Hopp til innhold

Østromerriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Det bysantinske riket»)
Østromerriket
Imperium Romanorum Orientis
Βασιλεία Ῥωμαίων (Basileia Romaion)
Rikets største utbredelse, rundt år 555.
SpråkLatin (inntil 620), deretter gresk
HovedstadKonstantinopel
StyringsformKeiserrike, monarki
StatsoverhodeKeiser
StyringsorganDet østromerske senatet (kun symbolsk)
RegjeringssjefKeiseren
EtablertI 330 ved opprettelsen av Konstantinopel som Romerrikets nye hovedstad av keiser Konstantin den store.
OppløsningKonstantinopel falt til den osmanske
sultan Mehmet II i 1453.
Første keiserArcadius (395408)
Siste keiserKonstantin XI (14491453)
Foregående statRomerriket
Etterfølgende statDet osmanske rike

Det bysantinske riket, ofte kalt Det østromerske riket, (lat.: Imperium Romanum, gr.: Βασιλεία τῶν Ῥωμαίων) var et resultat av keiser Konstantin den stores opprettelse av Konstantinopel som Romerrikets andre hovedstad i 330. Det bysantiske riket skulle vise seg å være mer stabilt enn den vestlige delen, og varte i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall i 476. I Justinian Is regjeringstid (som startet i 527) fant det sted en rekke omfattende, men kortvarige gjenerobringer av landområder i Vestromerriket. Hans etterfølgere kom til å føre riket inn i en nedgangsperiode som det bare så vidt klarte å overleve. Keiserriket opplevde en ny storhetstid mellom slutten av 800-tallet og begynnelsen av 1000-tallet da mye av de tapte områdene ble gjenvunnet. Senere skulle kriger og invasjoner med blant andre korsfarerne og osmanene føre til rikets fall. Da Konstantinopel ble inntatt av sultan Mehmet II i 1453, innebar dette Østromerrikets endelikt – selv om Trebizond-riket fortsatte å eksistere i noen få år.

Tetrarkiet

[rediger | rediger kilde]

Splittelsen av Romerriket startet med tetrarkiet mot slutten av det tredje århundret. Etter hundre år med borgerkrig innså Diokletian at riket trengte radikale forandringer for å gjenreise stabiliteten. Han innførte en rekke omfattende reformer ment for å skape en mer effektiv måte å styre det enorme keiserriket. Riket ble delt i to pars Orientis (øst) og pars Occidentis (vest) med en keiser (Augustus) hver. Hver av disse var igjen delt i to prefekturer, og hver Augustus hadde en yngre Caesar under seg. Men tetrarkisystemet ble for innviklet, og det baserte seg på at de etterfølgende Augusti og Caesari fulgte spillereglene, noe som skulle vise seg å være ønsketenking fra Diokletians side. Etter at Diokletian og hans medkeiser Maximian abdiserte i 305 til fordel for deres Caesari, begynte systemet raskt å falle fra hverandre igjen, noe som resulterte i en ny borgerkrig. De neste 90 årene ble riket samlet, delt og samlet igjen flere ganger, inntil den endelige splittelsen etter Theodosius den stores død.

Konstantin den store klarte i 324 å samle hele riket under seg, og valgte å flytte sin hovedstad bort fra Roma og senatet i 330. Han valgte den strategisk beliggende greske byen Bysants. Konstantin oppførte en ny by rundt den gamle og kalte den Nova Roma (nye Roma). Navnet slo aldri an, og byen ble på folkemunne kalt Konstantinopel (gr. Κωνσταντινούπολις), «Konstantins by». Konstantin var sannsynligvis den første kristne keiser. Religionen som hadde blitt så voldelig forfulgt under Diokletian ble nå tillatt religion. Den økte etter hvert sin innflytelse blant keiserrikets høyerestilte, bortsett fra et lite mellomspill med den hedenske keiser Julian, og ble under Theodosius den store innført som statsreligion.


Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Det bysantinske rikets tidlige historie

[rediger | rediger kilde]

Den endelige delingen av Romerriket kom ved keiser Theodosius den stores død i 395. Riket ble da delt mellom hans to sønner, Arcadius og Honorius. Arcadius ble keiser i øst med Konstantinopel som hovedstad, mens Honorius ble keiser i vest med hovedstad i Ravenna. De enorme problemene som nå møtte Vestromerriket, med de germanske folkevandringene, ble for det meste unngått av det østlige riket. Gjennom det 5. århundret ble Vestromerriket gjentatte ganger invadert, og flere germanske kongedømmer ble etablert i områder som Roma hevdet overherredømme over. I 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt.

Theodosius II forsterket forsvarsverkene rundt Konstantinopel, og byen forble uinntatt helt til 1204. Theodosius valgte å gi etter for huneren Attilas krav om tributt i gull, i stedet for å prøve å stå imot et invasjonsforsøk. Han så det også som ønskelig å skape handel mellom hunerne og Konstantinopel. Hans etterfølger, Markian, nektet imidlertid å fortsette betalingen av den massive tributten. Men Attila døde i 453, og hans rike imploderte i intern krigføring. Dette medførte at Konstantinopel ble reddet fra den overhengende faren for invasjon. Etter dette bedret forholdet mellom Østromerriket og de gjenværende hunerne seg, og hunere ble etter hvert tatt inn som leiesoldater (foederati) i den østromerske hæren.

I 468 forsøkte keiser Leo I uten hell å gjenerobre Nord-Afrika fra vandalene. Vestromerriket hadde på denne tiden kun kontroll over Italia. Britannia falt til anglerne og sakserne, Hispania falt til vestgoterne, Afrika til vandalene og Gallia til frankerne. Leo var den første keiseren som ble kronet av patriarken og ikke av en general eller en offiser, slik den romerske tradisjonen var. Dette ritualet ble etter hvert en tradisjon, og i middelalderen overtok de religiøse trekkene ved kroningen fullstendig. I tiden etter Attilas fall var den sanne hersker i Konstantinopel ikke keiseren, men den alanske generalen Aspar. Leo klarte imidlertid å frigjøre seg fra innflytelsen til Aspar ved å støtte et opprør blant en halvbarbarisk stamme i Sør-Anatolia, kalt isaurene. Som et ledd i alliansen med isaurene giftet Leo bort sin datter Ariadne til isaureren Tarasicodissa, som senere tok navnet Zenon. Opprøret endte med at Aspar og hans sønn Ardabur ble drept i 471. Etter dette var Konstantinopel fri for utenlandsk innflytelse i flere århundrer. Da Leo døde i 474, ble han etterfulgt av Ariadnes og Zenos sønn Leo II, med Zenon som regent. Da Leo døde senere samme året, ble Zenon kronet som ny keiser. Året etter ble Zenon avsatt av generalen Basiliskos, som hadde ledet Leo Is invasjonsforsøk i Afrika. Men Basiliskos klarte ikke å holde på makten, og tjue måneder senere klarte Zenon å gjenvinne tronen. Zenon møtte nå motstand fra to av sine tidligere allierte, isaurene Illo og Leontius, som begge nå krevde keiserverdigheten.

Samtidig i det vestromerske riket hadde Odovakar avsatt keiser Romulus Augustus og innsatt seg selv som konge av Italia. For å vinne Italia tilbake sendte Zenon sin allierte, den østgotiske kong Teoderik den store, mot Roma. Teoderik beseiret Odovakar i 493 og etablerte et østgotisk kongedømme i Italia, formelt på vegne av den østromerske keiseren, men i realiteten uavhengig. Teoderik bygde opp kongedømmet til å bli datidens mektigste germanske rike, men hans etterfølgere lot kongedømmets makt raskt forfalle.

I 491 døde Zenon og ble etterfulgt av Anastasios I, som giftet seg med Ariadne, Zenons enke. Isaurerne, under Zenons bror Longinus, gjorde opprør mot den nye keiseren. Anastasios I klarte raskt å slå ned opprøret, men isaurerne fortsatte fiendtlighetene med geriljakrigføring fra de isauriske fjellene helt frem til 496. Anastasios I viste seg å være en energisk reformator, spesielt innenfor finanssystemet. Han utviklet Konstantins monetære systemer og innførte et nytt skattesystem som gjorde at statskassen var overfylt da han døde.

Justinian den store

[rediger | rediger kilde]
Justinian I (527–565)

Etter Anastasios' død ble Justinus I erklært som ny keiser, selv om han var nesten 70. Den nye keiserens nevø Justinian I trådte nå frem som den som hadde effektiv kontroll. Justinian var sønn av en bonde fra Illyria, men ble senere adoptert av Justin. Justinian oppdaterte de gamle romerske lovene med det nye lovverket «Corpus Juris Civilis». Selv om lovene fortsatt ble skrevet på latin, var dette språket nå gått av bruk som administrasjonsspråk, og få forsto det. Kirken Hagia Sofia (hellig visdom) ble bygd på 530-tallet. Den skulle bli et sentrum for den ortodokse kirke og for det religiøse livet i Østromerriket. 500-tallet var også en tid med høyverdig kultur, og selv om Justinian stengte universitetet i Athen, produserte denne tiden bemerkelsesverdige personligheter som poetene Nonnus og Paulus Silentiarus, historikeren Prokopios, naturfilosofen Johannes Philoponos og flere.

I 532 sikret Justinian freden i øst ved å slutte en «evig fred» med sassanidekongen Khosrau I, en avtale som gikk ut på at romerne måtte betale en betydelig årlig tributt til Persia. Justinian ble drevet av en drøm om å gjenopprette Romerrikets herredømme over middelhavsområdet, og med hjelp fra dyktige generaler som Belisarius og Narses klarte han midlertidig å gjenvinne store deler av de tapte romerske provinsene i vesten. Han erobret store deler av Italia, Nord-Afrika, og mindre besittelser sør i Hispania. Hans erobringer startet i 533 da han sendte Belisarius til Afrika med en liten hær på 18 000 mann. Vandalenes kongerike var på denne tiden mye svakere enn det var da Leo I forsøkte å underkue det i 468, og Karthago overga seg etter et par mindre trefninger. Belisarius returnerte til Konstantinopel i triumf og med den siste vandalkongen Gelimer som fange. Men motstanden mot romerne i Nord-Afrika var ennå ikke helt nedkjempet, det var ikke før i 548 at de siste opprørske stammene sluttet fred med Konstantinopel.

I 535 igangsatte Justinian sitt mest ambisiøse prosjekt; gjenerobringen av Italia, som på denne tiden fortsatt var under østgoterne. En mindre hær ble sendt over land gjennom Dalmatia, mens hovedstyrken ble fraktet over havet, igjen ledet av Belisarius. Han landet først på Sicilia og erobret øya lett. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å møte liten motstand, og Napoli, Roma og hovedstaden Ravenna falt en etter en. Goterne var tilsynelatende slått, og Justinian kalte Belisarius tilbake til Konstantinopel i 541. Belisarius brakte også denne gangen en fanget konge hjem til keiseren; østgoteren Witiges. Men østgoterne og deres allierte klarte snart å gjenforene seg under Totilas kommando. De følgende gotiske krigene var en utmattende serie av beleiringer, slag og tilbaketrekninger som spiste opp det meste av både romerske og italienske ressurser og utarmet store deler av Italia. Det så ut som om romerne sto i fare for å miste alle besittelsene de hadde vunnet, ettersom de ikke hadde forsynt troppene med tilstrekkelig finansiell og logistisk støtte. Justinian mistet tiltroen til Belisarius og beordret ham tilbake til hovedstaden. Sommeren 552 sendte Justinian en ny hær på 35 000 mann som forsterkninger, under ledelse av evnukken Narses. Totila ble beseiret og drept i slaget ved Busta Gallorum, og hans etterfølger Teias ble likeledes slått i slaget ved Mons Lactarius. Selv om noen mindre gotiske garnisoner fortsatte å gjøre motstand, og på tross av to senere invasjonsforsøk av frankere og alemannere, var gjenerobringen av Italia nå gjennomført. Justinian fortsatte utvidelsen av keiserriket ved å legge under seg alle øyene i Middelhavet, i tillegg til at han klarte å vinne en mindre del av Spania fra vestgoterne.

Østromerriket ca. 550, Justinian Is erobringer er farget grønt.

Ved å prioritere erobringene i vesten, lot Justinian de østre delene av riket stå nesten ubevoktet, selv om han hadde bygd mange store festningsverk langs grenselinjene. Khosrau hadde så tidlig som i 540 brutt fredsavtalen og plyndret Antiokia. Det eneste Justinian kunne gjøre for å stoppe ham, var å godta en økning i den årlige tributten. Slaviske folkeslag hadde allerede i Justins regjeringstid krysset grensen til Romerriket og plyndret Balkan. De dro nå fordel av at bevoktningen av grensen var blitt kraftig uttynnet, og slaverne nådde helt ned til Korinterbukten. Slaverne invaderte Thrakia i 545, og i 548 angrep de Dyrrachium, en viktig havn ved Adriaterhavet. I 550 klarte sclaveniene å komme så nær som 65 kilometer fra selveste Konstantinopel. I 559 var Østromerriket ute av stand til å slå tilbake en større invasjon fra kutrigurene og sclaveniene, og slaverne nådde helt frem til Konstantinopels forsteder. Romerne klarte etter hvert å jage slaverne tilbake over Donau, men romersk kontroll over Balkan var sterkt svekket, og i løpet av de neste årene skulle den bli nesten totalt tilintetgjort.

Kort tid etter Justinians død i 565 vant langobardene kontroll over det meste av Italia. Vestgoterne erobret Cordoba, romernes hovedbesittelse i Spania, først i 572 og igjen i 584, og de siste romerske områdene i Spania ble tapt i løpet av de neste tjue årene. Slaverne invaderte igjen Thrakia og Illyria i 577 med en horde på vel 100 000 mann. Sirmium, den viktigste romerske byen ved Donau, gikk tapt i 582, men Østromerriket klarte å beholde kontroll over grenseelven, selv om mye av territoriene innenfor var i hendene på barbarene. Samtidig trådte tyrkerne frem på Krimhalvøya.

Justinians etterfølger, Justinus II, nektet å betale tributt til perserne. Dette førte til en langvarig krig med sassanidene. Krigen varte gjennom regjeringstiden til hans etterfølgere, Tiberius II og Mauricius Tiberius, med kontrollen over Armenia som mål. Heldigvis for romerne brøt det ut borgerkrig i Persia, og Mauricius kunne dra fordel av sitt vennskap med den nye kongen, Khosrau II, som Mauricius hadde hjulpet til å vinne tronen. En ny fredsavtale ble inngått i 591, og Armenia ble delt mellom de to stridende stormaktene. Mauricius reorganiserte de romerske besittelsene i vesten i to eksarkater, Ravenna og Kartago, og han økte deres muligheter for selvforsvar og delegerte ansvaret for dette til de lokale sivile myndighetene.

Avarene og bulgarerne falt nå inn på Balkan, og tidlig på 600-tallet erobret sassanidene Egypt, Palestina, Syria og Armenia. Perserne ble senere slått og territoriene vunnet tilbake av den østromerske keiseren Herakleios i 627. Men de forente muslimske araberne gjorde nå sitt inntog, og det svekkede Østromerriket kunne ikke forhindre at de søndre provinsene ble erobret. Romernes mest katastrofale tap i denne perioden var slaget ved Jarmuk i Syria. Herakleios og hans militære rådgivere var trege til å svare på denne nye trusselen, og Mesopotamia, Syria, Egypt og Afrika ble inkorporert i det voksende muslimske riket. Samtidig fortsatte langobardene å utvide sitt område i Nord-Italia. Liguria falt i 640 og resten av eksarkatet Ravenna falt i 751. De romerske besittelsene i Italia var etter dette innskrenket til noen små kystområder i Sør-Italia og noen halvselvstendige byer som Venezia, Napoli, Amalfi og Gaeta.

Forfall og gjenreising

[rediger | rediger kilde]
Østromerriket før Leo III, ca. 717

Østromerrikets tap av territorier og den fortsatte trussel fra rikets fiender gjorde det nødvendig med nye politiske reformer, og en prosess for å samle stadig mer av makten i keiserens hender ble satt i gang. Det latinske språket hadde aldri fått fotfeste i den østlige halvdelen av Romerriket, men det ble fortsatt brukt som offisielt språk frem til Herakleios fullførte helleniseringen av riket ved å gjøre gresk til det offisielle språket. På denne måten brøt keiseren med rikets romerske herkomst, selv om innbyggerne fortsatt kalte seg romere og keiserriket for Romerriket (navnet Østromerriket var lite i bruk etter Vestromerrikets fall). Latinske titler som Augustus ble avskaffet, og Herakleios tok den greske tittelen Βασιλεύς (Basilevs, gresk for konge/hersker).

Perioden etter Herakleios er i ettertid betegnet som Det bysantinske riket[1], siden det nå var mer hellensk enn romersk.[2] Kristne vaner og tradisjoner og religiøse uttrykk hadde på denne tiden drastisk forandret dagliglivet til innbyggerne i keiserriket, i sterk kontrast til forholdene i Romerriket i den hedenske oldtiden. Innenfor kristendommen hadde det vokst frem et skille mellom den monofysittiske retningen i de sørlige provinsene og den kalkedonske ortodokse i de nordlige. Tapet av de sørlige provinsene til araberne gjorde at ortodoksien ble styrket i de resterende delene av keiserriket.

Konstans II delte riket inn i et nytt system med militære provinser kalt thémata (temaer) i et forsøk på å forbedre de enkelte provinsenes mulighet til selv å forsvare seg mot den konstante trussel om invasjon. Utenfor hovedstaden minket de urbane sentrene, mens Konstantinopel selv vokste til å bli den største byen i den kristne verden. Flere arabiske forsøk på å innta Konstantinopel ble slått tilbake av den fortsatt overlegne romerske flåten. Romernes monopol på gresk ild, deres sterke forsvarsverk, deres generalers overlegne taktikk og dyktigheten til soldatkeisere som Leo III gjorde at de hadde overtaket i forsvaret av sine kjerneområder. Subsidiering av frie bønder som vervet seg var grunnlaget for det tunge kavaleriet (katafraktene). Det velutviklede forsvarssystemet (temaene), bruken av bestikkelser for å lokke rikets fiender til å slåss seg imellom, overlegenhet i etterretning, kommunikasjon og militær strategi og doktrine gjorde at Østromerriket i denne tiden fortsatt måtte regnes som en av verdens supermakter. Etter den andre beleiringen av Konstantinopel i 718, da araberne led store tap, var kalifatet ikke lenger den store trusselen for Østromerriket, og keiserriket fikk muligheten til å reise seg igjen.

700-tallet ble dominert av religiøs splittelse over ikonoklasmen. Keiser Leo III forbød ikoner, noe som førte til opprør over hele riket blant tilhengere av slike ikoner. Det andre konsil i Nikea godkjente, etter press fra keiserinne Irene, at ikoner kunne aktes, men ikke dyrkes som guddommelige. Irene forsøkte også å inngå en ekteskapsallianse med Karl den store, som hadde gjenopprettet Vestromerriket. Denne allianse ville ha ført til en gjenforening av det gamle Romerriket til en europeisk supermakt med samme slagkraft som det gamle keiserriket hadde hatt. Planene ble lagt i grus da Irene ble avsatt i 802. Kontroversen rundt ikonoklasmen tilspisset seg igjen ved inngangen til 800-tallet, men ble endelig avsluttet av keiserinne Theodora i 843, da hun gjenreiste ikonenes status. Ikonoklasmen førte til at forholdet mellom den ortodokse kirken og den romersk-katolske kirken ble forverret. Også forholdet til det nye tysk-romerske riket ble dårligere. Resultatet ble at Øst- og Vest-Europa vokste mer og mer fra hverandre i løpet av middelalderen.

Ny storhetstid

[rediger | rediger kilde]

Østromerriket nådde mot slutten av 800-tallet en ny storhetsepoke som varte i mer en hundre år. I denne perioden klarte riket å gjenvinne kontrollen over Adriaterhavet, Sør-Italia og bulgarernes territorier. Rikets byer begynte igjen å utvide seg, velstanden spredde seg i rikets provinser, og optimismen økte takket være at trusselen om invasjon nå var over. Befolkningen vokste kraftig, og produksjon av varer økte, noe som førte til en oppblomstring i handelsvirksomhet. Dette var også en epoke da bysantinsk kunst blomstret opp. De mange nye kirkene som ble oppført rundt omkring i keiserriket ble beåndet av nye mosaikker.

Basileios II (976–1025)

Soldatkeiserne Nikeforos II og Johannes I utvidet riket til langt inn i Syria, beseiret emirene i Nord- og Vest-Irak og gjenerobret Kreta og Kypros. Johannes truet til og med Jerusalem. Emiratet Aleppo og dets naboer ble vasaller under Østromerriket. Under Basileios II ble bulgarerne, som hadde lagt under seg det meste av Balkan, målet for årlige krigstog av keiserrikets hærer. Krigen varte i de neste tjue årene før bulgarerne endelig ble beseiret i slaget ved Kleidon i 1014. Basileios blindet 99 av hver hundre av de 14 000 krigsfangene, de resterende ble bare blindet på det ene øyet, slik at de kunne lede sine medsoldater hjem. Da den bulgarske tsaren så denne ynkelige hæren komme hjem, bebreidet han seg selv, og det blir sagt at han døde av sjokket. Bulgaria overgav seg og ble en del av Østromerriket, som nå igjen strakte seg helt til Donau. Den gamle grenseelven hadde ikke vært holdt av romerne siden Herakleios' regjerte. Keiserriket vant seg også en ny alliert i væringstaten Kiev, hvorfra keiseren hentet soldater til den nye væringgarden ved å gifte bort Basileios' søster Anna til storfyrst Vladimir I av Kiev. Basileios anså den arabiske okkupasjonen av Sicilia, som hadde vært i hendene på araberne siden 904, som utålelig. Øya hadde vært en del av Østromerriket i over 300 år (ca. 550–ca. 900), og Basileios la nå planer for å vinne den tilbake. Men keiserens død i 1025 satte en effektiv stopper for prosjektet.

Keiserriket ved Basileios IIs død, 1025

Østromerriket strakte seg nå fra Aserbajdsjan og Armenia i øst til Calabria i Sør-Italia i vest og var igjen blitt den største makten rundt Middelhavet. Den age den keiserlige hær hadde bygd opp gjennom denne perioden var så formidabel at det nå var nok bare å nevne muligheten for militær intervensjon for å holde de lokale småherskerne i sjakk.

Men Østromerriket kom snart inn i en ny periode med vanskeligheter, fordi det økende aristokratiet skapte problemer for temasystemet. Hvis det kun hadde hatt sine gamle fiender, det tysk-romerske riket og Abbasidekalifatet, kunne det likevel ha klart seg. Men på denne tiden dukket det samtidig opp flere nye fiender som manglet den nedarvede respekten for keiserrikets makt og styrke. Normannerne overvant den siste romerske besittelsen i Italia i 1071 – det skortet på interesse i Konstantinopel for å sende styrker til unnsetning. De tyrkiske seldsjukkene, som var mest opptatt av å kjempe mot fatimidene i Egypt, fortsatte sine felttog i Lilleasia. Slaget ved Manzikert i 1071 fikk som følge at romerne tapte nesten hele denne provinsen. Etter dette nederlaget klarte aldri keiserriket å reise seg igjen, og Manzikert blir ofte betraktet som begynnelsen på Østromerrikets fall.

1000-tallet kom også en monumental, religiøs forandring. Den vestlige og den østlige kirke hadde beveget seg i hver sin retning gjennom flere århundrer, men tilhørte formelt den samme kirken. Dette skulle forandre seg da pave Leo IX og patriark Mikael Kerularius gjensidig ekskommuniserte hverandre. Det store skisma i 1054 førte med seg den endelig adskillelsen mellom kirkene, og paven i Roma og patriarken i Konstantinopel ble etter dette uavhengige ledere for hver sin kirke, den romersk-katolske kirke og den østlige ortodokse kirke. Tidfestelsen av skismaet til nettopp denne hendelse er det riktignok senere tiders historikere som har foretatt: På den tiden oppfattet man ikke ekskommunikasjonene fullt så skjellsettende. Men uansett var splittelsens i 1054 skjebnesvangert for Østromerriket, og det markerer en av rikets viktigste historiske milepæler. Samarbeidet mellom øst og vest skrantet både i korsfarertiden og den påfølgende tid, da Konstantinopel ble presset og til slutt helt erobret av muslimene.

Økende fiendtlighet mot Vesten

[rediger | rediger kilde]
Det bysantinske rike ca. 1180.

Etter slaget ved Manzikert ble en delvis gjenreisning gjort mulig av det komneniske dynastiet. Alexios I begynte å omorganisere militærsystemet etter føydale prinsipper og gjorde betydelige fremskritt mot seldsjukkene. Hans rop om hjelp fra vesten førte til det første korstoget, som hjalp keiseren å gjenerobre Nikea. Etter hvert økte imidlertid avstanden mellom den østromerske keiseren og de vestlige korsfarerne, og senere korstog var i økende grad fiendtlig innstilt. Alexios' sønn Johannes II etterfulgte ham i 1118 og ble kjent for å være en uvanlig hensynsfull mann; i sin lange regjeringstid (1118–1143) drepte eller blindet han ingen, noe som var bemerkelsesverdig i en tid da herskerne normalt var voldelige. Hans undersåtter så opp til ham som en kjærlig regent og ga ham tilnavnet Johannes den gode. Han var også en energisk hærfører og levde i det meste av sin regjeringstid i militærleirene. Østromerriket var på denne tiden presset av fiender fra alle kanter; en invasjon av nomadiske ryttere fra nord truet med å overkjøre Balkan, og tyrkerne fortsatte å gjøre innfall mot de romerske besittelsene i Anatolia. Takket være Johannes' intelligente forsvarstaktikk ble nomadene fra nord beseiret og grenselinjen ved Donau sikret. På samme måte ble tyrkernes fremstøt stanset, og Johannes flyttet krigen over på tyrkernes områder. Han ledet en rekke felttog som kostet mye, og selv om de brøt tyrkernes muligheter til å angripe romersk territorium, ble få av hans erobringer varige. Mot slutten av sin regjeringstid konsentrerte Johannes seg om å sikre overherredømmet over korsfarerstatene Antiokia og Edessa, og på veien erobret han sørkysten av Anatolia og Kilikia, erobringer som skulle vise seg å være mer varige. Etter dette marsjerte han inn i Syria i spissen for sin herdete armé, men hans forsøk på å underkue korsfarerfyrstene mislyktes. Han døde senere samme år i en jaktulykke, etter at han ble truffet i hånden av en giftpil. (Det blir sagt at dødsfallet ikke var en ulykke).

Manuel I Komnenos (1143–1180)

Johannes' sønn og arving, Manuel I, var en verdig etterfølger som fortsatte sin fars energiske krigføring. Han ledet flere dramatiske angrep på Italia og Egypt, og han gjorde seg til venn med korsfarerstatene og kjempet ofte side ved side med dem for å sikre ny ro og orden i den østre middelhavsverden. Det andre korstoget ble en fiasko som skapte ny splittelse mellom de romersk-katolske og de gresk-ortodokse. Krangling mellom de to kirkene bidro til å utvide kløften, og dette svekket de kristne i striden med muslimene.

Til tross for politisk uro blomstret økonomien, og keiserrikets byer fortsatte å vokse betydelig. Mange nye kirker ble bygget, og alt tyder på at det fortsatt var velstand i Østromerriket, til og med i rikets mer avsidesliggende provinser. En økende handel med de nye bystatene i Italia var nok en medvirkende faktor til økonomisk vekst; venetianerne var ivrige etter å handle med de nyåpnede havnene i Det hellige land.

Den økende rikdommen som ble skapt på denne tiden hadde en positiv effekt på kulturlivet i keiserriket. Kunstnerisk var 1100-tallet en produktiv periode i bysantinsk historie, og den økende velstanden gjorde at etterspørselen etter kunst også økte. Mosaikkunsten ble gjenoppdaget av kunstnere som var spesielt opptatt av å avbilde naturlandskap med ville dyr og jaktscener. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige, og den eldre flatestilen ble avløst av tredimensjonale former. I provinsene begynte lokale arkitekturskoler å utvikle nye blandingsstiler som hentet inspirasjon fra mange forskjellige kulturer.

Men under velstanden lå det også spenninger som snart skulle ta ovehånd. Alexius hadde gitt italienerne fritt leide til å handle i Konstantinopel, og de ble nå sett på som de mest synlige eksemplene på vestlige (de såkalte frankerne). Kløften mellom den østlige og vestlige kirken var nå blitt så stor at det var vanskelig for disse «frankere» å handle i Konstantinopel uten å bli trakassert, selv om de italienske bystatenes skip utgjorde en stor del av den østromerske hæren. I tillegg til dette var seldsjukkene fortsatt på krigsstien. En storstilt romersk ekspedisjon, ledet av keiser Manuel, nådde helt til deres hovedstad Konya, men ble slått i et bakholdsangrep ved Myriokephalon i 1176 og tvunget til å trekke seg tilbake.

Selv om de tre dyktige komneniske keiserne, og særlig Manuel, hadde styrker nok til å kaste ut de mindretallige seldsjukkene, fantes det flere grunner til at de ikke gjorde det. Der hvor romerne hadde klart å drive ut araberne fra Anatolia og sikre grensen mot nye fremstøt på 700-tallet, viste tyrkerne seg bedre i stand til å sette seg fast i disse landene. En av grunnene var sannsynligvis deres nomadiske levesett, som gjorde dem mer egnet til å bo i Anatolia enn araberne hadde vært. Hovedforskjellen på den arabiske og den tyrkiske okkupasjonen av Anatolia var imidlertid demografisk; araberne installerte en ny overklasse til å regjere over de nylig beseirede områdene, mens tyrkerne brakte med seg et helt folk for å slå seg ned i det nye landet. I motsetning til de arabiske hærene hadde ikke de tyrkiske noe hjem å dra tilbake til, dette gjorde at de ble vanskeligere å få fjernet. Likhetene er slående med goternes invasjon av Vestromerriket mange århundrer før. En annen grunn var at det var vanskelig for keiseren å føre langvarig krig mot én motstander, ettersom hendelser andre steder snart krevde mer oppmerksomhet. Det er blitt argumentert for at det aldri var i komnenenes interesse å bli kvitt tyrkerne, siden en utvidelse inn i Anatolia nødvendigvis ville ha medført maktdeling med føydalherrer.

Forfallet i temasystemet, som hadde gitt keiserriket god tilgang på soldater i tidligere århundrer, var også en betydelig faktor i at keiserne ikke lyktes i å drive ut tyrkerne. Manuels hær på rundt 40 000 mann var betydelig mindre enn det keiserne hadde klart å innkalle i rikets storhetstid på 900-tallet. Som i det sene Romerriket ble det forholdsvis mer kostbart for Det østromerske riket å holde seg med en stor og slagkraftig hær enn det hadde vært i rikets glansperiode. Leiesoldater utgjorde nesten hele hæren (noen historikere hevder at de utgjorde hele), og de var ofte dyre. En av fordelene med temasystemet var muligheten til raskt og billig å mobilisere en stor hær, og nå som dette systemet ikke lenger fungerte, var et viktig grunnlag for keiserrikets makt gått tapt. Det er ikke overraskende at Østromerriket begynte å gå i oppløsning snart etter Manuels død i 1180. Keiserriket var for avhengig av sterke enkeltkeisere, og dets underliggende institusjonene var ikke sterke nok til å sikre kontinuiteten i krisetider. Det gjorde riket ekstremt sårbart.

Nedgang og fall

[rediger | rediger kilde]
Det latinske riket, dannet under det fjerde korstog.

Av alle de turbulente hendelsene gjennom Østromerrikets lange eksistens var det fjerde korstoget noe av det som svekket det mest, både på kort og på lang sikt. De som organiserte korstoget fikk problemer da de innså at langt færre menn hadde svart på kallet enn de hadde ventet. Den opprinnelige hensikten med korstoget var å erobre Egypt, men nå oppdaget de at de ikke hadde råd til å betale venetianerne for flåten de hadde leid. Resultatet var at korsridderne måtte stille seg til disposisjon for venetianerne, som ønsket å erobre adriaterhavsbyen Zara. Korsridderne inntok byen, noe som likevel ikke førte til full ettergivelse av gjelden. Dessuten ble de bannlyst av paven for udåden.

Nå seilte de videre mot Konstantinopel, påskyndet av venetianerne, som ville støtte en bysantinsk keiserpretendent. Med korsfarernes hjelp fikk han styrtet det sittende regime. Men den nye keiseren var ikke i stand til å innfri sine løfter om rikelig lønn for den militære hjelpen fordi staten var økonomisk svekket etter de omfattende ødeleggelser som erobringen hadde medført. Korsfarene lå i månedsvis utenfor byen, og etterhvert ble bysantinerne mer og mer åpent avvisende. Korsfarerne ble mer og mer rasende over det de oppfattet som et arrogant løftebrudd. Til slutt gikk de til angrep. I 1204 klarte korsfarerne å innta byen fra sjøsiden. Korsfarerne plyndret byen, mange bygninger ble brent ned, og de fire berømte bronsehestene som i dag står på Markuskirken i Venezia ble stjålet fra hippodromen i Konstantinopel. Men plyndringen av byen var ikke nok for korsridderne. De opprettet Det latinske keiserrike i øst, og Balduin, greve av Flandern, ble kronet som den første keiser av det nye latinske rike.

Keiser Theodor I flyktet til Nikea og erklærte Keiserriket Nikea for det eneste rettmessige romerske keiserriket. To andre fra den østromerske herskerklassen valgte å utnytte muligheten; Alexius Komnenos og David Komnenos dannet et keiserrike i Trapezunt og Mikael I Komnenos Dukas dannet et rike i Epirus. Situasjonen varte ikke lenge, allerede i 1261 klarte keiser Mikael VIII Palaiologos å vinne tilbake Konstantinopel, men keiserriket var alvorlig svekket, og keiserne var etter dette mest opptatt med å kjempe mindre kriger i Europa enn å bry seg med den voksende trusselen fra øst. Den eneste grunnen til at Østromerriket varte så lenge som det gjorde var at muslimene var svekket av interne strider. Osmanene klarte etter hvert å erobre mye av det østromerske territoriet, og Konstantinopel måtte til slutt nøye seg med kontroll over en håndfull havnebyer. Samtidig bygde serberne ut sitt maktområde og erklærte sitt eget keiserrike i 1346

Det bysantinske rike ca. 1400

Østromerriket sendte bud til vesten om hjelp, men katolikkene ville kun hjelpe hvis den østlige kirken godtok en gjenforening av den kristne kirke. Men selv om keiseren godtok dette kravet, og til og med lovfestet det, ønsket ikke de gresk-ortodokse å akseptere katolisismen. Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt. Mehmet beseiret også Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og hadde dermed lagt under seg hele Østromerriket. Mehmet anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. På slutten av 1400-tallet hadde Det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storfyrsten av Moskva, og Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om det tredje Roma ble opprettholdt i hele det russiske rikets levetid.

Identitet

[rediger | rediger kilde]

Bysantinerne identifiserte seg som Romioi (Ρωμιοί), romere, som etter hvert var blitt synonymt med greske kristne, men begrepet ble i hovedsak brukt for juridiske og administrative formål. Det var viktig å opprettholde en status som “romerske borgere”, borgere av Romania (Ρωμανία), [Øst]romerriket. Denne tilhørighetsfølelsen kommer blant annet til uttrykk i de akritiske sanger, hvor grensesoldater (ακρίτες) blir hyllet for å forsvare riket mot invasjon. Det mest kjente verket er det episke heltediktet Digenis Akritas.

Eliten av bysantinere ble gjennom sine velutviklede skoler (særlig i Konstantinopel) innpodet den ubrutte tradisjonen fra antikkens Hellas. Selv om de gamle grekerne ikke var kristne, ble de fortsatt sett på som bysantinernes forfedre, noe som blant annet skyldes Homers ubrutte prestisje. Ved siden av endonymet Romiós (eller Romaiós), kalte man seg også Graikós (Γραικός), mens hellener var en mer komplisert betegnelse da ordet kom til å bety “hedning”. En del samtidige forfattere brukte imidlertid hellenere om Østromerrikets innbyggere, som for eksempel Konstantin Porphyrogennetos på 900-tallet. Dette kan sees på som en semantisk oppgradering av nasjonal tilhørighet (hvor språk var viktigere enn religion) og således et protonasjonalistisk trekk.

Oppløsningen av Østromerriket på 1400-tallet var en gradvis prosess, og overgangen til osmansk styre var på mange måter flytende – bortsett fra omstendighetene omkring Konstantinopels fall. I Det osmanske riket fortsatte grekerne å kalle seg både Romaioi og hellenere, men primært kristne, en betegnelse som under de nye herskerne kom til å stå antitetisk til muslimer. Egentlig gikk man fra et teokrati til et annet – med den forskjellen at andre “bokreligioner” var anerkjent av osmanene mens de innebar heresi i Bysants.

[rediger | rediger kilde]

800-tallet forsøkte Karl den store å gjenreise det vestlige Romerriket, og den følgende kløften som ble åpnet mellom frankerne og bysantinerne om hvem som var de sanne arvinger til Romerriket, gjorde at man i vesten ikke lenger brukte tittelen «Imperator Romanorum» (romersk keiser) om den østromerske keiseren, fordi denne tittelen nå var reservert den frankiske monarken, men isteden ble keiseren i øst kalt «Imperator Graecorum» (gresk keiser). Østromerriket ble kalt «Imperium Graecorum», «Graecia», «Terra Graecorum» eller til og med «Imperium Constantinopolitanum».

Navnet Det bysantinske riket stammer fra det originale greske navnet på Konstantinopel, Byzantion. Det er et moderne navn introdusert i 1557, et århundre etter rikets fall, av den tyske historikeren Hieronymus Wolf, som presenterte den bysantinske historie i sitt verk Corpus Historiae Byzantinae. Navnet ble oppfunnet for å skille Østromerriket fra oldtidens Roma og Hellas. Begrepet er ikke blitt standardisert i norsk historieskriving, men brukes ofte, spesielt i kunsthistorien.

Keiserrikets arv

[rediger | rediger kilde]

Østromerriket hadde en tendens til å gjenforme seg etter rikets skiftende situasjon, og var datidens mest stabile europeiske stat. Dets militære og diplomatiske maktapparat sikret Vest-Europa fra mange av de mer ødeleggende invasjonene fra øst, i en tid hvor de kristne kongedømmene i vest sannsynligvis ikke ville klart å forsvare seg tilstrekkelig. Østromerriket, som var truet av fiender gjennom hele sin lange levetid, dannet et effektivt skjold mot perserne, araberne, seldsjukkene og for en stund, osmanene.

Mosaikk fra 1100-tallet i kirken Hagia Sofia i Konstantinopel.

Den før nevnte bruken av ordet «romersk» om det som er knyttet til Konstantinopel, lever på religionens område til en viss grad videre på arabisk blant kristne i området innerst ved Middelhavet mellom Tyrkias og Egypts grenser. De kristne som sluttet seg til bysantinsk tradisjon i disse områdene fordeler seg i dag mellom den ortodokse kirke og den gresk-katolske kirke, som følger gresk ritus, men i lærespørsmål tilhører katolisismen og anerkjenner Paven i Roma som overhode. Paradoksalt nok er det de ortodokse som går under betegnelsen «romere», mens katolikkene kalles melkitter, etter malak (= konge), noe som snarere bringer tankene henimot en statskirkelig størrelse.

Østromerriket introduserte kristendommen i store deler av Øst-Europa, noe som etter hvert førte til etableringen av det såkalte bysantinske samvelde (et uttrykk oppfunnet av historikere på 1900-tallet). Tidlige østromerske misjonærer[3] spredde den ortodokse kristendommen til de slaviske folkene, hvor det fortsatt er den dominerende religionen, spesielt i dagens Bulgaria, Romania, Nord-Makedonia, Serbia, Russland og Ukraina, og den er fortsatt grekernes religion.

Mindre kjent i Vesten er den innflytelsen som bysantinsk religiøs autoritet hadde på millioner av kristne i øst og sør – de koptiske kristne i Egypt og Etiopia, og de kristne i Georgia og Armenia. Dette er kirker som i det vesentlige deler ortodoks tro, men til dels skiller seg ut ved at de ikke har sluttet seg til alle dekreter fra konsilet i Khalkedon.

Robert Byron, en av 1900-tallets grekofile, hevdet at Østromerrikets storhet kom fra det han kalte en trippelfusjon; en romersk kropp, et gresk hode og en mystisk sjel.

Kunst, arkitektur og litteratur

[rediger | rediger kilde]

Bysantinsk kunst og bysantinsk arkitektur var stort sett basert på kristne historier og kristendommens personligheter. Ikoner var et viktig innslag i ortodoks religiøs praksis. I sine kirkebygg gjorde bysantinernes utstrakt bruk av kupler, bueganger og planer utformet som greske kors, med fire like lange korsarmer. Utallige eksempler på gamle bysantinske kirker, med deres tradisjonelle mosaikker med helgener og scener fra Bibelen som motiver, eksisterer fortsatt som minnesmerker over bysantinernes avanserte arkitektur. Mot slutten av 1800-tallet inspirerte bysantinske bygninger en mindre bølge av ny-bysantinsk arkitektur, spesielt i Russland.

Et annet område hvor bysantinerne utmerket seg, var i praktisk litteratur. En rekke kompetente forfattere, både menn og kvinner, produserte mange verk av praktisk verdi på felter som offentlig administrasjon, militære anliggender og praktiske vitenskaper. Bysantinernes tidlige teologiske skrifter var viktige for utviklingen av vestlig filosofi, og deres historieskriving hadde stor innflytelse på senere russiske krøniker. Majoriteten av bysantinsk litteratur ble skrevet på klassisk gresk, men det ble etterhvert også skrevet litteratur på den mer folkelige varianten av det nygreske språket, dimotiki. Det ble skrevet lite fiksjonslitteratur; det mest kjente verket er det episke diktet Digenis Akritas, skrevet i en blanding av klassisk og middelaldergresk.

De fleste av skriftene var relatert til historie, teologi, biografi og hagiografi. Men bysantinernes kanskje største bidrag til litteraturen var deres metodiske arbeid for å bevare oldtidens mesterverker og samlinger av tekster om spesielle temaer, for eksempel medisin, historie og matematikk, som de har overlevert til ettertiden med små revisjoner.

Konstantinopel i 1453

Den bysantinske økonomi var den mest avanserte i Europa i mange århundrer. Den bysantinske solidus var foretrukket som internasjonal myntenhet i 700 år, til denne rollen gradvis ble overtatt av mynt fra de italienske handelsrepublikkene etter 1204. Keiserrikets rikdommer var uten like i Europa, og Konstantinopel var en av de rikeste byene i verden. Den økonomiske velstanden ble godt hjulpet av at Østromerriket var det viktigste av de vestlige endepunktene for silkeveien. Konstantinopel var også det viktigste kommersielle sentrum i Europa gjennom det meste av middelalderen. Da osmanene beseiret byen, stengte de landveien mellom Europa og Asia, og dette begynnelsen til slutten for handelen langs silkeveien.

Bysantinsk handel var ekstensiv og lite kontrollert av staten. Rentenivå, profitt og priser ble regulert av lov og håndhevet gjennom et laugsystem. Import og eksport ble beskattet med et stabilt nivå på ti prosent. Det var aldri arbeidsløshet, arbeidstakere var beskyttet mot urimelig oppsigelse, og det ble krevd at enhver arbeidsfør som gikk ledig skulle ta arbeid fra det offentlige. Rikets økonomiske grunnlag var handelen, Konstantinopel var et viktig knutepunkt både for handelsveiene øst–vest og nord–sør, og Trapesunt var en viktig havn for handelen med østen. De eksakte handelsrutene varierte noe over tid på grunn av kriger og ustabile politiske situasjoner

Råsilke ble brakt til riket fra Kina og India, og det ble vevet fine brokader og sydd klær som ble solgt til høye priser over hele den kjente verden. Keiseren hadde monopol på silkehandelen, og råsilken ble raffinert ved keiserlige fabrikker og solgt til autoriserte grossister. Senere ble silkeormene smuglet inn i keiserriket, og egen produksjon kom igang og gjorde importen av silke mindre betydningsfull. Andre eksportvarer var gull, smykker, emaljearbeider og utskårne arbeider i elfenben og halvedelstener. Det ble produsert vin som ble eksportert nordover. Pelsverk, slaver, tømmer, metaller og rav ble importert fra nord, og tørket fisk ble importert sørfra.

1000-tallet begynte forandringene som etterhvert skulle undergrave den bysantinske økonomien. Italienerne skaffet selv silkeormer, noe som førte til at det keiserlige monopolets verdi ble kraftig redusert. Korsridderne forandret handelsrutene til fordel for de italienske bystatene, og tyrkernes territoriale anneksjoner førte til at Konstantinopel ble tvunget til å finne nye måter å skaffe mat til befolkningen. Av politiske og militære grunner ble keiseren tvunget til å gi de italienske kjøpmennene skattelettelser. Korsfarernes plyndring av Konstantinopel i 1204 var en økonomisk katastrofe for keiserriket. Selv om Palaiologos-dynastiet gjenvant byen, klarte keiserne aldri å stable økonomien på beina igjen.

Lov og viten

[rediger | rediger kilde]
Østromersk mosaikk.

Østromerriket spilte en viktig rolle for videreføringen av klassisk viten til den islamske verden og til renessansens Europa. Keiserrikets rike tradisjon for historieskriving bevarte den gamle kunnskapen som dannet grunnlaget for billedkunst, arkitektur, litteratur og teknologi. Sannsynligvis kan det trygt hevdes at renessansens fremvekst var en følge av det grunnlaget som var lagt av bysantinerne, og den spredningen av kunnskap som skyldtes at mange greske lærde emigrerte til vesten etter rikets fall.

Keiser Justinians lovskrifter, Corpus Juris Civilis, og revisjonene som senere keisere gjorde (spesielt det makedonske dynasti), var grunnlaget for utviklingen av jus som et vitenskapelig fag. Lovskriftene la til rette for et mer utviklet system for ankerett, og innflytelse fra det bysantinske system for maritim lov gjør seg fortsatt gjeldende. Bysantinsk lovgivning har sannsynligvis bidratt mer til de moderne lover enn dets forgjenger, romersk rett.

Administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Østromerriket skilte seg fra datidens andre stater ved å ha et halvprofesjonelt byråkrati i stedet for monarkens direkte styre. Den bysantinske administrasjon ble delt inn i tre grupper; den palatinske, den provinsielle og den sentrale. Innenfor dette kan systemet igjen deles i flere undergrupperinger. Juridiske og finansielle embeter ble fordelt blant de tretten permanente statsdepartementene i sentraladministrasjonen.

Riket bidro sterkt til utviklingen av politikk og styringssystemer som vitenskap. Det bysantinske byråkratiet ble et forbilde for mange av de systemer som de moderne nasjonalstatene senere utviklet.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Georg Ostrogorsky (1969): History of the Byzantine State, 2. utg., New Brunswick (NJ). (George Ostrogorsky, Георгије Острогорски)
  • Warren Treadgold (1997): A History of the Byzantine State and Society, Stanford.
  • Helene Ahrweiler (1998): Studies on the Internal Diaspora of the Byzantine Empire, Harvard University Press.
  • John Julius Norwich (1991): Byzantium, 3 bind, Viking.
  • Runciman, Steven (1966): Byzantine Civilisation, Edward Arnold (Publishers) Ltd.
  • Edward Gibbon (1776): The Decline and Fall of the Roman Empire, J.M. Dent and Son Ltd.
  • Johannes Karayannopulos & Günter Weiß (1982): Quellenkunde zur Geschichte von Byzanz (324-1453), 2 Bde., Wiesbaden.
  • Anna Komnene (1996): Alexias, dt. Übersetzung von Diether Roderich Reinsch, DuMont, Köln. ISBN 3-7701-3492-3

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bysants-navnet er første gang brukt av historikeren Hieronimus Wolf (Corpus Historiæ Byzantinæ, 1557). Navnet er avledet av navnet på den antikke greske kolonien Byzantium (kolonisert 657 f.Kr.)
  2. ^ Keiserne i Konstantinopel, også etter at Herakleios hadde innført gresk som hovedspråk i riket, så fortsatt på seg selv som romerske keisere, jf. Hooker, Richard (2007): «The Byzantine Empire» Arkivert 24. februar 1999 hos Wayback Machine., Middle Ages. World Cultures.
  3. ^ Eksempelvis brødrene Kyrillos og Methodios som misjonerte i Øst-Europa på 800-tallet. På 900-tallet ble Kievriket kristnet av storfyrst Vladimir I under sterk påvirkning fra hans hustru Anna Porfyrogenita, datter av den østromerske keiser Romanos II Porfyrogennetos.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]