Jonas Lie (1899–1945)

Jonas Lie (1899–1945) var en norsk jurist, politiembedsmann, forfatter og politiker for Nasjonal Samling (NS).

Jonas Lie
Jonas Lie som politijurist før krigen
Født		31. des. 1899 Christiania (Norge)
Død		11. mai 1945 (45 år) Skallum (Bærum) Stress og alkoholmisbruk
Beskjeftigelse		Politijurist og forfatter
Far		Erik Lie
Mor		Kathrine Lie
Parti		Nasjonal Samling (–1945*)
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Schutzstaffel Germanske-SS Norge
Politiminister
1940–1942
Regjering		Josef Terbovens kommissariske statsråder
Politiminister
1942–1945
Regjering		Vidkun Quislings andre regjering
Jonas Lie på Commons

Som sønnesønn av forfatteren Jonas Lie har han tidvis blitt kalt Jonas Lie den yngre og var dermed tremenning til motstandskvinnen, Ida Nikoline «Tikken» Lie Manus. Han gjorde seg i mellomkrigstiden bemerket som en anerkjent kriminalforfatter og som politijurist som ledet aksjoner mot streikende arbeidere.

Under andre verdenskrig var han politiminister både blant Josef Terbovens kommissariske statsråder og i Vidkun Quislings andre regjering, hvor han ble kjent som representant for en tyskvennlig linje. Dette gjorde at han ble møtt med mistenksomhet og manglende tillit innen de NS-kretser som var nasjonalistisk innstilt og prøvde å være en motvekt mot det tyske styret, og ble særlig forhatt innen motstandskretser i Norge under andre verdenskrig. Han sto også bak Politiets særdomstol og stadfestet dommene mot nordmenn som ble dømt til døden under krigen. Han hadde to perioder som frontkjemper hvor han var offiser i Waffen-SS.

Bakgrunn

Jonas Lie var sønn av forfatteren og journalisten Erik Røring Møinichen Lie (1868–1943) og tidsskriftredaktør og forfatter Kathrine Elisabeth Dons (1876–1947). Han var fetter av søsknene Ragna Stang og Helge Thiis. Nils Kjær var hans onkel (gift med morens søster) og hadde sammen med faren en sterk innflytelse på den unge Jonas, særlig når det gjaldt den sterke Tysklandsorienteringen, men også senere når det gjaldt antisemittismen som ble sterkere under krigen.

De første årene av sitt liv bodde Jonas Lie og familien i Paris, men Erik Lie ønsket at sønnen skulle gå på norsk skole og mente at det landlige livet i Norge var bedre for sønnens fysiske fostring enn den urbane tilværelsen i Paris. De kjøpte da i mars 1906 Villa Granskog i den såkalte «Kunstnerdalen» på Hvalstad i Asker – med Hulda og Arne Garborg som nærmeste naboer og med Otto og Tilla Valstad, Gustav og Kitty Wentzel, Aagot og Andreas Singdahlsen, samt Rasmus og Marta Steinsvik i kretsen.

Lie tok examen artium i 1917 ved Fru Ragna Nielsens skole i Kristiania, Ragna Nielsen var hans mors tante. Etter avlagt artium reiste han som krigskorrespondent på østfronten og avslørte en sterk sympati for Tyskland.

Kappkuppet på Potsdamer Platz i Berlin; soldatene på lasteplanet har malt hakekorset på hjelmene

I årene 1918–1919 gikk han på Krigsskolens infanteriavdeling, og i 1924 tok han juridisk embetseksamen. Jonas Lie ble beskikket til kaptein i 1935. Han besøkte Tyskland flere ganger både før og etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen; mens han gikk på Krigsskolen reiste han en gang etter eget ønske iført sin kadettuniform. Tyskland var svært urolig etter første verdenskrig, blant annet med et høyreorientert statskuppforsøk, en kommunistisk revolusjon truet, landet led i en periode av hyperinflasjon, og det rådet tidvis en allmenn undergangssteming hvor Hitler bare var en av flere frelserfigurer. Da ting begynte å gå bedre igjen, så Jonas Lie det som en tysk gjenfødelse etter Versaillestraktatens ydmykelser, men han ga aldri uttrykk for at han likte de tyske nasjonalsosialistene, og SA oppfattet han som politiske fanatikere.

Lie var gift tre ganger, i 1925 med Sigrun Lund, skilt i 1928, deretter gift samme år med Ruth Pettersen, skilt i 1934, og giftet seg samme år med sangerinnen Gunvor Evju (født 21. august 1901) som han var gift med resten av livet. Han hadde barn i to av disse ekteskapene, en sønn (født mai 1929) med Ruth Pettersen, og en datter (født 15. oktober 1935) og en sønn (født mai 1943) med Gunvor Evju.

Han ble boende i Villa Granskog på Hvalstad fra han flyttet tilbake fra Bergen i 1931 og resten av livet.

Polititjeneste

Etter fem år som sakfører i Holmestrand, gikk han inn i politiet i 1930. Det første året tjenestegjorde han som politifullmektig ved Bergen politikammer, og i 1931 ble han fullmektig ved det nyopprettede Statspolitiet i Oslo, hvor han allerede året etter ble nestleder under Bernhard Askvig. Han ble her sentral i flere av de store konfliktene i 1930-årene, blant andre Menstadslaget i 1931, Randsfjordkonflikten i mai 1932 og Meieritorget i Porsgrunn i november 1933. Han ledet også Statspolitiets støtte i utpantinger av gårdbruk, også i konflikt med Bygdefolkets Krisehjelp.

Sommeren 1934 ledet han Statspolitiets vakthold under Nasjonal Samlings riksstevne på Stiklestad og i Trondheim i dagene 26. til 29. juli, hvor det var en del motdemonstrasjoner.

Lie deltok i den internasjonale politistyrken som overvåket folkeavstemningen i Saargebiet i 1935. Avstemningen dreide seg om området skulle slutte seg til Tyskland eller Frankrike, og den overveiende tyske befolkningen stemte med over 90 % flertall for tilslutning til Tyskland under navnet Saarland. For sin innsats i Saarland ble Lie tildelt det tyske Røde Kors' æresmedalje.

Provinsen Alexandrette, dagens Hatay-provins i Tyrkia, hvor Lie deltok i Folkeforbundets delegasjon for å avklare tilknytning til Tyrkia eller Syria

Lev Trotskij søkte politisk asyl i Norge i 1935, men norske myndigheter tvilte på at han overholdt betingelsen for oppholdstillatelsen, å ikke drive politisk virksomhet, så i 1936 ble han internert på Sundby gård ved Storsand i Hurum. Vaktholdet fikk Lie ansvaret for. Da Trotskij ble innvilget asyl i Mexico, fikk Lie oppdraget med å eskortere den utviste Trotskij på den 22 dagers lange skipsreisen til Mexico. Etter å ha avlevert Trotskij i Mexico, reiste Lie til USA og studerte FBIs arbeidsmetoder. Statspolitiet ble oppløst året etter, og Lie ble da utrykningssjef i Oslo og underlagt politimester Kristian Welhaven.

Takket være erfaringene fra Saarland fikk Lie plass i Folkeforbundets delegasjon som i 1938 skulle organisere en folkeavstemning om hvorvidt provinsen Alexandrette skulle slutte seg til Tyrkia eller Syria, men avstemningen ble avlyst og området tyrkisk etter at Frankrike støttet Tyrkias krav.

Under vinterkrigen ble Lie sendt til Kirkenes for å lede overvåkingstjenesten i Øst-Finnmark. Her samarbeidet han blant annet nært med løytnant Karl Marthinsen. De to fikk god kontakt med den finske etterretningstjenesten og Marthinsen var flere ganger over på finsk side av grensen.

Forfatterskap

Jonas Lie var ikke bare sønn av forfatter Erik Møinichen Lie og sønnesønn av den berømte forfatteren Jonas Lie, ofte kalt «hjemmets dikter», men var selv en av mellomkrigstidens mest kjente kriminalforfattere.

De to første bøkene utgav han under eget navn uten at noen av dem vakte særlig oppsikt: romanene Vestbaneguttene – ved en av dem (1924) og Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff (1925). Den første er en selvbiografisk, humoristisk guttebok som tar utgangspunkt i hans egen situasjon som pendler på strekningen Asker, Vestbanen og skolen som lå i Oslo, og beskriver en rekke rampestreker han utførte sammen med sine venner. Den andre er et bredere anlagt verk som viser klare likhetstrekk med Knut Hamsuns Victoria. Boken ble karakterisert som et mislykket forsøk på å gjøre forfatteren til en ny Hamsun.

Allerede under polititjenesten i Bergen begynte han å skrive mer rendyrkede kriminalromaner – årsaken skal ha vært at han slet med gjeld. De to første skal han ha skrevet fordi han satt og kjedet seg i Holmestrand. Politijuristen Jonas Lie gav i mellomkrigstiden ut til sammen fem kriminalromaner under pseudonymet Max Mauser, blant annet En hai følger båten (1939), som han skrev på båten over Atlanteren da han fulgte Lev Trotskij til Mexico.

Lie fortsatte å skrive krim også etter Max Mauser-bøkene: i årene 1938 og 1939 skrev han kriminalnoveller for A-magasinet hvor heltinnen var den vakre Barberina som ble framstilt som en hardkokt etterretningsagent og ingen honningfelle. Han utgav også politifaglige og politiske skrifter.

Motstandskamp mot den tyske invasjonen

Vidkun Quisling utnevnte Lie til justisminister i sin kortvarige kuppregjering 9. april 1940, men Lie valgte heller å kjempe mot den tyske invasjonen.

Foto: Fra samlingene til Hedmarksmuseet

Da tyskerne angrep Norge i 1940, var Lie fremdeles i Kirkenes. Han hilste ikke det tyske overfallet velkommen, men var innstilt på å forsvare landet mot enhver invaderende fiende. Samtidig rettet han sitt sinne mot regjeringen Nygaardsvold som han mente hadde framprovosert det tyske overfallet ved å opptre ettergivende overfor England.

Lie ble meget oppbrakt da han kvelden 10. april fikk melding om at Quisling hadde oppnevnt ham som justisminister i Quislings kortvarige kuppregjering 9. april 1940. Lie sammenlignet Quislings kuppregjering med Terijokiregjeringen til Otto Kuusinen og tok avstand fra den. Hans protest mot ministerutnevnelsen ble også offentliggjort i Finnmark Radio kl 23.00 10. april, og gjentatt i senere samtaler med C.J. Hambro i Stockholm, samt til svenske journalister. Det gikk melding om dette ut over Tidningarnas Telegrambyrå 11. april. Han sendte også et telegram til Quisling med denne beskjed. Fiendskapet mellom Lie og Quisling fortsatte under hele okkupasjonen.

For å renvaske seg og for å slutte seg til sin militære avdeling, der Lie var mobiliseringsdiponert som krigspolitimester, anmodet han sine overordnede om tillatelse til å reise sørover. Dette ble innvilget, og han reiste sammen med to kolleger fra Utrykningspolitiet. 12. april passerte de grensen ved Utnes med hest og slede, reiste med bil til Ivalo, med buss via Rovaniemi til Torneå hvor de krysset grensen til Sverige. Deretter gikk de på ski til Kiruna, og tok derfra nattoget til Stockholm. Her snakket Lie med Hambro på Den norske legasjon og med svenske medier om at han tok avstand fra Quisling og hevdet han følte seg krenket over å stå på Quislings ministerliste.

Lie kom seg inn i Norge ved Drevsjø 20. april 1940. Her traff han blant andre Ragnvald Hvoslef som også var blitt ufrivillig innlemmet i Quislings kuppregjering. Lie reiste deretter over Rena og med fly til et islagt vann ved Øyer. 21. april meldte han seg til tjeneste for Hærens Overkommando, som var midlertidig forlagt i skolebygningen på veien til Ringebu. Fordi han var vernepliktig kaptein ble han satt inn i et nyopprettet militærpoliti i området Ringebu. Den 30. april stilte han seg opp ved Lesja kirke i full feltutrustning for å vente på de fremrykkende tyske styrkene. En av motorsyklistene stoppet og ba ham overgi seg. Slik ble han tysk krigsfange, men frigitt etter kort tid etter å ha avgitt æresord på ikke å slåss mot tyskerne.

Ifølge Mølmen var Lie på Lesjaskog mens det omkring 23. april ble arbeidet med å rydde en flystripe på det islagte og snødekte Lesjaskogsvatnet. Lie skal ha opplyst til de norske offiserene der at han hadde fått i oppdrag av den norske overkommandoen å finne et egnet hovedkvarter for de britiske styrkene. Etter at Lesjaskog var oppgitt rømte britene mot Åndalsnes og de første tyske soldatene kom fra Dombås på vei til Åndalsnes skal Jonas Lie iført hjelm, våpen og uniform ha begynt å gå i motsatt retning, uten at de møtende tyske soldatene reagerte. På Lesja møtte Lie den tyske sjefen, general Pellengahr. Ifølge Rødder var Jonas Lie lenger sør i Gudbrandsdalen 23. april, men var på Lesja 30. april mens britiske styrker gjorde retrett mot Åndalsnes. Mellom Lesja og Dombås traff han general Pellengahr som Lie overga seg til. Pellengahr kjørte motorsykkel og Lie fikk skyss i sidevognen til Dombås.

Tyskernes mann

Heinrich Himmler skal ha møtt Jonas Lie allerede i 1935 da Lie arbeidet i Saarland. Himmler var begeistret for Jonas Lie og så på ham både som faglig uunnværlig og som en eksponent for den SS-stat og det ariske Germania han ville bygge opp

Foto: Deutches Bundesarchiv

Etter sine erfaringer fra felttoget i Sør-Norge, var Lie overbevist om at Tyskland ville vinne krigen, ikke minst på bakgrunn av det han oppfattet som en heller miserabel engelsk krigsinnsats i området. I den foreliggende situasjonen så ikke den tyskvennlige Lie et tysk styre som det verste som kunne hende Norge, og var av den oppfatning at hele Vest-Europa før eller siden ville komme under tysk styre.

Den tyske okkupasjonsmakten behandlet Lie korrekt og høflig, og ville at han i tillegg til å fortsette i sin gamle stilling som sjef for utrykningspolitiet skulle fungere som kriminalpolitiets koordinerende politiinspektør for landets politidistrikter. Inspektørstillingen gjorde Lie til overordnet all politisk overvåkning i det okkuperte Norge. Etter at Lie ble utnevnt brente politimester Welhaven i Oslo sitt overvåkningskartotek over registrerte kommunister for å forhindre at det falt i Lie og tyskernes hender. Lie var imidlertid oppmerksom på at han var tiltenkt en politisk rolle, og at arbeidsoppgavene innen politiet var midlertidige, så han forholdt seg avventende sommeren 1940. Hans overordnede i Administrasjonsrådet og leder av Justisdepartementet, Ole F. Harbek, uttalte at «Lie aldri skadet norske interesser i sin daværende stilling».

Men det skulle ikke vare lenge, for mens Lie ledet den politiske overvåkningen i Finnmark under vinterkrigen hadde han vært med på å bygge opp et arkiv med opplysninger om personer fra hele Norge som ble antatt å spionere til fordel for Sovjetunionen. Arkivet var blitt etterlatt 12. april, men under en reise til Nord-Norge sommeren 1940 sammen med blant andre Josef Terboven, fant Lie fram arkivet igjen og overleverte det til Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst.

Den tyske okkupasjonsmakten, med Terboven i spissen, hadde svært liten tillit til at Quisling var den rette personen til å lede deres norske samarbeidspartnere. De så seg derfor om etter et annet alternativ innen Nasjonal Samling, men fant ingen, og søkte utenfor dette miljøet, blant andre vurderte de Jonas Lie. Dette møtte stor motstand blant de Quislingsvennlige elementene i NS, med særlig Albert Viljam Hagelin i spissen, som vurderte det slik at den tysk-vennlige Lie ville innebære en tysk overtakelse av partiet. Det norske nasjonalsosialistiske anti-Quislingsmiljøet rundt tidsskriftet Ragnarok, med Hans S. Jacobsen, Johan B. Hjort og Victor Mogens i spissen, oppsøkte Lie for å få ham til å overta NS. Men til tross for at Heinrich Himmler støttet Lie, hadde Quisling Adolf Hitlers støtte, og dette ble utslagsgivende.

Både Lie og justisminister Sverre Riisnæs ble under hele krigen mistenkeliggjort av mange i NS, både på grunn av deres tidligere uttalte NS-motstand og deres sterke tyskvennlighet. Skepsisen ble ikke mindre av deres nærhet til Himmler og at han fikk dem inn i begge regjeringene under krigen og inn i ledelsen av Norges SS og Germanske SS Norge.

Kommissarisk statsråd

Fra et NS-arrangement på Slottsplassen i Oslo under krigen. Fra venstre Thorvald Thronsen (stabssjef for Rikshirden), Arthur Quist (øverste sjef for Den Norske Legion), Jonas Lie (politiminister), Carl Haakon Langlie (Quislings adjutant), Karl Leib (leder for Germanische Leitstelle) og Vidkun Quisling (leder for Nasjonal Samling)

Foto: Max Ehlert, 14. juni 1942 / Riksarkivet

Lie var i Himmlers reisefølge på dennes norgesbesøk 28. januar–15. februar 1941:
NS' fører Vidkun Quisling, Reichsführer SS Heinrich Himmler, Reichskommissar Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Heer og Luftwaffe 1941.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Den tyske planen

I henhold til den opprinnelig tyske planen skulle Josef Terboven fungere som rikskommissær i en overgangsperiode fram det ble stablet på bena en norsk regjering med en viss folkelig legitimitet, tilsvarende den i Danmark. Deretter skulle kontakten mellom Norge og Tyskland gå via en tysk riksfullmektig. Da dette ikke lyktes, blant annet på grunn av Quislings kuppforsøk 9. april, ble Administrasjonsrådet etablert sommeren 1940 som et styringsorgan.

Konstituert statsråd

En rekke aktører, blant dem Lie, var ikke så lystne på å arbeide innenfor et Quislingsstyrt NS. Samtidig hadde han lovet tyskerne sin støtte. Himmler forlangte av Terboven at Lie skulle være politiminister i en norsk regjering. Som et kompromiss utnevnte Terboven 25. september 1940 en statsledelse omtalt som Josef Terbovens kommissariske statsråder (kommissarisk tysk: «konstituiert»), uten Quisling og med Lie som sjef for Politidepartementet, slik Himmler ønsket. Samtidig meldte Lie og Riisnæs seg inn i NS 6. juli. Også dette var i tråd med Himmlers ønsker; han anbefalte alle sine venner om å arbeide gjennom NS, siden partiet hadde Hitlers støtte.

Det politidepartement som Lie ble satt til å styre, var en nyskaping i den norske forvaltningen, og besto av de avdelingene i Justisdepartementet som arbeidet med politisaker. Det norske politiet hadde fram til 1937 vært kommunalt, men hadde etter at det ble statlig ikke hatt noen sterk, sentral styring. For Lie var det viktig at denne sentraliseringen av politiets ledelse lettet samarbeidet med de tyske myndighetene, og tyskerne ønsket også denne løsningen.

Utover i 1941 omorganiserte han det norske politiet etter modell av det tyske politiets organisering. Samtidig fikk uniformene en feltgrå farge og et mer militært uttrykk. Høsten 1941 var Lie på studietur. I Berlin observerte han en fengslingsaksjon rettet mot jøder, deretter fulgte han aksjonene til einsatzgruppen i Ukraina, blant annet i Nikolajev, og overvar deretter de store massakrene i Odessa 22.–24. okober etter at byen falt 16. oktober etter to måneders beleiring. Jøder var hengt i alle trær og stolper og friområdene fylt med likhauger. Lie omtalte denne tiden i Odessa som «livlig», og kom hjem som en større antisemitt enn tidligere. Jonas Lie besøkte fra midten av oktober 1941 Einsatzgruppe D ledet av Otto Ohlendorf. Detaljene fra Lies besøk hos Ohlendorf er ikke kjent.

Verveaksjon for NS

Nasjonal Samlings emblem var Solkorset i gult på rød bunn

Høsten 1940 meldte så mange norske polititjenestemenn seg inn i NS at 40 prosent av dem ble medlem av partiet – riktignok med store geografiske forskjeller – mens andelen NS-medlemmer blant øvrige offentlige tjenestemenn var seks prosent. I ettertid fikk Lie mye av ansvaret for den massive vervingen av polititjenestemenn, men rollen han spilte er uklar. Vervingen ble frontet av lokale NS-ledere, Quisling, Hagelin og leder av Politiembetsmennenes Landsforening og politimester i Bergen, August Pedersen, mens Lie holdt seg mer i bakgrunnen. Dette sto i kontrast til den handlingsorienterte personen han ønsket å framstå som, men kan være et utslag av konfliktskyhet og manglende politiske erfaring.

Forholdet til NS

Utover høsten 1940 og vinteren 1940/41 ble Lie stadig mer positivt innstilt til NS og partiets organisasjoner, blant annet sendte han 14. desember 1940 ut to rundskriv til alle landets politimestere, hvor han i det ene omtaler hirdens medlemmer som NS' «politiske soldater», at disse må støttes og det måtte vises varsomhet ved arrestasjon av disse. I det andre rundskrivet, som vel å merke kom etter den store verveaksjonen, oppfordret han alle politifolk om å melde seg inn i NS.

Samlet viser disse to rundskrivene at han nå valgte i framstå som mer positivt innstilt til NS, og inntrykket ble forsterket da han 18. desember sendte ut et nytt rundskriv hvor politiet ble pålagt å bruke såkalt «nordisk hilsen» med Heil og sæl!. Pålegget ble møtt med sterke negative reaksjoner, for eksempel sa alle ansatte ved politikammeret i Kristiansand unntatt tre opp stillingene sine. Etter at politimesteren og en politifullmektig ble sendt i tysk fangenskap, falt motstanden mot politiseringen av politiet sammen.

Samtidig ble han oppmerksom på den motstanden han møtte i folket. Tidligere hadde han vært en anerkjent politimann og populær forfatter, og fikk nå et stort behov for å rettferdiggjøre sine valg, noe som bare forsterket hans oppslutning om NS.

Frontkjemper

Frontkjempermerket ble tildelt norske frontkjempere og er utformet i den norrøne stilen som de norske nasjonalsosialistene fremelsket

Lie var en ivrig talsmann for frontkjempertjeneste på tysk side, og ble sammen med Riisnæs valgt ut til å lede den norske avdelingen av Allgemeine SS. Riisnæs var Lies nærmeste fortrolige i regjeringen og ble i likhet med Lie møtt med stor mistro innen NS. På et møte i forbindelse med Himmlers avreise etter norgesbesøket i februar 1941, ble man enige om at Lie og Riisnæs skulle få fronterfaring. Dette var i tråd med SS', og særlig Reinhard Heydrichs, oppfatning at lederne i SS måtte ha kamperfaring (Kämpfende Verwaltung). Man ville unngå et tilbaketrukket og fjernt byråkrati uten kjennskap til realitetene, så for den som ønsket å gjøre karriere i SS var fronterfaring en betingelse.

Balkan

Den beryktede Sepp Dietrich var Lies øverstkommanderende under Balkan-felttoget

Foto: Deutsches Bundesarchiv

28. mars 1941 fløy Lie, Riisnæs, gauleiter Paul Wegener og Heinrich Fehlis til Berlin for å møte Himmler. Himmler ba Lie og Riisnæs om å melde seg for Sepp Dietrich, sjef for Leibstandarte SS Adolf Hitler ved hans midlertidige hovedkvarter i Bulgaria. Riisnæs, som ikke hadde militærfaglig bakkgrunn, ble krigskorrespondent, mens Lie fikk grad av Hauptsturmführer og tjenestegjorde i den 1. bataljons stab under invasjonen av Jugoslavia og slaget om Hellas.

6. mai ankom Himmler det erobrede Hellas og delte ut Jernkorset til 70 SS-offiser, deriblant Lie. Lie og Riisnæs hadde deretter møte med blant andre Himmler for å diskutere den framtidige dannelsen av Norges SS og Quislings innledende skepsis til planene. Senere var det seiersparade i Aten, og Lie deltok under defileringen forbi Himmler og felttogets tyske øverstkommanderende, Wilhelm List.

Lie og Riisnæs reiste med fly til München 10. mai, og skulle etter planen ha møtt Hitler i Berghof, men dette ble avlyst som følge av Rudolf Hess' flytur til Skottland samme dag. 14. mai kom de tilbake til Norge.

Etter opplevelsene på Balkan skrev Lie krigsdokumentaren Over Balkans syv blåner som ble utgitt i 1942. Boken gjennomsyres av krigsromantikk og beundring for Tyskland og nasjonalsosialismen. Han knapt antyder de massakrene som Einsatzgruppen utførte under felttoget, og det er uklart om han kjente til dem, selv om det regnes som sannsynlig.

Leningrad

Den tyske øverstkommanderende mens Lie var ved Leningrad, Georg von Küchler

Frontene under beleiringen av Leningrad mens Lie var der

Lies neste frontoppdrag kom 16 måneder senere, etter at han var blitt politiminister i Vidkun Quislings andre regjering. Vervingen til Lies frontenhet foregikk samtidig som Germanske SS Norge ble etablert. I den forbindelse tok Lie i en artikkel i Norsk Politiblad 20. juli 1942 til orde for opprettelse en egen norsk politiavdeling ved østfronten. Politimenn som sluttet seg til ble lokket med offiserskarriere i det norske politiet etter hjemkomst. Lie hadde hatt verveaksjonen gående helt siden januar samme år, men det gikk tregt.

I løpet av det halve året Lie var borte, fungerte Riisnæs som leder av Politidepartementet. I denne perioden iverksatte Riisnæs og Karl A. Marthinsen arrestasjonen av norske jøder og deportasjonen med DS «Donau» 26. november 1942, en aksjon Lie hadde vært sentral i planleggingen av.

I begynnelsen av september 1942 reiste det norske 1. politikompani i Den norske legion med båt til Tallinn for å delta under Beleiringen av Leningrad. Som kompanisjef ledet Lie enheten da de tok oppstilling ved fronten den 8. oktober. Lies intensjon var imidlertid ikke at kompaniet skulle ha ordinær fronttjeneste, han ønsket at de skulle fungere som et ordenspoliti med ordenstjeneste i en russisk by eller distrikt bak de tyske linjene. Det er ikke klart hvilken type polititjeneste Lie så for seg, det kan ha vært anti-partisanvirksomhet eller det som ble omtalt som «bandebekjempelse» – i realiteten jødeutryddelser. Tjenesten ble imidlertid endret rett før avreise, og selv om kompaniet bare besto av tre geværtropper og en stab, tilsammen 90 mann, ble det satt inn i fronttjeneste som om det var fullt bemannet. Dette var også nødvendig etter at Den norske legion var blitt sterkt redusert samtidig som kampmoralen i legionen var svært lav etter at de fikk melding om at for seksmånederskontraktene var det bare tiden ved fronten som talte, og ikke den forutgående treningsperioden. I tillegg ble ikke støtten de skulle få fra Lies kompani tatt alvorlig, sammenrasket, liten og svakt trent som de var. I realiteten hadde de bare kapasitet til å opptre som en vaktlinje som avviste oppklaringspatruljer og mindre angrep.

I januar 1943 ble kommandanten for Den norske legion, major Arthur Qvist sendt på permisjon i Berlin, og Lie ble fungerende sjef for legionen. Himmler var sterkt misfornøyd med legionens innsats, og da Quisling krevde at alle sårede og stridsudyktige i enheten skulle sendes tilbake til Norge, ble Himmler så rasende at han truet med å kaste alle nordmenn ut av Waffen SS. Kampmoralen var så lav at av 50 som hadde vært på permisjon i Norge, vendte bare 10 tilbake til tjeneste. Også Lie fikk ansvaret for at det sto så dårlig til, da han hadde vært med på å sende så dårlig trente mannskaper i felt, samtidig som han ble oppfattet som en av få nordmenn som hadde tilstrekkelig autoritet overfor tyskerne til å si ifra. I stedet for å si fra sendte Lie den 14. februar styrken ut på et offensivt oppdrag der oppgaven var å sprenge russiske bunkere i ly av snøværet. Aksjonen ble vellykket, særlig etter at russerne svarte med et mislykket angrep på stillingene, og ti russere falt.

Lie ble dekorert med Jernkorset av første klasse, og kom tilbake i Oslo i slutten av februar 1943 som SS-Sturmbannführer. Han var imidlertid sterkt svekket, både fysisk og psykisk: smittet av malaria og redusert av alkoholbruk, og etter nederlaget ved Stalingrad, nederlaget i Nord-Afrika, avsettelsen av Benito Mussolini, invasjonen av Sicilia og tapet av det sørlige Italia var det begynt å gå opp for ham at Tyskland kunne komme til å tape krigen.

Pangermanisme

Lie var, sammen med Sverre Riisnæs, Hans S. Jacobsen og Klaus Hansen blant de sentrale bannerførerne for pangermanismen i det tysk-okkuperte Norge. Men verken Lie eller Riisnæs var med i de pangermanske miljøene som, særlig etter det tyske nederlaget ved Stalingrad 1943, arbeidet for å få avsatt Quisling.

Norges SS

Etter å ha kommet tilbake fra fronttjenesten på Balkan, ble han 21. mai 1941 leder av det nystiftede Norges SS under en seremoni i Frimurerlosjens bygning i Oslo som var konvertert til partibygning for NS. Ved denne seremonien ble et hirdregiment på 130 mann opptatt som SS-medlemmer. Videre ble det opprettet en SS-skole på Elverum, med fire ukers utdannelse i blant annet nasjonalsosialistisk ideologi og verdensanskuelse, i tillegg til militære fag. Norges SS skulle være en norsk parallell til Allgemeine-SS, men falt sammen i forbindelse med det tyske overfallet på Sovjetunionen samme sommer og hovedstammen i Norges SS gikk inn i Den norske legion i Waffen-SS, etter krav fra sjefen for SS-styrkene i Norge, Wilhelm Rediess.

For de nasjonalt orienterte NS-medlemmene var opprettelsen av en norsk SS-organisasjon en stor provokasjon, særlig med Lie som leder og hvor hirden mistet sine sikkerhetsoppdrag og ble tildelt en rolle som en sports- og verneorganisasjon, og i tillegg være et rekrutteringsreservoar for Norges SS. Det ble argumentert med at dette var et anslag mot norsk suverenitet og at Himmler på denne måten overtok som forvalter også av Norge.

Videre spredte det seg en misforståelse, helt opp til Quisling, om at hirden skulle være den norske parallellen til Allgemeine SS, mens Norges SS skulle være en del av Waffen SS, noe som ikke var tilfellet. Denne krangelen fikk ingen avgjørelse da Norges SS opphørte å eksistere etter at 85 mann gikk inn i Den norske legion.

Germanske-SS Norge

For å bryte Terbovens maktmonopol i Norge, var det viktig for SS å få etablert egne institusjoner i Norge. På Himmlers vegne kom derfor Gottlob Berger til Norge for å kunne gjenopprette Norges SS. På dette tidspunktet var det bare 50 medlemmer igjen, og disse ble av Hirden sett på som forrædere. Berger var imidlertid skeptisk til Lie. Han mente Lie ikke var i stand til å lede politiet, ikke maktet å se de store linjene og fortapte seg i detaljer, samtidig som han manglet støtte innen NS.

Berger utnevnte sin svigersønn, Karl Leib, til leder av Germanische Leitstelle i Oslo, men de lyktes ikke å komme forbi Lie. 21. juli 1942, bare noen uker før han dro til Leningradsfronten, ble han leder av Norges SS' etterfølger Germanske-SS Norge (GSSN), som på samme måte var en norsk seksjon av Germanske-SS. Han var sammen med Riisnæs blant pådriverne til å etablere disse organisasjonene, som var mer pangermansk orientert. De hadde et ønske om at GSSN skulle bli en alternativ maktfaktor til Nasjonal Samling overfor den tyske okkupasjonsmakten og en videreføring av tankene om å opprettet en SS-stat.

GSSN fikk de tidligere sorte uniformene til det tyske Allgemeine SS, men med påsydde norske merker. Finansieringen kom fra NSDAP i München og det ble opprettet en egen SS-skole på Kongsvinger og SS-avis med navnet Germaneren. GSSN kom stadig i konflikt med Hirden om hvem som skulle ha hvilke oppgaver, og hirdleder Oliver Møystad klaget til Quisling at GSSN tok fra dem oppgaver. Videre hadde GSSN langt flere ressurser og bedre vilkår for sine medlemmer, noe som gjorde at en rekke hirdmedlemmer gikk over til GSSN.

Da Lie kom tilbake fra Nord-Norge 27. november 1944 hadde han mistet stadig mer støtte blant toneangivende tyskere; blant annet foreslo Gottlob Berger at Lie burde fjernes som leder for GSSN. Dette skyldes både Lies fysiske og psykiske forfall, hans arbeidsstil, men også at han angivelig hadde forlatt GSSNs pangermanske linje. Lie skal ha gått i kompaniskap med NS' generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesangs nasjonalistiske linje, noe som skapte stor forargelse innen GSSN. Dette linjeskiftet skal ha kommet som følge av at Lie var desillusjonert over tyskerne, blant annet på grunn av de tyske løftebruddene overfor de norske frontkjemperne, blant annet ved å gjøre de «norske» avdelingene til rene tyske avdelinger, under tysk kommando.

Politiminister

Se også: Aktion Polarkreis

Vidkun Quisling og de fleste av ministrene i hans andre regjering.
Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad.
Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.

Foto: Riksarkivet, ca. 1942–1943

31. januar 1942 holdt det kommissariske statsrådet sitt siste møte på Victoria terrasse, hvor de vedtok å legge ned sine embeter og anmode Quisling om å danne en ny regjering. Lie var imidlertid allerede på dette tidspunktet invitert til høytideligheten på Akershus festning, den såkalte «Statsakten på Akershus» dagen etter. Her ble Vidkun Quislings andre regjering innsatt og Himmlers krav fra 1940 om at Lie skulle være politiminister gjaldt forsatt. Denne endringen til en Quislingledet regjering viste seg ikke å medføre noen realitetsendring av den tidligere situasjonen med kommissariske statsråder.

For Lie innebar heller ikke denne endringen særlige realitetsendringer, og han kunne videreføre prosessen med å omdanne politiet til et nasjonalsosialistisk redskap og prosessen med å omdanne Norge til en SS-stat. I denne stillingen var han ansvarlig for planleggingen av aksjonene mot jødene. Men perioden som politiminister i Quislings regjering var preget av hans engasjement andre steder, særlig innen GSSN, verving til Waffen SS og senere i Finnmark, videre ble svakhetene i hans arbeidsstil og dårligere psykiske og fysiske helse stadig tydeligere. Hans støtte hos tyskerne ble svekket, også hos Himmler.

Lie etablerte Politiets særdomstol som dømte blant andre politimannen Gunnar Eilifsen og en rekke andre til døden. Lie var pådriver for dødsdommen mot Eilifsen. Saken mot Eilifsen vakte stor oppsikt, da Eilifsen ble dømt etter en lov som under press fra Terboven var skrevet av Sverre Riisnæs etter at Eilifsens ordrenekt hadde skjedd. Dette betydde at han ble dømt etter en lov med tilbakevirkende kraft. Loven ble undertegnet av Quisling tre dager etter Eilifsens henrettelse. Videre vakte Lies rolle i saken oppsikt, da Eilifsen var en gammel kollega og venn av Lie fra tiden ved Bergen politikammer.

Etter at Finland gikk ut av krigen etter den finske fortsettelseskrigens avslutning, skulle de tyske soldatene som stod i både Finland og i Finnmark og Nord-Troms, trekke seg tilbake til en forsvarslinje ved Lyngenfjorden og iverksette brent jords taktikk i områdene som ble evakuert. Da Terboven i oktober 1944 forberedte tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms, beordret Quisling om å bidra. Lie ble da utnevnt til leder fra norsk side, med tittelen «styresmann» og NS-mannen Johan Andreas Lippestad ble hans nestleder, begge med «særskilte fullmakter i krigstid». Etter hvert delte Lie og Lippestad området inn, slik at Lie tok ansvaret for Finnmark, mens Lippestad tok ansvaret for Nord-Troms.

Lie kom imidlertid på kollisjonskurs med Wehrmachts øverstkommanderende, østerrikeren generaloberst Lothar Rendulic, som ville brenne ned alt og slakte husdyrene. Lie så som sin oppgave å verne norsk kultur, liv og hjem mot hordene fra øst. Slik ville han bare evakuere den del av sivilbefolkningen som selv ønsket det, unntatt offentlige embets- og tjenestemenn som var nødvendige for å holde samfunnet intakt. Men til Lies fortvilelse foretrakk befolkningen å vente på sovjeterne i stedet for å la seg evakuere frivillig. Hans svekkede framtoning og store alkoholkonsum medførte at han ikke ble tatt alvorlig, da han og hans reisefølge var «staur fulle».

Slaget var tapt for Lie da Hitler 28. oktober bestemte tvangsevakuering og nedbrenning. Lie så da sin rolle å beskytte sivilbefolkningen gjennom tvangsevakueringen. Imidlertid benyttet Lie anledningen til å drive rasepolitikk, rettet mot samene, særlig sjøsamene. Denne holdningen mot samene var imidlertid på kollisjonskurs med Himmlers oppfatning av denne folkegruppen, som han ønsket å bevare som «raseren».

Lie kom tilbake til Oslo 27. november, og fremmet før jul 1944 et forslag overfor Quisling rettet mot tatere og sigøynere, hvor han ønsket tvangssterilisering, bygging av en egen leir for disse i Norge, og eventuelt deportering til Øst-Europa. Planene ble imidlertid ikke iverksatt, da de kom for sent i krigen.

Siste dager og død

Liket av Lie slik det ble funnet på Skallum gård 11. mai 1945. Også Henrik Rogstad, nyutnevnt sjef for Statspolitiet, ble funnet død samme sted, mens justisminister Sverre Riisnæs overga seg levende. Bildeteksten vitner om etterkrigstidens forakt overfor dem som hadde samarbeidet med de tyske okkupantene.

Reprofoto: Henriksen & Steen / Nasjonalbibliotekets bildesamling

Lie barrikaderte seg på Skallum gård i Bærum utenfor Oslo i maidagene 1945 sammen med fylkesfører og nylig utnevnt leder av Statspolitiet Henrik Rogstad. 7. mai ble også justisminister Sverre Riisnæs på Lies ordre hentet til Skallum av SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig som da var stabsleder i Germanske-SS Norge. Sammen med disse tre var opprinnelig en gruppe frontkjempere, SS-menn og statspolitifolk samlet på Skallum. Det ble gjentatte ganger via telefon og kurer forsøkt å mobilisere forsterkninger, uten hell. Lie, Rogstad og Riisnæs holdt stand på gården, men de øvrige på Skallum gård, inkludert Egil Reichborn-Kjennerud som disponerte eiendommen, kledte seg i sivil og reiste natten til 8. mai med en buss og ni personbiler forbi hjemmefrontsmennene som hadde samlet seg rundt gården.

Fra de neste dagene er det bevart to ulike avskjedsbrev, hvorav ett bærer tre underskrifter. Her heter det at de tre «foretrekker å ta sine liv som frie menn». Pr. telefon ble det innledet forhandlinger mellom Lie og lederen for hjemmefrontstyrkene, Jens Wulfsberg, og de to mennene møttes også i oppkjørselen ved én anledning. Da Wulfsberg i en av telefonsamtalene spurte hva de drev med, hadde Rogstad svart at de røkte, drakk og hygget seg sammen, og vekslet på å holde vakt ved maskingeværstillingen. Gårdsbestyreren på Skallum fikk lov til å hente dyrene på gården, og de tre spurte ham da om hva som foregikk utenfor. Blant annet uttalte de at de hadde hørt om lynsjing av NS-medlemmer. Gårdsbestyreren svarte at han hadde ikke hørt om noe slikt, og i ettertid fortalte han at de alle tre hadde virket nervøse og at Lie hadde vært litt beruset, mens de to andre var edru.

Etter hvert fikk denne siste skansen av det nasjonalsosialistiske Norge større offentlig oppmerksomhet, og hjemmestyrkene hadde problemer med å holde unna de opptil 30–40 pressefolkene i området som prøvde å komme seg inn til de tre for å få fotografier og intervjuer. Hjemmefrontmannen Hans Aamodt klarte å snike seg inn til de tre forskansede den 10. mai. Han tok bilder og fikk uttalelser fra dem, der de hevdet at nå ble det bolsjevikisk og jødisk herredømme i Europa. Lie ba ham hilse til Lies hustru, og Rogstad ba ham hilse til Rogstads far.

Utover natten til 11. mai ble Lie stadig dårligere, og klarte ikke å stå opp om morgenen. Ansiktet var rødt og opphovnet, han hadde store smerter og klarte ikke å spise. Da Lie på formiddagen fikk melding fra Wulfsberg om at hans ektefelle var løslatt, kviknet han noe til. På ettermiddagen klarte en ungdomsvenn av Lie, journalist Henning Sinding-Larsen, å komme igjennom på telefonen. Han ba dem overgi seg, men Lie nektet, da han var overbevist om at han ikke ville få en rettferdig behandling. Etter samtalen gikk Lie og la seg igjen; han beveget seg da langsomt og ustøtt. På veien tok han med en tysk skaftegranat og lot som om han skulle sprenge dem alle tre. Deretter tok han en pistol, siktet på de to andre og trakk av. Da våpenet klikket, hev de seg over ham, og fjernet alle våpen i rommet. Det viste seg ved senere undersøkelser at en av delene i våpenet hadde kilt seg fast. Lie skal ifølge Riisnæs ha fantasert om at han var ved Leningradfronten. Utover ettermiddagen fikk Lie vanskeligheter med å puste. Da de etter en tur rundt på gården så til Lie ved 19.00-tiden, hadde han ingen pust. Han lå med oppspilte øyne og det hadde rent strimer av blod og slim fra munn og nese. Det var derfor klart at han hadde vært død en stund.

Samtidig fikk de et ultimatum om at våpenhvilen ville bli opphevet en halv time senere. Vann og strøm ville da bli slått av, og de ville bli pågrepet. I denne situasjonen valgte Rogstad å skyte seg selv, men han fikk først Riisnæs til å love å sette en kule i ham dersom hans eget skudd ikke var nok. Etter at Rogstad hadde skutt seg, trakk Riisnæs sin tjenesterevolver og skjøt en kule i Rogstad. Deretter bestemte Riisnæs seg for å overgi seg. Han gikk kl. 19.30 ut til hjemmefrontsoldatene med et hvitt tøystykke i hendene. Han ble først tatt med til hjemmestyrkenes base på Ungdomshuset på Stabekk, og deretter kjørt til fengselet i Møllergata 19. Riisnæs skal ha vært edru, men nær et sammenbrudd.

Lie ble funnet død på en sofa uten tegn på ytre skader. Likene av Lie og Rogstad ble 12. mai sendt til Rettsmedisinsk Institutt for obduksjon. Lies faktiske dødsårsak er ikke kjent, men det er opplyst at han skal ha dødd av en kombinasjon av stress, høyt alkoholkonsum, søvnmangel og en generelt redusert helsetilstand. En undersøkelse i 1943 hadde avdekket at han hadde dårlig hjerte. Han hadde også vært storrøyker hele sitt voksne liv, og kan ha vært svekket av de stadige feberanfallene han fikk av malariasykdommen.

Personlighet

Kvikt hode, men lat

De første årene av sitt liv hadde Lie bare voksne rundt seg, han utviklet seg fort og ble ganske veslevoksen. Siden han hadde et kvikt hode, oppnådde han hurtig det han ønsket og kunne tillate seg å være lat; for eksempel tok han examen artium og juridikum etter noen raske skippertak rett før eksamen. Han skapte seg en forestilling om at han var en naturbegavelse som ikke trengte å anstrenge seg, og siden han var konfliktsky av natur og hovedsakelig omgav seg med folk som mente det samme som ham, utviklet han seg lite og fikk ikke det tilfanget av ny kunnskap, forståelse og modning som folk vanligvis får med årene. Dette blir tydelig når en sammenligner det han skrev under forskjellige faser i livet.

Distansert

Jonas Lie var ærgjerrig, men skrev gjerne bøker i arbeidstiden i stedet for å prioritere arbeidsoppgavene. Han lot underordnede ta seg av papirarbeidet og de administrative gjøremål som var tillagt stillingen hans. Dette gjorde at enkelte omtalte ham som en bløff, blant annet politimester Kristian Welhaven etter krigen. Lies underordnede oppfattet ham som arrogant; han holdt stor avstand og omgikkes bare folk som han anså å være på sitt nivå.

Konfliktskyhet kan ha vært årsak til både den arrogante holdningen overfor sine underordnede og den tilbaketrukne rollen han spilte under massevervingen av politifolk til NS høsten 1940.

Fra slutten av 1941 og ut 1942 hadde Lie en sjåfør, Henrik Hebo, som tilbrakte mye tid tett innpå Lie, og som beskrev ham som «en hard og brutal type som ikke tok hensyn til andres behov». Ifølge Hebo røkte Lie to pakker sigaretter pr dag og «styrket» seg på metamfetaminet Pervitin, koffeintabletter og store mengder alkohol. Men Lie var også omgjengelig og underholdende, for eksempel når han fortalte om sine opplevelser blant annet med Trotskij. Lie respekterte at Hebo ikke ville melde seg inn i NS, og snakket ellers aldri politikk med sin sjåfør.

Som kompanisjef ved Leningradfronten fulgte han opp sine underordnede langt tettere, han skal ha kunnet navnet på alle de 90 soldatene i kompaniet, besøkte dem i feltstillingene, delte ut sigaretter og slo av en prat. Av det oppblåste, røde ansikt forsto soldatene at han drakk ganske mye; i bunkeren skal han ha hatt en spritfylt glassballong.

Lie omtalte oppholdet ved Leningradsfronten som «en frisk og morsom tid», men han kom tilbake ganske redusert: kjederøykende, nervøs og overspent – hendene skalv, han så herjet ut og håret grånet fort.

Tysklands- og krigsfiksert

Lie ble tidlig militær- og uniformfiksert, allerede i fireårsalderen hadde han utviklet en altoppslukende interesse for krig, noe som blant annet kom fram etter et møte med franske soldater på øvelse. I barndommen og oppveksten likte han å spille beleiringsspill, og Den russisk-japanske krig forsterket i stor grad fascinasjonen for militærlivet. Han var preget av både faren og andre voksnes, særlig onkelen Nils Kjærs, sterke følelser for Tyskland, og utviklet tidlig en sterk identifikasjon med Tyskland. Jonas Lie hadde en oppfatning om at den prøyssiske militærtradisjonen var det tyske samfunnets lim, og at det eneste verdifulle var soldatenes kameratskap.

Tysklands nederlag i første verdenskrig gjorde ham sterkt nedstemt, og rystet verdensbildet hans inntil nasjonalsosialismen og det han oppfattet som en nasjonal oppblomstring i bevegelsens kjølvann, begynte å gjøre seg gjeldende. Han reagerte imidlertid negativt på den blinde, politiske fanatismen han så i Tyskland, blant annet innen SA.

Krigen herder

Lie hadde en oppfatning om at det var avgjørende at soldatene ble krigsherdet; også i forfatterskapet finner man klare trekk av menneskeforakt og oppfatninger om nødvendigheten av å drepe andre – om ikke annet for å vise at man er en mann. Ringeakten for menneskelivet vises tydelig gjennom alle dødsdommene han utstedte og sto ansvarlig for gjennom Politiets særdomstol. Han kunne henrette folk for ganske bagatellmessige «forbrytelser» og sørget for at det ikke ble gitt benådning. Ofte var han selv til stede under henrettelsene og viste seg nådeløs overfor den menneskelige lidelsen han utsatte andre for.

Antisemittisme

Jonas Lie var påvirket av onkelen Nils Kjærs sterke antisemittisme, og avslører i forfatterskapet og i andre skrifter klare antisemittiske oppfatninger, men ikke så mye mer enn hva som var vanlig i hans samtid. Selv om han sluttet seg til den germanske tenkningen med dens motstand mot jøder, katolikker og storkapital, var Lie sterkere nasjonalt orientert enn den tverrnasjonale raseorienteringen som kjennertegner pangermanismen.

Etter å ha vært vitne til einsatzgruppens aksjoner i Ukraina synes han å ha sluttet seg til teoriene om at jødebolsjevismen var sivilisasjonens største trussel, og kom hjem som en mer overbevist antisemitt enn før. Krigsromantikken og den manglende respekten for menneskelivets verdi kan ha medvirket til at han ikke la så mye vekt på de jødedrapene han må ha observert, i det minste mens han var i Ukraina, og under Odessamassakren høsten 1941.

Mot slutten av krigen rettet Lies rasisme seg dessuten mot samer, sigøynere og tatere, men det lyktes ikke ham eller andre NS-folk å få Himmlers støtte til å utføre skarpe aksjoner rettet mot disse folkegruppene.

Kvinnesyn

I unge år, spesielt i de tidligere årene i politiet og i rollen som forfatter, kunne Lie opptre som posør og kvinnebedårer; når arbeidsdagen var over foretok han et hamskifte og ble en bohem på byen. Uniformsfikseringen og krigsromantikken, romantiseringen av fasthet, vilje og handlekraft, gjør at han i ettertid kan framstå som en «machomann», men rollene han tildeler kvinner i sitt forfatterskap, særlig agenten Barberini i novellene i A-magasinet, viser at han ikke var en mannssjåvinist. Det er interessant at han opponerte mot de tyske nasjonalsosialistenes kvinnesyn, som reduserte kvinners rolle til å avle fram raserene barn. Lies mer nyanserte kvinnesyn kan han kanskje takke grandtanten Ragna Nielsen for, hun som drev skolen han gikk på.

Han var gift tre ganger. De to første ekteskapene var ganske kortvarige, Da han døde, var han gift med sangerinnen Gunvor Evju Lie.

Bibliografi

Romaner før krigen

Under eget navn

• Vestbaneguttene – ved en av dem – roman/guttebok (1924)
• Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff – roman (1925)

Som Max Mauser

• Dødsdiamanten – kriminalroman (1932)
• Natten til fandens geburtsdag – kriminalroman (1934)
• Rittet fra Olesko – kriminalroman (1935)
• Fetisj – kriminalroman (1937)
• En hai følger båten – kriminalroman (1939)

Skrifter under krigen

• I «fred» og ufred – selvbiografi (1940)
• Det gjelder nu vår histories begynnelse eller punktum. Vår siste chanse, tale i NRK 20. oktober 1940
• Kort rettledning for rapportskriveren – sakprosa (1940)
• Liten håndbok i polititaktikk – sakprosa (1941)
• Politi og sikkerhet – sakprosa (1942)
• Over Balkans syv blåner – erindring/propaganda: Germanske-SS Norge på Balkan (1942)
• Rapport til ministerpresidenten om evakueringen av Finnmark fylke samt de 4 Nordligste kommuner av Troms fylke – rapport i kopi, posthumt (1976)

Kilder

Biografier om Jonas Lie

• Dahl, Willy. Max Mauser, men Jonas Lie. Ein studie i dikt og liv. Bergen: Eide, 1990. ISBN 82-51-40363-4.
• Figueiredo, Ivo de. «Jonas Lie – 3», i: Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2003.
• Rødder, Sverre. Min ære er troskap. Om politiminister Jonas Lie. Oslo: Aschehoug, 1990. ISBN 82-03-16282-7.
• Roughthvedt, Bernt. Med penn og pistol. En biografi om politiminister Jonas Lie. Oslo: Cappelen Damm, 2010. ISBN 978-82-02-27290-6.

Andre siterte verk

• Emberland, Terje & Fure, Jorunn Sem (red.) Jakten på Germania: fra nordensvermeri til SS-arkeologi. Oslo: Humanist, 2009. ISBN 978-82-92-62254-4.
• Figueiredo, Ivo de. Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie. Oslo: Aschehoug, 2002. ISBN 82-03-22291-9
• Pryser, Tore. Hitlers hemmelige agenter: tysk etterretning i Norge 1939–1945. Oslo: Universitetsforlaget, 2001. ISBN 82-15-00075-4.
• Ringdal, Nils Johan. Mellom barken og veden: politiet under okkupasjonen. Oslo: Aschehoug, 1987. ISBN 82-03-15616-9.

Eksterne lenker

• (en) Jonas Lie (government minister) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Jonas Lie hos Virksomme ord
• (no) Jonas Lie i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• (no) Om Jonas Lie i Norsk krigsleksikon
• (no) Sverre Rødder: «Min ære er troskap – om politiminister Jonas Lie» (1990, digital faksimileutgave)