Båndopptaker

Båndopptaker er et apparat for å ta opp lyd på et magnetbånd, for senere avspilling. Lagringsmediet som brukes er et magnetbånd bestående av plast belagt med et magnetisk stoff, i utgangspunktet jerntrioksid (Fe₂O₃ - vanlig rust), i senere generasjoner av båndopptakere, også kromdioksid (CrO₂) eller kjemisk rent jern. (Fe).

Det tynne magnetiske bånd blir samlet opp på to spoler, og hvor høyre spole ved begynnelsen er tom og venstre full. Man kan slette det som er spilt inn og spille inn på nytt mange ganger.

Teknisk beskrivelse

Båndopptakeren fungerer ved at båndet løper med konstant hastighet forbi et tonehode (en elektromagnet med et smalt magnetisk gap) som under innspilling magnetiserer båndets partikler i samsvar med signalet fra for eksempel en mikrofon. Under avspilling konverteres båndets magnetiske variasjoner til en vekselstrøm i tonehodet og kan med forsterkning reproduseres med høyttalere eller hodetelefoner.

For å få lite støy og for å redusere forvrengningen, blir båndet forhåndsmagnetisert ved å legge et høyfrekvent signal (ca. 100 kHz) på som blir tatt opp. I tillegg er det et slettehode, som sletter rester av magnetisme før båndet brukes på nytt. I avanserte båndopptakere er opptaks- og avspillingshodene atskilt, men i enklere utstyr er det såkalte kombihoder.

Historie

Båndopptakerens forgjenger var trådspilleren som lagret lyden ved å magnetisere en jernledning, som ble ført forbi tonehodet i høy hastighet. En svensk trådspillerkonstruksjon ble markedsført under navnet Magnefon eller Den talande tråden av blant andre selskapene Luxor og Skantic.

Med bånd i stedet for ledning, reduserte slitasjen på tonehodet mens den magnetiske oppløsningen ble forbedret ved å øke frekvensområdet. Lagringstid gikk noe ned - et bånd beholder magnetismen uten hørbar kvalitetsforringelse i omtrent 50 år, sammenlignet med trådspillers 80-90 år.

I Norge solgte Tandbergs Radiofabrikk sin første båndopptager modell 1 i 1952. Allerede i 1956 solgte de sin første med stereo. Tandberg produserte slike helt frem til 1983.

Tidlige båndopptakere var spolebåndopptakere som jobbet med brede bånd og høy hastighet. Det var ingen standard, men alle merker hadde sin egen versjon. Etter hvert ble et tommersystem standardisert, hvor båndbredden ble 2,54 cm eller 5,08 cm i profesjonelt utstyr for studioopptak og 6,35 mm for amatørmodeller. Båndhastigheten var 19 , 38 eller 76 cm / s i studioutstyr og vanligvis 4,75, 9,5 eller 19 cm / s for amatører. ^[1]

Båndene ble levert på 10,5 "ned til 3" spoler og til studiobruk som tape kaker eller såkalte NAB spoler. I en årrekke var det mulig å kjøpe innspilt musikk på et bånd, som et høykvalitetsalternativ til LP-plater.

Fra USA kom det en stor 8-spors kassett, Stereo 8, med en endeløs sløyfe, primært ment for bilstereolyd.

Kassettbåndet patentert av Philips i 1963 (i konkurranse med en litt større kassett med høyere kvalitet fra BASF) betydde en stor endring - båndene ble tynnere, tapebredden ble redusert til 3,81 mm og hastigheten til 4,75 cm / s - med dårligere frekvensrespons og dynamikk og mer støy som et resultat. Samtidig ble den kvalitative lagringstiden redusert til 10–15 år på grunn av blant annet krysstale i de tynne stripene. For å kompensere for manglene til en viss grad ble nye båndtyper lansert: krombånd (såkalte type II-bånd) og kjemisk rent jern (som IV-bånd) med bedre egenskaper - samtidig som ulike elektroniske støyreduserende systemer var introdusert (for eksempel Dolby og dbx). Den målbare lydkvaliteten økte litt, men på bekostning av komplikasjoner, forvirring og høyere priser.^[2]

Kassettopptakeren tok over for båndopptagerne for amatører, men båndopptagerne og spolebåndene ble benyttet til studioopptak og andre arenaer hvor man hadde store krav til kvalitet.^[3]

I "gullalderen" for kassettbånd på 1970- og 1980-tallet var praktisk talt all innspilt musikk tilgjengelig for kjøp parallelt på kassettbånd og grammofonplater.

Kassetbåndet tok over markedet til Stereo 8 i bilene og når de opptakbare CD-ene ble billige, forsvant kassetten raskt.

Selv på begynnelsen av 1990-tallet var det meste av innspilte musikk tilgjengelig parallelt på kassettbånd og CD-er. Siden begynnelsen av 2000-tallet ble nye album mer og mer skjelvent gitt ut på kassett.