Duncan-krigen
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Duncan-krigen er den lokale betegnelsen på et norsk felttog i Värmland og Dalsland vinteren 1679. Det har fått navn etter generalmajor Jakob Duncan som skal ha vært med på å lede toget. Felttoget var en del av Gyldenløvefeiden.
Generalmajor Jacob Duncan fra Skottland hadde ledet de danske styrkene på 3 000 til 3 500 mann under slaget ved Halmstad i 1676. Han hadde blitt tatt til fange kort etter av Karl XI som etter krigens sedvane kunne fått ham avrettet. Duncan hadde vært i svensk tjeneste fra 1657 til 1671 som oberstløytnant, men gikk av etter ha gitt sitt æreord på å ikke heve våpen mot Sverige. En slik ed betydde at hvis den ble brutt kunne han henrettes hvis man ble tatt til fange av dem han hadde gitt sin ed til. Karl XI lot ham imidlertid sitte i fengsel fram til 1677 da han ble løslatt i utveksling mot fanger i Danmark.
Etter å ha returnert til dansk tjeneste i 1677 kom han til Norge for å tjene under Gyldenløve som kavalerisjef tidlig i 1678. I spissen for åtte kompanier ryttere var han med under beleiringen av Båhus festning i året 1678 der han så kamp ved Rambjerget på Hisingen fra 13. til 19. juli i spissen for tre dragonkompanier. Duncan ledet, til tross for nederlaget, effektiv nok til å sikret overgangen fra Hisingen så beleiringen av Båhus festning kunne oppheves uten fare for svensk angrep.
Ved starten på det nye året 1679 hadde Gyldenløve fått ordre om å foreta herjinger på de svenske grensebygder for å ødelegge de tilgjengelige ressurser for nyrekruttering og forsyning av større styrker. Dette kalles den brente jords taktikk. I vinteren var det kommet sterk frost og kraftig snøfall og svenskene hadde blitt uoppmerksomme. Dette ville Gyldenløve utnytte. Den 15. februar 1679 rykket Gyldenløve fra Marker i Smålenene nå Østfold inn i Värmland. Han delte siden opp kavaleriet slik at Duncan beholdt mesteparten av to rytterregimenter på 1 200 mann for å nå Vänern mens Gyldenløve fortsatte sørover.
Duncan rykket fram til Åmål der han foretok en usedvanlig brutal ødeleggelse ved å svi av halve byen. Alle matnyttige husdyr ble røvet og de som ikke kunne tas med, ble brent inne i driftsbygningene. Fjøsrøktere og budeier som forsøkt å redde sine dyr ble stengt inn i de brennende bygningene av soldatene. Gamle, syke og uføre ble levende brent i sine hus. Blind og skånselsløs plyndring var gått så langt at selv barn blir ribbet for klær og overlatt nær naken ute i frosten uten husvære.
De eneste som ble spart, var kirkene. Disse ble plyndret, men ikke brent ned av soldatene under ordre fra Duncan som i en tilfelle fikk fatt på to «hedninger» som hadde rakket med seg alter-karer som ble beslaglagt og sendt tilbake etter krigens slutt. Etter å ha svidd av Åmål i en av krigens verste enkelttilfeller under Gyldenløvefeiden nord for Göteborg dro Duncan videre til Stigfjellet.
Ved Stigfjellet ikke langt fra Färgelanda kirke den 21. februar 1679 møtes de to styrker hverandre igjen. Der summerte Gyldenløve og Duncan opp at de hadde plyndret 23 kirkesogn langs grensen på 150 km lengde og 50 km bredde at bare tyve hus var tilbake. 5 000 til 6 000 kveg var tatt sammen med flere tusener av tønner korn.
Det var liten militær motstand som i Åmål selv der en ryttertropp var tatt til fange, etter Gyldenløves rapport var tre av hans menn drept, men hundre svenske fanger var tatt og bringet til Norge. Det var først ved 28. februar 1679 det kom til større motstand da oberst Sangershausen var kommet til Högsäter bro eller Høgsæter bro sør for Färgelanda kirke med 11 rytter- og 6 til 8 infanterikompanier med trolig 1 500 til 1 900 mann. Etter de første forfektninger om aften valgt Duncan å går i bivuak tre kilometer fra broen for å angripe den neste dagen, men da hadde Sangershausen trukket seg tilbake.
Ved den 4. mars 1679 hadde Gyldenløve vendt tilbake til Østfold. Gyldenløve hadde allerede underveis forsøkt å forsvarer egne handlinger ved å slå på et dikt på alle kirkers dør i de svenske landsbygdene på tre verser. Der forklarer han at herjinger med ild og sverd var som svar på at Røros var blitt plyndret og brent av svenskene i sommeren 1678. I versene er det interessant nok en antydning, «Ei fransøsk» som vist at det var franske forbilder for en slik terrorkampanje. Forbildet var Henri de Latour d`Auvergne Turenne bedre kjent som Turenne.
Det er for enkelt å tro at det var kun tale om hevn for herjingene av Røros, for ordren fra København samsvarer med den danske strategien som var tatt opp på Skåne etter slaget ved Landskrona i 1677 i 1678. Den brente jords taktikk blir tatt i bruk allerede på våren og det medførte katastrofale resultater. Det var dessuten en ekstratanke, for ikke bare skulle man ødelegge det materielle grunnlaget for oppbyggelse av et militær fremstøt mot Norge ved å ta vekk næring og nye rekrutter, befolkningen skulle terroriseres slik at moralen knekkes.
Duncan som kavalerisjef for de norske kavaleristene kom med 1 500 ekstra infanterister til Kvistrum for å sikret Gyldenløve fra å blir avskåret når han skulle med skipsførte styrker kom til Uddevalla og vant et nytt slag der med svenskene i juli 1679.
Senere var krigen over, men minnet om Duncan og hans ryttere under ødeleggelsen av Åmål var levende i lang tid etterpå. Derav betegningen Duncan-krigen.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Åke F. Jensen, Kavaleriet i Norge 1200–1994: Utvikling og innsats gjennom 800 år, ISBN 82-90545-43-6