Hopp til innhold

Hüsker Dü

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hüsker Dü
Fra venstre: Greg Norton, Grant Hart og Bob Mould
OpphavUSAs flagg Minneapolis, Minnesota
Periode1979–1987
Musikalsk karriere
SjangerHardcore punk
Alternativ rock
Aktive år1979–
PlateselskapNew Alliance Records
SST Records
Warner Bros. Records
Siste medlemmer
Grant Hart
Bob Mould
Greg Norton
Logo
Hüsker Düs logo
Hüsker Dü på Commons

Hüsker Dü var et amerikansk alternativt rockeband som ble dannet i 1979 i Minneapolis, Minnesota. Bandets medlemmer var Bob Mould, Greg Norton og Grant Hart. Navnet kommer fra det danske brettspillet «Husker Du?» som var populært på 1960-tallet.

Mould og Hart delte på låtskrivingen og vokalrollen, vanligvis sang de sangene de selv skrev, selv om de ofte harmoniserte. Mould var kjent for sine intense tekster, mens Hart ofte skrev svært kryptiske tekster. Hüsker Dü fikk tidlig rykte for å være et støyete og raskt hardcoreband, men også et band med melodiske påvirkninger, som ble tydelige på bandets senere album. Med tiden ble Hüsker Dü et av de mest innflytelsesrike bandene innen alternativ rock.

Selv om Hüsker Dü aldri fikk noen stor kommersiell suksess, har bandet inspirert flere band enn hva deres moderate listeplasseringer skulle tilsi.[1] Bandet er også kjent for å være en av de første undergrunns-bandene på 1980-tallet som signerte med et stort plateselskap.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Starten

[rediger | rediger kilde]

Bandet begynte da Mould, Hart, Norton og keyboardist Charlie Pine begynte å spille sammen i 1978.[2] På denne tiden hadde Mould akkurat begynt på Macalester College og møtte Hart for første gang i en plateforretning hvor han jobbet. Hart og Norton hadde møtt hverandre da de begge søkte om den samme jobben i plateforretningen.[1] Hart og Mould delte begge interessen for punkbandet Ramones og sammen med Norton og Pine dannet de snart bandet som senere skulle bli kjent som Hüsker Dü. De spilte for det meste coverlåter og Ramones-sanger. Bandet kvittet seg snart med Pine da de mislikte sounden, og de begynte å øve på egen hånd.

Hüsker Düs unike navn har sin opprinnelse etter at bandet prøvde å spille Talking Heads' «Psycho Killer». Bandet fikk problemer med de franske frasene i teksten («qu'est-ce que c'est...»). Da begynte de å diskutere fremmedspråklige ord til en av bandmedlemmene sa «husker du», etter et brettspill som var populært i 1960-årene. Gruppen la til heavy-metal tødler og de hadde et nytt navn. Mould sa senere at bandet likte lyden av «husker du» og navnets mysteriske kvaliteter. Navnet skilte seg ut fra de andre navnene i hardcoremiljøet på denne tiden som gjerne hadde radikale og aggressive bandnavn.[3] Mould uttalte også at de aldri så seg selv som bare et hardcoreband, og at bandnavnet var et forsøk på å unngå å bli forhånds-stemplet som et hardcoreband. Hart, Mould, og Norton sparket Pine etter gruppens første konsert den 30. mars 1979 og fortsatte som en trio.

Rundt 1980 spilte bandet jevnlig rundt om i Minneapolis' mange spillesteder, og musikken deres utviklet seg til å bli rask og aggressiv. Bandet fikk snart oppmerksomhet av punk-storheter som Black Flag og Dead Kennedys' Jello Biafra som introduserte bandet til mange nye fans. Black Flag gitarist Greg Ginn signerte bandet senere til sitt plateselskap, SST Records.

Platekontrakt

[rediger | rediger kilde]

Bandet begynte å gi ut singler på Terry Katzmans plateselskap Reflex Records i 1981, og deres to første album, Land Speed Record (et liveopptak) og Everything Falls Apart fikk mye positiv omtale. På turneen ble bandet oppmerksomme på The Minutemen, som ga ut sitt debutalbum og en singel på sitt plateselskap, New Alliance Records. Dette førte til at bandet signerte med SST Records.

EP-platen/mini-albumet Metal Circus ble bandets første album med SST og ble gitt ut i 1983. Neste år kom Zen Arcade, et dobbel-album innspilt og mikset på tre og en halv dag, noe som ble sett på som en utrolig prestasjon. Zen Arcade er et konseptalbum som følger en utilpass ungdom som forlater hjemmet for så å finne verdenen utenfor enda verre. For et punkband var dette en noe uvanlig utgivelse da artistiske konseptalbum var uhørt i punken.

Zen Arcade mottok betydelig oppmerksomhet (blant annet sammenlignet Rolling Stone journalist Mikal Gilmore albumet med klassikere som London Calling og Exile on Main Street), og havnet ifølge musikkbiografen Michael Azerrad på toppen av landets mange albumlister det året. Faktisk ble albumet etterspurt så mye at SST Records hadde problemer med å trykke opp nok kopier for butikkene.

Med etterfølgerne New Day Rising og Flip Your Wig fortsatte bandet sin musikalske utforskelse. Bandets tidlige fans reagerte forskjellig på utviklingen, og albumene blir vurdert å være av varierende kvalitet.

Selv om bandet opplevde internasjonal suksess fortsatte de også å involvere seg i den lokale musikkscenen. En referanse til bandets røtter i Minneapolis finnes på EP-en Makes No Sense At All fra 1985. EP-en inneholdt «Love Is All Around», kjenningsmelodien til Mary Tyler Moore Show som ble spilt inn i Minneapolis.

Kommersielt gjennombrudd

[rediger | rediger kilde]

I 1986 signerte bandet med Warner Bros. Fansen mente bandet solgte seg selv til det kommersielle, men Mould forsvarte kontrakten med å si at bandet fikk ubegrenset artistisk kontroll på platene sine og at med Warner Brothers kunne de nå et publikum som de aldri kunne ha nådd med SST. (Dette inspirerte senere alternative band som Sonic Youth og Nirvana til å signere med et stort plateselskap.) Warner sjefene så på kontrakten som en «prestisje-signering» da de aldri forventet å selge mange plater, men brukte bandet for å støtte opp argumentet ved å la undergrunns-artister få platekontrakt.

Deres to album på Warner Bros, Candy Apple Grey og Warehouse: Songs and Stories, viste et mer modent band musikalsk. Blant fans varierer meningene om disse endringene var verdt albumene. Begge albumenes singeler fikk noen moderate listeplasseringer (hovedsakelig på collegeradio), mens albumene så vidt fikk noen plassering på listene.

Grant Hart i 2005.
Bob Mould opplevde suksess med bandet Sugar etter tiden i Hüsker Dü. Her er han avbildet i 2005.

Oppløsning

[rediger | rediger kilde]

Kreative og personlige stridigheter mellom Mould og Hart begynte å bli synlige etter utgivelsen av Warehouse. Manageren David Savoys selvmord på turneen som fulgte bidro til oppløsningen. Hart uttalte til det britiske musikkmagasinet Q at han følte skyld for selvmordet til Savoy på grunn av presset fra Mould og Hart.[4] I tillegg begynte Harts heroinmisbruk å skade bandet, samtidig som Mould slet med alkohol og amfetaminmisbruk. I januar 1988 klarte ikke bandet å jobbe sammen lenger. Det er delte meninger om hvorvidt Hart sluttet frivillig eller ble sparket, men etter hans avskjed kollapset bandet. The Living End, et livealbum spilt inn på bandets siste turne ble gitt ut etter bandet ble oppløst.

Mould og Hart har begge vært aktive etter Hüsker Dü. Begge har gitt ut soloalbum, og var med i to suksessfylte band på 90-tallet, Sugar og Nova Mob. Mould har også spilt med Richard Morel i bandet Blowoff. Norton startet bandet Grey Area, men gav aldri ut noen album. Han startet i 2003 en restaurant i Wisconsin. I 2006 returnerte Norton som bassist i Minnesotabandet The Gang Font. De gav ut et album i 2007.

Gjenforening

[rediger | rediger kilde]

Mould og Hart gjorde en kort uannonsert gjenforening i 2004 på en veldedighetskonsert for Soul Asylum bassisten, Karl Mueller, som gjennomgikk kreftbehandling. På slutten av konserten skulle Mould egentlig spille et solo-sett, men han fikk Hart opp på scenen og de spilte to Hüsker Dü-sanger, «Hardly Getting Over It» og «Never Talking To You Again». Mould skrev senere på bloggen sin at opptredenen var et forslag av Hart i siste sekund, og at han ikke ville skape noen falske forhåpninger om en gjenforening.[5]

Fremtiden

[rediger | rediger kilde]

I juni 2005 fortalte Mould til Billboard magazine at remasterede utgivelser av albumene deres ble hindret av uenigheter mellom de tidligere bandmedlemmene.

Musikalsk stil

[rediger | rediger kilde]

En av styrkene til bandet var at de hadde to hovedlåtskrivere og vokalister, Mould og Hart. Kreative forskjeller mellom deres musikalske stil (Mould skrev hovedsakelig aggressive låter, mens Hart var den melodiske) og deres samarbeidsvilje gjorde at de tilsammen skrev en svært variert sangkatalog.

Bandets musikk hentet inspirasjon av folkrock, sekstitallets popmusikk, psykedeliske gitarsoler, ofte kombinert med hurtighet, forvrenging og aggresjon.

Tekstene deres var ofte preget av personlige og sosiale problemer hvor de ofte viste sympati for hovedpersonene i låtene.

En annen styrke var Moulds unike forvrengte gitarlyd. Hüsker Dü sanger fra den suksessfylte perioden er øyeblikkelig gjenkjennelige gjennom Moulds spesielle gitarlyd. Studiomiksing samt hans MXR Distortion+ effektpedal var blant grunnene til den unike lyden.

Innflytelser

[rediger | rediger kilde]
Kurt Cobain fra Nirvana var blant de som uttalte at Hüsker Dü var en stor innflytelse.

Hüsker Dü blitt kreditert som en av de viktigste og mest innflytelsesrike band fra 1980-tallet. Bandets dobbel-album Zen Arcade blir ofte sagt å være den første formen av emo.

Bandets karriere er historisk fortalt i boken Our Band Could Be Your Life, en bok om det amerikanske undergrunnmiljøet på 1980-tallet.

Green Day, Lifetime, Gravenhurst, Million Dead, Entombed, Deacon Blue, Therapy?, 59 Times The Pain og Anthrax er blant de bandene som har innspilt coverversjoner av Hüsker Dü låter. The Replacements, Sebadoh, Foo Fighters, Buffalo Tom, Trip Shakespeare, The Posies, Sonic Youth, Norton, Jason Anderson, The Ataris, The Wildhearts, The Promise Ring, The Choir, og Dead Milkmen har alle gjort referanser til Hüsker Dü i låtene sine. Pixies og Nirvana har begge uttalt at Hüsker Dü var en stor innflytelse.

VH1 har kreditert Hüsker Dü som en av de to viktigste post-punk bandene sammen med R.E.M.[6] I tillegg ble bandet rangert på 68.-plass på «VH1's 100 Greatest Hard Rock Artists» bak Rolling Stones.

I populærkultur

[rediger | rediger kilde]
  • Dennis Coopers novelle Try inneholder mange referanser og linjer fra New Day Rising.
  • På innsideomslaget til Minutemens dobbelalbum Double Nickels on the Dime står det «Take That Hüskers!» («ta den Hüsker Dü!») i det nedre høyre hjørnet. Teksten ble plassert der for å erte Hüsker Dü som på denne tiden jobbet med sitt eget dobbelalbum, Zen Arcade.
  • Firehoses album If'n inneholder et fotografi av veggen til bassist Mike Watt. Ved å se nærmere kan man se et bilde av Hüsker Dü. Hüsker Dü er kreditert på baksiden som «cover-modeller».
  • The Replacements hadde en sang kalt «Somethin' to Dü» fra albumet Sorry Ma, Forgot to Take Out the Trash.
  • Foo Fighters-låten «Times Like These» inneholder tekstlinjen «I'm a new day rising», en referanse til Hüsker Düs New Day Rising.

Konserter i Norge

[rediger | rediger kilde]

Førstnevnte konsert dukket senere opp på en illegal utgivelse, en såkalt «bootleg».[7] Både Hart og Mould har siden spilt flere ganger i Norge.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Livealbum

[rediger | rediger kilde]

EP-er

[rediger | rediger kilde]
  • Metal Circus, 1983
  • Sorry Somehow, 1986
  • Don't Want to Know If You Are Lonely, 1986
  • Could You Be the One?, 1987
  • Ice Cold Ice, 1987

Singler

[rediger | rediger kilde]
  • «Statues», 1981
  • «In a Free Land», 1982
  • «Eight Miles High», 1984
  • «Celebrated Summer», 1984
  • «Makes No Sense At All», 1985
  • «Sorry Somehow», 1986
  • «Don't Want to Know If You Are Lonely», 1986
  • «Could You Be the One?», 1987
  • «She's a Woman (And Now He Is a Man)», 1987
  • «Ice Cold Ice», 1987
  • «Eight Miles High»/ «Makes No Sense At All», 1990

Samlinger

[rediger | rediger kilde]
  • Barefoot and Pregnant (1982)
  • Kitten Cassette (1982)
  • The Blasting Concept (1983)
  • Code Blue (1984)
  • The Blasting Concept vol. 2 (1990)
  • Duck and Cover (1990)
  • Pop Kulcher: The College Years (1984–1988) (2006)

Musikkvideoer

[rediger | rediger kilde]
  • «Makes No Sense At All»/ «Love Is All Around», 1985
  • «Don't Want to Know If You Are Lonely», 1986
  • «Could You Be the One?», 1987

DVD-er

[rediger | rediger kilde]

Uoffisielle livealbum

[rediger | rediger kilde]
  • Pogo of the Halfdead (1988)
  • Supernova (Kiss the Stone, 1994)

Hyllestalbum

[rediger | rediger kilde]
  • Dü Hüskers: The Twin Cities Replay Zen Arcade (1993, Synapse) (band fra Minneapolis coverer alle sangene på Zen Arcade i rekkefølge, CD-utgaven har et ekstracover av «Eight Miles High»)
  • There's a Boy Who Lives on Heaven Hill EP (samling med covere av skandinaviske hardcore band)
  • Case Closed? (Snoop Records, Tyskland, 1994) (internasjonalt hyllestalbum med band som Sick of It All, Motorpsycho, og andre)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Erlewine, Stephen Thomas. «Hüsker Dü > Biography». All Music Guide. Besøkt 3. november 2007. 
  2. ^ Azerrad, Michael. Our Band Could Be Your Life. Little Brown and Company, 2001. ISBN 0-316-78753-1.
  3. ^ Azerrad, 2001. s. 162
  4. ^ Q, Oktober
  5. ^ http://modulate.blogspot.com/2004_11_01_modulate_archive.html#110053334529562308
  6. ^ http://www.vh1.com/artists/az/husker_du/bio.jhtml
  7. ^ http://www.thirdav.com/hd_discog/03_boot_audio.html#mnsboot

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hüsker_Dü&oldid=24177661»