Friedrich Ebert

Friedrich Ebert
Født	4. feb. 1871; Heidelberg (Storhertugdømmet Baden, Det tyske keiserrike)
Død	28. feb. 1925 (54 år); Berlin (Weimarrepublikken, Fristaten Preussen)
Beskjeftigelse	Politiker
Ektefelle	Louise Ebert
Far	Karl Ebert
Mor	Katharina Ebert
Barn	Friedrich Ebert junior; Karl Ebert
Parti	Sozialdemokratische Partei Deutschlands; Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands
Nasjonalitet	Storhertugdømmet Baden; Tyskland
Gravlagt	Bergfriedhof
Medlem av	Generalkommisjonen av fagforeningene i Tyskland; De folkevalgtes råd; Nasjonalforsamlingen i Weimar
	Tysklands kansler
	9. november 1918–; 11. februar 1919
	Tysklands president
	11. februar 1919–; 28. februar 1925
	Signatur
	Friedrich Ebert på Commons

Friedrich Ebert (1871–1925) var en tysk politiker (SPD) og statsmann som spilte en ledende rolle i de siste år av keiserdømmet, overgangen til republikk og de første årene av Weimarrepublikken. Han var fra 1913 formann i Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Ebert ble i 1918 rikskansler og var fra 1919 og til sin død den første presidenten i et republikansk Tyskland. Kort etter hans død opprettet partiet Friedrich-Ebert-Stiftung til hans minne. Denne driver en rekke aktiviteter og gir blant annet utdannelsestipend til særlig talentfulle studenter.

Bakgrunn

Ebert var det fjerde av seks barn av skredderen Karl Ebert, og både faren og moren Katharina (f. Hinkel) kom fra småborgerlige familier.^{[trenger referanse]} Moren var protestant, mens faren var praktiserende katolikk.

Farens skreddervirksomhet var av en slik størrelse at han hadde svenner og lærlinger, men selv om familiens materielle velstand var beskjeden, var den bedre enn for vanlige arbeiderfamilier og barna slapp å arbeide ved siden av skolen.^{[trenger referanse]}

Etter folkeskolen lærte han seg i årene 1885 til 1888 salmaker-yrket. Han gikk i lære hos salmakeren J.P. Rummel og gjorde det senere bra på yrkesskolen og ville kunne få støtte til videre utdannelse, men han tok imidlertid ikke lærlingeprøven.

Da han på grunn av sitt gryende politiske arbeid ble satt på politiets «svarte liste», arbeidet han i årene 1888 til 1891 som omreisende håndverker. Han besøkte blant annet Karlsruhe, München, Mannheim, Kassel, Hannover, Braunschweig, Elberfeld, Remscheid, Quakenbrück og Bremen.

Inn i politikken

Friedrich Ebert med sin hustru Louise og de tre eldste barna (f.v.) Friedrich, Georg og Heinrich julen 1898

I 1889 meldte han seg inn i salmakernes fagforening. På sine reiser engasjerte han seg i etableringen av fagforeninger for håndverkerne. Han ble også selv rammet av arbeidsløshet. I Mannheim ble han av en kollega av faren kjent med sosialismen og meldte seg i 1889 inn i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). På denne tiden ble han kjent med marxistiske verker og også verkene til Ferdinand Lassalle. Han ble etterhvert en ivrig sosialistisk agitator.^{[trenger referanse]}

Årene i Bremen

SPDs partiledelse i 1909. Bak: Luise Zietz, Friedrich Ebert, Hermann Müller, Robert Wengels. Foran: Alwin Gerisch, Paul Singer, August Bebel, Wilhelm Pfannkuch, Hermann Molkenbuhr

I mai 1891 flyttet Ebert til Bremen. Her bodde han fram til første verdenskrig. Også i Bremen engasjerte han seg i politisk- og fagforeningsarbeid, samtidig som han prøvde å forsørge seg som fagarbeider og selvstendig håndverker. I mars 1893 ble han imidlertid ansatt som redaktør i partiavisen Bremer Bürger-Zeitung i Bremen, men gikk ut av redaksjonen året etter da han i mai 1894 giftet seg med Louise Rump (1873–1955) og fikk med henne etter hvert fire sønner og en datter:

Den eldste sønnen Friedrich (1894–1979) som også ble politisk aktiv, både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig i SED som den første overborgermester i Øst-Berlin,
sønnene Georg (1896–1917) og Heinrich (1897–1917) som begge falt i første verdenskrig,
sønnen Karl som etter andre verdenskrig ble medlem av delstatsforsamlingen i Baden-Württemberg (1899–1975)
datteren Amalie (1900–1931)

Etter å ha giftet seg overtok han driften av et vertshus i Bremen som ble et sentrum for faglig og politisk virksomhet. Samme år ble han partileder i Bremen og ved valget i 1896 var han SPDs førsterepresentant i Bremens borgerskap. Samme år deltok på sitt første landsmøte i SPD. Ved riksdagsvalget i 1898 stilte han til valg i den sikre kretsen Vechta og ble valgt inn i Riksdagen. Fra 1902 var Ebert medlem av SPDs styre som representant fra Bremen.

20. september 1913 ble Ebert valgt til partileder i SPD sammen med Hugo Haase på partilandsmøtet i Jena, etter August Bebels død 13. august år.

Første verdenskrig

Ebert var på ferie da den såkalte juli-krisen oppsto etter skuddene i Sarajevo. Han reiste deretter til Zürich og sikret blant annet partikassen. Han var tilbake i Berlin 4. august og da var allerede krigen i gang. Han oppfattet krigen, særlig mot den autoritære russiske tsaren, for å være en defensiv handling. Partiet, særlig under «moderate» ledere som Ebert og Philipp Scheidemann, støttet krigsinnsatsen med sikte på at det skulle bli inngått en kompromisspreget fredsavtale, men dette standpunktet førte til en splittelse av SPD i forhold til dem som ville avslutte krigen umiddelbart. Denne radikale fløyen gikk ut av SPD tidlig i 1917 og dannet partiet Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Dette partiet fanget også opp andre, mer radikale SPD-politikere som hadde distansert seg fra partiet allerede i 1916. Spartakusforbundet fra 1915 utgjorde venstrefløyen i USPD.

Inn i regjeringen

Ebert støttet i 1914 deltakelsen i første verdenskrig, men da det ble klart i 1918 at krigen var tapt, ble han i oktober utnevnt i en ny regjering, ledet av prins Maximilian av Baden sammen med andre medlemmer av Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter novemberrevolusjonen, gikk prins Maximillian av 9. november, og overlot styret til Ebert. Selv om keiser Vilhelm hadde erklært at han abdiserte, ønsket Ebert å videreføre monarkiet med et annet regent.^{[trenger referanse]} Samme dag erklærte imidlertid Philipp Scheidemann Tyskland som republikk som følge av uro i Berlin og for å komme en deklarasjon om «sosialistisk republikk» fra Karl Liebknecht i forkjøpet samme dag. Proklamasjonen om republikk ble avslutningen på det tyske monarkiet og en provisorisk sosialistisk regjering (Rat der Volksbeauftragten) ble dannet under Eberts ledelse.

Slik etterfulgte den tidligere salmakeren prins Maximilian av Baden og ble Tysklands første sosialdemokratiske kansler og Preussens statsminister den 9. november 1918. Ebert var en markant antikommunist og sørget blant annet for å slå ned spartakistopprøret i januar 1919 i henhold til Ebert-Groener-pakten.^{[trenger referanse]} Ebert benyttet seg her blant annet av styrkene fra frikorpset Garde-Kavallerie-Schützen-Division til å slå ned opprøret.

President

Ebert ble utnevnt til Tysklands første rikspresident fra 11. februar 1919 og satt i dette embetet frem til sin død i 1925. Da den tyske regjeringen i 1920 skulle iverksette styrkereduksjonene som var bestemt i Versaillestraktaten, ble han utsatt for det høyreorienterte og nasjonalistiske Kappkuppet med basis i frikorpset Marinebrigade Ehrhardt. Regjeringen greide å kvele Kappkuppet gjennom generalstreik og kuppmakernes manglende støtte i andre Frikorps.

Han ble etterfulgt som kansler av Philipp Scheidemann, som Preussens statsminister av Paul Hirsch og som president av Paul von Hindenburg.

Han er begravet i Heidelberg.

Ettermæle

Ebert regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[8]

Se også

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Find a Grave, besøkt 16. november 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эберт Фридрих (р. 1871), besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.

Litteratur

Werner Maser: Reichspräsident Friedrich Ebert. Sozialdemokrat und Patriot. Eine politische Biographie. (1987) Druffel & Vowinckel, Inning am Ammersee 2007.

Eksterne lenker

(en) Friedrich Ebert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Ebert – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Ebert på Internet Movie Database
(de) Biografi
(de) Eberts minnested i Heidelberg
(en) The Battle for Berlin 1918-1919

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-9dd8b01b8da01488e56867fde09d5ed741bba2f9-2] Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-6081baabf18af6503f71986472f0fa96d56bb4e7-3] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-4ddca41b4ef83af13cb6456bcc61a675ec12b6ae-4] Find a Grave, besøkt 16. november 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-6ff3063234619bfcac014403e4e085f6e94da119-6] Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эберт Фридрих (р. 1871), besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-7] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[8] «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]