Hillerød
| Hillerød | |||
|---|---|---|---|
 | |||
|
| |||
| Land |  Danmark | ||
| Region | Hovedstaden | ||
| Kommune | Hillerød | ||
| Befolkning | 36 034 (2023[1]) | ||
| Høyde o.h. | 41 meter | ||
 Hillerød 55°56′00″N 12°18′00″Ø | |||
Hillerød er en by beliggende i Hillerød kommune i det østlige Danmark på øyen Sjælland. I 2023 har den 36 034 innbyggere. Byen ligger nord for København, og dens mest kjente attraksjon er det kongelige Frederiksborg slott. Byen ligger plassert med sentrum mot vollgravene rundt slottet, som også har egen slottskirke.
Hillerød oppstod rundt gården Hillerødsholm, som lå der hvor slottet nå ligger. Gården var eid av blant andre Herluf Trolle på 1500-tallet. Under den industrielle revolusjon fikk byen en del mekanisk industri, sentralt stod Nordstensfabrikken anlagt av Peder Nordsten. Byen ble fra 2007 sete for det folkevalgte Regionsrådet og administrasjonen av den nye Region Hovedstaden.
Den gamle Kongevej (hovedvej 201) går gjennom Hillerød, som har fem kirker: Præstevang kirke, Grønnevang kirke, Ullerød kirke, Hillerød kirke og Frederiksborg slottskirke.
Hillerød er vennskapsby med Horten i Norge.
Navnet
[rediger | rediger kilde]Navnet Hillerød er dannet av et gammelt mannsnavn, Hildis, og endelsen -rød (= rydning). Hillerød var stedet der Hildis ryddet en boplass.[2]
Historie
[rediger | rediger kilde]I steinalderen bestod landskapet i Hillerøds søndre utkant av små tørre hauger og fuktige myrdrag, et dødislandskap med et lite vann som nå er grodd over og blitt myr. Før Hillerøds nye sykehus ble reist, ble det i 2013 foretatt utgravninger og avdekket boplasser fra yngre steinalder og jernalder med hus, groper, søppelfyllinger og torvegraver. Det ble også gjort offerfunn fra begge periodene.[3] Utgravningene fant det nordsjællandske mønsteret der folk bosatte seg på de tørre småhaugene. Trestammer fungerte som klopper over myrdragene, mens brolagte stier lettet ferdselen. Et menneskeoffer kom for dagen, en ung mann drept for 5.500 år siden med et spydkast og et økseslag i bakhodet, et ritual som gjenkjennes fra andre myrlik. Den kjemiske sammensetningen i Sjællands myrer er så forskjellig fra mange av myrene i Jylland at alle den dødes bløtdeler er forsvunnet. Tilbake er likevel et svært velbevart skjelettmateriale.[4] Fra jernalderen er der funnet 20 hus i Salpetermosen og flere brønner.[5]
Før Christian 4.s tid lå landsbyen Ilskjøb her. Ved et makeskifte i 1560 kom Ilskjøb og Hillerødsholm i Frederik 2.s eie, og kanskje var det da Frederiksborg slott ble oppført at landsbyen ble omdøpt til Hillerød. En skole som ble stiftet av Frederik 2. i 1568, ble i 1585 flyttet til Sorø kloster, «da man fornam, at Omgang med Hof-Betjentene gjorde Stedet mindre bekvem til Studeringer».[6]
Ved Hillerøds første industrivirksomhet i 1753 ble det bruk for torvbrensel til salpeterverket der Frederik 5. planla å fremstille sitt eget salpeter. Torven kom fra Tranemosen (= Tranemyren) i Hillerøds søndre utkant; snart ble den omdøpt til Salpetermosen.[7] Hillerød hadde fra gammel tid hatt rett til å holde 24 kyr på beite i Grib skog. Statens ønsket å avslutte ordningen, og byen fikk forhandlet seg til et bytte der byens grunneiere fikk tildelt 100 lass torv årlig i Store Dyrehave. Alt rundt 1799 ønsket staten likevel å bli fritatt for torveleveransen i Store Dyrehave og ga som erstatning omkring 130 tønner land av stutterijordene («Holmene») mot en årlig avgift på 290 rigsdaler til staten.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Tabel BY1: Folketal 1. januar efter byområder, landdistrikter, alder og køn» (på dansk). Danmarks Statistik: Statistikbanken. Besøkt 13. mai 2024.
- ^ Endelsen -rød i stedsnavn
- ^ «Utgravningene i Salpetermosen, Hillerød». Arkivert fra originalen 5. august 2021. Besøkt 6. august 2021.
- ^ «Myrliket fra bondesteinalderen». Arkivert fra originalen 5. august 2021. Besøkt 6. august 2021.
- ^ Pernille Pantmann, Museum Nordsjælland: «Fyrstelig avfall fra Salpetermosen», Skalk 6/2020
- ^ a b J.P.Trap: Danmark, 3. utgave, bind 2 (1898), s. 46
- ^ Pernille Pantmann, Museum Nordsjælland: «Fyrstelig avfall fra Salpetermosen», Skalk 6/2020
