Tanguter

Tangutene (kinesisk: 党项, pinyin: Dǎngxiàng), som knyttes til den historiske staten Xixia (Det vestlige Xia), var et opprinnelig nomadisk qiang-tibetansk folk som dro fra sine kjerneområder i det nordlige tibetanske fjell- og sletteland til det nordvestre Kina omkring på 900-tallet. De talte tangutisk, et senere utdødd qiangisk (tibeto-burmansk) språk, fjernt beslektet med kinesisk. De tanguter som ikke er blitt assimilerte med han-kineserne, klassifiseres nå som tilhørende den etniske gruppen qiang, ett av de 56 folkeslag som er offisielt anerkjent av kinesiske myndigheter.

Opprinnelse

Selv om tangutene jevnt over anses som qiangiske, har arkeologiske funn gjort i 2007/08 avdekket et mulig slektskapsforhold langs Li Yuanhao-linjen til tuoba-xianbeistammer.^[1]

Historie

Som nomader flyttet tangutene på seg i det område som man nå kan betegne som det nordlige tibetanske område, et område som strekker seg fra det nordlige belte av den autonome region Tibet og inn i Xinjiang og Qinghai.

Men etterhvert trakk de nordøstover. På 600-tallet var noen få på plass i Xiazhou, et lite sted ved Den kinesiske mur sør for Ordosplatået. I dette området dominerte den gang tibetanerne, fra 680 i konkurranse med Tang-dynastiets kinesere som da absorberte hele den regionen. Om lag hundre år etter – man regner med at året var 786 – ble området invadert av tibetanere.

Senest på 900-tallet hadde så tangutene slått seg ned og skaffet seg en viss dominans i denne delen av det nordvestre Kina, i Ningxia, Gansu, deler av Indre Mongolia, og nordlige og vestlige Shaanxi. Så snart de var etablert i dette nye området begynte en sinifiseringsprosess, slik at de ble mer og mer like den kinesiske befolkning.

Den stat de etablerte i 982 under Li Deming (李德明), er best kjent under det kinesiske navnet «Xi-Xia» (西夏), men selv kalte de Tangutriket for Phiow¹-bjij²-lhjij-lhjij², som man kan oversette med «Den store hvite og opphøyede stat». Li Deming var ikke noen konservativ hersker, og snart begynte tangutene å absormere mer og mer den kinesiske kultur som omgav dem. Men de mistet ikke sin identitet, noe som bevitnes av den tangutiske littertatur de etterlot seg og som overlevde Tanggutstaten.

Li Demings mer konservative sønn, Li Yuanhao 李元昊, forsøkte å styrke tangutenes identitet ved å forodne at det ble skapt et tangutisk skriftspråk og ved å gi lover som støttet opp om tradisjonelle kulturelle skikker. Én av lovene forordnet at folk skulle kle seg tradisjonelt tangutisk, en annen at man skulle klippe håret kort eller rake av seg alt hår, i motsetning til hva som var kinesisk sedvande den gang. Han avviste bruken av de kinesiske slektsnavnene Li (som var blitt gitt til tungutene av Tang-dynastiet) og Zhao (gitt dem av Song-dynastiet), og foreskrev det tangutiske etternavn Weiming 嵬名. Han bestemte at rikets hovedstad skulle være Xingqing 興慶 (nå Yinchuan 銀川).

Til tider var Tangutriket svært i skyggen av kinesernes riker i øst. Kineserne klarte flere ganger å få tibetanske stammer til å angripe Xixia. I 1038 bad Li Yuanhao keiseren av Kina om å anerkjenne ham som Tangutrikets keiser. Selv om Song-keiseren nektet og kun ville kalle ham guvernør, tok Li likevel keisertittel. Tangutriket skulle bestå helt til det ble knust av Djengis Khans mongoler i 1227.

Den gamle tanguthovedstaden Khara-Khoto ble gjenoppdaget av den russiske oppdagelsesreisende og vitenskapsmann Pjotr Kusmitsj Kozlov i 1907.

Religion

Tangutstatens hovedreligion var buddhismen, og den spilte en svært viktig rolle i samfunnslivet. Denne formen for buddhisme hadde tydelige trekk fra tibetansk buddhisme, blant annet ble det ansett at tangutenes herskere delvis var åndevesener. Noen kilder indikerer at keiserne ble omtalt som bodhisattvaer. Den fullstendige buddhistiske kanon ble oversatt til tangitisk over en femtiårsperiode og publisert omkring år 1090 i rundt 3700 juan. Det tok kineserne betydelig lengre å foreta den samme oversettelse, så tangutenes innsats var bemerkesesverdig på dette område.

Xixia-buddhismen antas alment å ha vært en sammensmeltning av tibetanske og kinesiske tradisjoner. Mest innflytelsesrik turde ha vært den buddistiske skoleretningen og tradisjonen Huayan Chan (Guifeng Zongmi (kinesisk: 圭峰宗密) 780-841, og hans læremester Huayan Chengguan). Et annet karakteristisk trekk ved tangutenes buddhisme var dens nære slektskap til den form for buddhisme som preget khitanernes rike Liao: En rekke tekster som forskerne lenge trodde var av rent tangutisk opphav, har vist seg å være oversettelser fra khitanske tekster. Graden av tibetansk innflytelse har forskerne ennå (2008) ikke fullstendig oversikt over, og det er en viss faglig uenighet knyttet til dette.

Det er også faglig uenighet knyttet til den tangutiske religions relajon til konfucianismen.

Det kan også ha vært kristne blant tangutene. I alle fall var det syro-orientalske bispeseter i deres område, skjønt det vel kan være at de kristne som var knyttet til dem, var folk av annen etnisk opprinnelse, for eksempel etterkommere av handelsfolk fra Vest- eller Sentral-Asia. Syro-orientalerne hadde ett erkebispesete i «Tangut» (eller «Tanchet»). Ettersom dette jo er folkeslagsnavn sikter kildene sannsynligvis til tangutenes daværende hovedstad Khara-Khoto (kinesisk: Heicheng, sannsynligvis identisk med Marco Polos Eçina), og det er sannsynlig at dette erkebispedømmet etter noen år ble flyttet til Yinchuan. Kildene gir ikke full eller sikker oversikt over hvor syro-orientalerne dessuten hadde suffraganbispedømmer, men det nevnes Ganzhou (i dag et distrikt i Zhangye) og Shazhou nær Dunhuang (moderne stedsnavn), bispeseter som kan anses som henholdsvis sikre eller som svært sannsynlige.^[2]

Fotnoter

^ http://www.cnr.cn/nmgfw/lywh/nmfg/200802/t20080229_504720511.html
^ Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 109-110

Eksterne lenker

[1] ttps://www.cnr.cn/nmgfw/lywh/nmfg/200802/t20080229_504720511.html

[2] Nicolas Standaert (red.): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 109-110

[1]

[2]