John Franklin
| John Franklin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. apr. 1786[1][2][3][4] Spilsby[5] | ||
| Død | 11. juni 1847[1][2][4][6] (61 år) Qikiqtaq | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, marineoffiser, botaniker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | King Edward VI Grammar School | ||
| Ektefelle | Jane Franklin (1828–1847)[7][8] Eleanor Anne Porden (1823–1825)[7][8] | ||
| Far | Willingham Franklin[9][7][8] | ||
| Mor | Hannah Weekes[7][8] | ||
| Søsken | Sarah Franklin[8] James Franklin | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800) | ||
| Medlem av | Royal Society (1823–) Royal Geographical Society | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society (1823)[10] Grande médaille d'or des explorations (1829)[7] Fellow of the Royal Geographical Society Knight Bachelor (1829)[11] Frelserens orden | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
John Franklin (født 16. april 1786, død 11. juni 1847) var en britisk kontreadmiral og oppdager. Han ledet flere ekspedisjoner til de nordligste delene av Nord-Amerika, spesielt områdene langs Nordvestpassasjen. Den siste av disse startet i 1845 med et stort mannskap ombord på krigsskipene HMS «Erebus» og HMS «Terror». Målet var å finne en vei gjennom Nordvestpassasjen, men ekspedisjonen forsvant og det ble satt igang mange leteekspedisjoner etter den. Først flere år senere fant man ut at alle om bord hadde omkommet.
Franklin kartla nesten to tredjedeler av den nordligste kysten av Nord-Amerika. I tillegg var han guvernør på Tasmania.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Franklin ble født i Spilsby i Lincolnshire. Han var et av tolv barn i en velstående handelsfamilie. Da han var fjorten år gammel gikk han inn i den britiske marinen. Han deltok ved angrepet på Københavns red i 1801 og slaget ved Trafalgar i 1805, der han tjenestegjorde ombord på HMS Bellerophon. I 1818 var han kaptein på en av båtene til David Buchan, som gjorde et mislykket forsøk på å seile til Nordpolen fra Svalbard.
Franklin var en beskjeden, overvektig[12], religiøs og svært sjarmerende mann[13], og populær som leder.[14][15] Dessuten var han delvis døv etter Slaget ved Trafalgar.[16]
1819-1822: Franklins første egne ekspedisjon
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Coppermine-ekspedisjonen 1819-1822
I 1819 ble Franklin sendt av det britiske admiralitetet for å utforske nordkysten av Canada. Planen var å ta seg frem over land til Coppermine-elven, følge den ned til kysten og så bevege seg enten øst- eller vestover. Ekspedisjonen var dårlig planlagt, den var avhengig av å få forsyninger fra handelskompanier underveis og Franklin var fysisk lite egnet til denne type strabaser.
Etter en hard tur gjennom villmarken nådde ekspedisjonen området rundt kildene til Coppermine sommeren 1820. Franklin bygget et vinterkvarter der, Fort Enterprise, bestående at et par tømmerhytter. Sommeren 1821 fortsatte man ned Coppermine, og seilte så 800 kilometer østover langs kysten i tre kanoer. Maten begynte å ta slutt, og 22. august startet man å gå over land tilbake til Fort Enterprise. Det var umulig å skaffe proviant underveis, og flere døde av sult. En av deltagerne drepte fire av de andre, og delvis spiste dem før han selv ble drept. Alt i alt døde elleve av tyve deltagere, før ekspedisjonen ble reddet av indianere 7. november. For å overleve hadde deltagerne bl.a. måttet spise reservestøvlene sine, og det blir påstått at flere enn ovennevnte henfalt til kannibalisme.[17]
Selv om ekspedisjonen hadde utviklet seg til en katastrofe fordi Franklin presset den for langt uten nødvendige forsyninger, ble han en helt da han kom tilbake til England. Han fikk tilnavnet «mannen som spiste støvlene sine»[18], og ble forfremmet til kommandør.
1825-1827: Mackenzie-ekspedisjonen
[rediger | rediger kilde]I 1823 giftet han seg med poeten Eleanor Porden, det var ikke et vellykket ekteskap.[19] Allerede i 1824 ble det oppdaget at hun hadde tuberkulose.
Franklins neste ekspedisjon gikk ned Mackenzie-elven. Han hadde lært av den forrige ekspedisjonen, denne gangen var alt planlagt og forberedt på forhånd. Proviant og forsyninger skulle skaffes direkte, uten å være avhengig av handelskompaniene. Ekspedisjonen forlot England 16. februar 1825, det var da klart at Eleanor var døende, men hun overtalte sin mann til å fortsette.[20] Hun døde seks dager etter at han dro.
Reisen frem til utløpet av Mackenzie forløp uten særlige problemer, helt ulikt Franklins forrige ekspedisjon. Deretter dro følget opp til Store Bjørnesjø, hvor det ble anlagt vinterkvarter. Året etter seilte ekspedisjonen på nytt ned Mackenzie, ved utløpet delte den seg i en gruppe som dro østover og en vestover. Dette ble en suksess, og en stor del av Canadas nordkyst ble kartlagt. Igjen tilbragte Franklin påfølgende vinter ved Store Bjørnesjø, og kom tilbake til England 1. september 1827.
Som belønning for den vel gjennomførte ekspedisjonen ble Franklin i 1828 adlet av kong George IV av Storbritannia. Samme år giftet han seg med Jane Giffin (deretter omtalt offentlig som Lady Franklin), en venninne av hans første kone.
1836-1843: Guvernør på Tasmania
[rediger | rediger kilde]Det inntraff nå en viss stillstand i admiralitetets etterspørsel etter Franklins ekspedisjonserfaringer, og han måtte finne noe annet å gjøre.[21]
Han ble utnevnt til viseguvernør på Tasmania (Van Diemen's Land) i 1836, som da var en straffekoloni. Dette ble ikke noen lykkelig periode for Franklin, hans liberale og vennlige vesen passet ikke til innbyggerne.[22] I tillegg ble den aktive og intelligente Lady Franklin (hun prøvde bl.a. å starte et universitet) upopulær blant de relativt snevre fruene i kolonien.[23] Noe som forverret situasjonen ytterligere var at han kom i krangel med sekretæren sin, John Montagu. Montagu sto på god fot med kolonistene, men hadde en tvilsom personlighet.[24] Det endte med at Franklin sparket Montagu og sendte ham hjem, men da Montagu kom til London fikk han overtalt Edward Smith-Stanley (som var koloniminister) at Franklin var udugelig. Stanley ga Franklin sparken som guvernør på en svært ufin måte, Franklin leste om avskjeden i avisen lenge før den kom på offisiell vei.
Den 12. januar 1844 forlot herr og fru Franklin Tasmania, han var blitt arbeidsløs.[25]
1845-: Franklin-ekspedisjonen til Nordvestpassasjen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Franklins fortapte ekspedisjon
Fortsatt var det 500 km av Nordvestpassasjen som ikke var utforsket, og i 1845 sendte admiralitetet ut en stor ekspedisjon som skulle kartlegge den siste delen. I tillegg skulle den bedrive vitenskapelige studier av jordmagnetismen nær den magnetiske nordpol.[26][27] Ekspedisjonen besto av 129 mann fordelt på to sterke og velegnede bombarderfartøyer, HMS «Terror» og HMS «Erebus», begge var tidligere brukt av James Clark Ross i utforskningen av Antarktis. Franklin ble utpekt som øverstkommanderende for hele ekspedisjonen, mens Francis Crozier ble kaptein på «Terror» og James Fitzjames på «Erebus».
De to skipene dro ut Themsen 19. mai 1845. De ble siste gang sett av andre europeere 26. juli, ved innløpet til Nordvestpassasjen, etter det forsvant alle spor.
I 1848 ble admiralitetet tvunget til å sende ut tre ekspedisjoner for å finne Franklin og hans følge, alle var mislykkede. Etter dette mistet det mye av interessen, og satte isteden opp en pengebelønning for å få andre til å gjøre jobben. Franklins kone, Lady Jane Franklin, arbeidet iherdig for å få sendt ut flere letepartier. I slutten av august 1850 begynte man endelig å finne spor, på øya Beechey Island ble Franklin vinterkvarter fra 1845 oppdaget, sammen med gravene til tre av besetningsmedlemmene.
Det endelige gjennombruddet i etterforskningen kom i 1853, da John Rae dro over land til King William Island. Der fortalte inuittene at de hadde møtt 40 europeere som hadde dratt en lettbåt sydover vinteren 1849-1850, og som siden hadde omkommet. De hvite hadde forklart med tegnspråk at båtene deres var blitt skrudd ned av isen. Senere fant inuittene 35 av dem døde på fastlandet, noen av dem hadde tydd til kannibalisme i sin desperasjon.
I 1859 fant Francis Leopold McClintock rester etter Franklinekspedisjonen på vestkysten av King William Island, innbefattet tre lik og en beskjed i en varde. Den fortalte at Franklin hadde dødd 11. juni 1847, at de overlevende hadde overgitt skipene 22. april 1848 og begitt seg sydover.
Det finnes en del teorier om hva som skjedde med ekspedisjonen. Franklin var av en egen type engelske offiserer som mente at naturen var underlagt sivilisasjonen, derfor hadde han med seg blant annet sølvdekketøy og andre unyttige ting på ekspedisjon. Dette gjorde at det ble mindre plass til nødvendige forsyninger. Det har også blitt foreslått at mannskapet døde av blyforgifting ifra den hermetiserte maten de hadde med seg.
Franklin ble i 1852 posthumt forfremmet til kontreadmiral.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir John Franklin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Franklin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 20462[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 22059[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118692844, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kindred Britain, oppført som Capt. Sir John Franklin, Kindred Britain ID I10330[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 10090[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Royal Society, royalsociety.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ The London Gazette 18572, side(r) 798[Hentet fra Wikidata]
- ^ Fleming side 126: «he was overweight and suffered from poor circulation»
- ^ Fleming side 126: «Franklin's charm. Everyone who met him agreed that this was his outstanding characteristic – it was impossible not to like him.»
- ^ Lambert side 40: «If other men equalled Franklin as a navigator none could match his leadership, or his power to inspire.»
- ^ Lambert side 135: «Like many another who travelled under his leadership James Calder worshipped Franklin.»
- ^ Lambert side 26: «Trafalgar left Franklin stunned and deafened. His hearing never fully recovered, and although impaired hearing was not unusual for a career naval officer, it proved to be a serious handicap when he moved into another profession.»
- ^ Lambert side 33: «... some hastened into the next world by hungry comrades.»
- ^ Fleming side 123: «He was popularly known as 'the man who ate his boots'. And he had too.»
- ^ Fleming side 172: «The marriage had been a mistake from the start.»
- ^ Fleming side 172: «It would be better for me that you were gone.»
- ^ Fleming side 325-6: «He had nothing, in fact, but the ability to command ships and lead men. It was what he did best and there was no call for it.»
- ^ Fleming side 339: «Here, at last, Franklin had managed to find people who disliked him. He was a sailor, not an administrator, and no matter how hard he worked he could not hide the fact.»
- ^ Fleming side 339: «Their wives, too, found Lady Franklin overly blue-stocking for comfort. When she introduced the concept of educational 'conversaziones' they threw up their hands in horror.»
- ^ Fleming side 363: «Montagu was a slithery character. After an inauspicious childhood, marked by 'a disregard for truthfulness which had for a time rendered his mother extremly anxious on his behalf'»
- ^ Fleming side 365: «Franklin was desperate for work.»
- ^ Lambert side 90: «Magnetic data gathering using the new Gauss-type instruments would be the primary purpose of the 1845 expedition.»
- ^ Lambert side 142: «For all the prominence accorded to 'discovery' the size, equipment and timing of the Franklin expedition were driven by magnetic science. The element of discovery merely satisfied public curiosity»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Fleming, Fergus. Barrow's Boys. London: Granta Books, 1998. ISBN 1-86207-502-6
- Lambert, Andrew. Franklin, Tragic Hero of Polar Navigation. London: Faber and Faber Limited, 2009. ISBN 978-0-571-23160-7