Gina Lollobrigida

italiensk skuespillerinne

Gina Lollobrigida (1927–2023)[13] var en italiensk skuespiller og fotojournalist. Hun var en av de mest prominente kvinnelige skuespillere i Europa i 1950-årene og tidlig i 1960-årene. Senere var hun en aktiv støttespiller for italienske og italiensk-amerikanske saker, særlig National Italian American Foundation (NIAF). I 2008 mottok hun en pris fra NIAF for sin livslange gjerning for foreningen.

Gina Lollobrigida
FødtLuigina Lollobrigida
4. juli 1927[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Subiaco (Kongedømmet Italia)[5][6]
Død16. jan. 2023[7][8][9]Rediger på Wikidata (95 år)
Roma (Italia)[10]
BeskjeftigelseSkuespiller Rediger på Wikidata
EktefelleMilko Škofič (19491971)
PartiI Democratici (1999)
Sovereign and Popular Italy (2022) (nominert av: Antonio Ingroia)
NasjonalitetItalia
Gravlagtcimitero di Subiaco[11]
Medlem avAccademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser
12 oppføringer
Offiser av Ordre des Arts et des Lettres (1985)
Ridder av Æreslegionen (1992)
Storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden (1987)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame (2018)[12]
Golden Globe (tema for: 18th Golden Globe Awards)
David di Donatello for beste skuespillerinne (for verk: Beautiful But Dangerous, Venere Imperiale, Buona Sera, Mrs. Campbell, tema for: 1st David di Donatello Awards, 8th David di Donatello Awards, 14th David di Donatello Awards)
Flaiano-prisen
Sølvbåndet for beste skuespillerinne (for verk: Brød, Venere Imperiale)
Karlovy Vary internasjonale filmfestival
Rome Film Festival
Ridder av Ordre des Arts et des Lettres
David di Donatello (1956)
Aktive år19461997
Nettsteduten
IMDbIMDb
Signatur
Gina Lollobrigidas signatur

Gina Lollobrigida i 1979
Gina Lollobrigida, fra en reise til Russland i 2007

Liv og virke

rediger

Hun ble født som Luigina Lollobrigida i Subiaco, utenfor Roma i Italia, som den ene av fire døtre til en møbelfabrikant. Hennes søstre er Giuliana, Maria og Fernanda. Hun tilbrakte ungdommen i en malerisk landsby i fjellene, og virket også som modell, og deltok blant annet i flere skjønnhetskonkurranser. På samme tid begynte hun å få små roller i italienske filmer. I 1947 deltok hun i konkurransen om Miss Italia og havnet på tredjeplass. Konkurransen ble vunnet av Lucia Bosé, andreplassen ble tatt av Gianna Maria Canale, og begge ble skuespillere, men de oppnådde aldri den internasjonale suksess som Lollobrigida fikk.[trenger referanse]

Filmer

rediger

Hennes opptreden i italienske og franske filmer som eksempelvis Fanfan la Tulipe skaffet henne oppmerksomhet i Hollywood, og i 1953 spilte hun i sin første amerikanske film, Beat the Devil, sammen med Humphrey Bogart og Jennifer Jones. Etter hvert som hennes popularitet økte, fikk hun tilnavnet «verdens vakreste kvinne».[trenger referanse]

Lollobrigida hadde en annen betydelig opptreden i Trapeze sammen med Burt Lancaster og Tony Curtis i 1956 og spilte i The Hunchback of Notre Dame sammen med Anthony Quinn det samme året. I 1959 spilte hun sammen med Frank Sinatra i Never So Few og med Yul Brynner i Solomon and Sheba. I sistnevnte erstattet Brynner filmens egentlige hovedrolleinnehaver Tyrone Power, som døde i løpet av innspillingen. Det var også den siste filmen som ble regissert av King Vidor. Den fikk også oppmerksomhet for en orgiescene som ble oppfattet som uanstendig for en hollywoodfilm på denne tiden.[trenger referanse]

 
Lollobrigida i filmen Solomon and Sheba (1959) hvor hun spilte dronningen av Saba

I 1961 gjorde hun en av sine mest populære filmer, Come September, med Rock Hudson, og som hun vant en Golden Globe for. Hun spilte mot Sean Connery i Woman of Straw (1964) og på nytt mot Rock Hudson i Strange Bedfellows (1965). I Hotel Paradiso (1966) var Alec Guinness den mannlige skuespilleren. I 1968 hadde hun en hovedrolle i Buona Sera, Mrs. Campbell sammen med Shelley Winters, Phil Silvers, og Telly Savalas. Handlingen i denne filmen var grunnlaget for scenemusikalen Mamma Mia!. For denne rollen ble hun nominert for en Golden Globe. Lollobrigida spilte sammen med komikeren Bob Hope i komedien The Private Navy of Sgt. O'Farrell og fulgte også med Bob Hope da han underholdt amerikanske soldater i Vietnam.[trenger referanse]

I 1970-årene hadde hennes filmkarriere begynt å ebbe ut. Hun opptrådte i noen få meget dårlig mottatte produksjoner på begynnelsen av tiåret. I midten av 1980-årene fikk hun en rolle såpeoperaen Falcon Crest som Francesca Gioberti, en rolle som egentlig var uttenkt for Sophia Loren som takket nei. Hun hadde også en mindre deltagelse i miniserien for TV kalt Deceptions hvor hennes medskuespiller var Stephanie Powers.[trenger referanse]

I 1986 var hun leder for juryen i den 36. Filmfestivalen i Berlin[14] som belønnet filmen Stammheim av Reinhard Hauff med Gullbjørnen, skjønt hun brøt festivalens regler ved offentlig å ta avstand fra filmen og hevdet at beslutningen var blitt gjort av politiske grunner.[15] Hun hadde forøvrig noen få mindre roller i 1990-årene.

Andre aktiviteter

rediger

Mot slutten av 1970-årene begynte hun som fotograf og med tilhørende journalistikk, hovedsakelig av kjendiser. Hun fotograferte blant annet Paul Newman, Salvador Dalí, David Cassidy, og Tysklands herrelandslag i fotball. Hun fikk et journalistisk scoop med å skaffe seg et eksklusivt intervju med Fidel Castro. I 1973 ble en samling av hennes arbeid utgitt i boken Italia Mia.[trenger referanse]

I 1999 forsøkte hun uten hell å få et av setene i Europaparlamentet for venstresentrumspartiet I Democratici.

I 1949 giftet hun seg med slovakisk lege, Mirko Skofic. De fikk et barn, Mirko Skofic junior, født i august 1957.[16] Skofic oppga sin legepraksis for å bli hennes manager. De ble skilt i 1971.[17] Senere hadde hun en del omtalte forhold til andre menn, men ble ikke gift på nytt.

Bøker av Gina Lollobrigida

rediger
  • Italia mia, 1973, en samling fotografier over hele Italia.
  • Wonder of Innocence, 1994, en bok med fotografier.
  • Sculptures, 2003.

Filmografi

rediger
 
Gina Lollobrigida i 1959 sammen Yul Brynner i filmen Solomon and Sheba
  • Lucia di Lammermoor (1946)
  • This Wine of Love (1946)
  • Svarte ørn (1946)
  • L'elisir d'amore (1947)
  • Pagliacci (1947)
  • En gang leve livet (1947)
  • Vendetta nel sole (1947)
  • Mad About Opera (1948)
  • Campane a martello (1949)
  • The Bride Can't Wait (1949)
  • The White Line (1949)
  • A Dog's Life (1950)
  • Miss Italy (1950)
  • Children of Chance (1950)
  • Alina (1950)
  • A Tale of Five Cities (1951)
  • The Young Caruso (1951)
  • Four Ways Out (1951)
  • Love I Haven't... But... But (1951)
  • Attention! Bandits! (1951)
  • Wife for a Night (1952)
  • Times Gone By (1952)
  • Fanfan la Tulipe (1952)
  • Beauties of the Night (1952)
  • The Wayward Wife (1953)
  • Bread, Love and Dreams (1953)
  • Le infedeli (1953)
  • Svindlernes marked (1953)
  • Romerinnen (1954)
  • Brød, kjærlighet og fantasi (1954)
  • Beautiful But Dangerous (1955)
  • A Day in Court (1954)
  • Flesh and the Woman (1954)
  • Crossed Swords (1954)
  • Høyt spill om en kvinne (1954)
  • Trapeze (1956)
  • The Hunchback of Notre Dame (1956)
  • Anna of Brooklyn (1958)
  • Fast and Sexy (1958)
  • The Law (1959)
  • Never So Few (1959)
  • Solomon and Sheba (1959)
  • Go Naked in the World (1961)
  • Come September (1961)
  • Lykke og krone (1962) (dokumentar)[18]
  • La bellezza di Ippolita (1962)
  • Imperial Venus (1963)
  • Mad Sea (1963)
  • Woman of Straw (1964)
  • Me, Me, Me... and the Others (1965)
  • Le Bambole (The Dolls) (1965)
  • Strange Bedfellows (1965)
  • Pleasant Nights (1966)
  • The Sultans (1966)
  • Hotel Paradiso (1966)
  • Cervantes (1967)
  • Stuntman (1968)
  • La morte ha fatto l'uovo (1968)
  • A Curious Way to Love (1968)
  • The Private Navy of Sgt. O'Farrell (1968)
  • Buona Sera, Mrs. Campbell (1968)
  • That Splendid November (1969)
  • Bad Man's River (1971)
  • King, Queen, Knave (1972)
  • No encontre rosas para mi madre (Mortal Sin) (1973)
  • Wandering Stars (1983) (dokumentar)
  • A Hundred and One Nights of Simon Cinema (1995)
  • Escape in One Woman (1996)
  • XXL (1997)

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gina-Lollobrigida, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, «Gina Lollobrigida», GND-ID 118728954, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RKDartists, «Gina Lollobrigida», RKD kunstner-ID 306377[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0010729, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.lamontagne.fr, besøkt 19. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Alan Evans, «Gina Lollobrigida, Italian star of the 1950s and 60s dies aged 95», publisert i The Guardian, verkets språk engelsk, utgitt 16. januar 2023, besøkt 16. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Chiara Ugolini, «Morta Gina Lollobrigida, la "bersagliera" del cinema italiano», publisert i la Repubblica, verkets språk italiensk, utgitt 16. januar 2023, besøkt 16. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Елизавета Шишкова, «Умерла итальянская актриса Джина Лоллобриджида», publisert i Vzglyad, verkets språk russisk, utgitt 16. januar 2023, besøkt 16. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «È morta Gina Lollobrigida», publisert i Agenzia Nazionale Stampa Associata, verkets språk italiensk, utgitt 16. januar 2023, besøkt 16. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ fr.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Hollywood Walk of Fame, «Gina Lollobrigida», utgitt 1. februar 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Gates, Anita (16. januar 2023). «Gina Lollobrigida, Movie Star and Sex Symbol, Is Dead at 95». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 16. januar 2023. 
  14. ^ «Berlinale: 1986 Juries». berlinale.de.
  15. ^ Intervju i Spiegel (på tysk) hvor Lollobrigida beklaget saken
  16. ^ People, 12. august 1957 Arkivert 22. oktober 2011 hos Wayback Machine.; Time. 12. august 1957.
  17. ^ Four ways out av Gina Lollobrigida
  18. ^ Lykke og krone (1962)[død lenke]

Eksterne lenker

rediger