Norsk kaldblodstraver

Kaldblodstraveren er en sterk og hardfør kaldblodsrase, populær i Norge. Rasen stammer fra den norske dølahesten, og er med tiden blitt foredlet med lettere raser for å få en raskere og smidigere kjørehest. Stamfaren til dølahesten og kaldblodstraveren er Veikle Balder (1849 – 1873). Veikle Balder var hovedsakelig en dølahest, men oldefaren var den engelske fullblodshesten Odin. Fram til 1870-tallet avlet norske bønder hovedsakelig dølahester til arbeide på gårdene. Dølahesten var kjent for sitt gode lynne, villighet til å jobbe hardt og at den var økonomisk i drift.

Fra 1872 delte man avlen av dølahesten i to. Hestene med best travsteg og som viste stor hurtighet, ble avlet for å bli travhester. Disse hestene konkurrerte på islagte innsjøer i Norge. Dette var utgangspunktet for kaldblodstraveren. Mange bønder trengte fremdeles dølahesten til hjelp på gården så det ble også avlet på hestene som egnet seg bedre til arbeid enn til løp. I dag blandes sjelden kaldblodstraver med dølahest. Oppdretter av kaldblods løpshester ønsker ikke å krysse disse med arbeidshester,og omvendt vil oppdrettere av døl ha en stabil gårdshest som ofte har andre egenskaper enn en løpshest.

Kaldblodstraveren er som regel mellom 140 og 160 centimeter høy, noe som vil si at den ligger på begge sider av den såkalte "hestegrensen". De brukes hovedsakelig til trav, men egner seg også som ridehest grunnet sitt ofte gode temperament. Kaldblodstraveren skiller seg fra varmblodstraveren ved at den er mindre, mer kompakt, har et kortere, mer firkantet hode med store nesebor, og er kraftigere bygget. Den er mer egnet for norske forhold da den kan utvikle store mengder vinterpels, og ikke trenger like mye tepper om vinteren. Den er ikke like rask. Kaldblodstraveren avles i Norge, Sverige og Finland, og finnes sjelden utenfor Norden^{[trenger referanse]}.