Hopp til innhold

Gråbrødreklosteret i Tønsberg: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
foreslår fletting
Linje 1: Linje 1:
[[Fil:Francisbyelgreco.jpg|right|thumb|Fransiskanerordenen og andre fransikanerbevegelser er disipler av den hellige Frans av Assisi. Maleri av [[El Greco]].]]
{{flett til|Gråbrødreklosteret i Tønsberg}}
'''Gråbrødreklosteret''' ble grunnlagt i 1250 etter en donasjon fra kong [[Håkon Håkonsson]] og sønnen, den senere kong [[Magnus Lagabøte]]. Klosterkirken ble etter kort tid flyttet til [[Dragsmark kloster|premonstratenserklosteret i Dragsmark]] i [[Båhuslen]].<ref name="Eriksson48">Eriksson 1992, s. 48</ref> Det er usikkert om det var selve kirkebygget som ble flyttet, eller om det var privilegier knyttet til kirken som ble overført. Klosteret hadde imidlertid en kirke viet til [[Sankta Katarina]] i 1277.<ref name="Eriksson48" />
{{koord|59|16|4.42|N|10|24|35.53|Ø|type:church_region:NO-07|vis=tittel}}
'''Fransiskanerklosteret i [[Tønsberg]]''' (iblant kalt ''Gråbrødreklosteret'') lå i det som nå er kvartalet mellom Gråbrødregaten og Tjømøgaten. Det ble antakelig opprettet i 1240-årene, mens [[Håkon Håkonsson]] var konge. Klosteret besto fram til det ble ødelagt i bybrannen i 1536. Deretter ble murene nyttet til steinbrudd, og de skal ha vært borte i 1551.


==Munkene==
I 1983 ble det funnet rester av murer i området, og det er gjennom tiden funnet graver og enkeltgjenstander fra middelalderen. På bakgrunn av dette peker det seg ut et område på ca. 45 x 45 m som antakelig gjemmer restene av klosteret. Dersom det var utformet slik det er vanlig blant [[fransiskaner]]ne, har kirken dannet nordsiden av dette kvadratet.
Gråbrødrene, som også ble kalt minoritter eller barfotbrødre, tilhørte [[Fransiskanerordenen]]. De var altså etterfølgere av [[Frans av Assisi]]. Munkene var kledd i grått, derav navnet gråbrødre. De måtte avlegge fattigdomsløfte, og ingen av medlemmene kunne inneha personlig eiendom. De måtte tjene til livets opphold ved eget arbeid eller ved å tigge, derav betegnelsen "tiggermunker".

Gråbrødrene hadde som en av sine viktigste oppgaver å ta seg av fattige og syke. Til klosteret lå en kirkegård, og det er rimelig å tro at en del av byens fattigfolk ble gravlagt her. Klosterets plassering er kjent. Det lå i kvartalet som idag er avgrenset av Torvgaten, Gråbrødregaten, Tjømegaten og Øvre Langgate.<ref>Eriksson 1983, s. 4</ref>

==Betydning==
En viktig rikspolitisk hendelse i middelalderen fant sted her, den såkalte [[Sættargjerden i Tunsberg]] i 1277. Dette var en avtale mellom kongemakten og kirken om grensene for de to institusjonenes myndighet. Bl.a. godtok Kongen å gi kirken domsrett i kirkelige saker, mens erkebiskopen godtok at kirken ikke skulle blande seg inn i kongevalg.<ref name="Eriksson48" />

==Slutten==
Mot slutten av middelalderen solgte klosteret unna de fleste av sine eiendommer, slik at det i 1536 var kun to igjen. I 1551 heter det at klosteret "er bleffuen affbrott". Sansynligvis er det blitt rammet av den store bybrannen 15 år tidligere.<ref>Eriksson 1983, s. 5</ref>


==Litteratur==
==Litteratur==
*Eriksson, Anna-Lena (1983):"Fransiskanerklosteret i Tønsberg-et aktualisert middelalderanlegg". Artikkel i Vestfoldminne 1983. Utgitt av Vestfold historielag.
* [http://www.katolsk.no/praksis/klosterliv/artikler/kap_10 Den katolske kirke i Norge om Fransiskanerklosteret]
*Eriksson, Jan E.G. (1992): "Rusletur i gamle Tønsberg-en guide for vandrere". Utgitt av Stiftelsen gamle Tønsberg.


==Eksterne lenker==
==Referanser==
{{referanser}}
* {{kulturminne|84191}}


[[Kategori:Tønsbergs historie]]
{{Mangler bilder|Vestfold}}
[[Kategori:Klostre i Norge før reformasjonen]]
[[Kategori:Klostre i Norge før reformasjonen]]
[[Kategori:Fransiskanerordenen]]
[[Kategori:Fransiskanerordenen]]

Sideversjonen fra 11. aug. 2013 kl. 12:08

Fransiskanerordenen og andre fransikanerbevegelser er disipler av den hellige Frans av Assisi. Maleri av El Greco.

Gråbrødreklosteret ble grunnlagt i 1250 etter en donasjon fra kong Håkon Håkonsson og sønnen, den senere kong Magnus Lagabøte. Klosterkirken ble etter kort tid flyttet til premonstratenserklosteret i Dragsmark i Båhuslen.[1] Det er usikkert om det var selve kirkebygget som ble flyttet, eller om det var privilegier knyttet til kirken som ble overført. Klosteret hadde imidlertid en kirke viet til Sankta Katarina i 1277.[1]

Munkene

Gråbrødrene, som også ble kalt minoritter eller barfotbrødre, tilhørte Fransiskanerordenen. De var altså etterfølgere av Frans av Assisi. Munkene var kledd i grått, derav navnet gråbrødre. De måtte avlegge fattigdomsløfte, og ingen av medlemmene kunne inneha personlig eiendom. De måtte tjene til livets opphold ved eget arbeid eller ved å tigge, derav betegnelsen "tiggermunker".

Gråbrødrene hadde som en av sine viktigste oppgaver å ta seg av fattige og syke. Til klosteret lå en kirkegård, og det er rimelig å tro at en del av byens fattigfolk ble gravlagt her. Klosterets plassering er kjent. Det lå i kvartalet som idag er avgrenset av Torvgaten, Gråbrødregaten, Tjømegaten og Øvre Langgate.[2]

Betydning

En viktig rikspolitisk hendelse i middelalderen fant sted her, den såkalte Sættargjerden i Tunsberg i 1277. Dette var en avtale mellom kongemakten og kirken om grensene for de to institusjonenes myndighet. Bl.a. godtok Kongen å gi kirken domsrett i kirkelige saker, mens erkebiskopen godtok at kirken ikke skulle blande seg inn i kongevalg.[1]

Slutten

Mot slutten av middelalderen solgte klosteret unna de fleste av sine eiendommer, slik at det i 1536 var kun to igjen. I 1551 heter det at klosteret "er bleffuen affbrott". Sansynligvis er det blitt rammet av den store bybrannen 15 år tidligere.[3]

Litteratur

  • Eriksson, Anna-Lena (1983):"Fransiskanerklosteret i Tønsberg-et aktualisert middelalderanlegg". Artikkel i Vestfoldminne 1983. Utgitt av Vestfold historielag.
  • Eriksson, Jan E.G. (1992): "Rusletur i gamle Tønsberg-en guide for vandrere". Utgitt av Stiftelsen gamle Tønsberg.

Referanser

  1. ^ a b c Eriksson 1992, s. 48
  2. ^ Eriksson 1983, s. 4
  3. ^ Eriksson 1983, s. 5