Hopp til innhold

Chicago Bears

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Chicago Bears
Amerikansk fotball Chicago Bears i NFL-sesongen 2023
Chicago Bears
Chicago Bears
Uniformer
Maskot Staley Da Bear[1]
Lagfarger Marineblå, oransje, hvit[2][3][4]
              
Laginformasjon
Stiftet 17. september 1920; 104 år siden (1920-09-17)[5][6]
By USAs flaggChicago

Illinois’ flaggIllinois

Kallenavn • Da Bears

• The Monsters of the Midway

Conference National Football Conference
Division NFC North
Ledelse
Eier Virginia Halas McCaskey[7]
General manager Ryan Poles[8]
Hovedtrener Matt Eberflus
Laghistorie

Decatur Staleys (1920)

  • Chicago Staleys (1921)
  • Chicago Bears (1922-nå)
Meritter
  • Ligamesterskap: (9)
NFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (8)
1921, 1932, 1933, 1940, 1941, 1943, 1946, 1963
  • Super Bowls: (1)
1985 (XX)
  • Conference-titler: (4)
NFL Western: 1956, 1963
NFC: 1985, 2006
  • Divisjonstitler: (19)
NFL Western: 1933, 1934, 1937, 1940, 1941, 1942, 1943, 1946
NFC Central: 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1990, 2001
NFC North: 2005, 2006, 2010, 2018
  • Sluttspill: (28)
NFL: 1932, 1933, 1934, 1937, 1940, 1941, 1942, 1943, 1946, 1950, 1956, 1963, 1977, 1979, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1990, 1991, 1994, 2001, 2005, 2006, 2010, 2018, 2020
Hjemmebane
Chicago Bears' hjemmebane
Stadionnavn Soldier Field
Bygget 1924
Kapasitet 61 500

Chicago Bears er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Chicago, Illinois. Bears konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) NFC North-divisjon. Laget har vunnet ni ligatitler, inkludert en Super Bowl, og holder NFL-rekorden for flest medlemmer i Pro Football Hall of Fame og flest pensjonerte numre. Bears har også nest flest seiere i seriespill i NFL.[9][10]

Laget ble stiftet i Decatur den 20. september 1919,[11][12][13] ble et profesjonelt lag den 17. september 1920 og flyttet til Chicago i 1921.[14][15] Det er et av to lag som har eksistert siden NFL ble stiftet i 1920, sammen med Arizona Cardinals som også var i Chicago. Laget spilte hjemmekamper i Wrigley Field nord i Chicago ut 1970-sesongen; de spiller nå i Soldier Field i Near South Side ved siden av Lake Michigan. Bears har en langvarig rivalisering med Green Bay Packers.[16]

Lagets hovedkvarter, Halas Hall ligger i Lake Forest i Illinois. Bears trener i fasiliteter som ligger der i løpet av sesongen, og begynte å avholde treningsleir i Halas Hall etter oppussinger i 2020.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Chicago Bears’ historie

1919–1939: Bears’ begynnelse

[rediger | rediger kilde]

In March of 1920 a man telephoned me ... George Chamberlain and he was general superintendent of the A.E. Staley Company ... In 1919, [the company's Fellowship Club] had formed a football team. It had done well against other local teams but Mr. Staley wanted to build it into a team that could compete successfully with the best semi-professional and industrial teams in the country ... Mr. Chamberlain asked if I would like to come to Decatur and work for the Staley Company.

George Halas, i boken Halas by Halas.[15]
Lagets grunnlegger George Halas (høyre) med NFLs kommissær Pete Rozelle

Laget ble stiftet under navnet Decatur Staleys av A. E. Staley i Decatur, Illinois som et bedriftslag, som var en vanlig start for flere tidlige profesjonelle amerikansk fotballag. I 1919 var laget uavhengige, og vant Central Illinois Championship.[17] Bedriften ansatte George Halas og Edward "Dutch" Sternaman i 1920 for å drifte laget. Laget[18] spilte sin første sesong i 1920 i den nyopprettede American Professional Football Association, som skiftet navn til National Football League (NFL) i 1922.

I 1921 fikk Halas og Sternaman full kontroll over laget.[19] Både laget og ligaen refererer til Halas som lagets grunnlegger da han tok over laget i 1920 og det ble et av oppstartslagene i NFL.[20]

Laget flyttet til Chicago i 1921 og skiftet navn til Chicago Staleys. Under en avtale mellom Halas og Sternaman med Staley kjøpte Haley rettighetene til klubben fra Staley for $100.

I 1922 skiftet Halas lagets navn fra Staleys til Bears.[21] Laget flyttet inn i Wrigley Field, hvor baseballaget Chicago Cubs hold til. I likhet med flere andre tidlige NFL-lag var hentet Bears inspirasjon for navnet basert på byens baseballag.[22] Halas likte den oransje og blå fargekombinasjonen fra hans alma mater, University of Illinois, og Bears tok i bruk de samme fargene, men mørkere (blåfargen var marineblå og den organsje var en brent oransje).[23][24]

Laget dominerte ligaen i de tidlige årene. Rivaliseringen deres med Chicago Cardinals, som er det eldste i NFL (og et lokalderby fra 1920 til 1959), var sentralt i fire av de første fem ligatitlene. I ligaens første seks år tapte Bears to ganger mot Canton Bulldogs (som tok to ligatitler i samme tidsperiode), og spilte uavgjort med Cardinals (4-4-2 i samme tidsperiode), men ingen andre lag i ligaen slo bears mer enn én gang. Bears vant 34 kamper uten å slippe gjennom noen poeng i perioden.

Rivaliseringen med Green Bay Packers er et av de eldste og mest velkjente i profesjonell idrett i amerika, og kan spores til 1921 (Green Bay Packers var et uavhengig lag til de ble med i NFL i 1921). I et minneverdig øyeblikk det året fikk Halas Packers kastet uat av ligaen for å hindre dem fra å skrive kontrakt med en spesifikk spiller, og slapp dem så inn igjen etter at Bears hadde plukket opp vedkommende isteden.[25]

Laget i 1942

Laget hadde suksess under Halas, med en seier i NFL Championship i 1921, og forble kompetitive ut tiåret. Klubbet var ansvarlige for NFLs regelendring om at en spiller ikke kunne skrive kontrakt før hans senior-klasse ble uteksaminert. NFL vedtok regelen etter at Bears skrev en kontrakt med Red Grange dagen etter hans siste kamp som collegeutøver.[26]

Til tross for suksess på banen slet laget økonomis, som et resultat av høye driftskostnader og lave tilskuertall. Bears fikk bare mellom 5 og 6000 tilskuere per kamp, mens University of Chicago hadde opp mot 50 000 per kamp, og Bears visste at de kunne tiltrekke flere tilskuere ved å plukke opp collegestjernen Red Grange. C.C. Pyle sikret en kontrakt på $2 000 per kamp for Grange, men i sine første kamper ble han plassert på sidelinjen for å lære fra Bears sin quarterback Joey Sternaman. Senere i året gikk Bears på en lang seierrekke, og da de slo Los Angeles Tigers dukket 75 000 tilskuere opp.[27]

Etter en økonomisk dårlig 1932-sesong forlot Halas sin partner Dutch Sternaman organisasjonen. Halas holdt full kontroll over laget frem til han døde i 1983, og var av-og-på coach i førti sesonger, en NFL-rekord. Under det uoffisielle NFL-sluttspillet i 1932 slo Bears Portsmouth Spartans i den første amerikansk fotballkampen innendørs i Chicago Stadium.

På grunn av suksessen med sluttspillkampen bestemte NFL seg for å begynne med en mesterskapskamp. I den første NFL Championships noensinne spilte Bars mot New York Giants, hvor de vant 23-1. De to møttes igjen i NFL Championship 1934 da Giants, iført joggesko, slo Bears 30-13 på en kald dag i Polo Grounds.

1940-tallet: The Monsters of the Midway

[rediger | rediger kilde]

Fra 1940 til 1947 ledet quarterback Sid Luckman Bears til seier i fire av fem NFL Championships laget nådde. Laget plukket opp det tidligere kallenavnet for University of Chicagos lag, "Monsters of the Midway", og deres nå velkjente "C", samt en ny kjenningsmelodi som erklærte laget som "The Pride and Joy of Illinois". En kjent seier i denne periode kom da de slo Washington Redskins 73-0 i Griffith Stadium under NFL Championship Game 1940; en rekord for mest ensidige resultat som fremdeles står i dag.[28] Hemmeligheten for den ensidige seieren kom i Halas sinn nye angrepsformasjon, T-formasjonen, som tok i bruk to running backs istedenfor en, som var vanlig på tiden. Luckman viste seg som en av de beste quarterbackene i ligaen, og satte pasningsrekorder for touchdowns, yards og completions for laget.

1950s–1968: Slutten av Halas-æraen

[rediger | rediger kilde]
Chicago Bears’ offensive line i 1961

Etter en nedgang gjennom 1950-årene kom laget tilbake i 1963 for sitt åttende NFL Championship, som ble deres siste frem til 1985. Halas pensjonerte seg i 1967, men forble med laget som en ansatt resten av livet. Han ble den eneste personen som var involvert i et NFL-lag i lagets første 60 år. Han ble inkludert i Pro Football Hall of Fame i den første runden med innlemmelser. Da han var den eneste levende grunnleggeren av NFL da AFL og NFL ble sammenslått i 1970 ble han utpekt til president av National Football Conference, en stilling han beholdt frem til han døde i 1983. I hans ære ble trofeet for NFC Championship oppkalt etter han, George Halas Memorial Trophy.

1969–1982: Nedgangstider

[rediger | rediger kilde]
Payton satt flere lag- og NFL-rekorder i rushing i løpet av sine 13 sesonger med Bears.

Etter sammenslåingen avsluttet Bears 1970-sesongen på siste plass i sin divisjon, som de også hadde gjort året før. I 1975 plukket Bears opp Walter Payton fra Jackson State University som sitt første pick i NFLs draft i 1975, som vant NFL Most Valuable Player Award i 1977.[29][30]

1. november 1983, dagen etter Georga Halas døde, tok hans eldste datter Virginia McCaskey over som majoritetseieren av laget. Mannen hennes, Ed McCaskey, tok over som styreleder.[31] Deres sønn, Michael, ble lagets tredje president.[32] Virginia McCaskey holder ærestittelen "Secretary of the Board of Directers", men den 90 år gamle matriarken har blitt referert til som limet som holder laget sammen. At hun skulle ta over laget var ikke planlagt, faren hadde originalt planlagt at hennes bror, George "Mugs" Halas Jr. skulle arve laget, men han døde av et hjerteinfarkt i 1979. Chicago Sun-Times har inkludert henne på en liste over Chicagos mektigste kvinner.[33]

1983–1985: Tittelkamp og Super Bowl-mestere

[rediger | rediger kilde]
Bears Hall of Famer Mike Ditka er den eneste personen i den modern æra som har vunnet et NFL-mesterskap som spiller og trener for Chicago Bears.

Mike Ditka, en tight end for Bears fra Chicago Bears i NFL-sesongen 1961 til 1966, ble ansatt som ny hovedtrener av George Halas i 1982. To år senere, i 1984, nådde laget NFC Championship, og året etter ble rivaliseringen mellom Bears og Packers intensivert da Ditka brukte den 142 kg tunge defensive tacklen William Perry som running back i en touchdown i Lambeau Field mot Packers. Bears vant sin niende tittel, og første siden sammenslåingen av AFL og NFL, i Super Bowl XX, og etter 1985-sesongen dominerte de ligaen med sitt da revolusjonerende 46 defense. Sesongen er merkbar fordi Bears kun hadde ett nederlag, sesongens trettende kamp, mot Miami Dolphins.

1986–2003: Etter Super Bowl-seieren

[rediger | rediger kilde]

Etter mesterskapssesongen i 1985 forble Bears kompetitive ut tiåret, men nådde ikke et nytt Super Bowl under Ditka. Etter Ditka fikk sparken og før Lovie Smith ble ansatt hadde Bears to forskjellige hovedtrenere, Dick Jauron og Dave Wannstedt. Begge to ledet laget til sluttspillet en gang (Wannstedt i 1994 og Jauron i 2001), men ingen av dem klarte å nå Super Bowl, og 1990-årene ble i stor grad sett på som et skuffende tiår.

Før Bears ansatte Jauron i januar 1999 hadde Dave McGinnis (Arizonas defensive coordinator og tidligere assistent med Bears under Ditka og Wannstedt) trukket seg fra å ta stillingen som hovedtrener. Bears hadde planlagt en pressekonferanse for å annonsere ansettelsen før han hadde godkjent kontrakten.[34] Like etter at Jauron ble ansatt sparket McCaskey sin sønn Michael fra presidentstillingen, og erstattet han med Ted Phillips mens Michael fikk stillingen som styreleder. Phillips ble den første utenfor Halas-McCaskey-familien som holdt en lederstilling i laget.[35]

2004–2012: Lovie Smith-æraen

[rediger | rediger kilde]

Lovie Smith, ansatt 15. januar 2004, er den tredje hovedtreneren etter Ditka. Han ble ansatt av Bears som en fersk hovedtrener, og hadde med seg et vellykket Tampa 2-forsvar. Før hans andre sesong hadde laget gjenansatt tidligere offensive coordinator for Bears og hovedtrener ved University of Illinois Ron Turner til sin gamle stilling. I 2005 vant Bears divisjonen og nådde sluttspillet for første gang på fire år. Den neste sesongen sikret laget sin andre divisjonstittel på rad i uke 13, og sin første seier i sluttspillet siden 1995, som sikret dem en tur til Super Bowl XLI.[36] De tapte mot Indianapolis Colts 29-17 i tittelkampen. Smith fikk forlenget kontrakten sin ut 2011 etter sesongen, verdt omtrent $5 millioner per år. Dette kom sesongen etter at han hadde vært den lavest betalte hovedtreneren i NFL.[37]

Klubben har spilt over tusen kamper siden de ble et oppstartslag i NFL i 1920. Ved slutten av 2010-sesongen ledet de NFL i totalt antall seiere med 704, og et sammenlagtresultat på 704-512-42 (687-494-42 i seriespill og 17-18 i sluttspillet).[38] Den 18. november 2010 sikret Bears lagets 700. seier i en kamp mot Miami Dolphins.

Bears gjorde et av de beste byttene i lagets historie da de plukket opp Jay Cutler i 2009.

Et av lagets beste bytter var da de fikk Jay Cutler fra Denver Broncos i bytte mot Kyle Orton og draft picks den 2. april 2009. Etter en skuffende 2009-sesong som endte 7-9,[39] ble Mike Martz ansatt som offensive coordinator den 1. februar 2010.[40] I offseason 2010 ble Michael McCaskey erstattet av broren George McCaskey som styreleder for laget.[41] Etter å ha slått New York Jets 38-34 i 2010 sikret Bears andre seed, spilte sin første kamp i sluttspillet siden Super Bowl XLI da de slo Seattle Seahawks 35-24 i divisjonsrunden. I NFC Championship møtte de Green Bay Packers på bortebane i Soldier Field, den andre gangen de to rivalene hadde møttes i sluttspillet hvor den første var i 1941.[42] Packers vant kampen 21-14.

Bears begynte 2011-seongen 7-3, men både quarterback Jay Cutler og running back Matt Forté ble skadet og ble satt på sidelinjen for sesongen, som førte til fem nederlag på rad før de eventuelt vant mot Minnesota Vikings. Ved sesongslutt fikk general manager Jerry Angelo sparken, og stillingen gikk til tidligere Director of Scouting for Chiefs og speider for Bears Phil Emery. Offensive coordinator Mike Martz sa opp stillingen, og ble erstattet med offensive line coach Mike Tice. Til tross for et sammenlagtresultat på 10-6 nådde ikke Bears sluttspillet, og Smith fikk sparken 31. desember.[43]

2013–2014: Marc Trestman-årene

[rediger | rediger kilde]

Marc Trestman, som da var hovedtrener i CFL, ble ansatt som Smiths erstatning etter en omfattende ansettelsesprosess hvor 13 kandidater ble vurdert.[44][45] Trestman-æraen begynte 8. september 2013 med en seier (24-21) mot Cincinnati Bengals, som gjorde Trestman til den fjerde hovedtreneren i Bears historie som vant i sin første kamp, etter George Halas (1920), Neill Armstrong (1978) og Dick Jauron (1999).[46] Bears avsluttet sesongen 8-8,[47] med et angrep som var rangert som nummer to i ligaen og som satte flere lagrekorder,[48] men et forsvar som var lagets dårligste i flere kategorier.[49]

Den neste sesongen var katastrofal for Bears, hvor angrepet falt til under 20. plass i ligaen.[50] Laget slapp inn over 50 poeng i to kamper på rad mot Patriots og Packers, inkludert en lagrekord med 42 poeng og en NFL-rekord med seks touchdowns i første halvdel mot sistnevnte,[51] og ble det første laget siden Rochester Jeffersons i 1923 til å slippe inn over 50 poeng i to kamper på rad.[52] Bears avsluttet sesongen 5-11, sisteplass i NFC North. Trestman og Emery fikk begge sparken ved sesongslutt.[53]

2015–2017: John Fox-årene

[rediger | rediger kilde]

Bears ansatte Ryan Pace som ny general manager den 8. januar 2015.[54] 16. januar 2015 aksepterte John Fox en fireårig avtale for å bli lagets hovedtrener.[55] Bears forbedret seg i Fox sin første sesong; mens USA Today forutså at Bears kom til å vinne tre kamper,[56] avsluttet Bears sesongen med dobbelt så mange seiere, 6-10, inkludert en seier borte mot Packers på Thanksgiving Day.[57]

I 2016 gikk Bears tilbake igjen, og avsluttet sesongen 3-13, lagets dårligste resultat siden NFL utvidet seriespill til 16 kamper. En av årsakene var flere skader på viktige spillere, inkludert Jay Cutler som kun spilte fem kamper på grunn av to forskjellige skader.[58] Reservequarterback Brian Hoyer fikk bare spilt tre kamper før han knakk armen og ble erstattet av Matt Barkley, som fikk sin karrieres første kamp som starter med Bears.[59][60]

Bears hadde en dårlig sesong i 2017 også, med et sammenlagtresultat på 5-11 og en sisteplass i divisjonen. 1. januar 2018 fikk Fox sparken, med et sluttersultat på 14-34.[61]

2018–2021: Matt Nagy-årene

[rediger | rediger kilde]
Roquan Smith, Khalil Mack, DeAndre Houston-Carson, og Akiem Hicks i 2018

Bears ansatte Matt Nagy fra Kansas City Chiefs som hovedtrener i januar 2018.[62] I offseason fikk Bears oppdatert spillerstallen med blant andre Khalil Mack[63], og sikret en divisjonstittel i 2018 for første gang siden 2010 da de slo Green Bay Packers 24-17.[64] Bears avsluttet sesongen 12-4,[65] men tapte i Wild Card-runden av sluttspillet 15-16 mot Philadelphia Eagles.[66] Til tross for nederlaget i første runde ble Nagy utnevnt til Coach of the Year av Pro Football Writers Association og Associated Press.[67][68] Han var den første treneren for Bears til å bli tildelt AP-prisen siden Lovie Smith i 2005, og den femte i lagets historie.[69]

I 2019 avsluttet laget sesongen 8–8, men Nagys 20 seiere i 2018 og 2019 kombinert var flest av en hovedtrener for Bears i sine to første sesonger.[70] I løpet av året ble oppussingen av Halas Hall fullført, som gjorde det mulig for laget å flytte treningsleiren sin fra Ward Field på Olivet Nazarene Universitys campus i Bourbonnais, Illinois til Lake Forest før 2020.[71][72]

2020-sesongen begynte bra med fem seiere og et tap, før Bears tapte sine seks neste og eventuelt avsluttet sesongen 8–8. De kvalifiserte seg til sluttspillet, som det året hadde blitt utvidet til å inkludere et ekstra wildcardlag per conference, men tapte mot New Orleans Saints i wildcardrunden, 21–9.[73]

Også i 2021 staret Bears sesongen relativt sterkt, og hadde tre seire og to tap etter fem kamper. Etter dette tapte imidlertid Bears fem kamper på rad, og fullførte sesongen med seks seire og elleve tap. De kvalifiserte seg ikke til sluttspillet. Sesongen var videre preget av mye usikkerhet rundt Matt Nagys fremtid som hovedtrener for Bears, etter skuffende resultater siden 2019. Den 10. januar 2022, under ett døgn etter at laget hadde fullført sesongen med et tap 31–17 mot divisjonsrivalene Minnesota Vikings, meldte ESPN-reporterne Adam Schefter og Kevin Seifert om at Bears hadde terminert kontrakten med Matt Nagy og lagets general manager, Ryan Pace.[74] Dette ble kort tid senere bekreftet av laget selv.[75] Chicago Bears hadde med dette 34 seire og 33 tap, inkludert to tap i sluttspillet, under Nagy.

2022–nå: Matt Eberflus-årene

[rediger | rediger kilde]

Den 25. januar 2022 ble Ryan Poles ansatt som general manager.[8] Matt Eberflus ble ansatt som lagets 17. hovedtrener to dager senere.[76] Laget slet seg gjennom en 2022-sesong hvor de blant annet satte en ny lagrekord for lengste tapsrekke med ti strake nederlag.[77] Med et sesongresultat på 3–14 sikret de første pick i NFLs draft i 2023.[77] Dette byttet de til Carolina Panthers mot wide receiver D.J. Moore og flere draft picks.[78] Bears startet 2023-sesongen 0–4 og forlenget da tapsrekken til 14 kamper (den lengste i lagets historie).[79] Med fem seiere i lagets åtte siste kamper endte de sesongen 7–10 på sisteplass i NFC North for andre år på rad. Takket være byttehandelen med Panthers sikret de første pick i NFLs draft i 2024 da Panthers endte sesongen på sisteplass i ligaen.[80]

Eierskap

[rediger | rediger kilde]
Halas Hall i Lake Forest, Illinois er lagets hovedkvarter.

Lagest hovedeiere er George Halas' arvinger. Datteren Virginia Halas McCaskey (22,6 % av aksjene) er hovedeier og stemmer med stemmene tilhørende sine 11 barn og to nevøre (3,8 % hver) og Brizzolara-familien (8,33 %), som gir en total eierandel på 80,33 % og gir henne kontroll over laget.[81] Patrick Ryan, executive chairman i Aon Corp. og direktør i Aon Andrew McKenna eier 19,67% av laget.

I 2020 rapporterte Forbes at laget var verdt $3,525 milliarder, det syvende mest verdifulle i NFL.[82] Chicago er det tredje største mediemarkedet i USA.[83]

I en artikkel i Crain's Chicago Business beskrev en forretningsmann et ønske for at laget skulle nå sitt fulle potensiale. I 2009 rangerte Yahoo! Sports McCaskey-familien som de tredje verste eierne i NFL, med kommentaren "[T]hey get less for what they've got than any team in our league."[84]

Eierhistorikk

[rediger | rediger kilde]

Laget ble stiftet av eier av A. E. Staley Manufacturing Company Augustus Eugene Staley, og selskapet var den offisielle eieren frem til 1921. I 1922 føte Staley at han ikke lenger kunne ta på seg kostnadene og overførte laget til Halas sammen med $5 000 som sørget for at laget beholdt navnet i ett år til,[85] Halas tok deretter inn Edward «Dutch» Sternaman som medeier, og laget ble offisielt akseptert inn i ligaen under et ligamøte den 28. januar 1922.[86] Etter sesongen konkurrerte de to med agenten Bill Harley om eierskapet av Staleys etter at han forhandlet en kontrakt som skulle gi broren hans Chic Harley og seg selv en tredjedel av eierskapet av laget. Halas og Sternamann mente derimot at kontrakten ikke lenger var gyldig da det etter en helseundersøkelse kom frem at Harley hadde pådratt seg skader under krigen. De andre ligaeierne gikk med på å annullere kontrakten til fordel med 8 stemmer for og to mot.[87] I tillegg tilbød Halas og Sternaman en andel av laget til Paddy Driscoll, noe som ble hindret av de andre eierne under et ligamøte i juni.[87]

I 1931 foreslo Sternaman å selge sin andel til Halas for $38 000 for å kunne fokusere på sine andre bedrifter. Halas avtale skulle betales over tid, og dersom Halas ikke kunne betale noen av avdragene skulle eierskapet gå tilbake til Sternaman. Halas skaffet pengene ved å selge andeler til Ralph Brizzolara (8,33 %),[88] Jim McMillen ($5 000) og George Traftons mor som spyttet in $20 000 (Halas kjøpte henne senere ut for $40 000).[89] Charles Bidwill kjøpte $5 000 i andeler i 1933 (som senere ble kjøpt fra hans enke Violet for $50 000 i 1949)[90]) og han skaffet et lån fra banken for de gjenværende $5 000: Mal:Blockquote Halas forble lagets hovedeier og president frem til han døde 31. oktober 1983.

Halas’ barn, George Halas Jr. («Mugs») og Virginia McCaskey skaffet seg andeler i laget gjennom tidligere gaver og salg. Etter at «Mugs» døde i 1979 eide Halas, Sr. 49,35 % av Bears, Halas Jrs dødsbo stod for 19,67 % av andelene, Virginia McCaskey, Jim Finks (3,5 %, som han senere gav opp da han trakk seg som lagets general manager[91]), Charles Brizzolara, Robert og Carol Brizzolara eide andeler sammen og Nancy Lorenz eide resten av laget. I 1981 slo andelseierne Bears ammen med en nylig opprettet organisasjon i Delaware, Chicago Bears Football Club, Inc..[92]

I 1987, ønsket Christine og Stephan Halas, arvingene etter «Mugs», å selge farens andeler og utfordret lovligheten rundt omorganiseringen til en bedrift i 1981.[93] De klarte ikke å hindre Chicago Bears i kjøpe deres andel på 19,67 %, og endte opp med å selge for $17,5 millioner i 1988.[94] Bears’ daværende president Michael McCaskey beskrev kjøpet som «terrific financial burden», og laget solgte senere de samme andelene til forretningsmennene Andrew McKenna og Patrick Ryan for en uavklart sum i 1990.[a][95] Det ble også spekulert i at investeringen kom for å hjelpe Bears å lobbye for et innendørs stadion med kuppeltak.[96] I 2017 godkjente NFL salget av andeler fra barna til Halas Jr. (ukjent hvem eller hvor mye) til McCaskey-familien.[97]

Sponsorer

[rediger | rediger kilde]

Laget har sponsoravtaler med Dr Pepper Snapple Group, Miller Brewing Company, PNC Financial Services, United Airlines, Verizon, Xfinity og Proven IT.[98] Laget var det første i NFL med en "presenting sponsor", da de i 2004-sesongen ble reklamert for som "Bears Football presented by BankOne (now Chase". Bears har også en avtale med WFLD (eid og kontrollert av Fox i Chicago) som sender lagets kamper i sesongoppkjøringen.[99]

Logoer og uniformer

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Chicago Bears’ logoer og uniformer

Laget har hatt få offisielle logoer gjennom lagets historie. Da de spilte under navnet Decatur Staleys i 1920 brukte de A.E. Staleys logo da lagets hovedmål var å promotere selskapet.[100] Den første logoen til Chicago Bears ble introdusert i 1940, med en sort bjørn som springer med en ball. Den neste logoen, introdusert i 1946, hadde en marineblå bjørn over en ball.

I 1962 introduserte Bears bokstavlogoen for første gang.[101] Bokstaven var originalt hvit med en sort kantlinje og har likhetstrekk med logoen Cincinnati reds]] bruker samt logoen University of Chicago Maroons introduserte i 1989. Endringen kom som et resultat av at lagene begynte å ha logoen på hjelmene på 1950- og 1960-tallet.

I 2023 endret endret Bears primærlogoen til et oransje bjørnehode, som siden 1999 hadde vært lagets sekundærlogo.[102] Til tross for at den klassiske C-logoen ble gjort om til sekundærlogo valgte laget å beholde den på hjelmer og på midtbane på hjemmebanen.[103]

  • Primærlogo (1962–1973)
    Primærlogo (1962–1973)
  • Primærlogo (1974–2022) Primærlogo (2023–nå)
    Primærlogo (1974–2022)
    Primærlogo (2023–nå)
  • Tekstlogo (1974–nå)
    Tekstlogo (1974–nå)

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Maskoter og cheerleadere

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Staley Da Bear og Chicago Honey Bears

Staley Da Bear in 2008.

Før 2003-sesongen hadde laget to uoffisielle maskoter, "Rocky" og "Bearman". "Rocky" var en mann med en Bears-trøye med nummer 1, som bare en megafon og startet kampord i Soldier Field på 1970-, 80- og tidlig 90-tall. Der er ingen fortrolig kilde for hvem "Rocky" var, men vedkommende bodde trolig i nordvestlige Indiana.[104] Don Wachter, bedre kjent som "Bearman", er en tilhenger med sesongkort som i 1995 bestemte at han skulle hjelpe laget med å heie, som Rocky hadde gjort. Klubben lot han springe over banen med et stort Bears-flagg under spillerintroduksjoner og hver gang laget scoret (en rolle som nå gjøres av Bears 4th Pase og Bears-kapteiner). I 1996 tok han på seg et "kostyme" bestående av ansiktsmaling, bjørnehode og armer, og en trøye med nummeret 46. "Bearman" måtte slutte å bruke kostymet da Staley Da Bear ble introdusert i 2003; i 2005 fikk Wachter bruke kostymet igjen.[104]

Staley Da Bear er en antropomorfisk bjørn med en trøye med nummer 00, som har blå og oransje øyne, i smasvar med lagfargene.[105] Navnet er en referanse til selskapet A.E. Staley, som stiftet laget i 1920. I likhet med Rocky og Bearman underholder han tilhengere, men i likhet med andre maskoter i NFL, og maskoter generelt, deltar Staley under forskjellige veldedighetsarrangementer, fester,[106][107] Chicago Rush sine AFL-kamper, og andre Bears-relaterte arrangementer, samt at han deltar i forskjellige kamper med sine "furballs" mot ungdoms- og barnelag ved halftime.[108]

Laget hadde også tidligere en egen cheerleadinggruppe kalt Chicago Honey Bears, stiftet i 1976,, som Virginia Halas McCaskey oppløste etter 1985-sesongen.[109] Gruppens uniformer ble endret tre ganger: fra 1977-79 brukte de en hvit bodysuit med marineblå ermer, fra 1980-84 ble ermene oransje med marineblå på kantene, og i gruppens siste sesong i 1985 fikk uniformene et nytt design med en oransje vest.[110]

Filantropi

[rediger | rediger kilde]

Siden 1998 har Bears hatt et partnerskap med 'A Safe Place', et overnattingssted for ofre av vold i hjemmet i Waukegan, Illinois.[111] I juni 2017 hjalp daværende og tidligere ansatte med renovasjon av overnattingsstedet,[111] og Bears har gitt økonomisk støtte opp gjennom årene.

Rivaler

[rediger | rediger kilde]

Divisjon

[rediger | rediger kilde]

Green Bay Packers

[rediger | rediger kilde]

Green Bay Packers er Bears sin største rival siden laget ble stiftet i 1920. Packers leder sammenlagt 103–95–6,[112] og lagene har møttes to ganger i sluttspillet. Bears vant i 33–14 i 1941, og slo deretter New York Giants i NFL Championship Game 1941, og Packers vant 21–14 i 2011 da de gikk videre til å vinne Super Bowl XLV mot Pittsburgh Steelers. Lagenes første møte endte i en seier for Bears (da kjent som Staleys) i 1921, 20–0. Packers fikk sin første seier i 1925, 14–10. Møtet i 1924 (som endte 3–0 for Chicago) var merkbar for at det var den første gangen en spiller ble kastet ut av en kamp i NFLs historie, da Frank Hanny for Bears og Walter Voss for Packers ble kastet ut etter å ha slått hverandre.[113]

Detroit Lions

[rediger | rediger kilde]

Detroit Lions og Bears har spilt mot hverandre siden Lions ble stiftet i 1930, da under navnet Portsmouth Spartans. Spartans vant 7-6 i det første møtet, og Chicago vant 14-6 i det andre møtet. Bears leder per sesongslutt 2018 99-74-5.[114] Rivaliseringen vokste i 1932 da lagene møttes i den første sluttspillkampen i NFLs historie, hvor Bears vant 9-0. Kampen er også merkbar for å være den første amerikansk fotballkampen som ble spilt innendørs, da den ble flyttet til Chicago Stadium på grunn av en snøstorm.[115]

Minnesota Vikings

[rediger | rediger kilde]

Chicago og Minnesota møttes for første gang i Vikings sin første kamp i NFL, hvor Bears tapte 37-13. Minnesota holder ledelsen sammenlagt 60-54-2.[116]

Historisk

[rediger | rediger kilde]

Arizona Cardinals

[rediger | rediger kilde]

Bears og Chicago Cardinals var originalt rivaler i samme by frem til 1959 da Cardinals flyttet til St. Louis. Rivaliseringen ble mindre viktig da Cardinals flyttet til Phoenix og ble Arizona Cardinals. Selv om de to er de eldste lagene i ligaen har Bears og Cardinals fremdeles ikke møttes i sluttspillet. Sammenlagt leder Bears serien 59–28–6, og da Cardinals spilte i Chicago gikk Bears 47–19–6 mot dem.[117][118][119][120]

New York Giants

[rediger | rediger kilde]

Bears og New York Giants har møttes i seks tittelkamper i NFL, mer enn noen to andre lag i tittelkamper i NFL både før og etter Super Bowl ble introdusert. Bears har vunnet fire av de seks kampene, som inkluderer The Sneakers Game som Giants vant i 1934. De to lagene møttes også i sluttspillet i 1985 og 1990, hvor de vant hver sin gang på vei til en Super Bowl-tittel (Bears i Super Bowl XX, Giants i Super Bowl XXV). Bears leder serien sammenlagt 36–24–2.[121]

San Francisco 49ers

[rediger | rediger kilde]

Bears og San Francisco 49ers møttes ofte da begge lagene spilte i Western Conference. Rivaliseringen vokste på 1980-tallet, da begge lagene ofte nådde sluttspillet i NFC: 49ers leder sammenlagt 35–33–1, og 3–0 i sluttspillet.[122][123] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.[124]

Tampa Bay Buccaneers

[rediger | rediger kilde]

Historisk har Bear hatt en mindre rivalisering med tidligere divisjonsmotstander i NFC Central, Tampa Bay Buccaneers. Chicago leder sammenlagt 40–21.[125][126] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.[124]

Washington Commanders

[rediger | rediger kilde]

Selv om lagene aldri har spilt i samme divisjon har Bears og Washington Commanders en historisk rivalisering som kan spores tilbake til 1932, da Braves holdt til i Boston og spilte som Braves. Rivaliseringen vokste frem i 1937 da washington draftet quarterback Sammy Baugh og begge lagene møttes ofte i NFL Championship Game på den tiden.[127] Den mest minneverdige kampen fra perioden kom i 1940, da BEars satte en rekord ved å slå Commanders 73–0 i NFL Championship Game, som per 2023 fremdeles er en rekord for størst seiermargin i NFL.[128][129] Rivaliseringen var tilbake på 1980-tallet da begge lagene kjempet om å lede National Football Conference.[130] Washington leder knapt sammenlagt, 27–25–1 (2–1 i sluttspillet og 2–2 i tittelkamper). Ifølge den nåværende planleggingen av terminlister møtes Bears og Commanders minst én gang hver fjerde år.[124]

Mindre rivaler

[rediger | rediger kilde]

Cleveland/Los Angeles/St. Louis Rams

[rediger | rediger kilde]

De to lagene møttes for første gang i 1937-sesongen og spilte mot hverandre årlig frem til 1980. Fra 1995 til 2015 var begge lagene av en pågående rivalisering mellom Chicago og St. Louis som strakk seg over alle de fire store idrettsligaene i USA. Chicago leder sammenlagt, 54–39–3 (1–1 i sluttspill).[131] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.[124]

Miami Dolphins

[rediger | rediger kilde]

AFC-laget Miami Dolphins og Bears har møttes færre en 20 ganger, men har produsert flere minneverdige kamper. Mest kjent var en Monday Night Football-kamp i 1985 da Miami stod for Chicagos første og eneste nederlag i seriespillet, som også sørget for at Miamis 1972-lag forble det eneste perfekte laget i ligaens historie.[132] Miami leder sammenlagt, 10–4.[133] Under NFLs nåværende rotasjon for seriespill møtes de to lagene minst en gang hvert fjerde år.[124]

Oppløste lag

[rediger | rediger kilde]

Chicago og Rock Island Independents var delstatsrivaler i ligaens første tiår, hvor Bears vant sammenlagt 8–1–4.[134]

Rivaliseringen mellom Canton/Cleveland Bulldogs og Staleys/Bears var den største i NFL på 1920-tallet, mellom to av ligaens mest dominante lag. Kampene tiltrakk seg vanligvis de høyeste tilskuertallene,[135] og resultatet av kampene var ofte avgjørende for hvem som vant NFL Championship (1921–1924).[136] Rivaliseringen vokste etter 1921-sesongen da Staleys’ stjernespiller Guy Chamberlin signerte med Bulldogs og ledet dem til tre strake ligatitler, inkludert en tittel de sikret over Bears takket være tiebreakers i 1924.[87][137][138] Chicago vant sammenlagt, 4–3.

Fasiliteter

[rediger | rediger kilde]

Stadion

[rediger | rediger kilde]
Soldier Field i 2011

Soldier Field, som ligger i Lake Shore Drive i Chicago, er Bears sin nåværende hjemmebane. Bears flyttet til Soldier Field i 1971 etter å ha utvokst Wrigley Field, hvor laget hadde holdt til i 50 år. Etter sammenslåingen av AFL og NFL ville den nye ligaen at lagene skulle spille i stadioner med en kapasitet på minst 50 000. Selv med portable tribuner hadde Wrigley en makskapasitet på 46 000.[139] Bears skulle originalt spille på Dyche Stadium (nå Ryan Field), men naboene rundt Northwestern University klaget på dette og avtalen ble kansellert. Bears’ originale hjem var Staley Field i Decatur i Illinois da laget spilte under navnet Decatur Staleys, før de flyttet til Chicago i 1921.

Underlaget i Soldier Field ble byttet fra naturlig gress til AstroTurf i forkant av 1971-sesongen, men ble byttet tilbake til naturlig gress før 1988-sesongen. Stadionet var banen for det beryktede Fog Bowl mellom Bears og Philadelphia Eagles.[140]

I 2002 ble stadionet stengt ned og gjenbygd, hvor kun stadionets utvendige vegg ble beholdt. Det ble stengt søndag 20. januar 2002, dagen etter at Bears tapte i sluttspillet. 27. september 2003 ble stadionet åpnet igjen etter å ha blitt helt gjenoppbygd (for andre gang i stadionets historie).[139] Mange tilhengere refererer til stadionet som "New Soldier Field".[141] I 2002-sesongen spilte Bears hjemmekampene sine i University of Illinois sitt Memorial Stadium i Campaign, hvor de spilte 3-5 sammenlagt.

Flere kritikere har en negativ innstilling til det nye stadionet. De mener at stadionet er stygt å se på snarere enn et landemerke; noen har kalt det for "Mistake on the Lake".[142] Soldier Field mistet sin status som "National Historic Landmark 17. februar 2006.[143]

I 2005-sesongen vant Bears divisjonen og sikret andre seed for NFC i sluttspillet, som gav dem retten til å spille minst én hjemmekamp i sluttspilet. Laget spilte hjemme (og tapte) i divisjonsrunden 15. januar 2006 mot Carolina Panthers. Dette var den første sluttspillkampen i Soldier Field etter stadionets gjenåpning.

Stadionets målsone og midtbane var ikke malt før i 1982-sesongen.[144] Designet på banen inkluderte ordet "Chicago" i Highway Gothic i end zone på begge sider. I 1983 ble samme design brukt, med en stor "C" på midtbane. Designet forble det samme frem til 1996.[144] I 1996 ble den store "C"en på midtbanen byttet ut med et stort Bears-hode, og designet i end zone ble endret til ordet "Bears" i kursiv. Det nye designet forble til 1999-sesongen, da de gikk tilbake til det gamle designet. I New Soldier Field ble designet i end zone endret til at én side hadde ordet "Chicago" og den andre har "Bears".[144]

I juni 2021 la Bears inn et bud for å kjøpe opp Arlington International Racecourse i Arlington Heights i Illinois fra Churchill Downs.[145] Til tross for forhandlinger med byen Chicago angående oppgraderinger i Soldier Field inngikk Bears en avtale med Churchill Downs for å kjøpe Arlington International Racecourse i Arlington Heights i Illinois i september 2021 for $197,2 millioner. Salget, som inkluderer 325 acre (132 ha; 1 320 000 m²) av landeområder som kan bygges på, ble ferdigstilt 15. februar 2023.[146][147] I 2024 skiftet Bears fokuset til parkeringsområdet sør for Soldier Field, på Museum Campus.[148][149] Den 24. april 2024 annonserte Bears planer for utviklingen av et kuppelstadion med en prislapp på $4,7 milliarder.[150][151]

Treningsleir

[rediger | rediger kilde]

Fra laget ble stiftet og frem til 1930 avholdt Staleys/Bears treningsleir i eget stadion: Staley Field (Decatur i Illinois) og Cubs’ Park (Chicago i Illinois). I 1930 ble leiren flyttet til Mills Stadium (Chicago i Illinois) og mellom 1931 og 1934 til henholdsvis Loyola University Chicago, Logan Square Baseball Park, Notre Dame University og Lane Tech College Prep High School.[152]

I 1935 begynte laget å avholde treningsleir på mer kjente steder da de begynte å trene på St. John's Northwestern Military Academy (Delafield i Wisconsin). I 1944 flyttet de til St. Joseph's College i Collegeville i Indiana og holdt seg der i 30 år. Fra 1975 til 1984 trente de på Lake Forest College før de flyttet til University of Wisconsin–Platteville i 1985. De flyttet videre til Olivet Nazarene University i Bourbonnais i Illinois i 2002 før de permanent flyttet inn i det nylig oppussede Halas Hall i 2020.[153]

Hovedkvarter

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Halas Hall

Lagets hovedkvarter Halas Hall er oppkalt etter lagets grunnlegger George Halas og ligger i Lake Forest i Illinois. Under sesonger trener Bears’ i fasiliteter som ligger like ved. Det originale Halas Hall, oppkalt etter George Halas Jr. som døde brått i 1979, lå 4 miles (6,4 km) vest for det nåværende bygget, på Lake Forest College, og inkluderte to treningsbaner og administrasjonskontorer[154] som nå blir brukt av Foresters Athletics Department.[155] Det nye Halas Hall ble åpnet 3. marsr 1997 og utvidet i 2013 og 2018.[156]

Laget har også kontorer i Chicago sentrum, på 123 N. Wacker Dr,[157] for ansatte i salgsavdeling, bedriftspartnere og arrangementsavdelingen.[158]

I populærkultur

[rediger | rediger kilde]
CNA Center i Chicago viser "GO BEARS" i vinduene før en Sunday Night Football-kamp.

Mens Super Bowl XX-vinnerne Bears var velkjente i amerikansk populærkultur på 80-tallet, hadde laget tidligere spilt en rolle i TV-filmen Brian's Song fra 1971, med Billy Dee Williams som Gale Sayers og James Caan som Brian Piccolo. Filmen fortalte historien om hvordan Piccolo hjalp Sayers å komme seg fra en kneskade til å returnere til sin status som en av ligaens beste spillere, og hvordan Sayers hjalp Poccolos familie gjennom Brians sykdomsperiode.[159][160] En remake i 2001 hadde Sean Maher i rollen som Piccolo og Mekhi Phifer som Sayers.[161]

Laget i 1985 huskes også for innspillingen av sangen "The Super Bowl Shuffle, som nådde 41. plass på Billboard Hot 100, og ble nominert til en Grammy Award.[162] I musikkvideon for låten rapper laget at de er "not here to start no trouble", men "just here to do the Super Bowl Shuffle". Laget tok en risk da de spilte inn og gav ut sangen før sluttspillet hadde begynt, men klarte å unngå en flause da de vant Super Bowl XX med en rekordstor margin, 46-10. Kampen var ifølge Nielsen ratings en av de mest sette TV-sendingene i historien; kampen hadde en rating på 48,3 som plasserte den på 7. plass.[163]

I tillegg til "Super Bowl Shuffle" inspirerte Bears sine suksesser på 80-tallet en gjentakende sketch i det amerikanske TV-programmet Saturday Night Live kalt "Bill Swerski's Superfans".[164] Sketchen består av George Wendt som vert for et radioprogram sammen med Carl Wollarski (Robert Smigel), Pat Arnold (Mike Myers) og Todd O'Connor (Chris Farley). Sketchen stoppet etter at Ditka fikk sparken i 1993. Sketchen har dukket opp en gang siden, da Horatio Sanz dukket opp som en Super Fan for Cubs under "Weekend Update" i 2003. Utenfor SNL har George Wendt spilt rollen i en promovideo for Super Bowl XL på ABC.

I TV-serier som er basert i Chicago, som The Bob Newhart Show, Married... with Children, Family Matters, Still Standing, According to Jim, Early Edition og The Bernie Mac Show, er hovedrollene tilhengere av Bears og bruker ofte Bears sine trøyer og t-skjorter. Roseanne er en annen TV-serie basert i Illinois hvor Bears er hovedrollenes favorittlag, og 'Dan Connor' (John Goodman) bruker ofte hatter med Bears sin logo. Der er flere referanser til Bears i That '70s Show, som var basert i Wisconsin, hvor Packers holder til. I en episode hvor gjenger er på en kamp mellom Bears og Packers dukker Eric opp med en Walter Payton-trøye og blir buet av Packerstilhengerne rundt. I en episode av Disney Channel-serien Shake It Up, som er basert i Chicago, drev karakteren Dina Garcia (Ainsley Bailey) med videresalg av billetter til Bears-kamper. Karakteren Cameron Tucker i Modern Family er en Bears-fan. I en episode av Disney Channel-serien "I Didn't Do It", basert i Chicago, prøver Lindy Watson (Olivia Holt) og Logan Watson (Austin North) å få en fotball signert av Hall of Fameren Dick Butkus etter at de ødela farens signerte ball.

Ditkas suksess og popularitet i Chicago har ledet til at han har holdt analytikerstillinger i forskjellige pregame-programmer. Ditka jobbet både med NFL on NBC og The NFL Today på CBS, og han jobber nå for ESPN i Sunday NFL Countdown samt gir analyser av Bears sine fredagskamper på WBBM-TVs 2 on Football med Mark Malone.[165] Han er også ekspertkommentator for alle lokale sendinger av Bears-kamper i sesongoppkjøringen. Ditka spilte også seg selv sammen med Will Ferrell i komedien Kicking & Screaming fra 2005.[166]

Ditka, Dick Butkus, Walter Payton, Jim McMahon, William "Refrigerator" Perry og Brian Urlacher er kjent for å ha deltatt i reklamer på TV. Urlacher, som hadde den mestselgende trøyen i 2002, var i en reklame for Nike sammen med tidligere quarterback for Atlanta Falcons Michael Vick.[167][168]

I den animerte kortfilmen "Rah Rah Bear" av Hanna-Barbera fra 1961 hjelper Yogi Bear Bears å slå New York Giants. Bears var senere med i en tegnefilmversjon av NBC sin sitcom Punkmy Brewster hvor Bears spiller mot Green Bay Packers.[169]

Clark Griswold (Chevy Chase) fra Hjelp, vi må på ferie-serien har i noen sener på sen en Chicago Bears-caps. Han bruker den samme capsen i alle fire filmene i serien.[170]

Media

[rediger | rediger kilde]

Radio

[rediger | rediger kilde]
Kart over radiopartnere.

WMVP (1000 AM) sender Bears’ kamper med Jeff Joniak som hovedkommentator og Tom Thayer, som spilte for Bears fra 1985-92, som ekspertkommentator,[171] og sidelinjereporter Zach Zaidman. Tidligere kommentatorer inkluderer hovedkommentatorene Jack Brickhouse, Joe McConnell og Wayne Larrivee, samt ekspertkommentatorene Hub Arkush, Dick Butkus, Jim Hart og Irv Kupcinet.

Bears’ kamper ble sendt på spansk på WLEY-FM fra 2012 til 2014. Siden 2015 har WRTO og WVIV-FM tatt over.

TV

[rediger | rediger kilde]

Sesongoppkjøringskamper blir sendt på WFLD. Kommentatorene er Adam Amin (hovedkommentator), Jim Miller (ekspertkommentator) og Lou Canellis (sidelinjereporter). WFLD sender også størsteparten av lagets seriekamper gjennom NFL on Fox. Bears’ hjemmekamper mot lag i AFC blir sendt på CBS-stasjonen WBBM-TV, som var lagets uoffisielle «hjemmestasjon» fra 1956 frem til Fox vant rettighetene for NFC i 1995. Søndagskamper i kveldstid sendes på NBCs WMAQ-TV, og ESPN Monday Night Football-kamper sendes enten på ESPN eller WLS-TV.

Statistikker og resultater

[rediger | rediger kilde]

Patrick Mannelly holder rekordern for flest sesonger med Bears på 16.[172] Steve McMichael holder rekorder for flest kamper på rad for Bears med 191, mellom 1981 og 1993.[172] Payton ligger på andreplass med 186 kamper som running back mellom 1975 og 1987, hvor han kun gikk glipp av én kamp på 13 sesonger.

Kickeren Robbie Gould ble Bears sin poengleder i uke 5 i 2015-sesongen[173] og tok da over etter placekicker Kevin Butler som holdt rekorden før, med 1 116 poeng for Bears mellom 1985 og 1995.[172] Walter Payton ligger på andreplass med 750 poeng. Payton holder lagrekorden for rushiing yards med 16 726.[172] Det var en NFL-rekord frem til Emmitt Smith fra Dallas Cowboys slo den i 2002. Tidligere running back for Bears Matt Forte, som signerte med Bears i 2008, holder andreplass med 6 985 yards. Forte holde også lagrekorden for en nykommer i løpsforsøk, yards og mottagelser i én sesong. Mark Bortz har rekorden for flest sluttspillkamper med Bears, 13 mellom 1983 og 1994, fulgt av Kevin Butler, Dennis Gentry, Dan Hampton, Jay Hilgenberg, Steve McMichael, Ron Rivera, Mike Singletary, og Keith Van Horne, som alle har spilt i 12 sluttspillkamper.

1940-laget holder rekorden for den største seiersmarginen i en NFL-kamp (sluttspill eller seriespill) da de vant 73-0 mot Washington Redskins i NFL Championship Game 1940. Den største hjemmeseieren for Bears er 61-7, fra en kamp mot Green Bay Packers i 1980. Det største nederlaget var 52-0 mot Baltimore Colts i 1964. Klubben hadde ubeseirede sesonger i 1934 og 1942, men vant ikke mesterskapskampen i noen av sesongene. I 1934 gikk klubben 13-0 men tapte mot New York Giants, og i 1942 gikk klubben 11-0 men tapte mot Redskins. Halas holder rekorden for flest sesonger som coach med 40, og for flest seiere med 324. Ditka er nummer to med 112. Ingen andre coaches for Bears har vunnet over 100 kamper med laget.[172]

Under 2006-sesongen satte return specialist Devin Hester flere kick return-rekorder. Han holder lagrekorder for flest return yards med 2 261.[174] Han hadde seks touchdown returns, og satte med det en rekord for flest i én sesong.

He had six touchdown returns, setting a record for most returns in a single season.[175] I 2007 fikk han igjen seks touchdown returns i en sesong, inkludert den 12. november 2006 da han returnerte et field goal som bommet for en 108-yard touchdown.[176] Han tangerte med det rekorden til tidligere lagkamerat Nathan Vasher, som ble satt under ett år tidligere.[177] Hester satte også en SUper Bowl-rekord da han ble den første spilleren til å returnere et åpningsspark for en touchdown i et Super Bowl.[178] Den 20. desember 2010 satte Hester en NFL-rekord for flest touchdowns etter et punt eller kickoff return med sin 14 i en kamp mot Minnesota Vikings. I 2011 tok Hester rekorden for flest punt returns mot Carolina Panthers.

I 2012 satte Charles Tillman rekorden for flest forced fumbles i én kamp med 4 mot Tennessee Titans. Chicago ble også det første laget i ligaens historie med en touchdown pass, touchdown run, interception return for en touchdown og et blokkert kick/punt for en scoring i samme kvarter mot Titans.[179] Tillman sammen med lagkameraten Lance Briggs ble det første paret i NFLs historie som returnerte en interception for en touchdown i to kamper på rad, mot Jacksonville Jaguars og Dallas Cowboys.[180]

Sesongresultater

[rediger | rediger kilde]

Følgende er en liste over Bears sine fem siste sesonger. For en full liste over sesongresultater se Liste over Chicago Bears’ sesonger.

Merk: Kolonnene for Plassering, Seiere, Tap og Uavgjort viser kun resultater for seriespill og inkluderer ikke resultater i sluttspillet.

Super Bowl-mestere (1970–nå) Conference-mestere Divisjonsmestere Wild Card

Per 8. januar 2023

Sesong Lag Liga Conference Divisjon Seriespill Resultat i sluttspillet Priser
Plassering Seiere Tap Uavgjort
2019 2019 NFL NFC North 3. 8 8 0 — —
2020 2020 NFL NFC North 2. 8 8 0 Tapte mot New Orleans Saints i wildcardrunden. —
2021 2021 NFL NFC North 3. 6 11 0 — —
2022 2022 NFL NFC North 4. 3 14 0 — —
2023 2023 NFL NFC North 4. 7 10 0 — —

Rekorder

[rediger | rediger kilde]
Ledere for Bears
Leder Spiller Rekord År med Bears
Passing Jay Cutler 23 443 passing yards 2009–2016
Rushing Walter Payton 16 726 rushing yards 1975–1987
Receiving Johnny Morris 5 059 receiving yards 1958–1967
Poeng Robbie Gould 1 142 poeng 2005–2015
Seiere som coach George Halas 318 seiere 1920–1929, 1933–1942
1946–1955, 1958–1967

Spillere

[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall

[rediger | rediger kilde]
Spillerstall Chicago Bears
Quarterbacks (QB)

Running backs (RB)

Wide receivere (WR)

Tight ends (TE)

Offensive linemen (OL)

Defensive linemen (DL)

Linebackere (LB)

Defensive backs (DB)

Special teams

Treningsstall

Reservelister


Per 18. oktober 2024. Nykommere i kursiv.

53 aktive, 8 inaktive, 16 treningsstall


Pro Football Hall of Famere

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over Chicago Bears’ medlemmer i Pro Football Hall of Fame

Bears er laget med flest medlemmer i Pro Football Hall of Fame med 32, men har også åtte andre Hall of Famere som har tilbragt en mindre del av sin karriere med laget.[181] Grunnlegger, eier, hovedtrener og spiller George Halas, halfback Bronko Nagurski og Red Grange var med i den originale gruppen inlemmelser i 1963. Franchisen fikk 14 medlemmer innlemmet mellom 1963 og '67. Offensive tackle Jim Covert og defensive end Ed Sprinkle er lagets nyligste Hall of Famere, som begge ble innlemmet i 2020.[182] Chuck Howley, som bare spilte en kort periode for Bears i løpet av sin karriere, ble innlemmet som en seniorkandidat i 2023.[183]

Pensjonerte numre

[rediger | rediger kilde]

Bears har pensjonert 14 uniformnumre, som er mer enn noe annet lag i NFL, og fjerde mest i sport i Nord-Amerika bak basketballaget Boston Celtics (23), baseballaget New York Yankees (21) og ishockeylaget Montreal Canadiens (15). Bears pensjonerte Mike Ditkas #89 9. desember 2013.[184] Dette er det siste nummeret Bears skal pensjonere.[185]

Chicago Bears pensjonerte numre
Bronko Nagurski
FB/LB/T
1930–1937, 1943
Minnesota 		George McAfee
RB/DB/PR
1940–1941, 1945-1950
Duke 		George Halas
End/HC
Owner/Founder
1920–1983
Illinois 		Willie Galimore
RB
1957–1963
Florida A&M 		Walter Payton
RB
1975–1987
Jackson State 		Gale Sayers
RB/KR
1965–1971
Kansas 		Brian Piccolo
RB/FB
1965–1969
Wake Forest
Sid Luckman
QB/DB/P
1939–1950
Columbia 		Dick Butkus
MLB
1965–1973
Illinois 		Bill Hewitt
End
1932–1936
Michigan 		Bill George
MG/MLB
1952–1965
Wake Forest 		Clyde Turner
C/LB
1940–1952
Hardin-Simmons 		Red Grange
RB/DB
1925, 1929–1934
Illinois 		Mike Ditka
TE
1961–1966
Pittsburgh


Top 100 Bears

[rediger | rediger kilde]

I anledning lagets 100-årsdag avduket Chicago Bears 20. mai 2019 en liste over de 100 beste spillerne i lagets historie, bestemt av Don Pierson og Dan Pompei, to av de mest anerkjente journalistene som har fulgt laget opp gjennom tidene.[186] Da listen ble publisert inkluderte den 27 Hall of Famere samt to som skulle innlemmes i 2020 (Jim Covert og Ed Sprinkle).

Fire aktive spillere var inkludert på listen, safety Eddie Jackson (96), defensive lineman Akiem Hicks (75), offensive lineman Kyle Long (74) og den høyest rangerte aktive spilleren Khalil Mack (60), som da kun hadde spilt for laget i én sesong. Long pensjonerte seg året etter.

Senere publiserte laget listen «Top 10: Best of the rest» med 10 spillere som ikke hadde blitt inkludert på topplisten. Spillerne som var nevnt var: Alex Brown, Thomas Jones, Dave Whitsell, Curtis Conway, Tim Jennings, Leslie Frazier, Roberto Garza, Marty Booker, Nathan Vasher og William Perry.[187]

# Navn Posisjon År
1 Walter Payton𝙝𝙤𝙛 RB 1975–1987
2 Dick Butkus𝙝𝙤𝙛 LB 1965–1973
3 Bronko Nagurski𝙝𝙤𝙛 FB/LB/T 1930–1937, 1943
4 Sid Luckman𝙝𝙤𝙛 QB/P/DB 1939–1950
5 Gale Sayers𝙝𝙤𝙛 RB 1965–1971
6 Mike Ditka𝙝𝙤𝙛 TE 1961–1966
7 Bill George𝙝𝙤𝙛 LB 1952–1965
8 Clyde «Bulldog» Turner𝙝𝙤𝙛 C/LB 1940–1952
9 Doug Atkins𝙝𝙤𝙛 DE 1955–1966
10 Danny Fortmann𝙝𝙤𝙛 OG 1936–1943
11 Dan Hampton𝙝𝙤𝙛 DE/DT 1979–1990
12 Richard Dent𝙝𝙤𝙛 DE 1983–1993, 1995
13 Jim Covert𝙝𝙤𝙛 OT 1983–1990
14 Brian Urlacher𝙝𝙤𝙛 LB 2000–2012
15 Mike Singletary𝙝𝙤𝙛 LB 1981–1992
16 Bill Hewitt𝙝𝙤𝙛 E 1932–1936
17 Stan Jones𝙝𝙤𝙛 OG/DT 1954–1965
18 Jay Hilgenbergvg C/LS 1981–1991
19 Steve McMichael𝙝𝙤𝙛 DT 1981–1993
20 Devin Hester𝙝𝙤𝙛 KR/PR/WR 2006–2013
21 Joe Stydahar𝙝𝙤𝙛 OT 1936–1942
1945–1946
22 George Connor𝙝𝙤𝙛 T/LB 1948–1955
23 George McAfee𝙝𝙤𝙛 HB/DB 1940–1941
1945–1950
24 Joe Fortunatovg LB 1955–1966
25 Ed Sprinkle𝙝𝙤𝙛 DE 1944–1955
26 Ed Healey𝙝𝙤𝙛 OT/DT 1922–1927
27 Olin Kreutz C 1998–2010
28 Lance Briggs LB 2003–2014
29 Rick Casaresvg FB 1955–1964
30 Gary Fencik S 1976–1987
31 Charles Tillman CB 2003–2014
32 Paddy Driscoll𝙝𝙤𝙛 HB/QB/P 1920, 1926–1929
33 George Trafton𝙝𝙤𝙛 C 1920–1932
34 Matt Forte RB 2008–2015
35 George Musso𝙝𝙤𝙛 OG 1933–1944
36 Red Grange𝙝𝙤𝙛 HB/DB 1925, 1929–1934
37 George Halas𝙝𝙤𝙛 E 1920–1929
38 Link Lyman𝙝𝙤𝙛 T 1926–1928
1930–1931
1933–1934
39 Harlon Hillvg FL 1954–1961
40 Ken Kavanaughvg E 1940–1941
1945–1950
41 Neal Anderson RB 1986–1993
42 Richie Petitbonvg S 1959–1968
43 Wilber Marshall LB 1984–1987
44 Johnny Morris FL 1958–1967
45 Otis Wilson LB 1980–1987
46 Doug Buffone LB 1966–1979
47 Dave Duerson S 1983–1989
48 Fred Williams DT 1952–1963
49 Ray BrayHAF OG 1939–1942
1946–1951
50 Mark Bortz OG 1983–1994

# Navn Posisjon År
51 Keith Van Horne OT 1981–1993
52 Joe Kopcha OG 1929, 1932–1935
53 Jim McMahon QB 1982–1988
54 Ed Brown QB/P 1954–1961
55 Johnny Lujack QB/DB 1948–1951
56 Roosevelt Taylor CB 1961–1969
57 Jim Osborne DT 1972–1984
58 Wally Chambers DT 1973–1977
59 Julius Peppers𝙝𝙤𝙛 DE 2010–2013
60 Khalil Mack LB 2018–2021
61 Willie Galimore𝐟 HB 1957–1963
62 Robbie Gould K 2005–2015
63 Mike Brown S 2000–2008
64 James «Big Cat» Williams OT 1991–2002
65 Dick Gordon WR 1965–1971
66 Mike Hartenstine DE 1975–1986
67 Ed O'Bradovich DE 1962–1971
68 Dick Barwegen OG 1950–1952
69 Bill Wade QB 1961–1966
70 Matt Suhey FB 1980–1989
71 Kevin Butler K 1985–1995
72 Mark Carrier S 1990–1996
73 Tommie Harris DT 2004–2010
74 Kyle Long OG 2013–2019
75 Akiem Hicks DT 2016–2021
76 J.C. Caroline DB 1956–1965
77 Bennie McRae DB 1962–1970
78 Donnell Woolford CB 1989–1996
79 Dennis McKinnon WR/KR 1983–1985
1987–1989
80 Alshon Jeffery WR 2012–2016
81 Brandon Marshall WR 2012–2014
82 George Blanda𝙝𝙤𝙛 QB/K 1949–1958
83 Willie Gault WR 1983–1987
84 Tom Thayer OG 1985–1992
85 Jay Cutler QB 2009–2016
86 Allan Ellis CB 1973–1977
1979–1980
87 Luke Johnsos E 1929–1936
88 Joey Sternaman QB/HB/K 1922–1925
1927–1930
89 Mike Pyle C 1961–1969
90 Beattie Feathers𝐟 HB 1934–1937
91 Bob Wetoska OT 1960–1969
92 Bill Osmanski FB 1939–1943
1946–1947
93 Herm Lee OT 1958–1966
94 Jim Dooley FL/DB 1952–1954
1956–1957
1959–1962
95 Larry Morris LB 1959–1965
96 Eddie Jackson S 2017–present
97 Bobby Joe Green P 1962–1973
98 Trace Armstrong DE 1989–1994
99 Doug Plank S 1975–1982
100 Patrick Mannelly LS 1998–2013

 𝙝𝙤𝙛   Innlemmet i Pro Football Hall of Fame.
 𝐟   Finalist for Pro Football Hall of Fame.
 HAF   Medlem av Helms Athletic Foundation Pro Football Hall of Fame.[b]
 vg   Medlem av PFRA Hall of Very Good.[188]

All-Time Team

[rediger | rediger kilde]

I løpet av uken fra 3. juni 2019 ble deler av Bears' All-Time Team annonsert daglig, først med forsvarsspillerne,[189] fulgt av special teams[190] og deretter angrepsspillerne.[191]

Larry Mayer sa senere om de som hadde avlagt stemme at «if they had included a long-snapper on the team it would have been Patrick Mannelly».[192]

Angrep

[rediger | rediger kilde]
Posisjon Spiller År Utmerkelser*
QB Sid Luckman 1939–1950
FB Bronko Nagurski 1930–1937, 1943
RB Walter Payton 1975–1987
WR Harlon Hill 1954–1961
Ken Kavanaugh 1940–1941, 1945–1950
TE Mike Ditka 1961–1966
OT Joe Stydahar 1936–1942, 1945–1946
Jim Covert 1983–1990
G Stan Jones 1954–1965
Danny Fortmann 1936–1943
C Clyde «Bulldog» Turner 1940–1952

Forsvar

[rediger | rediger kilde]
Posisjon Spiller År Honors*
DE Doug Atkins 1955–1966
Richard Dent 1983–1993, 1995
DT Dan Hampton 1979–1990
Steve McMichael 1981–1993
MLB Dick Butkus 1965–1973
OLB George Connor 1948–1955
Joe Fortunato 1955–1966
CB George McAfee 1940–1941, 1945–1950
Charles Tillman 2003–2014
S Gary Fencik 1976–1987
Richie Petitbon 1959–1968

Special teams

[rediger | rediger kilde]
Posisjon Spiller År Honors*
P Bobby Joe Green 1962–1973
PK Robbie Gould 2005–2015
PR Devin Hester 2006–2013
KR Gale Sayers 1965–1971

* Som Chicago Bears-spiller

Trenerstall

[rediger | rediger kilde]
Se også: Liste over hovedtrenere for Chicago Bears
Chicago Bears personale
Administrasjon
  • Secretary of the board of directors – Virginia Halas McCaskey
  • Chairman – George McCaskey
  • President/CEO – Kevin Warren
  • General manager – Ryan Poles
  • Assistant general manager – Ian Cunningham
  • Senior director of player personnel – Jeff King
  • Director of player personnel – Trey Koziol
  • Director of college scouting – Breck Ackley
  • Assistant director of college scouting – Francis St. Paul
  • Director of pro scouting – DJ Hord
  • Director of college scouting – Mark Sadowski
  • Director of football administration – Matt Feinstein
  • Director of football research – Harrison Fried
  • Director of football analytics – Krithi Chandrakasan
Hovedtrenere
Offensive coaches
  
Defensive coaches
  • Defensive coordinator – Eric Washington
  • Defensive line – Travis Smith
  • Assistant defensive line – Brian Bing
  • Linebackers – Dave Borgonzi
  • Cornerbacks/defensive passing game coordinator – Jon Hoke
  • Nickelbacks – David Overstreet II
  • Safeties – Andre Curtis
  • Defensive quality control – Kevin Koch
  • Defensive quality control – Kenny Norton III
  • Defensive analyst (advance/special projects) – Matt Pees
Special teams coaches
Strength and conditioning
  • Head strength and conditioning – Jim Arthur
  • Assistant strength and conditioning – Noble Landry
  • Assistant strength and conditioning – Pierre Ngo
  • Player engagement/strength and conditioning – Isaiah Harris

→ Trenerstall
→ Administrasjon

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Staley's Page». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  2. ^ «Brand Guidelines». ChicagoBears.com (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 22. juni 2021. 
  3. ^ «History of the Bears Uniform» (PDF). 2022 Chicago Bears Media Guide (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 16. juli 2024. «In 1935 the Bears introduced an orange jersey with black arm stripes and black helmet and by 1958 were wearing the familiar navy blue with burnt orange.» 
  4. ^ «Chicago Bears Team Capsule» (PDF). 2022 Official National Football League Record and Fact Book (på engelsk). NFL Enterprises. 20. juli 2022. Besøkt 16. juli 2024. 
  5. ^ Mayer, Larry (17. september 2020). «Bears, NFL celebrate 100th birthday Thursday». ChicagoBears.com (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 15. februar 2023. 
  6. ^ «Chicago Bears Team Facts». ProFootballHOF.com (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 15. februar 2023. 
  7. ^ «Front Office». ChicagoBears.com (på engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 17. september 2021. 
  8. ^ a b Mayer, Larry (25. januar 2022). «Bears hire Ryan Poles as general manager». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 26. januar 2022. 
  9. ^ «Chicago Bears Franchise Encyclopedia». Pro Football Reference (på engelsk). Sports Reference. Besøkt 12. april 2019. 
  10. ^ «All-Time Win-Loss Records By Team» (på engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 12. april 2019. 
  11. ^ «Staley Plant Has Organized Football Team». Herald and Review (på engelsk). 21. september 1919. s. 3. Besøkt 30. januar 2024 – via Newspapers.com. 
  12. ^ «GALLERY: Looking back at the Decatur roots of the Chicago Bears». The Southern Illinoisan (på engelsk). 28. juni 2023. Besøkt 30. januar 2024. 
  13. ^ Gempsy, Gary (5. september 2019). «Chicago Bears 2019 Schedule: 100th Season». Patch Media (på engelsk). Besøkt 30. januar 2024. 
  14. ^ «Historical Highlights» (PDF). 2020 Chicago Bears Media Guide (på engelsk). NFL Enterprises. 11. august 2020. Besøkt 30. desember 2020. 
  15. ^ a b Halas, George; Morgan, Gwen; Veysey, Arthur (1979). Halas By Halas. McGraw Hill. s. 53–54. 
  16. ^ «Chicago Bears Team Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 14. april 2019. 
  17. ^ «The Chicago Bears NFL franchise began in Decatur as the Staleys» (på engelsk). Herald & Review. 17. september 2018. Besøkt 18. juni 2022. 
  18. ^ «1920 Decatur Staleys». Independentfootball.site90.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. april 2019. 
  19. ^ «The Decatur Staleys». Local Website (på engelsk). Arkivert fra originalen 23. februar 2004. Besøkt 12. april 2019. 
  20. ^ «George Halas». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  21. ^ «Highlights from the 1920s». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. april 2018. Besøkt 12. april 2019. 
  22. ^ Exoo, Thales (31. januar 2007). «Ask Chicagoist: Why Are They Called the Bears?». Chicagoist. Gothamist. Arkivert fra originalen 10. mai 2017. 
  23. ^ «Chicago Bears Uniform History». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. april 2018. Besøkt 12. april 2019. 
  24. ^ «The Chicago Bears Brand» (PDF) (på engelsk). Chicago Bears. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 14. april 2019. 
  25. ^ Peterson, Brian (28. september 2000). «Love-Hate Relationship: Bears-Packers Rivalry Always Bittersweet». Green Bay Packers (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2010. Besøkt 12. april 2019. 
  26. ^ Schwartz, Larry. «Galloping Ghost scared opponents». ESPN.com (på engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  27. ^ Whittingham, Richard; Ditka, Mike. The Chicago Bears: From George Halas to Super Bowl XX. ISBN 978-0-671-62885-7. OCLC 13795870. 
  28. ^ «General History — Chronology (1940 to 1959)». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. februar 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  29. ^ «Walter Payton's Statistics». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  30. ^ «Remembering Walter Payton». Daily Herald (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. august 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  31. ^ «Ed McCaskey». Cook County Clerk (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. september 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  32. ^ «Mike McCaskey». ChicagoBears Official Website (på engelsk). Arkivert fra originalen 21. januar 2007. Besøkt 12. april 2019. 
  33. ^ «Chicago's Most Powerful Women». Chicago Sun-Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 11. mai 2004. Besøkt 12. april 2019. 
  34. ^ «Dave McGinnis». Bears History (på engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  35. ^ «Ted Phillips». ChicagoBears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. juni 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  36. ^ «GameCenter: Recap». Superbowl.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. januar 2007. Besøkt 12. april 2019. 
  37. ^ «Bears coach Smith, GM Angelo ink contract extensions». ESPN (på engelsk). 1. mars 2007. Besøkt 12. april 2019. 
  38. ^ «Chicago Bears Team Facts». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  39. ^ Mulligan, Mike (3. april 2009). «Bears get Cutler for two first-round picks, Orton». Chicago Sun-Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 4. april 2009. Besøkt 13. april 2019. 
  40. ^ «Mike Martz hired as Bears' offensive coordinator». Chicago Breaking Sports (på engelsk). 1. februar 2010. Arkivert fra originalen 4. februar 2010. Besøkt 13. april 2019. 
  41. ^ «George McCaskey becomes chairman». Chicagobears.com (på engelsk). 5. mai 2011. Arkivert fra originalen 20. august 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  42. ^ «Bears defeat Seahawks to set up NFC Title showdown». chicagobears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. januar 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  43. ^ Rosenthal, Gregg (31. desember 2012). «Lovie Smith fired as Chicago Bears coach» (på engelsk). National Football League. Besøkt 13. april 2019. 
  44. ^ Biggs, Brad; Pompei, Dan (16. januar 2013). «Marc Trestman chosen to be Bears' new coach». Chicago Tribune (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. januar 2013. Besøkt 13. april 2019. 
  45. ^ Isaacson, Melissa (11. januar 2013). «Emery can't wait too long» (på engelsk). ESPN. Besøkt 13. april 2019. 
  46. ^ «Cutler, Marshall lead Bears over Bengals 24–21». Sports Illustrated (på engelsk). 8. september 2013. Arkivert fra originalen 12. september 2013. Besøkt 13. april 2019. 
  47. ^ Jones, Lindsay H. (29. desember 2013). «Aaron Rodgers leads Packers past Bears, into playoffs». USA Today (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  48. ^ Mayer, Larry (8. januar 2014). «Long named to PFF All-Rookie Team». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 9. januar 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  49. ^ Mayer, Larry (4. januar 2014). «Improving defense a top priority». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. januar 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  50. ^ «2014 NFL Standings & Team Stats – Scoring Offense». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  51. ^ Breech, Josh (9. november 2014). «Bears line up to punt, Packers kick ball instead». CBSSports.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. november 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  52. ^ Neveau, James (10. november 2014). «Packers Bludgeon Bears 55-14 in Embarrassing Rout». WMAQ-TV (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  53. ^ Rosenthal, Gregg (29. desember 2014). «Chicago Bears fire Marc Trestman» (på engelsk). National Football League. Besøkt 13. april 2019. 
  54. ^ Biggs, Brad; Campbell, Rich; Wiederer, Dan (8. januar 2015). «Bears hire Ryan Pace as general manager». Chicago Tribune (på engelsk). Arkivert fra originalen 9. januar 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  55. ^ Mayer, Larry (16. januar 2015). «Bears hire John Fox as hovedtrener». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. januar 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  56. ^ Davis, Nate (8. september 2015). «Who reaches Super Bowl 50? 2015 NFL record projections for all 32 teams». USA Today (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  57. ^ Mayer, Larry (26. november 2015). «Late defensive stand preserves big win». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  58. ^ Eurich, Matt (5. januar 2017). «Bears to look into why team suffered so many injuries in 2016». CBSSports.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. januar 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  59. ^ Mayer, Larry (20. oktober 2016). «Depleted Bears burned by Rodgers». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2016. Besøkt 13. april 2019. 
  60. ^ Emma, Chris (27. november 2016). «Bears QB Jay Cutler Inactive; Matt Barkley Starts Against The Titans» (på engelsk). WBBM-TV. Besøkt 13. april 2019. 
  61. ^ Patra, Kevin (1. januar 2018). «Chicago Bears fire coach John Fox after 5-11 season» (på engelsk). National Football League. Besøkt 13. april 2019. 
  62. ^ Biggs, Brad (8. januar 2018). «Bears hire Matt Nagy as franchise's 16th hovedtrener». Chicago Tribune (på engelsk). Arkivert fra originalen 8. januar 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  63. ^ «Jon Gruden sounds off on Oakland Raiders' trade of Khalil Mack to Chicago Bears». USA Today (på engelsk). 2. september 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  64. ^ Dickerson, Jeff (16. desember 2018). «Bears stop Packers to clinch first NFC North crown since 2010». ESPN (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  65. ^ Hawley, Larry (30. desember 2018). «Bears beat Vikings 24-10, will host Eagles in wild-card playoff match». WGN (på engelsk). Arkivert fra originalen 31. desember 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  66. ^ Neveau, James (6. januar 2019). «Bears Lose to Eagles on Heartbreaking Final Play». NBC Chicago (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  67. ^ Biggs, Brad (2. februar 2019). «Matt Nagy caps his 1st Bears season with the NFL Coach of the Year Award». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  68. ^ Ellis, Cam (17. januar 2019). «Matt Nagy named Head Coach of the Year by Pro Football Writers of America» (på engelsk). NBC Sports Chicago. Besøkt 15. januar 2020. 
  69. ^ Perez, Bryan (3. februar 2019). «Matt Nagy joins legendary Bears coaches to win NFL Coach of the Year». Bears Wire (på engelsk). USA Today. Besøkt 15. januar 2020. 
  70. ^ Mayer, Larry (29. desember 2019). «Quick Hits: Pineiro finishes with a flourish, Robinson continues to shine». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  71. ^ «Chicago Bears Training Camp Locations». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  72. ^ Mayer, Larry (14. januar 2020). «Bears moving training camp back to Halas Hall». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  73. ^ «Brees, Saints pull away late for 21-9 playoff win over Bears». ESPN (på engelsk). 11. januar 2021. Besøkt 14. januar 2021. 
  74. ^ «Bears fire Nagy, GM Pace following 6-11 season». ESPN.com (på engelsk). 10. januar 2022. Besøkt 10. januar 2022. 
  75. ^ «Pace, Nagy relieved of duties with the Bears». www.chicagobears.com (på engelsk). Besøkt 10. januar 2022. 
  76. ^ Mayer, Larry (27. januar 2022). «Bears hire Matt Eberflus as head coach». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 30. januar 2022. 
  77. ^ a b Lieser, Jason (8. januar 2023). «Bears get No. 1 pick in draft after loss to Vikings, Texans’ stunner vs. Colts». Chicago Sun-Times (på engelsk). Besøkt 9. januar 2023. 
  78. ^ Mayer, Larry (15. mars 2023). «DJ Moore on joining Bears: 'It's going to be real special'». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 14. april 2023. 
  79. ^ Gordon, Grant (6. oktober 2023). «Justin Fields, Bears snap 14-game losing streak: 'I'm proud of everybody in the building'». NFL.com (på engelsk). Besøkt 9. januar 2024. 
  80. ^ Kane, Colleen (7. januar 2024). «Week 18 recap: Chicago Bears lose their season finale 17-9 to the Green Bay Packers, who clinch the final NFC playoff spot». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 9. januar 2024. 
  81. ^ Wertheim, Jon (17. juli 2018). «The Family Ownership Dramas That Roil the NFL». SI.com (på engelsk). Time, Inc. Besøkt 2. mars 2021. 
  82. ^ Ozanian, Mike; Badenhausen, Kurt (10. september 2020). «The NFL’s Most Valuable Teams 2020: How Much Is Your Favorite Team Worth?». Forbes (på engelsk). Besøkt 20. januar 2021. 
  83. ^ Ariens, Chris (4. september 2015). «In 2016 DMA Rankings, D.C. Moves Up One Spot, Tampa Up Two». AdWeek (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  84. ^ Silver, Michael (2. september 2009). «'09 owner rankings, 17–32: Dysfunctional Davis» (på engelsk). Yahoo! Sports. Arkivert fra originalen 3. november 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  85. ^ «Staleys Claim the APFA Championship». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  86. ^ Willis, Chris (19. august 2010). The Man Who Built the National Football League: Joe F. Carr. Scarecrow Press. s. 141–142. ISBN 978-0-8108-7670-5. 
  87. ^ a b c «A Few More Loose Ends» (PDF) (på engelsk). The Professional Football Researchers Association. Besøkt 14. september 2023. 
  88. ^ «FLORENCE BRIZZOLARA, 87; FRIEND OF HALAS OWNED PART OF BEARS». Chicago Tribune (på engelsk). 19. desember 1985. Besøkt 14. september 2023. 
  89. ^ Larkin, Will (9. august 2019). «Ranking the 100 best Bears players ever: No. 28, George Trafton». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  90. ^ Olsen, Jack (4. april 1960). «The Unhappiest Millionaire». Sports Illustrated (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  91. ^ Pompei, Dan (27. juni 2023). «Ranking the best decisions in Bears history: Mike Ditka, Jim Finks and the T-formation». The Athletic (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  92. ^ «In re Estate of Halas». Casetext (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  93. ^ Phillips, Stephen (2. august 1987). «CHICAGO BEARS, UNHAPPY HEIRS, AND A STOCK DISPUTE». The New York Times (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  94. ^ Mount, Charles (10. mars 1988). «HALAS HEIRS FAIL TO BLOCK BEARS PURCHASE OF STOCK». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  95. ^ Mitchell, Fred; Warren, James (7. juni 1990). «BEARS` 20-PERCENT STOCK SALE LIFTS MAJOR BURDEN». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  96. ^ Harris, Melissa; Hopkins, Jared S. (28. juli 2013). «McCaskeys intend to hold onto Bears‏». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  97. ^ Gantt, Darin (27. mars 2017). «Halas grandchildren want to sell shares of team to McCaskeys». Pro Football Talk (på engelsk). NBC Sports. Besøkt 19. september 2023. 
  98. ^ «Dr. Pepper Wins Exclusive Sponsorship Rights With Bears». CBS Chicago. WBBM-TV. 17. april 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  99. ^ Smolinski, Julieanne (23. april 2008). «Chicago Bears Feel at Home on WFLD-TV». TVWeek (på engelsk). Arkivert fra originalen 28. august 2008. Besøkt 13. april 2019. 
  100. ^ «Decatur Staleys Primary Logo». Sports Logo History (på engelsk). Besøkt 14. september 2023. 
  101. ^ «History of the Chicago Bears Logo». ChicagoBears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 20. mai 2005. Besøkt 14. september 2023. 
  102. ^ «Brand Guidelines». cCicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024. 
  103. ^ Smith, Michael David (11. august 2023). «Bears change primary logo to bear head, but C will remain on helmet and 50-yard line». Pro Football Talk (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024.  Parameteren |utgier= støttes ikke av malen. (hjelp)
  104. ^ a b Taylor, Roy (2005). «Rocky». Bearshistory.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  105. ^ «Staley's Page». Chicago Bears (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  106. ^ «Staley crashes Bears holiday party». Chicagobears.com (på engelsk). 29. desember 2008. Arkivert fra originalen 26. oktober 2009. Besøkt 13. april 2019. 
  107. ^ «Halloween is fun for Bears too». Chicagobears.com (på engelsk). 6. november 2009. Arkivert fra originalen 22. mars 2010. Besøkt 13. april 2019. 
  108. ^ «Furballs foiled again». Chicagobears.com (på engelsk). 30. desember 2009. Arkivert fra originalen 12. mars 2010. Besøkt 13. april 2019. 
  109. ^ Taylor, Roy (2005). «The Honey Bears and Chicago Bears Mascots». Bearshistory.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  110. ^ «History». ChicagoHoneyBears.net (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  111. ^ a b Mayer, Larry (26. juni 2017). «Bears volunteer at 'A Safe Place' shelter» (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. juli 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  112. ^ Pro-Football-Reference (på engelsk) https://www.pro-football-reference.com/boxscores/game_query.cgi?tm1=gnb&tm2=chi&yr=all. Besøkt 13. april 2019. 
  113. ^ «Bears vs. Packers: Timeline of a Rivalry» (på engelsk). The Second City. 29. desember 2013. Besøkt 13. april 2019. 
  114. ^ «All Matchups, Chicago Bears vs. Detroit Lions». Pro Football Reference (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  115. ^ «History: The First Playoff Game». Profootballhof.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  116. ^ «All Matchups, Chicago Bears vs. Minnesota Vikings». Pro FOotball Reference (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  117. ^ «NFL Cardinals Team History». Sports Team History (på engelsk). Besøkt 29. januar 2022. 
  118. ^ Meier, Eric. «No, Bears-Packers Is Not the Oldest Rivalry in the NFL» (på engelsk). K102.5 Kalamazoo Radio. Besøkt 29. januar 2022. 
  119. ^ Harner, Andrew (10. april 2020). «Who Are the Arizona Cardinals' Biggest Rivals?» (på engelsk). Sports Illustrated. Besøkt 29. januar 2022. 
  120. ^ King, Bill (2. september 2019). «Cardinals stake claim: NFL’s oldest franchise has a story to tell» (på engelsk). Sports Business Journal. Besøkt 29. januar 2022. 
  121. ^ Kratch, James (16. mai 2019). «The history of the Giants-Bears rivalry, from the Sneakers Game to Devin Hester». NJ.com (på engelsk). Besøkt 17. november 2021. 
  122. ^ «Chicago Bears: 49ers series is an underrated rivalry». TwinCities.com (på engelsk). 18. november 2012. Besøkt 29. november 2023. 
  123. ^ Meyer, Larry (31. oktober 2021). «9 fun facts about Bears-49ers matchup». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  124. ^ a b c d e «Creating the NFL Schedule». NFL Football Operations (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024. 
  125. ^ Baxter, Russell S. «Baxter Bits: Bears vs. Buccaneers». ESPN (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  126. ^ Smith, Scott (22. desember 2015). «Series History: Buccaneers vs. Bears». Buccaneers.com (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  127. ^ Loverro, Thom (4. oktober 2023). «LOVERRO: Old-school Washington-Chicago rivalry once ruled the NFL». Washington Times (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024. 
  128. ^ «Bears beat Redskins 73-0 in NFL Championship game». History Channel (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024. 
  129. ^ Mayer, Larry (9. juli 2019). «Bears crushed Redskins 73-0 to win 1940 title». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024. 
  130. ^ Boone, Dan (23. juni 2008). «NFL Epics Of The Eighties: Chicago Bears Vs Washington Redskins». Bleacher Report (på engelsk). Besøkt 16. januar 2024. 
  131. ^ «Bears-Rams rivalry overheated 70 years ago». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). 23. oktober 2018. Besøkt 29. november 2023. 
  132. ^ McTigue, John (29. august 2014). «MNF moments, No. 10: Bears' only '85 loss». ESPN (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  133. ^ Dietzler, Bryan (17. november 2010). «Chicago Bears vs. Miami Dolphins: Two Games To Forget for Bears Fans». Bleacher Report (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  134. ^ Dochterman, Scott (4. juli 2021). «Once a fierce Chicago Bears rival, what ever happened to the NFL’s Rock Island Independents?». The Athletic (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  135. ^ Doerschuk, Steve (6. august 2017). «The NFL landscape when Canton ruled in 1922-23». The Canton Repository (på engelsk). Besøkt 29. november 2023. 
  136. ^ Robinson, Sam (22. mars 2021). «Going deep: The best NFL game from every season». Yardbarker (på engelsk). Besøkt 21. desember 2023. 
  137. ^ «Guy Chamberlin; Class of 1965». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 21. desember 2023. 
  138. ^ «Staley’s Bears 1920-1921 Berlin Guy “Champ” Chamberlin». Staley Museum (på engelsk). Besøkt 21. desember 2023. 
  139. ^ a b Taylor, Roy (2003). «Soldier Field History». BearsHistory.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  140. ^ Richard, Dave (28. september 2004). «Flashback: Eagles fly into fog». NFL.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2004. Besøkt 13. april 2019. 
  141. ^ «Soldier Field History». ChicagoBears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2005. Besøkt 13. april 2019. 
  142. ^ «Mistake on the Lake». The Times of Northwest Indiana (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  143. ^ «Weekly List of Actions Taken on Properties, 4/17/06 through 4/21/06». National Register of Historic Places Listings (på engelsk). 28. april 2006. Arkivert fra originalen 11. oktober 2006. Besøkt 13. april 2019. 
  144. ^ a b c Taylor, Roy (2003). «Bears History "Bits"». BearsHistory.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  145. ^ Gatto, Tom (17. juni 2021). «Bears use Arlington bid to squeeze Chicago on Soldier Field; mayor says they should focus on getting better». Sporting News (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2021. 
  146. ^ «The Arlington Heights Bears? Here’s what to know about the possible move from Soldier Field, with reaction from City Hall to the suburbs.». Chicago Tribune (på engelsk). 3. oktober 2021. Besøkt 4. oktober 2021. 
  147. ^ Cronin, Courtney (15. februar 2023). «Bears' purchase of 326-acre Arlington Park property official». ESPN (på engelsk). Besøkt 16. februar 2023. 
  148. ^ Johnson, Michael; Flores, Christine; Lowe, Mike; Runge, Erik (11. mars 2024). «Bears would contribute $2 billion for domed lakefront stadium to replace Soldier Field, team president confirms». WGNTV (på engelsk). Arkivert fra originalen 27. mars 2024. Besøkt 2. juni 2024. 
  149. ^ Cronin, Courtney (11. mars 2024). «Source - Chicago Bears plan new stadium south of Soldier Field». ESPN (på engelsk). Besøkt 2. juni 2024. 
  150. ^ Spielman, Fran; Armentrout, Mitchell; Sfondeles, Tina (25. april 2024). «Bears reveal plans for $4.7 billion domed lakefront stadium development: 'This is not an easy project'». Chicago Sun-Times (på engelsk). Besøkt 2. juni 2024. 
  151. ^ «Chicago's Lakefront Legacy Experience The Vision». ChicagoBears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. mai 2024. Besøkt 2. juni 2024. 
  152. ^ «NFL training camp Sites». Pro Football Archives (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. oktober 2023. Besøkt 19. september 2023. 
  153. ^ «Chicago Bears Training Camp Locations». Pro-Football-Reference.com (på engelsk). Besøkt 19. september 2023. 
  154. ^ «Highlights from the 1990s». ChicagoBears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 20. september 2008. Besøkt 9. januar 2024. 
  155. ^ «Halas Hall». GoForesters.com (på engelsk). Besøkt 9. januar 2024. 
  156. ^ «Halas Hall before & after». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 9. januar 2024. 
  157. ^ «Chicago Bears complete downtown office at 123 N. Wacker». ChicagoBears.com (på engelsk). 28. september 2018. Besøkt 9. januar 2024. 
  158. ^ Ori, Ryan (25. september 2018). «Bear market: NFL team's new downtown Chicago office takes work to 'a whole different level'». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 9. januar 2024. 
  159. ^ «Brian's Song (1971)». IMDb (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  160. ^ Merron, Jeff. «Reel Life: Brian's Song». ESPN (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  161. ^ «Brian's Song (2001)». IMDb (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  162. ^ Vivinetto, Gina (28. januar 2001). «These records were meant to be broken». Floridan (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  163. ^ «Nielsen's Top 10». Nielsen Ratings. Arkivert fra originalen 14. juni 2006. 
  164. ^ «Bill Swerski's Super Fans». SNL Transcripts (på engelsk). 8. oktober 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  165. ^ «Chicago Icon Mike Ditka Joins CBS 2 Chicago». WBBM-TV (på engelsk). 14. juli 2004. Arkivert fra originalen 14. februar 2007. Besøkt 13. april 2019. 
  166. ^ «Kicking and Screaming (2005)». IMDb (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  167. ^ «Urlacher's not going anywhere». USA Today (på engelsk). 4. juni 2003. Besøkt 13. april 2019. 
  168. ^ Elliott, Stuart (24. februar 2004). «A Different Campaign for Nike». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. april 2005. Besøkt 13. april 2019. 
  169. ^ «It's Punky Brewster». IMDB (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  170. ^ «National Lampoon's Vacation (1983) – Trivia». IMDb.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  171. ^ Taylor, Roy. «1985 Chicago Bears». Bearshistory.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  172. ^ a b c d e «Chicago Bears Team Records». Chicago Bears (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. august 2006. Besøkt 13. april 2019. 
  173. ^ Wagner-McGough, Sean (11. oktober 2015). «Kicker Robbie Gould now holds Bears franchise record for points scored». CBSSports.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. november 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  174. ^ «Devin Hester's NFL Career». ChicagoBears.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2009. Besøkt 13. april 2019. 
  175. ^ «Hester is Chicago's not-so-secret weapon». SuperBowl.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. april 2007. Besøkt 13. april 2019. 
  176. ^ «Hester's record return pushes Bears past sleeping Giants». ESPN.com (på engelsk). 13. november 2006. Besøkt 13. april 2019. 
  177. ^ Bayless, Skip. «The Damn! Moment of Week 10». ESPN.com (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  178. ^ «Indianapolis 29, Chicago 17». Yahoo! Sports (på engelsk). 5. februar 2007. Arkivert fra originalen 4. januar 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  179. ^ Sessler, Marc (4. november 2012). «Chicago Bears win big, gain steam in NFC playoff race». National Football League (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  180. ^ Jensen, Sean (8. oktober 2012). «Charles Tillman and Lance Briggs enter NFL history books together». Chicago Sun-Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. oktober 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  181. ^ «Hall of Famers by Franchise». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  182. ^ Biggs, Brad (15. januar 2020). «Jimbo Covert and Ed Sprinkle selected to Pro Football Hall of Fame. The Bears now have 30 members — the most of any team». Chicago Tribune (på engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  183. ^ Doerschuk, Steve (9. februar 2023). «Whole lot of defense joins Joe Thomas in Pro Football Hall of Fame's Class of 2023». Yahoo! Sports (på engelsk). Besøkt 12. februar 2023. 
  184. ^ Mayer, Larry (7. desember 2013). «Bears to retire Mike Ditka's number». ChicagoBears.com (på engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 30. januar 2021. Besøkt 24. januar 2021. 
  185. ^ Biggs, Brad (24. mai 2013). «Ditka's 89 final number Bears will retire». Chicago Tribune. 
  186. ^ Mayer, Larry (23. mai 2019). «Ranking best Bears of all time». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 17. april 2020. 
  187. ^ Mayer, Larry. «Top 10: Best of the rest». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 17. april 2020. 
  188. ^ «Hall of Very Good». Professional Football Researchers Association (på engelsk). Besøkt 15. februar 2024. 
  189. ^ «Bears Centennial Scrapbook: all-time defensive team». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  190. ^ «Hester highlights specialists on all-time team». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  191. ^ «Bears Centennial Scrapbook: all-time offensive team». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  192. ^ Mayer, Larry (20. juni 2019). «Chalk Talk: Do London games help or hurt?». ChicagoBears.com (på engelsk). Besøkt 8. juni 2020. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «lower-alpha», men ingen <references group="lower-alpha"/>-merking ble funnet

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Chicago_Bears&oldid=24752154»