Hopp til innhold

Snøugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Bubo scandiacus»)
Snøugle
Snøugle (hann), Bubo scandiacus
Nomenklatur
Bubo scandiacus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Nyctea scandiaca,
Strix scandiaca
Populærnavn
snøugle[1]
kvitørn, lemengris
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
FamilieUglefamilien
SlektHubroer
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Norsk rødliste:[3]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

CR — Kritisk truet

Økologi
Habitat: terrestrisk, åpen tundra og fjellområder over tregrensen
Utbredelse:
utbredelsen er sirkumpolar

Snøugle (Bubo scandiacus) er en art i uglefamilien (Strigidae) som har en sirkumpolar utbredelse i arktiske strøk. Den utgjør en typisk sekundærkonsument i næringskjeden. Arten hekker i Norge, men er sjelden. Internasjonalt var arten ifølge IUCNs rødliste regnet som livskraftig fram til 2017,[4] men da ble trusselbildet skalert opp til sårbar.[2] Arten står oppført som kritisk truet på Norsk rødliste for arter 2021.[3] I tillegg er den oppført på CITES liste II.[5]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Snøugla var tidligere plassert i den monotypisk slekten Nyctea, hovedsakelig på grunn av skallens morfologi, men nyere studier indikerer at fuglen hører hjemme i Bubo.[6]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Snøugle
Snøugle (hunn) i flukt

Snøugla er en av de største uglene. Fullvoksne fugler måler omkring 55–70 cm og veier typisk 700–2 950 g, avhengig av kjønn. Hunnene (60–70 cm, 780–2 950 g) blir større enn hannene (55–64 cm, 700–2 500 g).[5]

Hannen har nærmest helt hvit fjærdrakt, eller hvit med enkelte svarte flekker. Hunnens fjærdrakt er hvit med mørkebrune flekker. Hun er helt hvit bare øverst på brystet, i nakken, og i fjeset. Flekkene er avlange, ligger horisontalt og gir drakten et spraglete utseende som gir fuglen god kamuflasje når den ligger blant framskutte steiner på bakken. Fjærdrakten dekker også føtter og klør. Ungfuglene har kraftigere flekker enn de voksne fuglene, og kan være nesten helt brune. Når de klekkes er ungene dekket av hvit dun, som blir gråere etter noen dager.

Klørne er krumme, 25–35 mm lange, og er nesten skjult av fjær. Nebbet er smalt og krumt, og omtrent dekket av fjær. Fargen på nebbet er svart.

Fjærene ytterst i vingen har en ujevn ytterkant. Oversiden av vingene har en hårlignende mikrostruktur. Den reduserer støyen fra luften når luften passerer over vingen. Dette gjør at snøugla kan fly svært stille, for menneskeøret praktisk talt lydløst.

Øynene er store og gule. Det ytre øret er lite utviklet og vanligvis dekket av fjær, men som alle ugler har den svært god hørsel og kan lokalisere byttedyr som er skjult av snø eller vegetasjon kun ved hjelp av den.

Snøugla er stort sett stille, men har en revirsang som kan beskrives som er et kort, dumpt og litt stønnende «hooh», og som blir gjentatt med noen sekunders mellomrom. Revirsangen kan høres opp til 10 km unna. Snøugla har også en varsellyd. Hannens varsellyd er et bjeffende «kræk-kræk-kræk», hunnens er grovere og høyere i tonen. Et gjennomtrengende og fløytende skrik «siiuue» brukes av både hunnen og de tiggende ungene.

Den eldste viltlevende snøugla som er registrert ble cirka 10 år gammel, den eldste i fangenskap ble 28 år.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Fordi snøugla beveger seg over store områder har det vært vanskelig å tallfeste bestanden, men den regnes som sjelden. De største populasjonene befinner seg trolig i Sibir og Alaska. I 2013 esitmerte Partners in Flight Science Committee totalbestanden til omkring 200 000 individer.[7] Noen år senere hevdet BirdLife International at totalbestanden trolig lå omkring 100,000–500,000[8]. Nå tror imidlertid forskerne at arten er vesentlig mer sparsomt distribuert, og at delbestandene trolig klumper seg rundt næringsressursene. Et nytt estimat anslår at totalbestanden teller omkring 14 000 par eller cirka 28 000 individer, noe som er betydelig mindre enn tidligere antatt. Det har ført til at arten nylig har blitt skalert opp til sårbar på IUCNs rødliste.[2][9][10]

Bestandene varierer trolig i takt med den viktigste byttedyrbestanden, lemen. Dette gjelder spesielt i Norden, der man kan oppleve en «invasjon» av russiske snøugler i gode lemenår. I et godt lemenår kan hekkebestanden i Skandinavia ligge omkring 40–55 par/100 km², men kanskje kun 15 par/100 km² i det neste.[5] Siste hekking i Sør-Norge fant trolig sted i 1979, mens den fortsatt hekker spredt i Nord-Norge, spesielt i Finnmark (der den også kan hekke langs kysten).

Det antas at det hekker opp mot 1 000 par i Russland, i Nord-Amerika noen flere. På Shetland hekker ikke arten lenger, mens den hekker svært sjelden på Island. Ingen ting er kjent om den nordasiatiske populasjonen. Den er knyttet til åpne, treløse områder i fjellet og på tundraen, gjerne i nærheten av næringsrike våtmarksområder i mosaikk med moreneavsetninger. Fennoskandia har en felles bestand med Russland, og satellitt-telemetridata har vist at uglene vandrer til og fra Russland gjennom året og mellom år (Jacobsen et al. 2014). Kolahalvøya har også vist seg å være et viktig overvintringsområde for snøuglene (Øien et al. 2018). Snøugla er en nomadisk art som ikke hekker årlig i Norge. Siden 1974 har det i all hovedsak vært dokumenterte hekkinger bare i Nord-Norge. Arten er avhengig av svært gode smågnagerbestander, spesielt lemen, for å gå til hekking. Forekomst i Norge betinger derfor bestandstopper for smågnagere. DNA-studier tyder på at alle snøugler i Arktis utgjør en felles bestand med fri utveksling av gen-materiale (Marthinsen et al. 2008).

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Snøugla trives best i åpne områder opp til et par hundre meter over havet. Enkelte steder, spesielt i Norge, kan den også hekke i åpne fjellområder opp til omtrent 1000 meter over havet. I motsetning til de fleste andre ugleartene er snøugla dagaktiv. Egentlig er den mest aktiv i grålysningen og i skumringen, men den lever i arktiske strøk der det er lyst døgnet rundt i sommermånedene og har måttet tilpasse seg disse forholdene.

Snøugla beveger seg over store områder i arktiske strøk. Den har ingen faste trekkruter, men befinner seg der hvor det er best tilgang på mat. Den vandrer ikke bare i forbindelse med hekkingen, men kan leve et nomadeliv hele året. Normalt vandrer den i øst–vestretning, men i år med liten lemenbestand kan den også trekke sørover. Da kan den bevege seg over store avstander på jakt etter mat. Det er spesielt ungfuglene som trekker langt, og de som trekker lengst sørover i Europa kommer så langt syd som til Danmark, Shetlandsøyene og Hebridene. I Amerika er snøugla sjelden sør for Canada, men enkelte streiffugler har blitt observert i Texas og Florida. I Asia har snøugla blitt observert så langt sør som i Kina.

Når snøen går om våren har snøugla en tendens til å oppholde seg på de siste snødekte områdene så lenge som mulig. Det er usikkert om det er på grunn av at den lyse fargen gir best kamuflasje mot snøen, eller om det er fordi den foretrekker å være på de kjøligste stedene. I varmt vær regulerer den kroppstemperaturen gjennom åndedrettet, eller ved hjelp av vingene. Et tykt dunlag dekket med fjær over hele kroppen, også på beina, gir snøugla en god varmeisolering. Den opprettholder en kroppstemperatur på 38–40°C selv når lufttemperaturen kommer ned mot -50°C. I sterk vind hender det likevel at den søker ly bak en stein eller en snøskavl.

Snøugla lever alene utenom hekketiden. Den er sky, og vanskelig å komme innpå. Når den er på gjesteopptreden langt syd for hekkeområdene er den mindre sky enn nordpå, der den kan lette på flere hundre meters avstand hvis man prøver å nærme seg. Ungenes forsvarsmekanisme ved rovdyrangrep er å spille døde, stivne og se ut som at de har vært døde lenge. Dette er et forsvar mot reven, som foretrekker levende bytte. Snøugla kan være svært aggressiv hvis den må forsvare redet.

Voksne snøugler har få naturlige fiender, men kan bli tatt av fjellrev, rødrev og ulv. Reirene plyndres også av måker, som er ute etter både egg og kyllinger. Den største trusselen kommer imidlertid trolig fra matmangel og kollisjoner med menneskeskapte objekter.[5]

Ernæring

[rediger | rediger kilde]

Snøugla er et rovdyr. Den spiser helst lemen. Når det er mangel på lemen kan den også ta andre gnagere som fjellmarkmus, markmus, og hare. Den spiser også fisk, og forskjellige fuglearter som for eksempel rype. I hekkesesongen kan den ta egg fra andre fuglearter, blant annet svaner. I nødsfall spiser den også åtsler. En voksen fugl trenger tre–fire lemen per dag for å dekke matbehovet. Dette tilsvarer sju–tolv mus. Ved god tilgang på mat kan den spise mye mer, i løpet av en enkelt dag er den i stand til å spise inntil ti–tolv lemen, og i løpet av et år kan en snøugle sette til livs 1 600 lemen.

Selv om snøugla er dagaktiv og jakter mest i dagslys kan den også jakte om natta. For det meste jakter den ved å sitte på en topp hvor det er god utsikt og speide etter byttedyr, men den kan også se etter bytter når den flyr lavt over terrenget. Den er nesten helt lydløs i flukten, selv vingeslagene lager svært lite lyd. Når den har fått øye på et bytte kan den fange det på bakken, ta det i lufta, eller snappe det opp fra vannflaten. Der bakken er dekket av snø eller tett vegetasjon bruker snøugla hørselen til å lokalisere byttedyret før den stuper ned og graver det fram.

Snøugla har ikke tenner, små bytter slukes hele. Større byttedyr fraktes vekk og rives opp i mindre deler som slukes enkeltvis. Den har sterk magesyre som bryter ned byttet, men rask fordøyelse så den rekker ikke å fordøye bein, hår og fjær. Av dette danner den harde kuler – gulpeboller – som den gulper opp igjen og spytter ut. Ungene fores med kjøttstykker som er fri for bein og fjær.

Reproduksjon

[rediger | rediger kilde]
Snøugle hunn med unge

Hekkeplassene ligger gjerne elevert i områder med myr og vassdrag og gode utsiktspunkter, ofte med nærhet til moreneavsetninger. Redet består som oftest av en liten fordypning i bakken.

Snøugla blir kjønnsmoden i 2-årsalderen. Den lever normalt i et monogamt parforhold hele livet. Hekkingen, som varer fra mai til september, foregår på tundraen eller i vidstrakte og småkuperte fjellområder over tregrensa. Snøugla bygger ikke reir, men graver en liten grop i bakken som den legger eggene i. Eggene blir lagt i mai–juni. De legges over en periode på to–tre uker, og det blir derfor stor forskjell mellom ungene i ett og samme kull.

Snøugla er svært spesialisert, og hekker bare der hvor det er god tilgang på lemen. Normalt legger hunnen 5–8 egg, men antallet avhenger av hvor god tilgang det er på mat. I år med mange smågnagere kan hun legge opptil 12 egg, men i år med lite lemen kan snøugla helt la være å legge egg. Det er bare hunnen som ruger ut eggene og mater ungene. Hannens oppgaver er å skaffe maten, og å holde vakt mot rovdyr. Hvis egg eller unger står i fare for å bli angrepet viser begge foreldrene seg som fryktløse forsvarere, og forsvarer reiret selv mot så store rovdyr som ulv. Eggene klekkes etter en rugetid på 30–35 dager. Ungene beveger seg utenfor reiret så snart de kan gå når de er 12–20 dager. De lærer å fly når de er cirka 35 dager gamle. Deretter trenger de et par ukers trening før de blir gode flygere. Snøugla tar seg av ungene til de er omtrent 10 uker gamle.

Fredning

[rediger | rediger kilde]

Snøugla er fredet i Norge, og har vært det siden 1965. Den står på Norsk rødliste for arter 2021 som kritisk truet.[3] En av de største truslene mot snøugla er faunakriminalitet. På grunn av at det har vært mulig å selge utstoppede snøugler til høye priser har det vært drevet ulovlig jakt, og snøugla har vært nær ved å bli utryddet i Europa.

I Alaska er det tillatt å skyte ubegrenset med snøugler forutsatt at de skal brukes til å lage mat eller klær, felling for salg er ikke tillatt.

Bestandsutvikling og rødlistevurdering

[rediger | rediger kilde]

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til færre enn 200 individer i de foregående årene, og med store variasjoner mellom år. Bestandsestimatet tilsier både rødlistekategori sterkt truet EN og kritisk truet CR etter kriteriet D1 (Antall produksjonsdyktige individ).

Snøugla har et nomadisk levesett der individer som hekker hos oss ser ut til å kunne rekrutteres fra store deler av det nordlige Russland. Derfor kan vi forvente reetableringer så lenge global bestand opprettholdes, og vi fortsetter å få masseforekomster av smågnagere i våre fjellområder. I gjennomsnitt er årlig antall reproduktive individer i Norge færre enn 50, og arten kvalifiserer dermed til rødlistekategori kritisk truet CR etter kriteriet D1 (Antall produksjonsdyktige individ).

Påvirkninger: Jacobsen et al. (2014) gjennomgår trusselfaktorer for snøugla i rapporten som er tenkt å kunne være et faggrunnlag for en framtidig handlingsplan for arten. Følgene faktorer er diskutert; næringssvikt, klimaendringer og ugunstige værforhold, tekniske inngrep og forstyrrelser, predasjon og parasitter, menneskelig etterstrebelse (inklusive bifangst) og miljøgifter.[3]

Konklusjon: Snøugle (Bubo scandiacus) vurderes i 2021 til rødlistekategori kritisk truet CR, på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet «få reproduksjonsdyktige individ».[3]

Andre arter

[rediger | rediger kilde]

Det finnes over 200 arter ugler. Ti uglearter lever og hekker i Norge, det er haukugle, hornugle, hubro, jordugle, kattugle, lappugle, perleugle, slagugle, snøugle og spurveugle. I tillegg har enkeltindivider av dverghornugle, kirkeugle og tårnugle blitt observert i Norge noen ganger.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Verdens dyreliv. Damm forlag, 2002. ISBN 82-496-0037-1
  • Jacobsen, Karl-Otto. Snøugle (Bubo scandiacus) i Norge : hekkeforekomster i perioden 1968-2005. NINA, 2005. (NINA rapport ; 84). pdf-versjon
  • Steen, Adolf. Snøugla i samisk tro og tradisjon. 16 sider. Kristiansand 1959.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 14. februar 2022. Besøkt 14. februar 2022. 
  2. ^ a b c BirdLife International. 2017. Bubo scandiacus. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22689055A119342767. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22689055A119342767.en. Downloaded on 15 January 2018.
  3. ^ a b c d e Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av snøugle Bubo scandiacus for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 27. mars 2023. 
  4. ^ BirdLife International. 2015. Bubo scandiacus. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22689055A80495139.
  5. ^ a b c d Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L. & Garcia, E.F.J. (2016). Snowy Owl (Bubo scandiacus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  6. ^ Wink, M. & Heidrich, P. (2000) Molecular systematics of owls (Strigiformes) based on DNA-sequences of the mitochondrial cytochrome b gene. Pp. 819–828 in: Chancellor, R.D. & Meyburg, B.U. eds. (2000). Raptors at Risk. Proceedings of the V World Conference on Birds of Prey and Owls, Midrand, Johannesburg, 4–11 August 1998. WWGBP & Hancock House, Berlin & Blaine, Washington.
  7. ^ Partners in Flight Science Committee (2013) Population Estimates Database, version 2013. Available at http://pif.birdconservancy.org/PopEstimates Arkivert 17. januar 2018 hos Wayback Machine..
  8. ^ BirdLife International (2017) Species factsheet: Bubo scandiacus. Downloaded from http://www.birdlife.org on 15/09/2017
  9. ^ BirdLife International (2018) Species factsheet: Bubo scandiacus. Downloaded from http://www.birdlife.org on 15/01/2018.
  10. ^ Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L., Garcia, E.F.J., Marks, J.S. & Sharpe, C.J. (2018). Snowy Owl (Bubo scandiacus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/55027 on 15 January 2018).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Snøugle&oldid=24357841»