Kommunisme

Artikkelen inngår i serien om Politiske ideologier
Politikk
Anarkisme Fascisme Grønn ideologi Kommunisme Konservatisme Liberalisme Nasjonalisme Sosialdemokrati Sosialisme Syndikalisme

Kommunisme er en revolusjonær sosialistisk ideologi, basert på teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunismens oppgitte mål er et samfunn uten sosiale klasser, penger og statsmakt, hvor privat eiendom over produksjonsmidlene er avskaffet til fordel for felleseie (samtidig som man respekterer retten til eierskap av personlig eiendom). I et kommunistisk samfunn vil alle arbeide etter evne og motta etter behov.

Overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan ifølge Marx og de fleste kommunister ikke skje direkte. Innen marxistisk teori anses sosialismen som et lavere stadium og kommunismen som et høyere. Under kommunismens lavere stadium, sosialismen, vil produksjonsmidlene overføres fra privat til offentlig eiendom. Under sosialismen vil det fortsatt eksistere klasser (men i langt mindre grad enn under kapitalismen), penger og en stat, men i motsetning til under kapitalismen, vil staten styre etter arbeiderklassens interesser, fremfor borgerskapet. Dette omtales også som «proletariatets diktatur» – etter det syn at demokrati ikke er mulig så lenge det eksisterer en stat.

Under kommunismen, som det høyeste stadium i utviklingen, vil staten visne bort. Lønnsarbeid vil avskaffes, og alle vil yte etter evne og motta etter behov. Marx omtalte også dette som et «frihetens rike». Marx skilte mellom offentlig og felles eiendom; under kommunismen ville det sosialistiske offentlige eierskapet (hvor staten kontrollerer produksjonsmidlene) erstattes med felleseie, hvor produksjonsmidlene eies av arbeiderne i fellesskap.

Til tross for at kommunisme innen marxismen refererer til en samfunnssystem uten statsmakt, brukes ofte begrepet «kommunisme» om styresettet i land hvor erklærte kommunistpartier sitter ved makten, som Sovjetunionen og Kina. De statene som ofte blir omtalt som kommunistiske, regnet seg selv som sosialistiske, og så på kommunismen som et fremtidig mål.

En av de viktigste teoriene innenfor kommunismen er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser: arbeiderklassen (eller proletariatet) – som må arbeide for å leve og utgjør majoriteten av befolkningen – og det dominerende borgerskapet – som tjener på arbeidet arbeiderklassen utfører gjennom privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. Det pågår derfor en klassekamp, siden klassene har motsatt interesser: arbeiderne ønsker høyest mulig lønn og best mulige arbeidsbetingelser, mens borgerskapet vil at lønnsnivået skal være så lavt som mulig for å holde kostnadene nede.

Det finnes en rekke retninger innenfor kommunismen. Foruten grunnleggerne Marx og Engels, er andre viktige kommunistiske ideologer Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg, Lev Trotskij, Antonio Gramsci og Che Guevara. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister tar i dag avstand fra hans regime i Sovjetunionen. De interne ideologiske skillelinjene mellom grupper som kaller seg «kommunistiske» kan være meget store, ofte preget av fiendskap.

Bakgrunn

Kommunistisk historieteori

Sentralt i kommunistisk teori er at samfunnet siden utgangen av stammesamfunnet («ursamfunnet») gjennom arbeidsdeling har blitt spaltet i klasser og lag, og at det på bakgrunn av klassespaltingen vokser frem en statsmakt som med sin undertrykkende funksjon tjener som overklassens verktøy. Klassesamfunnet har ifølge marxistisk historieteori (historisk materialisme) sin historiske begynnelse i overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt («klassekamp»). I den kapitalistiske fasen går denne konflikten mellom arbeiderne («proletarer») og kapitaleiere («kapitalister») som kjennetegnes av at de hovedsakelig lever av andres arbeid (såkalt «utbytting»). Klassespaltingen har sin historiske slutt i det kommunistiske samfunn, hvor de anser oppnådd når klassemotsetningene er opphevet. Selv om Marx kritiserte urettferdigheter i tidligere historiske stadier, anså han at slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen også hadde positive effekter («progressive epoker»). Innovasjons- og produktivitetsøkning anså han som en forutsetning for frigjøring av menneskene. Derfor betraktet han kapitalismen som et stadium som var et nødvendig utviklingstrinn på vei mot et bedre samfunn. Marxister forestiller seg at det i forhistorisk tid eksisterte et klasseløst samfunn, men Marx ønsket ikke å romantisere samfunnet som eksisterte før klassene. Han beskrev historien som en fremadskridende utvikling, der kapitalismen er det stadium som har utviklet samfunnet på et vis som inntil da hadde vært utenkelig.

Overgangen fra kapitalisme til kommunisme, fra klassesamfunn til klasseløshet, kan ifølge flere marxistiske teoretikere ikke skje direkte. Ifølge Marx, Engels og senere kommunistiske ideologer var det behov for et mellomstadium som kunne berede grunnen for overgangen til såkalt «klasseløshet». Dette stadiumet har fått flere navn, men som oftest betegnes den som sosialisme. Partiledelsene i Sovjetunionen, Cuba, Jugoslavia, med flere, var alle etter eget syn ikke kommunistiske land, men sosialistiske – de etterstrebet kommunismen.

Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker

Karl Marx

Forsiden på førsteutgaven av Karl Marx' Det kommunistiske manifest

Selv om kommunistiske bevegelser er splittet i et stort antall retninger, er et fellestrekk at de fleste anser den tyske filosofen Karl Marx som den viktigste ideologiske autoritet. Tilhengere av Marx' lære omtaler sin tolkning for «marxistisk kommunisme» eller bare marxisme. Særlig etter Marx' død har mange bevegelser videreutviklet og konkretisert Marx sin politiske ideologi og samtidig hevdet at deres tolkning er den «riktige forståelsen av Marx».

Historisk bakgrunn

Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klassesamfunn. Ifølge Friedrich Engels i boken Sosialismens utvikling var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne «vitenskapelige sosialismen».

Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper.

Fra februarrevolusjonen i 1848 og frem til første verdenskrig var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette endret seg da bolsjevikpartiet overtok makten i Russland i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på marxistiske ideer. Etterhvert som Sovjet-staten utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i Øst-Europa etter den andre verdenskrig og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i Kina i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi ^{[trenger referanse]}. Fra 1985 til 1991 ble sosialismen og kommunistisk tenkning erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter Máos død i 1976 har det kinesiske regimet nominelt beholdt kommunistisk ideologi, selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet.^{[trenger referanse]}

Etter den russiske revolusjonen ble Sovjetunionen etablert i 1922. Lenin bygget på Marx' idéer, men måtte tilpasse marxismen for å forklare ideologisk hvorfor revolusjonen oppstod i et tilbakeliggende jordbruksland som Russland, ikke i de mest økonomisk avanserte industriland slik Marx hadde spådd. Dessuten måtte Lenin i tiden etter revolusjonen avklare en rekke praktiske detaljer for hvordan et parti kan styre en stat preget av borgerkrig, dette var spørsmål filosofen Marx i liten grad hadde drøftet. Lenins tolking av kommunistisk ideologi blir gjerne kalt marxisme-leninisme. Etter Lenins død ble han etterfulgt av Josef Stalin. Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin og Stalin har derfor fortsatt å kalle seg marxist-leninister, da de ser det slik at det er kontinuitet mellom de to, mens de av kritikerne blir omtalt som stalinister. Kommunister som anså seg som motstandere av Stalin, men tilhengere av Lenin påpeker imidlertid gjerne at Lenin i sitt politiske testamente advarte mot Stalins brutalitet og anbefalte å avsette Stalin som generalsekretær for partiet og på ingen måte kan sies å stå for Stalins totalitære linje. Og hevder videre at ved overgangen fra Lenin til Stalin fant sted et avgjørende brudd med tidligere kommunistisk tradisjon.

I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen til kinesiske forhold ved å drøfte hvordan et kommunistisk parti kunne ta makten bygd på bønder og en geriljahær rekruttert fra bønder. Denne formen for kommunisme kalles maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxismen, men brøt med Sovjetunionen etter Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins handlinger.

Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» sosialismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé (se eget avsnitt: Sosialisme, kapitalisme og frigjøring).

Sosialisme og kommunisme i Norge

Marcus Thranes folkebevegelse i 1848 blir av mange i arbeiderbevegelsen sett på som en forløper til senere sosialistiske og kommunistiske bevegelser i Norge. Det norske Arbeiderparti var i årene etter stiftelsen i 1887 nærmest å regne som et sosialliberalt parti, men fraksjoner i partiet øvde påtrykk for å dreie partiet i retning av å bli en kommunistisk parti. Først med Fagopposisjonen av 1911 og senere inspirasjon fra den russiske revolusjon i 1918 ble det et flertall for at Arbeiderpartiet skulle bli et kommunistisk parti. Opptakskravene til den Moskva-ledede organisasjonen kommunistiske internasjonale krevde at partiet skulle ha ordet «kommunistisk» i partinavnet. På landsmøtet i 1923 brøt venstrefløyen ut og ble til Norges Kommunistiske Parti. Ettersom høyrefløyen i Arbeiderpartiet, sosialdemokratene, også brøt ut, var det på 20-tallet tre parti som definerte seg som sosialistiske, men hadde ulike syn på innføringen av sosialismen og forholdene i Russland.

I dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. SV har fortsatt dette som mål i sitt programmer, og definerer seg som tilhengere av demokratisk sosialisme. NKP eksisterer fortsatt, og går fortsatt inn for den tradisjonelle kommunismen. Rødt regnet seg også som et kommunistisk parti (nå sosialistisk), men regnes som mer moderate og reformistiske enn NKP.

Kommunistisk teori

Begrepet kommunisme brukes oftest om ideologier som har et klasseløst samfunn som fremtidig mål, selv om det er store skiller mellom forskjellige kommunistiske retninger i synet på om hvordan et slikt samfunn bør organiseres. Et av hovedskillene mellom sosial-demokrater og kommunister er at sistnevnte oftest ser en omstyrtning av nåværende samfunn gjennom en revolusjon som nødvendighet og uunngåelig, mens førstnevnte anerkjenner muligheten for gradvise reformer. (Såkalt «evolusjon fremfor revolusjon».) Derfor kan distinksjonen mellom kommunister og sosialdemokrater illustreres ved begrepene revolusjonære og reformister. Dette må ikke misforstås i den retning at kommunister er imot reformer. Flere kommunister og kommunistiske retninger går inn for reformer, eller «strukturreformer» som et ledd i en «antimonopolistisk strategi». Tanken er at man stadig går inn for å reformere det kapitalistiske samfunnet slik at overgangen til sosialismen går lettere, raskere (og fredelig) for seg. Men selve overgangen fra kapitalisme til sosialisme (og kommunisme) vil skje gjennom en revolusjonær omveltning (Dette forstås av mange ikke nødvendigvis som «opprør i gatene».)

Marxismen

Se egen artikkel: Marxismen

Sentralt i marxismens teori står ideologiens samfunnsøkonomiske teori, som gjerne omtales som politiske økonomi, og synet på fortidig og fremtidig historisk utvikling historisk materialisme og dialektikk. Sammen utgjør dette en samfunnsteori og virkelighetsoppfatning, der menneskets skaperevne, samfunnets utvikling og kapitalismens indre «lovmessigheter» vektlegges. Teorien ses på som et middel til å oppnå omforming i samfunnet. Teorien hadde ikke ren forståelse av verden som hensikt, men ble sett på som et middel til å omvelte samfunnet. Kommunistiske bevegelser hadde som mål at arbeidere skulle organisere seg politisk, og begynne kamp om samfunnsmakten. Marx gav aldri noen inngående beskrivelse og redegjørelse for hvordan det kommunistiske samfunn vil se ut. Friedrich Engels beskrev det: «Når en slik slekt av (nye, red.) mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.» Altså etterhvert som samfunnet utvikler seg skapes nettopp en ny praksis, og denne vil ikke kunne forutses. Men man kan si at utviklingen går i retning av, og vil nå, klasseløshet. Dette oppfattet kommunister ville innebære allmennmenneskelig frigjøring.

Marxismens fremste mål er altså den revolusjonære omforming av samfunnet, noe som de ønsket å nå gjennom en flertallets (arbeiderklassens) erobring av samfunnsmakten. For å gjennomføre dette kreves en utarbeidet strategi og taktikk såvel som en eller flere organisasjoner. Diskusjonen innen den kommunistiske bevegelse de siste 100 årene har dreiet seg om flere aspekter av marxistisk teori, slik som dialektikk, økonomi etc. men kanskje særlig dominerende er strategi-debatten. Skal man gripe makten med en væpnet gruppe eller med lovlige midler? Gjennom revolusjon eller stadige reformer? Skal kommunistene alliere seg med andre grupper for å øke sin innflytelse?

Sosialisme, kapitalisme og frigjøring

Marx regnes av mange samfunnsforskere, også de som ikke sympatiserer med kommunismen, for å være en av de mest fremtredende teoretikerne om kapitalismen, og han beskrev bl.a. slik i «Det kommunistiske manifest»:

Borgerskapet opphever stadig mer oppsplittingen og spredningen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske sentralisering. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter ble presset sammen i en nasjon, en regjering, enlov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense.

Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrkning av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorda - hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!

Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest (1848), s.17 (Ny Dag, 1969)

Kapitalismen er å oppfatte som en koloss som på omfattende og gjennomgripende vis forandrer samfunnet. Vi får høyere utviklede produktivkrefter, høyere produktivitet og derved med denne nyvunnede varerikheten, med dette produksjonsnivået, mister vi behovet for å ha et samfunn som er spaltet opp i klasser. Klasseskillet kan elimineres, arbeidsdagen forminkes og det generelle velferdsnivået kraftig forøkes (rent materielt, men også i form av at menneskene nå står i en relasjon til produksjonen som ikke innebærer fremmedgjøring). Marx beskriver altså kapitalismens utvikling som progressiv. Men det viktige for Marx er at kapitalismens veldige utvikling, utviklingen av produktivkreftene, for virkelig å kunne fortsette i fullt månn og å frigjørende for mennesket, må det underlegges nye samfunnsmessige produksjonsforhold (særlig eiendomsforhold). Kapitalismens veldige utvikling, fruktene av den samfunnsmessige produksjon, bør altså ifølge Marx underlegges samfunnsmessige eiendomsforhold. Dette er begrunnelsen og bakgrunnen for kommunistenes planøkonomi, som ofte har blitt forstått som samfunnets (statens) totale kontroll over økonomien – og kritisert deretter. Men denne kan nok også kan forstås som det at man i stor grad griper samfunnsmessig kontroll, men at deler av en sosialistisk økonomi fremdeles kan være markedsstyrt. (Så lenge tungindustri og bankvesen holdes under statlig kontroll.) Denne endringen, fra kapitalismens profittmotiv til samfunnets fokus på å tilfredsstille menneskenes behov, vil ifølge kommunistene være en overgang som er helt essensiell i frigjøringen av mennesket fra klassesamfunnets åk. Kapitalismens utvikling er altså på et vis grunnleggende god, men den må underlegges sosialistiske forhold for å kunne utvikles videre fullt ut og til menneskenes (ikke bare kapitalistenes) beste.

Selve grunnprinsippet for Marx og Engels, var at utviklingen til kommunismen skulle lede til og innebære en allmennmenneskelig frigjøring. Således er det ifølge flere kommunister ikke korrekt slik mange i dag gjør, der det trekkes et skille mellom kommunister og andre i forbindelse med demokrati, menneskerettigheter og individualisme – i den forstand at kommunister sies å være anti-individualister og antidemokrater. De sanne individualister er kommunister, ifølge kommunistene selv.

Marxismens syn på demokratiet

I enkelte borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anså han som et enormt framskritt over føydalisme og autokrati, og han arbeidet aktivt for demokratiske reformer i egen livstid. Samtidig hevdet han eiendomsstrukturen i kapitalismen var en hindring til "virkelig demokrati", for eksempel ville en kapitalistisk presse, fordi den var privat eid, ikke kunne bli et organ for alle menneskers ytringsfrihet.

Marx og Engels betraktet det formelle demokratiet som en viktig etappe på veien til sosialismen. Som Marx sa: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.» I Lenins analyse var det seieren til det formelle ("borgerlige") demokratiet et viktig, men utilstrekkelig skritt. Ifølge denne er staten en voldsmaskin vokst frem av samfunnets deling i klasser. Dette er statens vesen. Statens form kan være demokratisk, hvilket er ønskelig. Men det øverste mål må være å eliminere klassespaltingen, og dermed det statlige voldsmaskineriet. Dette betyr ikke at alt vi i dag identifiserer som deler av statsmakten forsvinner, samfunnet må fortsatt administreres. (Se, proletariatets diktatur)

På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.») fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat.^{[trenger referanse]}

Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) Men kommunismens kritikere hevder at til tross for dette leder det sosialistiske økonomiske programmet ved sin egen logikk til en udemokratisk utvikling. (Se Kritikk av kommunismen) For det tredje påpeker noen at flere kommunistiske og sosialistiske prosjekter har vært demokratiske med støtte i et flertall av folket, men at disse har blitt kuppet og knust av høyreorienterte krefter. Chile (1973) og Guatemala (1954) er eksempler på demokratiske, sosialistiske styresett som ble kuppet av høyreorienterte krefter, koordinert av CIA.

Kommunisme som samfunnsform

Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase.

Primitiv kommunisme eller ur-kommunisme

Primitiv kommunisme (tidligere beskrevet som ursamfunn eller ættesamfunn) er ifølge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder før produktivitetsøkning i jordbruket skapte et samfunnsmessig overskudd som ga grunnlag for livnæring av ikke-produktive lag (overklasse, militær, intellektuelle etc.) og derved også sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universelle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker.

I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.).

På forskjellig vis vokser dette primitive samfunn inn i sivilisasjonen, med produktivitetsøkning og påfølgende arbeidsdeling, klassedifferensiering – fremveksten av en herskerklasse og en underklasse, produktive og ikke-produktive, stat og rettsvesen. Forskjellige steder ser disse første klassesamfunn forskjellige ut, men først etter at kapitalismen åpner veien for en kommunistisk utvikling kan klassesamfunnet legges bak menneskeheten.

Kommunismens første fase

Dette er ifølge Marx et stadium som i sin politiske natur, enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet. Lenin beskrev denne sosialismen, proletariatets diktatur, slik: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.»

Kommunismens andre fase

Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det oftest denne fasen/formen de tenker på. Sosialismen, eller kommunismens andre fase, vokser inn i denne.

Marx skriver om denne formen for kommunisme:

Den tredje og siste formen for kommunisme står for en positiv oppheving av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og går følgelig inn for en virkelig tilegning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingen sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme lik humanisme, og som fullgjort humanisme lik naturalismen. Den står for den sanne oppløsingen av kampen mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløsingen av kampen mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjøring og selvutfoldelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Han er løsningen på historiens gåte og han er bevisst om det.

I Kapitalen skrev han:

Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på nødvendighetens rike som dets basis.

Historie

I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til sosialdemokratiske partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati. Ifølge professor Rolf Hobson er totalitære styresett som kommunismen utenkelig uten første verdenskrigs totalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi.

Sosialistiske stater

Utdypende artikkel: Holodomor

Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Afghanistan (1978), Angola (1975), Benin (1972), Burkina Faso (1983), Cuba (1959), Etiopia (1974), Grenada (1979), Kambodsja (1975), Republikken Kongo (1969), Laos (1975), Mosambik (1975), Nord-Korea (1948), Somalia (1969), Sør-Jemen (1969) og Vietnam (1945). Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under styre av kommunistiske partier.

I noen av disse landene stod regimene for omfattende overgrep mot befolkningen. I Russland døde opp mot fem millioner, i hovedsak som følge av sult, som følge av borgerkrigen og den militære intervensjonen fra Storbritannia, Frankrike, USA og Japan, som fulgte etter den kommunistiske oktoberrevolusjonen. I begynnelsen av 1930-årene døde omtrent like mange i Sovjetunionen i kjølvannet av tvangskollektiviseringen. Det var særlig mange som døde i Ukraina hvor avlingene ble kraftig redusert som følge av sterk motstand mot kollektiviseringen blant bøndene. Befolkningen i de mest kriserammede områdene ble utsatt for kollektiv avstraffelse ved både å bli nektet forsyninger utenfra og nektet å forlate området gjennom innføring av internpass. Under Stalin ble også rundt en million mennesker henrettet i utrenskningsprosesser i siste halvdel av 1930-årene og rett før andre verdenskrig. Mange ble også sendt i konsentrasjonsleirer, Gulag, og over en million døde her, flertallet under andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble også en rekke etniske grupper i Sovjetunionen tvangsfordrevet fra sine tradisjonelle leveområder fordi de ble mistenkt for å ville samarbeide med den tyske invasjonsmakten. En stor andel av de som ble fordrevet døde som følge av de ekstreme levekårene de ble tilbudt i nye bosettinger i Sibir og Kasakhstan.

I Kina ble rundt 2 millioner tidligere støttespillere for det tidligere Kuomintangregimet, større jordeiere og andre som ble anklaget for å være «reaksjonære og kontrarevolusjonære», henrettet kort tid etter at kommunistene vant den kinesiske borgerkrigen i 1949. Størstedelen av dødsofrene som har blitt tilskrevet kommunismen, flere titalls millioner, døde av sult og underernæring i Kina i perioden 1959-61, som følge av en kombinasjon av flom, tørke og et feilslått økonomisk eksperiment kalt «det store spranget». I prosent av befolkningen var det flest som døde under Røde Khmer-regimet i Kambodsja, som sto for bondebasert og sterkt nasjonalistisk, og sånn sett sterkt avvikende, tolkning av kommunismen. Rundt 1,7 millioner mennesker ble drept under Røde Khmer-regimet. Dette tallet inkluderer et systematisk forsøk på folkemord både på den etnisk vietnamesiske minoriteten og det muslimske cham-folket.

Det å summere alle typer unaturlige dødsfall som helt eller delvis kan tilskrives kommuniststyrte stater eller grupper er både kontroversielt og svært vanskelig, spesielt fordi det er svært vanskelig å anslå hvor mange som døde under «det store spranget» i Kina. Det antikommunistiske skriftet Kommunismens Svartebok opererer med et totalanslag på 84-100 millioner. Kommunister avviser ofte slik kritikk av kommunismen, fordi dette ikke skjedde på grunn av ideologien, men snarere diktatoriske regimer, samt å påpeke at disse landene ikke var under kommunismen, men sosialismen (mange anser heller ikke disse statene som sosialistiske, men statskapitalistiske). Mange mener også at anslagene er overdrevet av politiske årsaker.

Mange vil blant annet hevde at de hvite antikommunistiske styrkene og deres utenlandske allierte må være med på å dele ansvaret for sultkatastrofen etter den russiske borgerkrigen. Kommunister vil også bestride at drap, overgrep og gale økonomiske beslutninger som ble foretatt i kommunistsstyrte stater automatisk bør tilskrives kommunismen som ide. At det var et annet kommuniststyrt land, Vietnam, som med støtte av Sovjetunionen satte en stopper for Røde Khmers folkemord i 1979, mens det kapitalistiske Vesten tvert imot anerkjente den Røde Khmer-dominerte opposisjonsalliansen som Kambodsjas legitime regjering gjennom hele 1980-tallet, fordi Vietnam var alliert med Sovjetunionen, blir her trukket fram som eksempel. Det blir også påpekt at kapitalistiske stater har igangsatt kriger hvor titalls millioner har blitt drept, og administrert landområder hvor millioner av mennesker har sultet ihjel, spesielt i kolonier i Afrika og Asia, uten at den kapitalistiske staten har gjort det som var mulig å gjøre for å hindre massedød. Det er likevel ikke vanlig å holde kapitalismen som sådan ansvarlig for dette på samme måte som kommunismen ofte holdes ansvarlig for all unaturlig dødelighet i kommuniststyrte stater.

Det finnes ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning i den kommunistiske ideologien, snarere motsatt, derfor har de sosialistiske staten som stod for slike massemord vanligvis rettferdiggjort dette ved å vise til sosiale og politiske kategorier som "borgerskap" og "kulakker" i stedet for rase eller etnisitet. Likevel kan det ikke benektes at det i mange tilfeller var etnisitet som var avgjørende faktor i utpekelse og forfølgelse av fiender. Men både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Lenin slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvinist».

Etter murens fall

Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden, bortsett fra Kina, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg.

Kommunismen har vært sterkt stigmatisert i de fleste vestlige land, hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunistisk politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter den andre verdenskrig. Myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet ga seg utslag i en omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.

I noen europeiske land, blant annet Ungarn, er kommunisme i dag forbudt ved lov, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at resolusjonen fikk tilstrekkelig flertall.

Kommunisme som sosial bevegelse

Friedrich Engels

I begynnelsen av det 19. århundre ble betegnelsen brukt om en rekke utopiske retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og sosialisme, og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene Karl Marx og Friedrich Engels arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i 1845 skriver de:

Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger.

I forordet til 1890-utgaven av Det kommunistiske manifest, begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i 1847. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en borgerlig bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i arbeiderklassen. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «sosialdemokrat» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»:

For Marx og meg var det derfor umulig å bruke et så tøyelig uttrykk til å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er det annerledes, og derfor kan ordet sosialdemokrat passere, hvor lite treffende det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er allment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis direkte sluttmål er overvinnelsen av hele staten, altså også demokratiet.

Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra Den andre Internasjonale. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet sosialdemokrati var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet kommunisme. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er kommunisme derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme.

Kommunismens forutsetninger

Før de kommunistiske tankene ble satt ut i praksis gjennom b. la Sovjetunionen, var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer over hvorvidt en kunne skape et sosialistisk og kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden, var av den oppfatning at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rundt Plekhanov, skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer frem av svaret at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føydalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme for at den skulle lykkes.

Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase.

Kritikk av kommunismen

En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Dette gjelder blant annet systemkritikere i Sovjettiden, som Aleksander Solsjenitsyn og Václav Havel, liberalistiske økonomer som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, og Milton Friedman og historikere og andre som Hannah Arendt, Robert Conquest.

Et tradisjonelt argument mot reformistiske eller revolusjonære programmer som har økt likhet og allmennmenneskelig frigjøring til hensikt, er at mennesker er født med ulike forutsetninger ut fra genetisk opphav. Dette er et argument som finnes i flere varianter: 1: Ulik IQ, genetisk disposisjon, og så videre, leder til at enkeltindivider, familier og samfunn kan utvikle seg ulikt over tid, og det vil igjen gi opphav til såkalte klasseskiller. 2: I naturen finner vi under- og overordningsforhold parallelt med klassesamfunnets maktassymmetri, maktforholdene i for eksempel kapitalismen er således noe naturlig som det ville være tåpelig å endre. 3: Som mennesker er vi annerledes, mangfoldige – og denne «trangen» hos mennesket til å være «annerledes» kun undertrykkes med sterk maktbruk.

Allerede Marx og Engels kommenterer stadig denne kritiske innfallsvinkelen, og for det meste anses problemstillingen som feilstilt. Det er ikke problematisk at det finnes genetiske forskjeller mellom mennesker, at enkelte arbeider mer enn andre, at det finnes maktforhold etc. Men med bakgrunn i objektive økonomiske lover er det klart at det kapitalistiske samfunn ikke er historiens endestasjon, den må gå videre. Og i denne omgang er det snakk om hele folkets, ikke bare kapitalistenes, revolusjon.

Andre vektlegger det kommunistiske prosjekt sin manglende praktiske gjennomførbarhet. Selv om kommunistisk tenkning har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle sosialistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Og maktapparatet lå i hendene til en snever partielite og et byråkrati, snarere enn hos «folket». Slik sett virket innbyggerne i visse kapitalistiske land nærmere den kommunistiske drøm.

Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere sosialistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (for eksempel relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé. Videre vil mange kommunister i dag hevde at Sovjetunionens planøkonomi ikke er en oppskrift alle sosialist-stater må følge. Tvert om er det god grunn til å åpne for en langt mer desentralisert og kanskje dels markedsbasert sosialistisk økonomi.

Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for ca. 100 millioner drepte, og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger.

Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen Le livre noir du Communisme (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 84-100 millioner døde «som følge av kommunismen». Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin-Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde.

Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky.

Kommunister reiser ofte følgende innvendinger mot denne kritikken:

• Samme tall er også utarbeidet for kapitalismen i Le livre noir du capitalisme (Kapitalismens svartebok)
• Fattigdom, nød og sult hevdes å ha blitt redusert i disse landene.
• Mange av landene har fjernet seg – «degenerert» – fra kommunismen, og antallet døde etter denne «degenereringen» er det lite rimelig å klandre kommunismen for.
• Systemet i landet var ikke kommunisme, men derimot degenerert sosialisme.
• Tallene er sterkt overdrevet av politiske årsaker.
• Ifølge Noam Chomsky har det dødd flere i India i perioden 1950–1989 – en periode han hevder landet førte en kapitalistisk politikk – enn anslag på antall døde som er tillagt kommunismen. Han mener at dersom disse landene hadde vært kapitalistiske, ville det derfor vært langt flere som hadde dødd enn det som det tross alt gjorde.
• Stormakter som Sovjetunionen og Kina har sørget for at disse regimene har kommet til makten, og har i stor grad «kontrollert» mange av disse landenes politikk. Mens kommunister med demokratiske trekk, som var i opposisjon til disse regimene, ikke fikk sjansen til å oppnå politisk makt siden de manglet støtte fra stormaktene og deres samarbeidspartnere.
• Det var ikke reelt demokrati i disse landene før revolusjonen, og vanlige fattige fikk for en periode større innflytelse enn før revolusjonene.
• Noen av disse landene – for eksempel Kambodsja under Røde Khmer – ble støttet av USA og andre kapitalistiske regimer, mens Sovjetunionen og andre land med styre inspirert av marxistiske prinsipper kan ha vært litt eller svært mye i opposisjon til disse regimene.

Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette. Dette er en lærdom visse kommunistiske miljøer har tatt til hjertet, og vektlegger sterkt behovet for bruk og opprettholdelse av demokratiet og demokratiske virkemidler. Videre vil mange kommunister også reagere med å påpeke at også kapitalismen har sine despotiske svin på skogen. Foruten diktatorer og kuppmakere som Augusto Pinochet i Chile, var fascismen et resultat av kapitalismens utvikling og overklassens frykt for sosial revolusjon. Sosialismens Stalin troner side om side ved kapitalens Hitler og Mussolini. Blant annet pekes det på at høyresiden både i Tyskland, Norge og andre liknende land aktivt støttet opp om Hitlers politikk, og at kapitalistklassen ofte hadde fascistiske tendenser.

Fotnoter

Type nummerering

Kilder

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av Terje Valen
• Kapitalen, bok 3, kapittel 48
• Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, 1991
• Arbeidernes leksikon, Pax Forlag 1973
• Pulitzerprisen for 2004 til Anne Appelbaums bok «Gulag» om tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen
• Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1
• Konrad Lotter, Reinhard Meiners, Elmar Treptow: Marx Engels Leksikon, Marxist Forlag a/s, 2010, ISBN 978-82-997552-5-2]https://web.archive.org/web/20130616125051/http://www.marxistforlag.no/Bestill.html]
• MEW: Marx Engels Werke, 43 bd.

Eksterne lenker

• (en) Communism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Marxists.org – Samling av marxistiske verker
• Revolusjonær Kommunistisk Ungdom
• Norges Kommunistiske Ungdomsforbund
• Norges Kommunistiske Parti
• Rød Ungdom
• Tjen folket
• Kommunistisk plattform
• ML-gruppa Revolusjon
• Noregs Kommunistiske Studentforbund
• Marxistisk Forum Arkivert 18. oktober 2011 hos Wayback Machine.
• Marxist Forlag
• Et klasseløst steinaldersamfunn, artikkel hos Norgeshistorie.no