Hopp til innhold

Kråkefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kråkefamilien
Kråke (Corvus corone cornix)
Nomenklatur
Corvidae
Vigors, 1825
Populærnavn
kråkefamilien,[1]
kråkefugler,
kråker
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
OverfamilieCorvoidea
Økologi
Antall arter: 131
Habitat: alle, unntatt områder med permanent snø og is
Utbredelse: tilnærmet kosmopolitisk utbredelse
Inndelt i

Kråkefamilien eller kråkefugler (Corvidae) er en familie med mellomstore til store spurvefugler med kraftige nebb og sterke lemmer. Gruppen har en tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, men er ikke tilstede i områder med snø og is året rundt.

Biologi

[rediger | rediger kilde]
Utbredelsen av kråkefugler
Ravn (Corvus corax) er den største og trolig en av de to smarteste kråkefuglene

Kråkefuglene, som også ofte omtales i samlebegrepet kråker, blir normalt omkring 20–69 cm store. Mange av artene har enten sort, grå, sort og grå eller sort og hvit fjærdrakt, ofte med en metallisk glans eller innslag av blått, grønt, gult, fiolett, eller brunt. Det finnes imidlertid arter med annen utfarging.[2]

Familien omfatter 131 arter (349 taxa) fordelt i 21 slekter.[2] I Norge lever det åtte arter; kråke, kaie, kornkråke, nøttekråke, nøtteskrike, lavskrike, skjære og ravn. Sistnevnte (ravnen) er også den største av alle kråkefuglene.[2]

Kråkefugler regnes som intelligente dyr, og majoriteten av artene er flokkorienterte.[2] De er nysgjerrige, lekne og har blant annet even til å lagre og hente fram igjen mat ved behov. Det har også blitt dokumentert, at kråker kan ta i bruk redskaper for å løse oppgaver. Likeledes bekrefter studier av disse fuglene, at kråker har markant større hjerne i forhold til kroppen enn andre fugler. Og dette gjelder spesielt for de to artene amerikakråke (Corvus brachyrhynchos) og ravn (Corvus corax), med to unntak. To papegøyearter, grønnvingerødara (Ara chloropterus) og blågulara (A. ararauna), har nemlig enda større hjerne i forhold til kroppen.[2]

Mange kråker er kjent for sin hese vokalisering, som gjerne består av «kra-kra» skrik. Kråker kommuniserer imidlertid på mange måter, både visuelt og akustisk. Dette er med på å forsterke inntrykket av kråkefuglenes komplekse sosiale organisering. Forskere har blant annet oppdaget, at kråker trolig kan telle. Den sluttningen trekker de på bakgrunn av, at enkelte akustiske signaler har forskjellig betydning etter hvor mange ganger fuglen uttrykker lyden.[2]

Kråker er i hovedsak opportunistiske altetere og notoriske mattyver. Dietten varierer imidlertid både lokalt og gjennom sesongen, spesielt for arter som lever i den tempererte- eller arktiske sonen. Både kjøtt, insekter, korn, frø, frukt og bær står på menyen, sammen med mye annet. Det siste inkluderer også næringsrester etter oss mennesker.[2]

Flere arter på den nordlige halvkule kan kalles delvis trekkfugler, mens arter på den sørlige halvkule er, så langt man vet, er standfugler. Hvor langt fuglene trekker er imidlertid svært variabelt fra en art til en annen, og selv blant ulike populasjoner innen en og samme art varierer det mye. Ringmerkede finske individer av kaie (Corvus monedula) har for eksempel blitt funnet igjen over 1 000 km vekk fra der de ble merket, i Frankrike, mens data for russisk kornkråke (Corvus frugilegus) indikerer at artens trekk blir stadig kortere og kortere (2 200 km i 1929–1938, 1 900 km i 1950, og 1 400 km i 1971–1985). Andre studier viser at ungfugler gjerne trekker lenger, i både tid og distanse, enn voksne gjør. Artene som trekker sørover vinterstid, trekker imidlertid gjerne mye kortere enn hva disse eksemplene hentyder, typisk til Sør-Sverige, Danmark og Nederland fra det litt mer nordlige Skandinavia.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]
Blåskrike (Cyanocitta cristata)
Nøtteskrike (Garrulus glandarius)
Konglekråke (Nucifraga columbiana)
Lavskrike (Perisoreus infaustus)
Skjære (Pica pica)
Turkestanløpekråke (Podoces panderi)
Taiwanskjære (Urocissa caerulea)

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[2]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2012, 2016).[3][4] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[1] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.

Treliste

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • del Hoyo, Josep; Collar, Nigel J., red. (desember 2016). HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 2 - Passerines. Barcelona, Spain: Lynx Edicions and BirdLife International. s. 1013. ISBN 978-84-96553-98-9. 
  • del Hoyo, Josep; Elliott, Andrew; Christie, David A., red. (oktober 2009). Handbook of the Birds of the World. Volume 14 - Bush-shrikes to Old World Sparrows. Barcelona, Spain: Lynx Edicions and BirdLife International. s. 845. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c d e f g h i dos Anjos, L. & Bonan, A. (2017). Crows (Corvidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ Jønsson, K. A., Fabre, P. H., & Irestedt, M. (2012). Brains, tools, innovation and biogeography in crows and ravens. BMC evolutionary biology, 12(1), 72. doi: 10.1186/1471-2148-12-72
  4. ^ Jønsson, K.A., P.-H. Fabre, J.D. Kennedy, B.G. Holt, M.K. Borregaard, C. Rahbek, and J. Fjeldså (2016), A supermatrix phylogeny of corvoid passerine birds (Aves: Corvides), Mol. Phylogenet. Evol. 94, 87-94.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kråkefamilien&oldid=22296856»