Hopp til innhold

Quintus Curtius Rufus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Quintus Curtius Rufus
Født1. århundre[1]Rediger på Wikidata
Død1. århundre[2]Rediger på Wikidata
Africa
BeskjeftigelseHistoriker, skribent, politiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetRomerriket
Quintus Curtius Rufus på Commons
Manuskriptside fra en italiensk oversettelse fra middelalderen, Firenze 1478

Quintus Curtius Rufus (virksom på 100-tallet e.Kr.) var en romersk historiker som skrev antagelig under styret til keiser Claudius (41-54 e.Kr.) eller Vespasian (69-79 e.Kr.). Hans eneste bevarte verk, Historiæ Alexandri Magni, er en biografi om Aleksander den store på latin i ti bøker, hvorav de første to er gått tapt, og de gjenværende åtte er ufullstendige. Hans verk er lettlest, og mens overfladisk lesning avslører forfatterens manglende kunnskaper om geografi, kronologi og militærvesen, avdekker en nærlesning at forfatterens fokus har vært på karakterene, og hans misnøye med datidens regenter som han opplevde som tyranner. Selv om ettertidens kunnskap om Curtius er sparsom, tyder overleveringer på at han led av ett av de tidligste kjente tilfeller av konjunktivitt («øyekatarr», «tørre øyne»), en betennelse i øyets konjunktiva. Flere forskere har tenkt seg at manglende behandling av dette kan ha forårsaket hans tidlige død.

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Curtius benyttet seg av flere kilder, spesielt Megasthenes fra Jonia (rundt 350-290 f.Kr.), gresk historiker og diplomat som skrev en beretning om India dit han var sendt som ambassadør på oppdrag av den makedonske kongen Selevkos 1. Megasthenes tjente som inspirasjon for blant andre Curtius, Diodorus Siculus og Strabo.[3] Bedømt ut fra Curtius' overensstemmelse med Diodorus, har han også hentet stoff fra Kleitarkos fra Megara som var Aleksander den stores samtidige. Kleitarkos' verk var omfangsrikt, men kun fragmenter er bevart, blant annet hos Strabon. Men Kleitarkos' troverdighet ble dradd i tvil alt i antikken. Curtius' romanlignende og retoriske framstilling er likevel hans egen, og likeså totaloppfatningen av Aleksander som lykkens begunstige yngling som til sist mistet all selvkontroll. Uansett er dette det eneste større verk på latin om Aleksander som er overlevert noenlunde fullstendig. Den omhandler den gordiske knute og ender med Aleksanders død.

Lesere merket seg at Curtius skildret en rekke personer fra ulike land, kulturer og fanget i helt ulike situasjoner. Likevel stilte alle seg opp og holdt taler som høres like ut, og avspeiler Curtius' egen tid i stil og idealer. Den lærde Jean le Clerc[4] skrev i 1712 at «kong Darios deklamerer, Aleksander deklamerer, soldatene hans deklamerer. Selv skyterne [som ikke hadde noen skriftkultur] fremstår med den forfinelsen som bare retorikkens krølltang kan gi.»[5]

Curtius' Historiæ Alexandri Magni fikk stor popularitet i høymiddelalderen. Teksten er hovedkilden for Walter av Châtillons episke dikt Alexandreis, sive Gesta Alexandri Magni, bestående av 5464 heksametere og rik på anakronismer, såsom oppfatningen av at Aleksander levde etter Jesus.[6]

Curtius' verk kom i dansk oversettelse (de første fem bevarte bøkene) av Mogens Wingaard i 1704, og deretter av Anders Winding Brorson i 1808. I Sverige oversatte Anders Hedner deler av Curtius' tekster på midten av 1800-tallet.

Verkets historiske verdi

[rediger | rediger kilde]

Den britiske klassiske forskeren William Woodthorpe Tarn (1869-1957) fratok Curtius all ære pga hans «totale mangel på historisk prinsipp», et syn som John Yardley mener skyldes Curtius' diskreditering av Aleksander den store.[7] Mary Renault (1905-83), amerikansk forfatter av historiske romaner, John F. Kennedys yndlingsforfatter[8] og kjent for sin Aleksander-trilogi, har i forordet til sin romanbiografi om Aleksander, Fire from Heaven (1969), diskutert de ulike kildene hun studerte under skrivingen. Her uttrykker hun betydelig irritasjon over Curtius som «hadde tilgang til verdifulle primærkilder, nå tapt». Etter hennes mening misforstod og forkludret han kildene han hadde tilgang til.

Som historisk kilde er Curtius' beretning om Aleksander fortsatt av verdi, ettersom den gir mange detaljer som kan sammenlignes med andre kilder, og trolig hentet den stoff fra første generasjons Aleksander-historikere.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Universalis-ID quinte-curce-lat-quintus-curtius-rufus[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0021083, besøkt 5. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Megasthenes», Britannica
  4. ^ «Jean le Clerc, (1657–1736)»
  5. ^ Erling Sandmo: Tid for historie (s. 99), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3
  6. ^ «Walter of Châtillon», Catholic encyclopedia
  7. ^ Quintus Curtius Rufus: The History of Alexander, oversatt av John Yardley, Penguin Classics, 1984, s 14
  8. ^ «Mary Renault»

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • Den greske historiker Arrianos fra Nikomedia skrev Anabasis Alexandri (Hærkampanjene til Aleksander) på gresk.
  • Den sicilianske historikeren Diodorus Siculus skrev Bibliotheca historica (Det historiske bibliotek) hvor bok 17 dekker erobringene til Aleksander.
  • Den gresk historiker og biografen Plutark fra Khaironeia skrev Om lykke eller Dydene til Aleksander den store.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Quintus Curtius Rufus: The History of Alexander, oversatt av John C. Yardley, innledning og kommentarer av Waldemar Heckel, Harmondsworth, Penguin, 2004
  • Curtius Rufus: Histories of Alexander the Great, Book 10, Atkinson, J. E. & Yardley, J C. (kommentarer og oversettelse), Oxford; New York: Oxford University Press, 2009 (Clarendon ancient history series).
  • Q. Curtius Rufus: Historiae, ved Lucarini, Carlo M. (red.), Berlin; New York: Walter De Gruyter, 2009 (Bibliotheca Teubneriana).
  • Baynham, Elizabeth (1998): Alexander the Great: The Unique History of Quintus Curtius.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Quintus_Curtius_Rufus&oldid=23209808»