Erich Koch
Erich Koch (født 19. juni 1896 Elberfeld i Tyskland, død 12. november 1986 Barczewo i Polen[14]) var en tysk en nazist og SA-general som var president i Øst-Preussen og rikskommissær i Ukraina. Han var også i en periode funksjonær i NSDAP.
| Erich Koch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. juni 1896[1][2][3][4] Elberfeld[5][2][6][7] | ||
| Død | 12. nov. 1986[1][2][3][4] (90 år) Barczewo[8][2][9][10] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, kunstsamler, korrespondent | ||
| Embete | |||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[2] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland[11][12][13] | ||
| Gravlagt | Ermlandskmasuriske voivodskap | ||
| Medlem av | Sturmabteilung | ||
| Utmerkelser | NSDAPs partimerke i gull | ||
| Troskap | Nazi-Tyskland | ||
| Våpenart | Infanteri | ||
| Militær grad | Menig | ||
| Dømt for | Forbrytelser mot menneskeheten | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
Koch ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser. Dødsstraffen ble imidlertid aldri gjennomført og han satt i fengsel til han døde.
Yrkesbakgrunn
redigerHan tjenestegjorde i den tyske hær under første verdenskrig (fra 1915 til 1918) før han i 1919 gikk inn i jernbaneverket.
Koch sluttet seg til NSDAP i 1922 og engasjerte seg i oppstanden mot den franske okkupasjonen av de tyske industriområdet Ruhr, noe som førte til at han flere ganger ble arrestert av franskmennene. Josef Terboven var Kochs rival i Ruhr. Senere ble Koch distriktsleder i det nasjonalsosialistiske partiet. I 1928 forfremmet Hitler ham til gauleiter (fylkesleder) i partiet i Øst-Preussen,[15]:38 for to år senere å bli innvalgt i Riksdagen. Med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Koch president i Øst-Preussen.
Andre verdenskrig
rediger
Under Andre verdenskrig ble Koch utnevnt til rikskommissær og sjef for den tyske sivile okkupasjonsadministrasjonen i Ukraina i 1942. Her gjorde han seg bemerket som en usedvanlig brutal og hensynsløs makthaver, og opparbeidet seg en privat formue på 300 millioner mark.[15]:38 Hans politikk førte til døden for millioner av mennesker. Ved en anledning uttalte han: «Hvis jeg finner en ukrainer som er verdig til å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt.»[16] Mens Alfred Rosenberg forsøkte å vinne folks sympati i de erobrede områdene (ved å føre en bedre politikk enn Stalin), førte Koch en hardhendt politikk. Mellom disse to rivalene var det Kochs linje som oftest vant frem.[17] Ifølge dommen i Nürnberg hadde Rosenberg «leilighetsvis» innvendinger mot Kochs utskeielser.[18]
Hans maktimperium gikk tapt med Den røde armés gjenerobring av Ukraina i løpet av 1944, hvorpå Koch vendte tilbake til Øst-Preussen. Han gikk inn for å holde området mot sovjetiske styrker for enhver pris. Der utmerket han seg blant annet gjennom sin sabotering av de tyske forsøkene på å evakuere lokalbefolkningen i tide,[19][15]:38 slik at den kunne skånes for hevnen fra de sovjetiske soldatene,[20] som nærmet seg grensen til Øst-Pressen. Koch forbød folk å flykte vestover. Da de sovjetiske styrkene krysset grensen var det noen tjenestemenn som ignorertes Kochs instruks og ga folk beskjed om å flykte.[21] Selv flyktet han i slutten av april 1945 vestover til Schleswig-Holstein med båt, like før de siste tyske brohodene i Øst-Preussen ble inntatt av Den røde armé. Han gikk i dekning under navnet Berger og klarte å holde seg skjult til 1950.[19] :276 Høsten 1944 var områdene i øst gjenerobret av sovjetiske styrker og Hinrich Lohse og Koch hadde flyttet tilbake til selve Tyskland. Mot slutten av krigen forsøkte Koch og Lohse å få plass om bord på ubåt for å flykte til Sør-Amerika.[22] Ved krigsslutt gikk Koch i dekning, og klarte å holde seg på frifot frem til han ble oppdaget og arrestert av britene utenfor Hamburg i mai 1949.
Rettsprosess og straff
redigerTil tross for forbrytelsene han hadde begått i det tysk-okkuperte Sovjetunionen, unnlot sovjetiske myndigheter å kreve Koch utlevert. Det ble i stedet Polen som krevde, og fikk, Koch utlevert i 1950. Han ble dermed den siste tyske krigsforbryteren som ble utlevert til Polen. Her ble han plassert i Mokotów-fengselet i Warszawa. Hinrich Lohse ble dømt til 10 års fengsel i Bielefeld og Lohse slapp ut i 1951 etter tre år i fengsel på grunn av dårlig helse.[23][24]
I 1949 hadde Koch forklart en sovjetisk forhørsdommer: «Jeg hadde det synspunkt at nazismens idé måtte utvikles fra en grunnleggende prøyssisk-protestantisk livholdning og fra Luthers ufullførte reformasjon.» [25] I Polen trakk rettsprosessen mot ham ut i langdrag, i stor grad på grunn av Kochs sykdom, inntil rettssaken omsider startet i Warszawa i oktober 1958. Der gjorde han et heller ynkelig inntrykk, og lite minnet om den fremtredenen som kjennetegnet ham fra nazitiden.
Han ble funnet skyldig i mordene på 400 000 polakker og dømt til døden 9. mars 1959.
Koch satte deretter i gang en omfattende og komplisert juridisk prosess for å unngå å bli henrettet. Fullbyrdelsen av dødsdommen ble derfor stadig skjøvet frem i tid. Etter hvert som polske myndigheter fikk erindringen av nazi-tidens ugjerninger på avstand, minket også viljen til å henge ham. I 1970 ble vesttyske diplomater, i forbindelse med Willy Brandts Warszawa-besøk, forespurt om de ønsket Koch utlevert. Forespørselen ble ikke besvart. I etterkant av dette ble dødsdommen omsider omgjort til livsvarig fengsel. Etter den tid ser det ikke ut til at det fra polsk side ble vurdert å løslate ham. Blant tyskerne var det forøvrig minimal interesse rundt Kochs person, og han ble aldri gjort til noe symbol eller ikon, i skarp kontrast til Rudolf Hess. Koch ble svært sjelden omtalt offentlig i Vest-Tyskland, noe som kan ha sammenheng med at hans navn mante frem udelt negative minner blant tyskerne; de husket særlig hans nådeløse fremferd mot tyskerne i Øst-Preussen i krigens sluttfase. Verken tyske journalister eller historikere gjorde noe forsøk på å oppsøke ham i fengselet.
Jakob Sporrenberg vitnet om at politiet i Østpreussen var underordnet HSSPF som i sin tur var underordnet Erich Koch. Koch må derfor ha kjent til SS' overgrep og forholdene i konsentrasjonsleirene.[26]
I fengselet i Barczewo, hvor han ble overført i 1965, ble Koch værende frem til 1986, innesperret på en spartansk fengselscelle. Mye av tiden ble preget av sykdom. I 1986 hadde Koch, som den siste gjenlevende Gauleiter fra Nazi-Tyskland, blitt intervjuet i fengselet av et polsk TV-team. Ved den anledningen brukte en standhaftig og ubøyelig Koch mye tid på å rettferdiggjøre egne handlinger. Han uttrykte ingen anger. Han beklaget seg bare over at polske myndigheter hadde holdt ham innesperret i 36 år, fremfor å gi ham de hedersbevisninger som han selv mente å ha gjort seg fortjent til.
Dødsfall
redigerErich Koch døde i fengsel i 1986, 90 år gammel. I tyske media ble dødsfallet hans bare meddelt gjennom korte og beskjedne notiser. Dette til tross for den utbredte oppfatningen at Koch var en av Nazi-Tysklands aller verste krigsforbrytere.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e The Hitler Book[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001110, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id koch-erich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ english.turkcebilgi.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nationmaster.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ news.yahoo.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.foxnews.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.thetrumpet.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.h-net.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Erich Koch». Spartacus Educational. Besøkt 14. august 2020.
- ^ a b c Nøkleby, Berit ( (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214.
- ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
- ^ Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt: et totalitært regimes profiler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052948.
- ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947.
- ^ a b Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635.
- ^ Hastings 2008, s. 395
- ^ Toland, John (1968). De siste 100 dagene: fra Jalta-konferansen til V-dagen. Stavanger: Stabenfeldt. s. 16.
- ^ Orlow, D. (2013). The Nazi party 1919-1945: A complete history. Enigma Books.
- ^ Angrick, A., & Klein, P. (2009). The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944 (Vol. 14). Berghahn Books.
- ^ Kershaw, I. (2001). Hitler: 1936-1945 Nemesis. WW Norton & Company.
- ^ Frederik Stjernfelt: Syv myter om Martin Luther (s. 154), forlaget Gyldendal, 2017, ISBN 978-87-02-22721-5
- ^ Finder, G. N., & Prusin, A. V. (2018). Justice Behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press.
Kilder
rediger- Hastings, Max: Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45, Historie & kultur, 2008, ISBN 9788292870075