Roman de Fergus av Guillaume le Clerc (1200-tallet)
• Hertug Frederik av Normandie (1200-tallet)

Eksterne lenker

• Høvisk litteratur, artikkel hos Store norske leksikon
• Riddersagaene, middelalderens kiosklitteratur, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Den kristne og høviske kulturen, artikkel hos Norgeshistorie.no