Hopp til innhold

Tsjekkoslovakia

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tsjekkoslovakisk»)
Československo
Tsjekkoslovakia
Tidligere land
Enhetsstat (1918–1969)
Føderasjon (1969–1992)
←
1918–1992 →
 
→
 
→

Flagget til Tsjekkoslovakia

Flagg

Plasseringa til Tsjekkoslovakia
Plasseringa til Tsjekkoslovakia
Tsjekkoslovakia før og etter 2. verdenskrig
Hovedstad Praha
Språk Tsjekkisk og Slovakisk
Religion Ingen offisiell
Styreform Republikk
President
 - 1918–1935 Tomáš G. Masaryk (første
 - 1989–1992 Václav Havel (siste)
 - 1935–1938, 1945–1948 Edvard Beneš
Statsminister
 - 1918–1919 Karel Kramář
 - 1992 Jan Stráský
Historie
 - Uavhengig fra Østerrike-Ungarn 28. oktober 1918
 - Tysk okkupasjon 1939
 - Frigjøring 1945
 - Oppløsning av Tsjekkoslovakia 31. desember 1992
Areal
 - 1921 140 446 km²
 - 1993 127 900 km²
Innbyggere
 - 1921 est. 13 607 385 
     Befolkningstetthet 96,9 /km² 
 - 1993 est. 15 600 000 
     Befolkningstetthet 122 /km² 
Valuta Tsjekkoslovakisk koruna
I dag en del av Tsjekkia og Slovakia

Tsjekkoslovakia[a] var en stat i Europa som eksisterte i to perioder; fra 1918 til 1939 og fra 1945 til 1992.

Tsjekkoslovakia ble dannet i oktober 1918. Republikken ble dannet av de tidligere østerrikske landskapene Böhmen og Mähren som utgjorde de tsjekkiske kronlandene og det tidligere ungarske landskapet Slovakia. Landet hadde flere store folkegrupper, hvor tsjekkere, etniske tyskere, slovaker, rutenere og etniske ungarere (madjarer) var de største, i tillegg jøder. Like før andre verdenskrig ble landet delt og okkupert: landskapene Böhmen og Mähren ble gjort til et tysk protektorat, mens Slovakia ble en egen stat under tysk innflytelse. I 1945 kom eksilregjeringen under Edvard Beneš tilbake og Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet. Nær tre millioner etniske tyskere og etniske ungarere ble i den første etterkrigstiden fordrevet fra landet med alliert godkjennelse. Omkring 75 % av de døde under krigen var jøder drept i holocaust.

Etter andre verdenskrig havnet landet i den sovjetiske innflytelsessfæren, og ble fra 1948 et kommunistisk diktatur og en del av østblokken som fulgte en strengt stalinistisk politikk. Landet ble medlem av Warszawapakten i 1955. Fra 1960 var landets offisielle navn Den tsjekkoslovakiske sosialistiske republikk (Československá socialistická republika, ČSR), en navneendring som ble presentert som «sosialismens endelige seier» av kommunistregimet, og mange av statssymbolene ble også endret. I 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen og landets øvrige vasallstater Bulgaria, Øst-Tyskland, Ungarn og Polen for å stanse politiske reformer. Etter fløyelsrevolusjonen og kommunismens fall ble Tsjekkoslovakia oppløst, og ble til Tsjekkia og Slovakia.

Hovedstaden i Tsjekkoslovakia var Praha, og myntenheten var tsjekkoslovakisk koruna.

I 1990 var 70 % av befolkningen katolikker og 20 % protestanter. Etnisk ble 63 % kategorisert som tsjekkere, 31 % som slovaker og 4 % som ungarere (madjarer), mens øvrig besto av etniske polske, tyske, ukrainske og sigøynere.[1]

Generelt

[rediger | rediger kilde]

Offisielle navn

[rediger | rediger kilde]
  • 1918–1920: Republikken Tsjekko-Slovakia (RČS); kort form Tsjekko-Slovakia
  • 1920–1938: Tsjekkoslovakiske republikk (ČSR); kort form Tsjekkoslovakia
  • 1938–1939: Republikken Tsjekko-Slovakia; kort form Tsjekko-Slovakia
  • 1945–1960: Tsjekkoslovakiske republikk (ČSR); kort form Tsjekkoslovakia
  • 1960–1990: Sosialistiske republikken Tsjekkoslovakia (ČSSR); Tsjekkoslovakia (tsjekkisk: Československo, slovakisk: Československo, tysk: Tschechoslowakei)
  • April 1990: Føderale republikken Tsjekkoslovakia (tsjekkisk) og Føderale republikken Tsjekko-Slovakia (slovakisk)
  • April 1990–1993: Tsjekkiske og slovakiske føderale republikk (ČSFR)

Naboland

[rediger | rediger kilde]

Topografi

[rediger | rediger kilde]

Landet som utgjorde Tsjekkoslovakia var generelt av ujevnt terreng og svært forskjellig i de østlige og vestlige områdene. Den vestlige delen var en del av de nordlige og midtre europeiske opplandene mens de østlige delene besto av de nordlige områdene av fjellkjeden Karpatene og de fruktbare områdene langs elven Donau.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjekkoslovakias historie

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Tsjekkoslovakia 1920–1938

Området tilhørte lenge det østerriksk-ungarske rike inntil dette riket kollapset ved slutten av den første verdenskrig. Røttene til tsjekkisk nasjonalisme går tilbake til 1800-tallet da filologer og skolefolk, påvirket av romantikken, fremmet tsjekkisk språk og stolthet i det tsjekkiske folk. Nasjonalisme ble en massebevegelse som varte fram til midten av århundret. František Palacký (1798–1876) støttet i begynnelsen støttet Palacký austroslavismen og arbeidet for å omforme det slavisk dominerte østerriksk-ungarske rike til å beskytte de slaviske folkene mot trusler fra Tyskland og Russland.

Som en talsmann for demokratiske reformer og tsjekkisk selvstyre innenfor Østerrike-Ungarn ble Masaryk valgt to ganger til Reichsrat (det østerrikske parlamentet), første gangen fra 1891 til 1893 i Det unge tsjekkiske partiet, og på nytt fra 1907 til 1914 for Tsjekkisk realistpartiet. Med utbruddet av den første verdenskrig begynte Masaryk igjen å arbeide for tsjekkisk uavhengighet i union med Slovakia.[2]

Opprettelse og utvikling

[rediger | rediger kilde]

Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet den 28. oktober 1918 av Tomáš Garrigue Masaryk som en konsekvens etter den første verdenskrigen og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Nasjonalforsamlingen møttes første gang 14. november i Praha og valgte Masaryk til president. Edvard Beneš ble utenriksminister. Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen på 55000 km2 og Mähren på 22 000 km2, samt Østerriksk Schlesien på 4 400 km2) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia 49000 km2, samt Rutenia på 13 000 km2).[3][4][5]

I områdene avstått fra Østerrike var det 6,5 millioner tsjekkere og 3 millioner etnisk tyske, og de fleste tyske bodde konsentrert i grenseområdene og arbeidet særlig i industrien. De sudettyske områdene av Böhmen, som overveiende hadde tysk befolkning, ønsket å fortsette å være en del av Østerrike. Republikkens grenser ble fastsatt i Saint-Germain-traktaten i september 1919.[3][4][5] Tsjekkoslovakia ble da det åttende mest folkerike land i Europa med nesten like mange innbyggere som de nye statene Ungarn og Østerrike til sammen.[5] Størstedelen av tungindustrien i Østerrike-Ungarn befant seg på det området som ble Tsjekkoslovakia og i mellomkrigstiden var landets maskinindustri blant de fremste i Europa.[5]

Etnisitet

[rediger | rediger kilde]
Språkkart over Tsjekkoslovakia i 1930

Da Tsjekkoslovakia ble et selvstendig land var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), slovaker (2 millioner eller 16 prosent), tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), ungarere (745.000 eller 5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent), samt jøder og etnisk polske. Minoritetene bodde hovedsakelig i konsentrerte områder der de utgjorde flertallet.[1][6][7] De sudettyske områdene utgjorde ikke et geografisk eller økonomisk sammenhengende område og var heller ikke økonomisk adskilt fra resten av Böhmen. Innenfor de sudettyske områdene bodde det i mellomkrigstiden om lag ½ million etniske tsjekkere og det bodde ½ million tyske i språkøyer innenfor tsjekkiske områder.[8] Mange av tyskerne, ungarerne, østslaverne og polakkene[9] og en del slovaker mente seg undertrykket ved at de mente den politiske elite ikke ga politisk selvstyre for etniske grupper.

Etnisitetene i Tsjekkoslovakia
Etnisitet Antall i 1921[10] Andel i 1921 Antall i 1938[8]
Tsjekkere og slovaker 8 759 701 64,37 % 9 756 604
sudettyskere 3 123 305 22,95 % 3 318 445
Ungarere 744 621 5,47 % 719 569
Østslaverea 461449 3,39 % 568941
Jøder 180534 1,33 % 204779
Polakker 75852 0,56 % 100322
Andre 23139 0,17 % 60876b
Utlendinger 238784 1,75 %
Sum 13 607 385 100 %

a)Rutenere, russere og ukrainere. b)Elster oppgir sigøynere, rumenere, jugoslaver og andre.

Sudetenland og mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike.[11] Tsjekkoslovakia signerte traktaten av 10. september 1919 om minoritetenes rettigheter[12] og behandlet minoritetene bedre en de fleste nye statene etter første verdenskrig. De etniske tyskerne ble utsatt for å diskriminerende tiltak blant annet når det gjaldt språk.[13] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[14]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder.[15] Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene anklaget for undergravende virksomhet.[11]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de sterkt industrialiserte sudettske områdene sammenlignet med de landbruksdominerte tsjekkiske områdene.[12] Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP). SdPs leder Konrad Henlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.[11]

Den tysktalende minoriteten sendte appeller til Folkeforbundet og klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[16][17] Den ungarske minoriteten i Slovakia dannet ikke en bevegelse på samme måte som Henlein i den tysktalende minoriteten.[6]

Valgene i Sudetenland og Münchenavtalen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sudetenkrisen og Münchenavtalen

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP; i praksis en gren av Hitlers NSDAP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken.[14] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia.[17] Hitler krevde at sudettyskerne og deres land skulle tilbake til de tyske riket, Heim ins Reich.[18]

Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med Hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»).
Foto: Bundesarchiv, Bild 146-2006-0014 / CC-BY-SA 3.0

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[19] Hitler hadde selv møte med Henlein og la opp retningslinjene for det sudettyske partiet. Henlein skulle blant annet fremme krav som regjeringen i Praha ikke kunne godta og stadig skjerpe kravene slik at de ikke kunne oppfylles. Henlein la i Karlsbad 24. april frem krev i tråd med Hitlers instrukser.[20]

Münchenavtalen av 29. september 1938 er karakterisert som andre verdenskrigs begynnelse for Tsjekkoslovakia.[21] Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal (og 3,5 millioner innbyggere hvorav 700 000 tsjekkisktalende) ble overtatt av Tyskland under navnet «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter.[22] Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere.[23][24] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte området.[17]

Tilstede under forhandlingene om Münchenavtalen: foran fra venstre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini, Ciano. Bak fra venstre: nr 2: Henri Fromageot, Ribbentrop, Weizäcker og Saint-John Perse, nobelprisvinner i litteratur.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-R69173 / CC-BY-SA 3.0

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Böhmen-Mähren, Republikken Slovakia og Karpato-Ukraina

Polske styrker inntar den tsjekkiske byen Těšín i oktober 1938.
Tsjekkoslovakia 1939–1945: delt og stykkevis fordelt.

Oppløsningen av Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]

I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Fra Slovakia ble 11 900 km2 (870 000 innbyggere) langs grensen i sør overført til Ungarn.[6] Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ukraina inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939. Etter München-avtalen og avståelsene ved Wien-avtalen 2. november 1938 var Tsjekkoslovakia redusert til 70 % av det opprinnelige landområdet.[25][26]

Planene for oppløsning («likvidering») av resten av Tsjekkoslovakia ble lagt i Berlin 21. oktober 1938. Hitler ønsket at oppløsningen av Tsjekkoslovakia skulle skje på en tilsynelatende lovlig måte.[27]

Etter tysk/østerriksk press erklærte Jozef Tiso[28][25] Slovakia uavhengig av Tsjekkoslovakia 14. mars 1939. Slovakia kom i praksis under tysk kontroll og forble formelt en selvstendig stat. Før oppstanden i 1944 blandet ikke Tyskland seg direkte inn i Republikken Slovakias indre forhold.[27] Hitler lot Ungarn beholde Karpato-Ukraina.[25]

Tyske styrker ble 7. mars konsentrert langs grensen og den tsjekkoslovakiske regjeringen skal ha vært orientert om at okkupasjonen skulle skje natt til 15. mars.[25] Hitler truet 15. mars 1939 med at Praha ville bli bombet og president Emil Hácha aksepterte da at Böhmen og Mähren skulle bli tysk protektorat[29] som ble kunngjort 16. mars.[30] Storbritannia protesterte mot denne disse endringene. USA avviste at opprettelsen av Riksprotektoratet hadde noen juridisk grunnlag.[31]

Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[19] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank.[32] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[18]

Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for Adolf Hitlers krigføring,[33] og han var misfornøyd med daværende riksprotektor Konstantin von Neurath og innsatte i 1941 Reinhard Heydrich som stedfortredende riksprotektor og landets reelle leder.[34][35] Heydrich døde 4. juli etter et attentat.[36] Som hevn ble blant annet landsbyen Lidice utslettet[37] og 192 voksne menn ble henrettet.[38]

Republikken Slovakia

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Republikken Slovakia

Republikken Slovakias leder Jozef Tiso (til høyre) hilser på den tyske føreren Adolf Hitler (til venstre) i Berlin oktober 1941. Alexander von Dörnberg, protokollsjef i Auswärtiges Amt (utenriksdepartementet), i bakgrunnen.
Foto: Narodowe Archiwum Cyfrowe, 2-12457 (det polske riksarkivet)

Jozef Tiso erklærte Republikken Slovakias uavhengighet fra Tsjekkoslovakia 14. mars 1939. Ribbentrop undertegnet traktat som lovet beskyttelse til republikken dette med Vojtech Tuka 23. mars. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.[39]:464-470 Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.[40][41] USA anerkjente ikke Republikken Slovakia og betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen.[42]:5

Slovakia gikk i 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia, og deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Tisos regime var klerikal fascistisk[43] og hadde nær forbindelse med Vatikanet.[44] Jødiske slovaker ble utsatt for forfølgelse straks republikken Slovakia var opprettet.[45][46]:232-233 Hitler krevde opptrapping av de anti-jødiske tiltakene etter mønster av Det tredje riket. Ribbentrop beordret sine folk til å sørge for tyske rådgivere i den slovakiske regjeringene på områdene politi, propaganda, økonomi og jødesaker.[46]:180-181 Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering av landet slik Vojtech Tuka og Alexander Mach ønsket.[47][48]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Holocaust i Riksprotektoratet og Holocaust i Slovakia

Se også: Holocaust i Ungarn

Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder. Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til Polen etter en avtale med Tyskland signert mars 1942. President Jozef Tiso holdte han igjen videre deportasjoner da to tredjedeler av landets 90 000 jøder var deportert til utryddelsels- og konsentrasjonsleirene. I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75-80 % av alle ofre.[49][42]:203 Flere tusen sigøynere ble deportert til Auschwitz eller drept på annen måte,[50] opptil 7000 ifølge en kilde.[42]:5 I Karpato-Ruthenia var det 110 000 jødiske innbyggere og disse utgjorde over 15 % av befolkningen i regionen.[51] Karpato-Ruthenia var okkupert av Ungarn og de fleste jødene ble deportert til Auschwitz i mai-juni 1944 under holocaust i Ungarn.[52] I Košice, som ble overført til Ungarn i 1938, bodde det omkring 12000 jøder og disse utgjorde 20 % byens befolkning.[53][54]

Republikken Slovakia var det første landet som i stor skala sendte sine egne innbyggere til dødsleirene[46]:401 og Republikken Slovakia betalte Tyskland for å ta i mot de deporterte jødene.[55] Transporten fra Slovakia gikk til tilintetgjørelsesleirer (særlig Majdanek, Auschwitz og Sobibór) i Generalguvernementet i det okkuperte Polen. Omkring 300 av de rundt 60.000 deporterte overlevde. Blant de overlevende var Rudolf Vrba som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene.[56][57][58] Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder.[42]:203

En transport forlater Theresienstadt. Tegning av Bedřich Fritta. Fritta var innesperret i Theresienstadt fra 1941 og døde i Auschwitz, november 1944.[59]

Jøder fra Böhmen-Mähren og etter hvert fra Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark ble deportert til Theresienstadt som fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en angivelig god jødisk bosetting.[60]

Omkring 20 000 deporterte jøder kom tilbake i 1945, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jødene ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia.[61] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.[18]

I 1938–1939 kom det tsjekkoslovakiske jøder som flyktninger til Norge, blant andre legen Leo Eitinger som overlevde både Auschwitz og Buchenwald. Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.[62]

Jøder fra Berehovo-Bilke området, Karpato-Ruthenia (tsjekkoslovakisk territorium til 1939), ankommer Auschwitz i mai 1944. Foto fra Auschwitzalbumet.

I områder annektert av Ungarn i 1938 var det samlede antall drepte om lag 110 000 av i alt 135 737 jøder som bodde i disse delene av Tsjekkoslovakia før krigen. I Karpato-Ruthenia erobret av Ungarn i 1939 ble 80 000 jødiske innbyggere drept.[46]:524[42]:5

Praha-offensiven

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Praha-offensiven

Praha-offensiven var det siste store slaget som ble utkjempet under andre verdenskrig i Europa. Kampen om Praha fant sted på Østfronten i dagene 6. mai til 11. mai 1945, og pågikk tildels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater (med blant annet blant annet 1 800 stridsvogner og 2 900 kampfly) fra den røde armé sendt sørover fra Berlin. De sovjetiske styrkene inntok Bratislava 4. april og Brno 26. april.[63]

Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland våren 1944, og 17. april krysset amerikanske patruljer grensen til Tsjekkoslovakia. General Pattons[63] styrker krysset 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad.[63] Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé.[63] De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Pilsen 11. mai og da var de siste store kampene i Europa over.[64]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Beneš-dekretene og Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Politikken for tiden etter frigjøringen ble formulert i april 1945 av landets første etterkrigsregjering under ledelse av Beneš. Košice ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad. Programmet anerkjente slovakene som en etnisk særegen folkegruppe og la retningslinjer for likebehandling av tsjekkere og slovaker, noe som ble tatt dårlig mot blant mange tsjekkere. Slovakenes erfaring med en egen statsutdannelse under krigen hadde styrket den slovakiske nasjonalismen.[65][18] I 1945 ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia (Karpato-Ukraina) ble avgitt til Sovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945.[66] De fleste innbyggerne i Karpato-Ruthenia ble ukrainske borgere etter krigen.[18]

Den etniske rensningen – som skjedde i samsvar med Beneš-dekretene – av de tyske og ungarske minoritetsbefolkningene etter andre verdenskrig førte til at store områder ble tømt for opprinnelige innbygggere. De fleste sudettyskere og mange etniske ungarere (madjarer), mellom 2 og 3 millioner innbyggere, ble fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen.[67] Dette fikk varige demografiske og sosiale virkninger. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.[67] Beneš-dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern.[16]

Sommeren 1945 kom omkring 20.000 jøder (litt over 10 % av den opprinnelige jødiske befolkningen) deportert av nazi-regimet tilbake. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen.[68] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske.[18]

Demografiske og etniske endringer
[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakiske myndigheter hadde planlagt å utvise 200 000 borgere av ungarsk etnisitet fra Slovakia. På grunn av motstand fra regjeringene i Ungarn, Storbritannia og USA ble bare 80 000 ble tvangsflyttet over grensen til Ungarn. I tillegg ble 44 000 tvangsflyttet til Sudetenland.[69] Omkring 115 000 tsjekkere og slovaker ble flyttet fra Ruthenia og Ungarn hovedsakelig til Sudetenland der det var ledig plass etter fordrivelsen av etnisk tyske.[70]

Tsjekkoslovakia hadde før krigen vært en multietnisk stat. Holocaust og jødisk utvandring, avståelse av territorium (Karpato-Ruthenia) til Sovjetunionen og fordrivelsen av etnisk tyske fra de tsjekkiske områdene og madjarer fra de slovakiske områdene, etterlot landet etnisk mer homogent, et land hovedsakelig av tsjekkere og slovaker. Jøder ble ikke lenger anerkjent som en etnisk gruppe og måtte enten bekjenne seg som tsjekkere eller slovaker. Edvard Beneš var tilhenger av sionismen og mente jødene måtte velge mellom å emigrere til Palestina eller la seg assimilere.[51]:173

Etnisk tyske utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordi det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank folketallet og produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.[71][72] Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.[73][18][72]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948[74] ble spor av landets tyske fortid systematisk fjernet.[75] Myndighetene arbeidet med å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkisk.[18][75]

I 1992 var 3 % av innbyggerne i Bøhmen og Mähren etnisk slovakere og 1 % av innbyggerne i Slovakia var etniske tsjekkere.[76]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

Beneš-dekretene var grunnlag for straffeforfølgelse av nazistiske forbrytere, forrædere og deres medhjelpere. Herunder forbrytelser mot staten, forbrytelser mot personer, forbrytelser mot eiendom, angiveri og berikelse i forbindelse med rasebasert forfølgelse (i praksis nazistenes beslag og fordeling av jødenes eiendeler). Det var ikke særskilte bestemmelser for medvirkning til holocaust. Dekretene la opp til strengere straffer enn landets ordinære straffelov og introduserte beslag av eiendom og tvangsarbeid som straff. Til oktober 1945 ble 97 % av tiltalte dømt og en av åtte fikk dødsstraff. Før kommunistenes maktovertakelse i 1948 hadde 723 personer blitt dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %) som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkigstidens rettsoppgjør i Europa.[77] Det ble reist 180 000 saker for forbrytelser mot den nasjonale ære på grunnlag av Beneš-dekret nummer 138 («det lille dekret»), av disse ble 46 422 dømt.[78]

Mange saker som gikk for lavere domstoler hadde ofte bakgrunn i nabokrangler eller skilsmisser. Etter hvert oppsto en viss utmattelse eller trøtthet i befolkningen og i domstolene, iveren etter straff og gjengjeldelse ebbet ut særlig etter at de fleste etniske tyskere var fordrevet, slik at straffene ble mildere og flere ble frikjent.[79]

Karl Hermann Frank ble dømt for massakren i Lidice og andre forbrytelser under okkupasjonen, og hengt offentlig.[80] Vojtech Tuka og Jozef Tiso ble etter krigen dømt til døden for landsforræderi og henrettet. Mange slovaker, også hans politiske motstander, opplevde henrettelsen av Tiso som en urimelig straff. Sett fra Böhmen og Mähren var Tiso en quisling. Edvard Beneš nektet å benåde Tiso ved å omgjøre straffen til livsvarig fengsel.[48] Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i et en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn.[42]:5

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia var den eneste demokratiske staten i sentral- og Øst-Europa gjennom mellomkrigstiden. Også det første valget etter andre verdenskrig var demokratisk. Kommunistpartiet ble det klart største partiet ved valget i mai 1946 (40 % i den tsjekkiske delen og 30 % i den slovakiske delen), mye takket være partiets motstandskamp mot den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Det var ikke sovjetiske styrker i landet på dette tidspunktet.[81]

I 1948 grep kommunistene makten i Tsjekkoslovakia som ble erklært å være en sosialistisk republikk. De øvrige partiene måtte akseptere å underordne seg kommunistpartiets lederskap i en Nasjonal Front som stilte felles liste ved alle senere valg fram til 1989. Tsjekkoslovakia ble på denne måten reelt sett en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Jan Masaryk døde under uklare omstendigheter. Klement Gottwald ble statsminister og i 1949 kom det sovjetiske rådgivere til Praha. Rudolf Slansky og flere funksjonærer ble henrettet.[1] Landet ble medlem av Warszawapakten da denne ble opprettet i 1955.

For å legitimere den tsjekkoslovakiske staten etter krigen arbeidet regjeringen for å styrke relasjonen mellom tsjekkere og slovaker. Masaryks ide om at slovaker og tsjekkere var grener av samme slaviske folkegruppe ble styrket og tilpasset, en variant av denne ideen var at slovakisk språk og folk var en gren av den tsjekkiske – etter krigen ble til «tsjekkoslovakisk» og «tsjekkisk» til dels brukt om hverandre. Denne tilnærmingen ble komplisert av den lange tysk-tsjekkiske felles historien, mens Slovakia hadde vært del av kongedømmet Ungarn i 1000 år.[18]

Prahavåren

[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1960-tallet slo Tsjekkoslovakia under ledelse av Alexander Dubček, inn på en politisk reformkurs som fikk navnet Prahavåren. Dette ble ikke positivt mottatt av Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev som fryktet at Tsjekkoslovakia ville gli ut av Sovjetunionens kontroll. I august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av andre Warszawapaktland, Dubček ble avsatt og de politiske reformene ble reversert.

Fløyelsrevolusjon og oppdeling

[rediger | rediger kilde]
Se også: Fløyelsrevolusjonen

I 1988 ble det arrangert flere demonstrasjoner på merkedager. Den største var 21. august i Praha, 20 år etter Warszawapaktens innmarsj. På syttiårsdagen 28. oktober for etableringen av Tsjekkoslovakia hadde flere tusen samlet seg i Praha og ble jaget av politiet som brukte tåregass og vannkanoner. Demonstrasjon var tillyst 15. januar 1989 ved tyveårsdagen for Jan Palachs død, 3500 politifolk møtte opp for å hindre demonstrasjonen.[82]

Berlinmuren falt overraskende 9. november 1989 og markerte slutten på etterkrigstidens Sovjet-dominerte regimer i Øst-Europa. Befolkningen i Tsjekkoslovakia så med åpningen av Berlinmuren av Sovjetunionen ikke ville gripe inn militært. Demonstrantene høsten 1989 knyttet an til Jan Opletal som ble mishandlet til døde i 1938 etter å protestert mot Münchenavtalen. Demonstrasjonene som begynte i midten av november var til dels så omfattende at den store Vaclavplassen ikke rommet alle menneskene som møtte opp. Fløyelsrevolusjonen fra 16. november til 29. desember 1989 førte til at det kommunistiske styret gikk av og Václav Havel ble valgt til president før utgangen av året. Milos Jakes og Gustav Husak ble tvunget til å gå av. Dubcek ble president for nasjonalforsamlingen. I juni 1990 ble det holdt frie valg der Havels parti Borgerforum fikk flest stemmer. 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale.[1][23](s172)

Relasjonen mellom tsjekkere og slovaker forble et tema fra gjenoppretting av republikken etter andre verdenskrig til den fredelige oppløsningen i 1993.[18] Demokratiske valg ble avholdt i 1990. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det et generelt ønske om å videreføre republikken av tsjekkere og slovaker. Tsjekkoslovakia ble 1. januar 1993 oppløst og delt i den nye staten Tsjekkia og det gjenopprettede Slovakia. Delingen av Tsjekkoslovakia er omtales som en «fredelig skilsmisse» fordi begge parter var enige om delingen.[76]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ tsjekkisk: Československo, slovakisk: Československo, tysk: Tschechoslowakei

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. Gyldendal. ISBN 8205192715. 
  2. ^ Zeman, Z. A. B. (1976): The Masaryks: The Making of Czechoslovakia
  3. ^ a b Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1951. s. 329. 
  4. ^ a b Ording, Arne (1953). Den første verdenskrig og etterkrigstiden til 1924. Oslo: Aschehoug. 
  5. ^ a b c d Lund, Per og Åse Berg (1978). Tsjekkoslovakia under jernhælen. Oslo: Oktober. ISBN 8270949906. 
  6. ^ a b c Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  7. ^ Ferguson, Niall (2006): The War of the World: Twentieth-Century Conflict and the Descent of the West, The Penguin Press HC. ISBN 978-1594201004
  8. ^ a b Elster, Torolf (1938). Tsjekkoslovakia og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  9. ^ «Playing the blame game», Prague Post, 6. juli 2005
  10. ^ Škorpila F. B.: Zeměpisný atlas pro měšťanské školy; Státní Nakladatelství; 2. utg; 1930; Czechoslovakia
  11. ^ a b c Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  12. ^ a b Wright, Q. (1939). The Munich Settlement and International Law. American Journal of International Law, 33(1), 12-32.
  13. ^ Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727-748.
  14. ^ a b Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  15. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  16. ^ a b Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  17. ^ a b c Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  18. ^ a b c d e f g h i j Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  19. ^ a b Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  20. ^ Magnusson mfl (1986), s. 204
  21. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  22. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  23. ^ a b Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  24. ^ «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre – SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  25. ^ a b c d Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  26. ^ Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. Holocaust and Genocide Studies, 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»
  27. ^ a b Aschehougs verdenshistorie: fra antikken til våre dager. Oslo: Aschehoug. 1958. 
  28. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 462ff. 
  29. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105009. 
  30. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  31. ^ Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. American Journal of International Law, 36(4), 568-595.
  32. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  33. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 31. desember 2010. 
  34. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  35. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  36. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  37. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  38. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  39. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  40. ^ Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205192715. 
  41. ^ Eriksen, Nina (2000). Variasjoner i minoritetspolitikk: en sammenliknende studie av åtte østeuropeiske land. [Bergen]: Senter for samfunnsforskning. 
  42. ^ a b c d e f Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  43. ^ Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa – idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  44. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  45. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  46. ^ a b c d Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press.
  47. ^ Ward, J. M. (2002). “People Who Deserve It”: Jozef Tiso and the Presidential Exemption. Nationalities Papers, 30(4), 571-601. «As president, Tiso had the power to directly exempt individuals from deportation, thereby indirectly protecting their immediate family members as well. His apologists have argued that Tiso saved in this manner as many as 40,000 Jews. In contrast, his critics-for the most part correctly-have maintained that the number of Jews Tiso "saved" from his own anti-Semitic state was in reality around 1,000.1»
  48. ^ a b Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  49. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-holocaust-in-slovakia
  50. ^ Johansen, Jahn Otto (1989). Sigøynernes holocaust. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202119855. 
  51. ^ a b Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  52. ^ Segal, R. (2014). Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary. Journal of Genocide Research, 16(1), 1-23. https://doi.org/10.1080/14623528.2014.878111
  53. ^ «Pain remains for Slovak Holocaust survivor | DW | 23.01.2013». Deutsche Welle (på engelsk). 23. januar 2013. Besøkt 1. april 2019. «Until 1938, Kosice had been a thriving city in eastern Czechoslovakia. Hungarians, Germans, Slovaks and Jews – 12,000 of them, 20 percent of the population – lived alongside each other in relative harmony.» 
  54. ^ Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  55. ^ Reichental, T. (2012). I was a Boy in Belsen. The O'Brien Press.
  56. ^ «The Holocaust in Slovakia». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  57. ^ Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. Canadian Slavonic Papers, 1-18. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.»
  58. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  59. ^ «Jewish Museum Berlin: B. Fritta – Biography». www.jmberlin.de (på engelsk). Jüdisches Museum Berlin. Besøkt 16. august 2018. 
  60. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 54
  61. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945–1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  62. ^ Ulstein, Ragnar (1995). Jødar på flukt. Oslo: Samlaget. ISBN 8252145817. 
  63. ^ a b c d Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  64. ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
  65. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  66. ^ Vardy, S. B. (1989). Soviet Nationality Policy in Carpatho-Ukraine since World War II: The Hungarians of Sub-Carpathia. Hungarian Studies Review, 16(1-2), 67-91.
  67. ^ a b Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  68. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945–1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  69. ^ Stola, D. (1992). Forced migrations in Central European history. International Migration Review, 324-341.
  70. ^ Fassmann, H., & Munz, R. (1994). European east-west migration, 1945–1992. International Migration Review, 520-538.
  71. ^ «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (på tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  72. ^ a b Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  73. ^ Frommer, B. (2000). Expulsion or Integration: Unmixing Interethnic Marriage in Postwar Czechoslovakia. East European Politics and Societies, 14(2), 381-410.
  74. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  75. ^ a b Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  76. ^ a b Shabad, Goldie; Shible, Sharon A.; Zurovchak, John F. (1998). «When Push Comes to Shove: An Explanation of the Dissolution of the Czechoslovak State». International Journal of Sociology. 28 (3): 43–73. ISSN 0020-7659. Besøkt 27. desember 2023. 
  77. ^ Frommer (2005) s. 63-98.
  78. ^ Frommer (2005) s.186-226.
  79. ^ Frommer (2005) s. 63-98.
  80. ^ «Karl Hermann Frank | Nazi official, Protectorate of Bohemia and Moravia | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 27. desember 2023. 
  81. ^ Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa – idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  82. ^ Morgenbladet, 18. januar 2019, s. 22-23.

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «Ryback» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005. ISBN 0521810671.
  • Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
  • Magnusson, Thomas mfl. (1986). Tragediens annen akt. Cappelens verdenshistorie, bind 17. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049601. 
  • Preclík, Vratislav. Masaryk a legie (Masaryk and legions), váz. kniha, 219 pages, first issue vydalo nakladatelství Paris Karviná, Žižkova 2379 (734 01 Karvina, Czech Republic) ve spolupráci s Masarykovým demokratickým hnutím (Masaryk Democratic Movement, Prague), 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, pages 35–53, 106–107, 111–112, 124–125, 128, 129, 132, 140–148, 184–199.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tsjekkoslovakia&oldid=24461054»