Hopp til innhold

Judas Priest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Judas Priest
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2022)[1]
OpphavBirmingham, Storbritannia (1969)
Musikalsk karriere
SjangerHeavy metal, tradisjonell metal[2]
Aktive år1969–
PlateselskapSony Music, Epic Records, Sony Music Entertainment
Nettstedhttp://www.judaspriest.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Rob Halford (1973–1992), Glenn Tipton, K.K. Downing, Ian Hill, Scott Travis, Richie Faulkner, Al Atkins, Tim Owens, Dave Holland, Rob Halford (2003–ingen), Alan Moore, John Hinch, Simon Phillips, Les Binks
Judas Priest på Commons

Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær.[3] Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.

Historie

[rediger | rediger kilde]

1968 - 1973

[rediger | rediger kilde]

Bandet ble opprettet i 1968 og navnet hentet de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». To år senere ble et annet band startet av skolekameratene K.K. Downing og Ian Hill under navnet «Freight». Da Judas Priest ble splittet opp i 1970 ble den tidligere Judas Priest-vokalisten Al Atkins uten band. Han ble så med i bandet Freight, sammen med Ian Hill og K.K. Downing, som var uten vokalist. Freight valgte så å bruke navnet på Al Atkins' gamle band Judas Priest. Bandet fikk aldri spilt inn noen studioalbum med Al Atkins, for i 1973 tok Rob Halford over som vokalist.

1974 - 1979

[rediger | rediger kilde]
Sheffield Arena 2009

I 1974 kom debutalbumet Rocka Rolla. På det dette spilte Judas Priests psykedelisk progressiv rock, og med innslag av hardrock. Etter hvert vridde stilen deres seg enda mer mot heavy metal, allerede på det andre albumet, Sad Wings of Destiny fra 1976, hadde Judas Priest begynt å gjøre musikken sin mer riffbasert og brukte mer «hylende gitarer». Samtidig var det mye eksperimentering på denne tida, noe man ser i tidlige sanger som «Dreamer Deceiver», «Epitaph», «Prelude» og «Run of the Mill», der sangen kan bestå av bare piano og vokal, eller tar helt av i gitarsoloer i flere minutter. Fra og med det tredje studioalbumet, Sin After Sin fra 1977, og utover endret de lyden enda mer drastisk mot heavy metal, med dobbelgitarer og kraftigere vokalprestasjon fra Rob Halford. Denne endringen hører man godt allerede på det neste albumet, Stained Class (1978).

Mot slutten av 70-tallet endret Judas Priest stilen sin nokså drastisk. I tråd med den økende populariteten endret de stilen mot mer popvennlig metal, med mer radiovennlige sanger. Samtidig klarte de å beholde intensiviteten og kraften i sangene, og resultatet var Killing Machine. Albumet ble godt mottatt, og sanger som «Hell Bent for Leather» og «The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)» er i dag av bandets klassikere. Det var på denne tiden Rob Halford begynte å kle seg i lær og nagler på scenen, et antrekk som senere ble varemerket for heavy metal. Halford fikk inspirasjonen til antrekkene fra homomiljøet i Soho i London.

1980 - 1985

[rediger | rediger kilde]

På det neste albumet, British Steel, ble musikken mer kommersiell. Albumet hadde radiovennlige spor som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» Resultatet var en braksuksess; og Judas Priest fikk bra mediedekning. Dette resulterte i at bandet valgte å fortsette med omtrent samme stil som på det forrige da de året etter, i 1981, laget det neste albumet, Point of Entry. Uheldigvis klarte de ikke å oppnå samme «magi» som på British Steel, og albumet ble på mange måter et svakt album stilt opp i mot de foregående albumene. I 1982 derimot, slo bandet tilbake med albumet Screaming for Vengeance. Albumet hadde en rikere og tyngre gitarlyd og mer metal-rettet. Albumet solgte til dobbel platina i USA. Med dette albumet i katalogen var Priest i 1984 igjen i studio for å ta opp sitt neste album; Defenders of the Faith. Albumet ble godt mottatt og solgte til platina i USA.

1986 - 1989

[rediger | rediger kilde]

I 1986 kom albumet Turbo som var preget av en del synth og var tydelig inspirert av datidens glam metal. Også dette albumet ble godt mottatt, og solgte til platina i USA. I 1986 var bandet på toppen av popularitetsbølgen. To år senere prøvde bandet å gå tilbake til gamle trakter, med albumet Ram It Down, noe som resulterte i dårligere salg, med kun gullplate i USA. Albumet var uten tvil hardere enn det forrige, men sangene var ikke bedre av den grunn.

1990 - 2002

[rediger | rediger kilde]
Sweden Rock Festival 2008

Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyld for å være ansvarlige for to selvmord da 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap skjøt seg med et haglegevær i 1985 etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» etter å først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Grunnlaget for rettssaken var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble henlagt. Rettssaken er dokumentert i filmen Dream Deceivers.

Judas Priest tok 90-tallet med storm da de i 1990 lanserte et av sine mest kritikerroste album; Painkiller. Bandet bestemte seg for å bryte med plateselskapet, kjøre en hardere stil, nærmest speed metal. Resultatet var et av bandets hardeste og beste album, og ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» i 1991. Etter Painkiller-turneen i 1991, var vokalist Rob Halford utslitt, og ønsket å starte sin egen solokarriere. I 1992 forlot han bandet og startet senere sine egne band, Fight (med trommeslager Scott Travis fra JP), Two og Halford. Mikrofonen ble da overtatt av Tim «Ripper» Owens fra Iced Earth. Bandet lanserte to album, Jugulator i 1997, og Demolition i 2001, med Tim Owens som vokalist. Disse platene klarte ikke høye plasseringer på listene og kom så lang ned at man må tilbake til 1979 for å finne dårligere plasseringer.

2003 - 2011

[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble det kunngjort at Halford skulle gjenforenes med bandet. De turnerte i Europa i 2004 og deltok på Ozzfest samme år som co-headliner. I 2005 kom Angel of Retribution, det første albumet

Judas Priest Bergen 2011

siden gjenforeningen med Halford. Albumet ble en stor suksess med en 13.-plass på den amerikanske Billboard listen, og oppfølgeren, konseptalbumet Nostradamus, nådde helt opp til en 11.-plass. Bandet spilte på Trondheim Rock Festival den 7. juni 2008 og i Bergenshallen den 8. juni samme år.

14. juli 2009 ga bandet ut konsertalbum A Touch of Evil: Live, med elleve tidligere ikke-utgitte spor fra 2005 og 2008. Sporet «Dissident Aggressor» fikk en Grammy Award i 2010 for «Best Metal Performance».

I desember 2010 ble det kjent at bandet skal legge ut på sin siste verdensturne «Epitaph World Tour» i 2011.[4] Bandet vil fortsatt opptre i fremtiden, men «Epitaph World Tour» vil bli deres siste verdensturne.

20. april 2011 kom en pressemelding [5] fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets "avskjedsturne" EPITAPH World Tour 2011. Richie Faulkner tok over plassen til Downing. I et intervju [6] sa bandet at dette forandret alt. De avslørte også at de vil gi ut minst ett album til.

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]
Nåværende medlemmer
Navn Instrument Medlem
Rob Halford Vokal 1973–1991, 2003 -
Glenn Tipton Gitar 1974 -
Ian Hill Bassgitar 1969 -
Scott Travis Trommesett 1989 -
Richie Faulkner Gitar 2011 -
Tidligere medlemmer
Navn Instrument Medlem
Al Atkins Vokal 1968–1973
Tim «Ripper» Owens Vokal 1997–2003
Ernie Chataway Gitar Mellom 1968–1970
John Perry Gitar Mellom 1968–1970
K.K. Downing Gitar 1969–2011
John Partridge Trommesett 1967–1970
John Ellis Trommesett 1969–1971
Alan «Skip» Moore Trommesett 1971–1973, 1975–1977
Chris «Congo» Campbell Trommesett 1972–1973
John Hinch Trommesett 1973–1975
Les Binks Trommesett 1977–1979
Dave Holland Trommesett 1979–1989
Bruno Stapenhill Bassgitar 1968–1970

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Judas Priests diskografi

Studioalbum
# Tittel Utgitt
1 Rocka Rolla 1974
2 Sad Wings of Destiny 1976
3 Sin After Sin 1977
4 Stained Class 1978
5 Killing Machine (UK) / Hell Bent For Leather (US) 1978
6 British Steel 1980
7 Point of Entry 1981
8 Screaming for Vengeance 1982
9 Defenders of the Faith 1984
10 Turbo 1986
11 Ram It Down 1988
12 Painkiller 1990
13 Jugulator 1997
14 Demolition 2001
15 Angel of Retribution 2005
16 Nostradamus 2008
17 Redeemer of Souls 2014
18 Firepower 2018
19 Invincible Shield 2024
Live- og samlealbum
# Tittel Utgitt
1 Unleashed In The East 1979
2 Priest ... Live! 1987
3 Metal Works '73-'93 1993
4 Meltdown 1998
5 Live In London 2003
6 Metalogy 2004
7 A Touch of Evil: Live 2009
DVD utgivelser
# Tittel Utgitt
1 British Steel 2001
2 Live In London 2002
3 Electric Eye 2003/2004
4 Rising In The East 2005/2006
5 Epitaph 2011/2012
Samlepakke CD/DVD
# Tittel Utgitt
1 British Steel 30th Anniversary 2010

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID judas-priest[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ (på en) Metal Evolution, Presenter: Sam Dunn. Director: Sam Dunn, Scot McFadyen, 2011, Wikidata Q1763472 
  3. ^ Online gitar - Judas Priest - metal, nagler og lær Arkivert 22. februar 2011 hos Wayback Machine.
  4. ^ Blabbermouth - Judas Priestannounces farewell 'Epitaph' tour Arkivert 11. desember 2010 hos Wayback Machine.
  5. ^ pressemelding
  6. ^ intervju med Wave 100

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Judas_Priest&oldid=24407644»