Sist endret 05.02.2024

Utlendingsloven er en norsk lov som regulerer utlendingers innreise til Norge og deres opphold. Loven har to hovedformål: å ivareta rettssikkerheten til utlendinger og gi grunnlag for regulering og kontroll med innvandringen.

Utlendingsloven trådte i kraft 1. januar 2010 og erstattet da den tidligere utlendingsloven av 1988. En viktig endring med den nye loven var at mange av tidligere regler som fulgte av utlendingsforskriften ble overført til loven for å øke utlendingers rettssikkerhet. Videre var det mange som reelt sett hadde behov for beskyttelse som istedet ble gitt opphold på humanitært grunnlag. Med den nye loven ble flyktningebegrepet utvidet til å omfatte flere enn tidligere.

Loven inneholder blant annet regler om visum, asyl og oppholdstillatelse. Loven inneholder også regler om nektelse eller opphør av adgangen til å oppholde seg i Norge, som bortvisning og utvisning av utlendinger. Loven regulerer også organiseringen av utlendingsmyndighetene – Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda – samt særskilte saksbehandlingsregler for fremsettelse av søknader og klageadgang som utfyller de alminnelige forvaltningsrettslige reglene som følger av blant annet forvaltningsloven og ulovfestede forvaltningsrettslige grunnprinsipper.

Utlendingsforskriften utfyller lovens materielle og prosessuelle regler.

Les mer i Store norske leksikon.