Eskil (biskop)

Eskil Christiernsen (født ca. 1100, død 1181/1182) var en dansk erkebiskop. Han var erkebiskop i Lund i datidens Danmark, nå i Sverige fra 1137 til 1177 og kjent som en stor kirke- og klosterbygger.

Eskil
Født		ca. 1111
Død		1181 Chiaravalle Abbey
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop
Embete		Erkebiskop av Lund (1137–1177) biskop av Roskilde (1134–)
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark

Eskils borg i Åhus

Biografi

Eskil var sønn av den mektige jyske høvdingen Christiern Svendsen og ukjent mor, og tilhørte - i likhet med Erik Eiegods dronning Bodil - den mektige Thrugot-slekten som på 1100-tallet kjempet med Hvide-slekten om kongemakten i Danmark. Erkebiskop Absalon hørte til Hvide-slekten.

Eskil var brorsønn av den første erkebiskopen, sin forgjenger Asser, som begynte oppførelsen av Lund domkirke. Under Eskil ble domkirken innviet.

Eskil ble i 16-årsalderen sendt til Hildesheim i Sachsen for å studere. Målet var en geistlig karriere, og han ble kannik i Lund og etter hvert domprost. Etter slaget ved Fodevig i 1134 i Skåne stod Erik Emune tilbake som seierherre, siden det andre danske kongsemnet, Magnus Nilsson, falt i slaget. Like etterpå, da også Magnus' far, kong Nils, var blitt drept, ble Eskil utnevnt til det innbringende embetet som biskop i Roskilde på Erik Emunes befaling.

I strid med kongene

Freden mellom Eskil og den nyvalgte kong Erik Emune varte ikke lenge. Eskil støttet den gregorianske reform som handlet om at geistligheten skulle stå over lekfolk og konge. Dermed var det først etter Erik Emunes død i september 1137 at paven lot Eskil etterfølge sin farbror Asser som døde i mai samme år. I Lund hadde man ønsket seg biskop Rike av Slesvig til erkebiskop, kongens tidligere kapellan, men dette ble omstøtt etter kong Eriks død, og Eskil ble innsatt som erkebiskop, mens Rike overtok hans tidligere embete som biskop i Roskilde, trolig med Peder Bodilsens hjelp slik Roskildekrøniken skriver. Eskil lot sin kapellan Herman, senere biskop i Slesvig, hente palliet i Roma. I nærvær av pave Innocens IIs utsending, kardinalbiskop Theodewinus av Santa Rufina, og biskoper fra Danmark, Norge, Sverige og Færøyene kunne Eskil i august 1139 i en fellessynode for Nordens kirke markere sin uavhengighet av Hamburgs erkebispesete.

Ifølge Saxo reiste Eskil og Peder Bodilsen et opprør mot kampen. kongen flyktet, men kom tilbake, og det endte med at Eskil tapte og ble ydmyket. Av flere brev fremgår det at Eskil ga økonomisk støtte til Bodilsen-ættens opprettelse av St. Peders kloster i Næstved med privilegier og gaver. Men han unnlot å signere brevet der kong Erik stiftet et kloster ved Ringsted kirke til minne om sin bror, Knud Lavard, som var blitt snikmyrdet av sin fetter Magnus Nielsson, og som han ønsket å få helgenkåret.

I 1123 startet stormannen Peter Bodilsen et voldelig opprør for å tvinge igjennom sølibat for prestene på Sjælland. Ifølge Saxo skal han ha forsøkt å fradømme Hvide-slekten eiendommene deres i 1136. Bodilsen opprettet sammen med sin mor, sine brødre og biskop Eskil Sankt Peders benediktinerkloster i Næstved.

Peter Bodilsen og biskop Eskil fant også sammen i et opprør mot Erik Emune. I første omgang ble kong Erik fordrevet fra Sjælland, men Eskil og Bodilsen greide ikke å beseire kongen i det lange løp. Eskil måtte på grunn av dette opprøret betale store bøter til kongen. Grunnen til opprøret er ikke kjent den dag i dag.

Etter farbroren Assers død i 1137 overtok Eskil, etter stridigheter med kongen, erkebispesetet. Dette skjedde med støtte fra Bodilsen. Eskil satt som erkebiskop i 40 år, og var i denne perioden en forkjemper for de gregorianske kirkeidealene med kirkens herredømme over staten. Håndhevelsen av kirkens makt gjorde at han havnet i strid med både Svend Grathe og Valdemar den store, da sistnevnte anerkjente motpaven Viktor IV. Eskil dro i protest 7 år i landflyktighet. Da han var uheldig og ble tatt til fange i Burgund, og det ble fremsatt krav om løsepenger, skrev han hjem at han ikke skulle løskjøpes. Heller ville han miste livet, for om en biskop «ikke kan leve for sin menighet, kan han i det minste dø for den», skrev han. Til sist kom det til forsoning med kongen. Eskil kronet Valdemars syv år gamle sønn Knud til konge, og skrinla hans far Knud Lavard som helgen. Til gjengjeld anla kongen flere klostre, deriblant johannitterklosteret Antvorskov som hjem for krigsveteraner. Både den sjællandske og skånske kirkeloven ble vedtatt, slik at biskopen sikret seg en tredjedel av tienden, mens resten gikk til prester og kirkebygg.

I september 1145 ble Lunds domkirke innviet. Eskil nedla en rekke relikvier i alteret, blant annet splinter av Kristi kors, hår fra jomfru Marias hode og apostelen Peters skjegg, samt dråper av Paulus' blod. I tillegg kom kostbare gaver Eskil personlig skjenket kirken, som messeklær, kandelabre og jordegods. Men særlig gjorde han en innsats for å få flere munkeordener til Danmark, spesielt reformordener som cistercienserne og premonstratenserne.

Pavestriden

I 1159 døde pave Hadrian IV, og Fredrik Barbarossa støttet motpaven Viktor, mens den andre kandidaten, Alexander III, flyktet til Frankrike. Kong Valdemar støttet keiser fredrik, mens erkebiskop Eskil i Lund holdt på pave Alexander. Motpaven Victor utpekte en Occo til biskop i Slesvig, men Eskil lyste ham i bann, noe som ytterligere forverret forholdet mellom kongen og Eskil, som i 1161 fant det klokest å flykte fra Lund til Värend i Södra Småland. Hans borg Søborg i Nordsjælland ble beleiret av kong Valdemar og overtatt av ham. Fem danske biskoper tok kongens parti. Senere på året dro Eskil i seks års frivillig eksil, der han kom helt til Jerusalem. Han møtte pave Alexander III i Sens, og for en tid bodde han i Clairvaux.

I 1159 hadde Valdemar I samlet den skånske og sjællandske flåten for å angripe venderne, men dette feilet da flåten seilte inn i en storm. I stedet for et angrep på Rügen, ble området Barth herjet som start på bekjempelsen av de vendiske sjørøverne som herjet Danmarks kyster. I 1172 bestemte Eskil og abbeden i Saint-Remi-klosteret i Reims at munken Fulko skulle lede et korstog mot esterne, med deltakelse av dansker, nordmenn, svear og göter. Men Fulko var avhengig av tolken Nikolas, en munk av estisk byrd. Fulko kom til Lund, men mer ble ikke sagt om korstoget. Årene 1174-76 tilbrakte Eskil mot kong Valdemars ønske i Frankrike, blant annet for å føre en prosess mot en abbed som hadde forsynt seg av klostersølv. Høsten 1176 kom Eskil tilbake til Lund.

Eskil var nær venn av Bernhard av Clairvaux og omgikkes pave Alexander III. Han ble en av Danmarks fremste kirkebyggere og klostergrunnleggere. Flertallet av romanske kirker i Skåne og Halland ble oppført i hans tid, deriblant klostrene i Øved, Tommerup og Lund. Han hadde også stor innflytelse på grunnleggelsen av klostrene i Alvastra, Herrevad og Væ.

På slutten av livet tok Eskil avskjed med kongen og sin etterfølger, og viet seg til et kontemplativt klosterliv i Clairvaux som venn av Bernhard og mentor for fem klosterordener. I Lunds domkirke leste han med kong Valdemar og de danske biskopene til stede høyt pavebrevet med pavens tillatelse til å fratre. Paven ba ham også foreslå sin etterfølger. Eskil foreslo da sin brorsønn Absalon, noe som resulterte i tumulter i domkirken, da Absalon bestemt nektet og i første omgang satte seg fysisk til motverge. Absalon seilte Eskil så langt som til Slesvig. Eskil er gravlagt ikke langt fra Bernhards hvilested ved alteret i kirken: «Her hviler hr Eskil, Danmarks biskop, deretter munk i Clairvaux». Hans minnedag er dødsdagen 6. september.

Eksterne lenker

• Biografi hos Katolsk.no