Da Grethe Rüzt-Nissen ble født i Kristiania på nyåret 1906, som eldste barn av agent Nissen fra Flensburg og hans hustru, var det nok ikke mange som drømte om at nettopp dette barnet skulle bli en verdensberømt filmstjerne i mellomkrigstiden og fremdeles bli husket mange år etter hun hadde trukket seg tilbake til privatlivet.
Kanskje med et unntak – hennes mor. Hun oppdaget tidlig at lille Grethe var både musikalsk og hadde talent for dans. Foreldrenes ekteskap var preget av til dels store motsetninger og endte i skilsmisse 1908. Agnes Nissen bestemte seg for å forlate Norge for å satse på nytt i København, og det var datterens karriere som skulle prioriteres, først og fremst gjennom dansen. 1911 klarte hun å få Grethe inn som elev ved Det Kgl. Teaters elevskole, etter å ha “gjort” henne et år eldre. Etter sigende skulle dronning Maud ha skrevet en anbefaling. Grethe var talentfull og lærenem. Noen år senere, da den kjente koreografen og danseren Mikhail Fokine kom til Danmark etter den russiske revolusjon, var hun hans elev 1918–19. Dette resulterte i at hun under et norgesbesøk 1922, bare 16 år gammel, gjestet med et Fokine-inspirert ballettprogram i Kristiania og flere andre byer. I alt gav hun 42 forestillinger.
Men det var filmen som først og fremst skulle gjøre Grethe Rüzt-Nissen berømt. Det begynte beskjedent med små roller i de danske stumfilmene Daarskab, Dyd og Driverter og Lille Lise let-paa-taa (1923). I begynnelsen av 1924 kom hun som medlem av en dansk ballettrupp til New York, hvor hun snart ble engasjert til å gjøre et større dansenummer i George S. Kaufmans utstyrsrevy Beggar on Horseback. Filmprodusenten Jesse L. Lasky, som eide Paramount Pictures, la merke til den nordisk utseende danserinnen og engasjerte henne som “dancer-actress” for 75 dollar per uke. I løpet av av de neste to årene steg honoraret til ikke mindre enn 1500 dollar i uken, en usedvanlig stor sum på den tiden. Navnet ble også forandret til Greta Nissen.
1924–27 spilte hun inn 9 stumfilmer for Paramount og dessuten The Love Thief for M.G.M. (1926), en film som først hadde vært tiltenkt en annen nordisk Greta, nemlig Greta Garbo. Det ble også nok en opptreden på Broadway, i Ziegfeld-revyen No Foolin'. De fleste av hennes stumfilmer var typiske kostymeproduksjoner med vekt på det mer eksotiske. Typiske titler var f.eks. The Wanderer, Popular Sin og Blonde or Brunette. Men etter en rekke stumfilmer i samme sjanger, som gjorde et positivt inntrykk på både publikum og kritikere, kom den nye talefilmen til å sette en stopp for den videre karrieren, selv om hun fortsatte å lage filmer frem til 1937 både i USA og Storbritannia, i alt over 30 filmer.
Greta Nissen er i dag kanskje best kjent for den filmen hun aldri kom til å medvirke i. Howard Hughes hadde 1928 valgt henne til å spille den kvinnelige hovedrollen i Hell's Angels, og innspillingen var godt i gang. Men da det ble bestemt at filmen skulle lages med lyd, ble Greta Nissen på grunn av sin sterke norske aksent byttet ut med Jean Harlow, noe som førte til sistnevntes gjennombrudd som filmstjerne (1930). Blant de kjente Hollywood-stjernene Greta Nissen spilte mot, kan nevnes Adolphe Menjou, Ray Milland og Will Rogers. Hennes vel mest kjente film som karakterskuespiller var Ambassador Bill fra 1931, hvor motspilleren var nettopp Will Rogers. Hun fikk senere ny filmkontrakt med Fox. 1932 spilte hun i The Silent Witness mot Weldon Heyburn, en B-skuespiller som ble hennes første ektemann. Ekteskapet varte bare to–tre måneder, og Greta Nissen flyttet deretter til Storbritannia, hvor hun medvirket i større roller på flere London-scener og også spilte i flere britiske filmer. Hennes siste film ble Café Colette (1937).
Etter tilbakekomsten til USA like før landet kom med i krigen høsten 1941, giftet hun seg med industrimannen Stuart D. Eckert, og de fikk senere en sønn. Greta Nissen levde deretter tilbaketrukket i hjemmet i Montecito i California. På sine eldre dager fikk hun Parkinsons sykdom, og hun døde 17. mai 1988.