Hopp til innhold

Frederik VII av Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Frederik VII»)
Frederik VII av Danmark
Konge av Danmark
Født6. oktober 1808
Amalienborg
Død15. november 1863 (55 år)
Lyksborg slott
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Danmarks monark (1848–1863)
  • hertug av Slesvig (1848–1863)
  • hertug av Holsten (1848–1863)
  • hertug av Lauenburg (1848–1863) Rediger på Wikidata
Ektefelle1.Vilhelmine Marie
2.Mariane av Mecklenburg-Strelitz
3.Grevinne Danner
FarChristian Frederik
MorCharlotte Frederikke
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtRoskilde domkirke
Utmerkelser
18 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden
1. klasse av Sankta Annas orden
Den hvite ørns orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen
Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1849)
Elefantordenen
Annunziataordenen
Sankt Januarius-ordenen
Serafimerordenen
Karl XIIIs orden
Storkors av Dannebrogordenen
Storkors av Æreslegionen
Storoffiser av Æreslegionen
Storkors av Den røde ørns orden
Storkors av St. Olavs Orden
Sankt Stefans orden
Dannebrogordenen
Regjeringstid18481863
ValgspråkFolkets kærlighed min styrke.
Våpenskjold
Frederik VII av Danmarks våpenskjold

Frederik VII (født 6. oktober 1808 i København, død 15. november 1863Lyksborg Slot), var dansk konge av Huset Oldenburg fra 1848 til sin død. Han var sønn av Christian Frederik og hans kusine Charlotte Frederikke. Han står som den som innførte den danske grunnlov fra 1849 og ble den første konge etter eneveldets fall.

Bakgrunn og oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Prins Frederiks foreldre ble skilt et år etter at han var født pga. Charlotte Frederikkes affære med komponisten Édouard du Puy. Hun ble forvist til Horsens og fikk ikke tillatelse til å se sin sønn igjen. Prinsens oppvekst ble preget av tilfeldig oppdragelse av diverse tanter og onkler.

Ungdom og ekteskap

[rediger | rediger kilde]

Onkelen, Frederik VI, sendte ham i 1820-årene på en utenlandsreise til Frankrike, Italia og Sveits. Her skulle han lære språk og statskunnskap og danne seg et innblikk i militære forhold. I stedet ble oppholdet hans sentrert om Genève, hvor han fikk tildelt tittel som æresborger, ettersom han under oppholdet hadde gjort seg populær ved byens skytterfester.

I 1828 arrangerte Frederik VI hans ekteskap med Vilhelmine Marie, prins Frederiks kusine og Frederik VIs yngste datter. Elverhøi ble uroppført ved bryllupet. Ekteskapet ble preget av Frederiks utskeielser og hensynsløshet overfor ektefellen, noe som vakte utilfredshet hos Frederik VI. Til slutt ble det for mye for sistnevnte og i 1834 forviste han ham til Fredericia og forlangte skilsmisse for datteren. Under oppholdet i Fredericia vedlikeholdt Frederik kontakten med den kvinnen som fikk størst betydning for ham, danserinnen og senere motehandler Louise Rasmussen, den senere Grevinne Danner, som han hadde blitt kjent med tidligere. Først den 8. desember 1839, etter at faren ble konge under navnet Christian VIII og Frederik selv ble kronprins, ble eksilet opphevet og han overtok farens stilling som guvernør på Fyn. Frederik måtte gifte seg igjen, mot sin egen vilje, og i 1841 giftet han seg standsmessig med Mariane av Mecklenburg-Strelitz. Dette ekteskapet holdt imidlertid bare til 1846, da paret skilte seg. Ektefellen flyttet allerede i 1844, og det ble Louise Rasmussen som i stedet kom til å oppta prinsen.

Eneveldets fall

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Marsrevolusjonen (Danmark)

Frederik med fez og sin broholmer, av Edward Young, 1853, Frederiksborg museum

Da Christian VIII døde den 20. januar 1848, var det med bange anelser offentligheten tok i mot den uerfarne 39-årige Frederik VII. Han hadde vært medlem av statsrådet helt siden 1841, men ikke vist noen interesse for politikk. Når han allikevel ble en av de mest populære kongene i Danmarks historie, skyldes det først og fremst at han fikk æren av å oppgi eneveldet og ga Danmark en fri forfatning med «Junigrundloven».

Bølgene fra den franske februarrevolusjonen nådde Danmark, og den 18. mars 1848 krevde tyskerne i hertugdømmene at Slesvig skulle tas opp i Det tyske forbund, og at hertugdømmene skulle forenes under en fri forfatning. Disse kravene førte til et nasjonalliberalt borgermøte den 20. mars, det såkalte «Casinomøtet», hvor særlig den blendende taleren Orla Lehmann krevde kongens ministerium avsatt og en fri felles forfatning for Danmark og Slesvig. Under parolen «Danmark til Ejderen» dro en stor demonstrasjon, anført av borgerrepresentasjonen, neste dag til slottsplassen. Regjeringen var klokelig trått tilbake rett før og kongen møtte demonstrasjonen med ordene:

Det glæder mig at kunne sige Dem, at jeg allerede har forekommet det, hvorom De beder mig. Det gamle ministerium er opløst.

Den danske marsrevolusjonen var en realitet.

To dager senere ble et nytt ministerium utnevnt med deltakelse av både liberale og konservative. Kongen erklærte overfor det nye ministerium, at han nå betraktet eneveldet som opphørt og seg selv som konstitusjonell konge:

Kongen vil kun møde i statsrådet, når han bliver indbudt.

Etter noen begivenhetsrike dager kunne den utmattede kongen lakonisk uttale:

Så, nu kan jeg da sove, så længe jeg gider.

Treårskrigen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første slesvigske krig

Frederik VII av Heinrich August Georg Schiøtt

Rundt 1830 hadde det oppstått en tysk bevegelse, som dels ønsket en fri forfatning for Slesvig og Holsten, dels at Slesvig (som var et dansk len) skulle med i Det tyske forbund, slik Holsten og Lauenburg allerede var, og danne forbundsstaten Slesvig-Holsten med grenser ved Kongeå og Elben. Dette var stikk i strid med den danske nasjonale bevegelsens holdninger. De danske nasjonalliberale ville avskaffe hertugdømmet og få Slesvig innlemmet i kongeriket, dvs. Jyllands sydgrense skulle være Eider. Språkgrensen mellom tysk og dansk gikk gjennom Slesvig. Den danske regjering slo fast at Slesvig under alle omstendigheter skulle forbli dansk, mens Holsten var velkommen til å tre ut av riksfellesskapet og bli et selvstendig medlem av Det tyske Forbund. Den 23. mars 1848 gjorde de tyskvennlige slesvig-holstenerne opprør mot den nye danske regjeringen og dannet sin egen regjering i Kiel. Dette resulterte i den såkalte treårskrigen, hvor det i første omgang lykkes den danske hær å besette Slesvig igjen ned til Eider.

Krigen sluttet med dansk militær seier, men politisk status quo. Danskene måtte oppgi parolen «Danmark til Ejderen» (Danmark til Eider) og i 1855 innføre en konservativ helstatsforfatning for kongeriket Danmark, Slesvig og Holsten. Men tre år senere erklærte den holsteinske stenderforsamlingen og Det tyske forbund den ugyldig, fordi den var i strid med de internasjonale avtaler, som Danmark hadde skrevet under på etter treårskrigens avslutning. Preussen støttet tanken om Slesvig og Holstens innlemmelse i Det tyske forbund, mens Danmark ønsket å innlemme Slesvig i kongeriket. I 1863 skulle den nasjonalliberale novemberforfatningen avløse helstatsforfatningen av 1855. Kongen døde imidlertid, innen han rakk å underskrive den nye forfatningen.

Privatliv - de siste år

[rediger | rediger kilde]
Tårnværelse på Jægerspris slott, hvorfra Frederik likte å sitte og fiske ned i voldgraven.

I 1850 giftet Frederik VII seg for tredje gang – denne gangen med sitt bekjentskap fra 1830-årene, Louise Rasmussen, som ble hans ektefelle «til venstre hånd». Det innebar blant annet at deres eventuelle barn ikke hadde arverett til tronen. Vielsen fant sted i Frederiksborg Slotskirke og i forbindelse med den, ble Louise Rasmussen utnevnt til lensgrevinne under navnet grevinne Danner. Hennes nye tittel hjalp ikke overfor befolkningens forargelse. Paret ble etter hvert regelrett drevet bort fra København på grunn av hetsen mot grevinne Danner. Det var spesielt det finere borgerskapet og aristokratiet som deltok i sjikanen. I 1854 kjøpte de Jægerspris slott av staten og oppholdt seg dér. Etter kongens død levde grevinnen en tilbaketrukket tilværelse. I 1873 opprettet hun «Frederik 7.s Stiftelse til Velgørenhed». Året etter døde hun og ble begravet i haven på Jægerspris slott.

Frederik VII var den siste kongen av Huset Oldenburg. Han døde den 15. november 1863Lyksborg slott bare 55 år gammel og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt på tronen av prins Christian av Glücksborg under navnet Christian IX. Det var egentlig dennes ektefelle Louise av Hessen-Kassel, som hadde arverett til tronen ettersom hun var niese av Christian VIII.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Danmarks konge
18481863
Etterfølger