Ulysses S. Grant

Ulysses S. Grant
Født		Hiram Ulysses Grant Hiram Ulysses Grant 27. april 1822 Point Pleasant, Ohio
Død		23. juli 1885 (63 år) Mount McGregor, New York
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, offiser, skribent, politiker, statsmann, arméoffiser
Utdannet ved		United States Military Academy
Ektefelle		Julia Grant
Far		Jesse Root Grant
Mor		Hannah Simpson Grant
Barn		Frederick Dent Grant Ulysses S. Grant, Jr. Nellie Grant Jesse Root Grant
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		General Grant National Memorial
Medlem av		American Philosophical Society
Utmerkelser		Kongressens gullmedalje
USAs 18. president
4. mars 1869–4. mars 1877
Visepresident		Schuyler Colfax (1869–1873) Henry Wilson (1873–1877)
Forgjenger		Andrew Johnson
Etterfølger		Rutherford B. Hayes
Signatur
Ulysses S. Grant på Commons

Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1868. Blå stater stemte for demokraten Horatio Seymour, hvite stater unnlot å stemme, og røde stater stemte for republikaneren Ulysses S. Grant, som seiret med 214 valgmannstemmer, mot 80 for Seymour.

Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1872. Blå stater stemte for demokraten Thomas Hendricks, mørkeblå for demokraten Benjamin J. Brown, lyseblå for demokraten Horace Greeley, hvite for den uavhengige Charles J. Jenkins, og røde stater for republikaneren Ulysses S. Grant, som seiret med 286 valgmannstemmer, mot 42 for Hendricks, 18 for Brown, 3 for Greeley, 2 for Jenkins, og 1 valgmannstemme til den liberale republikaneren David Davis.

Ulysses S. Grant (født Hiram Ulysses Grant 27. april 1822 i Point Pleasant i Ohio, død 23. juli 1885 i Mount McGregor i New York) var en amerikansk general som var USAs 18. president (1869–1877). Han hadde gjort seg bemerket som general for nordstatene under den amerikanske borgerkrigen.

Grant er regnet som en av de største generalene i USAs historie, men presidentperioden var kaotisk, preget av flere skandaler og korrupsjon. Selv om Grant personlig ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre, ble han kritisert for å ikke klare å stoppe dette.

Ved krigens utbrudd satte han opp et frivillig regiment og ble dets oberst. Han ble senere general og seiret i angrepet på Fort Henry og Fort Donelson i februar 1862. I april 1862 beseiret han en rebellarmé ved Shiloh (Pittsburg Landing) og fortsatte sin offensiv i Tennessee. I juli 1863 erobret han Vicksburg. Han deltok så i slaget ved Chattanooga. 10. mars 1864 ble han utnevnt til generalløytant og øverstkommanderende for Nordstatenes hær. Han organiserte en krig hvor Sørstatene ble angrepet på flere fronter samtidig. Særlig viktig var general Shermans erobring av Atlanta i 1864 og hans marsj gjennom Georgia og Carolinas til havet. Grant ledet selv soldatene i øst og kjempet framgangsrikt mot general Robert E. Lee som han tvang til kapitulasjon i 1865 i Appomattox.

Da han ble president var han den yngste frem til da som fikk stillingen. Hans presidentperiode ble preget av hans ønske om å bygge opp landet. Han sørget også for å forbedre kårene for de svarte. Han støttet også amnesti for konføderasjonens ledere.

Etter presidentperioden la han ut på en toårig verdensomspennende reise, hvor han blant annet besøkte Norge i juli 1878. Grant gjorde et mislykket forsøk på å vinne den Republikanske nominasjonen i 1880. Han flyttet deretter til New York hvor han fikk etterhvert både økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Han hadde pådratt seg en halssykdom som etterhvert ble diagnostisert som kreft. Han gikk igang med å skrive sine memoarer, som den dag i dag ses på som ypperlige beskrivelser av militær virksomhet fra en offiser selv.

Senere flyttet han med familien til en hytte i Mount McGregor. Her døde han en måned senere.

I 1897 ble han og hans kone tildelt et mausoleum i New York, som er en stor severdighet.

Han var en bekjent av Mark Twain.

Tidlige liv

Hiram Ulysses Grant ble født i Point Pleasant i Ohio den 27. april 1822 som sønn av Jesse Root Grant, en garver og forretningsmann, og Hannah (f. Simpson) Grant. Jesse Grant var Whig med abolisjonistiske synspunkter. Høsten 1823 flyttet familien til landsbyen Georgetown i Brown County i Ohio. Han vokste opp i en metodistfamilie blottet for religiøs pretensjon, Grant ba privatlig og var ikke et offisielt medlem av kirken. I motsetning til hans yngre søsken ble ikke Grant disiplinert, døpt eller tvunget til å gå i kirken av sine foreldre. En av hans biografer antyder at Grant arvet en grad av innadvendthet fra hans reserverte samt «uvanlig distansierte» mor. (Hun passet ikke på å besøke Det Hvite Hus mens hennes sønn var President.) Grant utviklet en uvanlig evne til å arbeide med, og kontrollere, hester i sin varetekt, og ble kjent som en dyktig rytter.

Når Grant var 17 år nominerte Kongressmannen Thomas L. Hamer ham til en plass ved United States Military Academy (USMA) i West Point i New York. Hamer feilaktig skrev hans navn som «Ulysses S. Grant of Ohio». Ved West Point tok han dette navnet med kun en mellombokstav. Hans klengenavn ble «Sam» blandt hans medstudenter ved akademiet, da hans initialer «U.S.» også stod for «Uncle Sam». «S»-en, i følge Grant, var ikke en forkortelse for noe, dog Hamer hadde brukt den som en forkortelse av morens pikenavn Simpson. Grants utnevnelse til West Point var tilrettelagt som et resultat av familiens innflytelse, mens Grant selv senere mintes «et militært liv hadde ingen sjarm for meg». Grant var omtrent 155 cm høy og veide 80 kg når han startet ved West Point. Grant uttalte senere at han var slapp i sine studier, men fikk over gjennomsnittet karakterer i matematikk og geologi. Selv Grant var rolig av natur, etablerte han et par nære vennskap ved West Point, inkludert Frederick Tracy Dent og Rufus Ingalls. Mens han ikke hadde stor fremgang i sine faglige studier, studerte han under den romantiske kunstneren Robert Walter Weir og produserte ni kunstverk som har overlevd. Han etablerte også et rykte som en uredd og ekspertlig rytter som sette en rekord i høydehopp som sto i nesten 25 år. Han ble uteksaminert i 1843, som 21. beste i en klasse på 39. Grant var glad for at han kunne forlate West Point og planen var å forbli i tjeneste kun i plikttiden. På tross av sine utmerkede rytterkunskaper ble han ikke knyttet til kavaleriet, da utnevninger hadde mer med klasserang enn dyktighet. Grant ble istedet tildelt posisjonen som en regional kvartermester med ansvar for forsyninger og utstyr for 4th Infantry Regiment, med graden andreløytnant.

Militærkarriere, 1843–1854

Grants første oppgave etter uteksamineringen sendte ham til Jefferson Barracks nær St. Louis i Missouri i september 1843. Det var nasjonens største militære bastion i vest, under kommando av oberst Stephen W. Kearny. Grant var tilfreds med sin nye sjef, men så alikevel frem til slutten på sin plikttid for sin militære tjeneste og frem mot en mulig karriere som lærer. Grant oppholdt seg noe av sin tid i Missouri på besøk hos sin West Point-klassekamerat Frederick Dent og ble kjent med hans søster Julia. De to ble i hemmelighet forlovet i 1844.

Økt spenning med Mexico førte til at Grants enhet ble flyttet til Louisiana det året som en del av Army of Observation under kommando av Generalmajor Zachary Taylor. Når utbruddet av den meksikansk-amerikanske krigen kom i 1846 gikk styrkene inn i Mexico. Han var ikke fornøyd med sitt ansvarsområde som kvartermester så Grant kom seg frem til frontlinjene og ble med på slaget hvor han deltok som en de facto kavalerimann i Slaget ved Resaca de la Palma. Styrkene fortsatte sin fremrykking inn i Mexico. Ved Monterrey demonstrerte Grant sine hestekunnskaper som ordonanse gjennom snikskytterbefengte gater på hesteryggen med kun en stigbøyle i bruk. President James K. Polk var skeptisk til Taylors voksende popularitet og delte hans armé ved å sende noen av hans tropper (inkludert Grants enhet) til å etablere en ny armé under ledelse av Generalmajor Winfield Scott. Scotts armé gikk i land i Veracruz og rykket frem mot Mexico City. Arméen møtte mexikanske styrker i slagene ved Molino del Rey og Chapultepec untenfor Mexico City. Ved Chapultepec slepte Grant en haubitser opp i et kirkespir for å beskyte nærliggende mexikanske tropper. Scotts armé gikk inn i byen og mexikanerene inngikk fred ikke lenge derefter.

Grant skrev senere i sine memoarer at han lærte militært lederskap av å observere avgjørelser som ble tatt av og handlingene utført av hans overordnede offiserer, og i retrospekt identifiserte han seg selv med Taylors stil. På den tiden han syntes at krigen var et feiltrinn så på landutvidelsene som en verktøy for å utvide slaveområdene i landet. Grant skrev i 1883 «Jeg var i harnisk over tiltaket, og til denne dag, betrakter krigen, som resulterte, som en av de mest urettferdige noen gang føres av en sterkere mot en svakere nasjon.» Han mente også at den senere borgerkrigen ble påført nasjonen som straff for dens aggresjon i Mexico.

Ulysses Grant giftet seg med Julia den 22. august 1848 etter å ha vært forlovet i fire år. De hadde fire barn: Frederick, Ulysses Jr. («Buck»), Ellen («Nellie») og Jesse. Grant var stasjonert på en rekke forskjellige steder i de neste seks årene. Hans først stasjonering etter krigen tok ham og Julia til Detroit og Sackets Harbor (New York), den plassen som han var mest fornøyd med. Våren 1852 reiste han til Washington, D.C., i et ikke vellykket forsøk på å få Kongressen til å trekke tilbake en ordre om at han i sin kapasitet som kvartermester måtte betale en erstatning til militæret på USD 1000 for tap som skjedde på hans vakt og som han ikke følte noe personlig skyld for. Han ble sent vestover til Fort Vancouver i Oregonterritoriet i 1852, først ankommende til San Francisco på høyrepunktet for gullrushet i California. Julia kunne ikke reise med ham da kun var åtte måneder på vei med deres andre barn. Reisen viste seg å bli en påkjennelse på grunn av forstyrrelser i transporten samt et utbrudd av kolera blandt følget som reiste over land gjennom Panama. Grant fikk nytte av sine kunnskaper som organisator og fikk på plass midlertidig transportering og sykehusfasiliteter for å ta vare på de syke, allikevel døde 150 personer. Etter at Grant ankom til San Francisco reiste han til Fort Vancouver hvor han fortsatte sin tjeneste som kvartermester.

Grants inntekt fra det militære var ikke nok til å understøtte en familie så han antok at hans arbeid som kvartermester hadde gitt ham nok grunnlag til å få forretningsprosjekter igang, noe han ikke lyktes med. Hans ikke fremgangsrike forretninger i vesten bekreftet hans far Jesse Grants oppfatning at han ikke var egnet som en forretningsmann noe som skapte frustrasjon for både far og sønn. I ett tilfelle lot til og med Grant seg bli lurt av en forretningsparter som svindlet ham. Grant ble ulykkelig på grunn av hans økonomiske problemer og sin separasjon fra familien, og ryktene begynte å sirkulere at Grant drakk til overmål.

Grant ble sommeren 1853 forfremmet til kaptein, en av kun femti i aktiv tjeneste, og valgt til å kommandere Company F, 4th Infantry, ved Fort Humboldt, på nordvestkysten av California. Uten noen forklaring søkte han avskjed fra militøret den 31. juli 1854. Komandanten ved Fort Humbolt, brevet Oberstløytnant Robert C. Buchanan, en offiser som holdt en strikt disiplin, mottok meldinger om at Grant var påvirket utenfor tjeneste når han satt ved de betalte offiserers bord. I stedet for å bli stilt for krigsrett, ga Buchanan Grant et ultimatum om å signere et utarbeidet fratredelsesbrev. Grant tok avskjed og Krigsdepartementet anmerket i hans mappe at «Intet står imot hans gode navn». Rykter, derimot, fortsatte i den regulære hæren om Grants mangel på måtehold. Flere år senere uttalte Grant at «lasten mangel på måtehold hadde ikke lite å gjøre med min beslutning om å gå av.» Grants far, som nok en gang ikke hadde noen tro på at han ville kunne ha noen suksess noe annet sted enn i det militære, forsøkte å få Krigsminister Jefferson Davis, til å avvise hans avskjedsbrev, noe han ikke lyktes med.

Sivile liv

«Hardscrabble», huset Grant bygde i Missouri for sin familie

I en alder av 32, uten noe sivilt yrke, slet Grant seg gjennom syv finansielt magre år. Hans far, Jesse, til å begynne med tilbød Grant en stilling i Galena i Illinois i en avdeling av garverivirksomheten, men han stipulasjonen at Julia og barna ble boende hos hennes forelde i Missouri eller hos Grants foreldre i Kentucky av økonomiske årsaker. Ulysses og Julia var resolutt imot nok en separasjon og avslo derfor tilbudet. I 1854 drev Grant jordbruk på en av sine svogeres eiendom nær St. Louis ved hjelp av slaver eid av Julias far, men dette var ikke vellykket. To år senere flyttet Grant og hans familie til en del av hans svigerfars farm og for å gi familien et hjem bygget han et hus der som han kalte «Hardscrabble». Julia hatet det rustikke huset som hun beskrev som en «lite tiltrekkende hytte». Grant anskaffet seg også en slave på denne tiden fra sin svigefar, en 34 år gammel mann ved navn William Jones. Han hadde ingen suksess med gårdbruksvirksomhet og familien Grant forlot farmen når deres fjerde og siste barn ble født i 1858. Grant gjorde sin slave til en fri mann i stedet for å selge ham, på et tidspunkt når slaver gikk for en høy pris og Grant sårt trengte til midler. Det neste året bodde familien i et lite hus i St. Louis hvor Grant arbeidet sammen med Julias fetter Harry Boggs som pengeinnkrever, nok en gang uten suksess. In 1860 tilbød hans far Jesse ham en stilling i garveriet i Galena i Illinois uten noen stipulerte betingelser som førte til at Grant aksepterte stillingen. Lærbutikken «Grant & Perkins» solgte seletøy, saler og andre lærvarer, samt kjøpte huder fra farmere i det velstående Galena-området. Han flyttet familien sin til et hus i Galena det året.

Grant var ikke politisk aktiv og ei heller støttet han noen kandidat før borgerkrigen. Hans svigefar var en prominent demokrat i Missouri, som var en faktor som gjorde at Grant ikke ble fylkesingeniør i 1859, mens hans far var en frittalende republikaner i Galena. Grant stemte for første gang under presidentvalget i 1856 for demokraten James Buchanan, men uttalte at han stemte mot republikaneren John C. Frémont. I 1860 favoriserte han den demokratiske presidentkandidaten Stephen A. Douglas fremfor Abraham Lincoln, og Lincoln fremfor sørstatsdemokraten John C. Breckinridge. Da man manglet det påkrevde bosetningskravet i Illinois det året så kunne han ikke stemme. I august 1863 etter fallet av Vicksburg under den amerikanske borgerkrigen var Grants politiske sympatier fullt og helt falt sammen med de radikale republikanernes aggressive forfølging av krigen og promotering for avskaffelsen av slaveriet.

Borgerkrigen

General Ulysses S. Grant
General-in-Chief of the Union Army, Ulysses S. Grant, 1865
Født		Hiram Ulysses Grant 27. apr. 1822 Point Pleasant
Død		23. juli 1885 (63 år) Wilton Strupekreft
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, offiser, skribent, politiker, statsmann, arméoffiser
Embete		USAs president (1869–1877) Commanding General of the United States Army (1864–1869) President-elect of the United States (1868–1869)
Utdannet ved		United States Military Academy
Ektefelle		Julia Grant (1848–1885) (avslutningsårsak: personens død)
Far		Jesse Root Grant
Mor		Hannah Simpson Grant
Barn		Frederick Dent Grant Ulysses S. Grant, Jr. Nellie Grant Jesse Root Grant
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		General Grant National Memorial
Medlem av		American Philosophical Society
Utmerkelser		Kongressens gullmedalje
Troskap		Amerikas forente stater
Våpenart		Union Army
Tjenestetid		1839–1854 1861–1869
Militær grad		General of the Army
Enhet		United States Army
Kommandoer		21st Illinois Infantry Regiment Army of the Tennessee Military Division of the Mississippi United States Army
Deltok i		Den meksikansk-amerikanske krigen Den amerikanske borgerkrigen
Signatur
Ulysses S. Grant på Commons

Den 12. april 1861 brøt den amerikanske borgerkrigen ut som et resultat av konføderale tropper angrep på Fort Sumter i Charleston i Sør-Carolina som resulterte i at de måtte overgi seg. To dager senere gikk det ut et opprop fra Lincoln for 75 000 frivillige. Et massemøte ble kalt sammen i Galena å stimulere rekrutteringen. Grant var anerkjent som den eneste profesjonelle militær i området og han ble derfor forespurt om han kunne lede møtet og den påfølgende innsatsen. Han klarte å rekrutere et kompani av frivillige og fulgte dem til Springfield, hovedstaden i Illinois. Illinois Guvernør Richard Yates tilbød Grant jobben med å rekrutere og trene frivillige enheter, noe han aksepterte, men Grant ønsket en feltkommando i den regulære hæren. Han gjorde føere forsøk på å få en slik kommand (blandt annet ved å kontakte generalmajor George B. McClellan) uten hell. I mellomtiden fortsatte Grant å tjenestegjøre ved treningsleirene og gjorde et positivt inntrykk på frivillige Unionsrekrutter. Med hjelp av sin forkjemper i Washington, Illinois-kongressmannen Elihu B. Washburne, ble Grant forfremmet til Oberst av Guvernør Yates den 14. juni 1861 og fikk ansvaret for det uregjerlige 21st Illinois Volunteer Infantry Regiment. Grant ble overført til nordre Missouri og han ble forfremmet av President Lincoln til Brigadegeneral, støttet nok en gang av Washburne, tilbakedatert til den 17. mai 1861. Før utgangen av august 1861 beordret Generalmajor John C. Frémont Grant til District of Cairo i det sørlige Illinois. Grants oppførsel hadde forandret seg i begynnelsen av krigen, han hadde fått fornyet energi og selvtillit. Han mintes senere med tydelig tilfredshet at etter det første rekrutteringsmøte i Galena, «Jeg gikk aldri inn i en lærbutikk igjen ...». I løpet av denne tiden oppfattet Grant raskt at krigen ville bli utkjempet for det meste av frivillige og ikke profesjonelle soldater.

Forts Henry og Donelson

Felttogene mot Belmont, Fort Henry og Fort Donelson

Grants tropper havnet første gang i strid sent i 1961 ved å angripe fra sin base i Cairo i Illinois, det strategiske punktet der Ohio River flyter inn i Mississippi River, nær elvene Tennessee og Cumberland. Sørstatsarméen var stasjonert i Columbus i Kentucky under kommando av Generalmajor Leonidas Polk. Frémont beordret Grant å gjøre «demonstrasjoner», ikke inkludert et angrep, mot den Konføderale armé ved Belmont. Etter at Lincoln fratok Frémont kommandoen, angrep Grant Fort Belmont ved hjelp av 3 114 Unionstropper med bpt den 7. november 1861. Han tok fortet initielt, men hans styrker ble senere tvunget tilbake til Cairo av sørstatenes forsterkninger under Brigadegeneral Gideon J. Pillow. Et taktisk nederlag, slaget innpodet likevel sårt tiltrengt tillit til Grant og hans frivillige. Etter Belmont spurte Grant Generalmajor Henry Halleck om lov til angripe mot Fort Henry langs Tennessee River; Halleck godkjente dette den betingelse om at angrepet skulle gjennomføres under overoppsyn av Union Navy Flaggoffiser Andrew H. Foote. Grants tropper i nært samarbeids med Footes marinestyrker, lyktes i å erobre Fort Henry den 6. februar 1862 og nærliggende Fort Donelson ved Cumberland River den 16. februar. Fort Henry som var underbemannet med sørstatstropper og nesten oversvømmet av flomvann ble inntatt med veldig få tap. Ved Fort Donelson møtte Grant og Foote på mye kraftigere motstand fra sørstatstroppet under kommando av Pillow. Grants initielle troppestyrke på 15 000 ble slått sammen med 10 000 forsterkningstropper mot 12 000 Konføderasjonstropper ved Fort Donelson. Footes første angrep med Unionens marinefartøy ble slått tilbake av Donelsons kanoner. Sørstatenes styrker var omringet av Grants styrker og forsøkte på et utbrudd, og presset Grants høyre flanke til en uordnet tilbaketrekking østover. Grant samlet sine tropper, fortsatte offansiven og gjeninntok Unionens høyre flanke og angrep Pillows venstre. Pillow beordret sørstatstroppene tilbake inn i fortet og ga fra seg kommandoen til Brigadegeneral Simon Bolivar Buckner, som overga seg til Grant neste dag. Grants betingelse ble gjentatt over hele Nordstatsområdet: «Ingen betingelser bortsett fra en ubetinget og umiddelbar overgivelse kan aksepteres.» Grant ble en celebritet i Nordstatene og fikk klengenavnet «Ubetinget overgivelse» Grant. Som et resultat av disse seierene forfremmet President Abraham Lincoln Grant Generalmajor over de frivillige styrkene.

Shiloh

Grants angrep på Fortene Henry og Donelson var det mest betydelig angrepet som Nordstatene hadde gjort inn i Konføderasjonen så langt i krigen. Hans styrker, kjent som Army of the Tennessee, hadde økt til 48 894 menn og hadde leir på den vestre siden av Tennessee River. Grant møtte med Brigadegeneral William T. Sherman, og de planla et angrep på sørstatstroppenes høyborg med omtrent like store styrker ved Corinth i Mississippi. Sørstatstroppene forbredet seg på et tilsvarende angrep og startet sin fremrykking ved soloppgang den 6. april 1862, med et fullt ut angrep på Union Army ved Shiloh. Målet var å utrydde den vestre offansiven til Unionen i et massivt angreep. Over 44 000 tropper ledet av generalene Albert Sidney Johnston og P.G.T. Beauregard angrep de fem divisjonene til Grants armé som hadde slått opp en teltleir 9 engelske mil (14,4 km) sør for Pittsburg Landing. Unionsstyrkene var klar over det nærtstående angrepet fra Konføderasjonens styrker og slo alarm og klargjorde seg for kamp. Sørstatenes styrker slo til hart og presset Norstatenes styrket tilbake mot Tennessee River. Mot slutten av dagen var Union Army sårbare og kunne ha blitt tilintetgjort hadde Beauregards tropper ikke vært for utmattet til å fortsette kampene. Grant og Sherman klare å unngå panikk og samlet sine tropper for et motangrep den neste morgene. Forsterket med tropper fra Generalmajor Don Carlos Buell og Generalmajor Lew Wallaces savnede division, klarte Grant å tvinge Konføderasjonen tilbake til veien fra Corinth. Selv om han avbrøt før han tok Beauregards styrker til fange, klarte Grant å stabilisere Army of the Tennessee.

Slaget var det kosteligste så langt i krigen med et samlet tap, union og konfødererte, på 23 746 mann, og minimal strategisk fordel vunnet på noen side. Likevel fikk Grant høy ros fra mange kanter. Han sa senere at blodbadet ved Shiloh hadde gjort det klart for ham at Konføderasjonen kun ville bare bli beseiret ved fullstendig utslettelse av deres hær. Grant ble kritisert for sin beslutning om å holde Union Army opplagt i en teltleir istedet for å ha forskanset seg. Halleck overførte kommandoen over Army of the Tennessee til Brigadegeneral George H. Thomas og forfremmet Grant til den tomme posisjonen «second-in-command of the western armies», som fjernet ham fra aktiv feltkommandotjeneste. Som et resultat var Grant nok en gang nær på å levere inn sin avskjed, inntil Sherman kom på besøk til hans leir. Sherman som hadde hatt mange av de samme erfaringer i det militære som Grant overtalte ham til å bli i hæren. Under Halleck trege fremrykning ved Korint, dekket 30 km i løpet av 30 dager, gjorde at hele sørstatsstyrken rømt der fra. Det 120 000 mann sterke Union Army ble deretter splittet opp. Charles A. Dana, en etterforsker utsendt av Krigsminister Edwin Stanton på den tiden, intervjuet Grant og informerte Lincoln og Stanton at det virket som om Grant var "behersket og ivrig etter å krige". Lincoln gjeninnsatt Grant til hans kommando over Army of the Tennessee.

Vicksburg

Utdypende artikkel: Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen

Slaget ved Jackson ble utkjempet den 14. mai 1863 i Jackson i Mississippi, var en del av Vicksburg-felttoget.

Lincoln var fast bestemt på å ta den strategisk viktige høyborgen til sørstatsstyrkene ved Vicksburg i Mississippi, ved Mississippi River, og ga Generalmajor John A. McClernand til å sette sammen en armé i sin hjemstat Illinois for dette formålet. Grant var veldig frustrert over den mangel på retningsangivelse som han fikk for å kunne rykke fremover fra sin possisjon ved Memphis, og mer irritert på den tydelige forsøket på å sette ham til side. I følge biografen William S. McFeely kan denne missnøyen ha vært medvirkende til Grants lite gjennomtenkte utstedelse av General Orders No. 11 den 17. desember 1862. Denne forordningen utviste jøder, som et folkeslag, fra Grants militære distrikt, som en reaksjon på ulovlige aktiviteter av altfor aggressive bomullhandlere ved unionen leire, som Grant mente var forstyrrende for de militære operasjonene. Lincoln krevde at forordningen ble trukket tilbake, noe Grant gjorde 21 dager etter at den ble proklamert. Uten å innrømme feil, mente Grant han bare hadde fulgt de instrukser som var sendt fra Washington. I følge en annen Grant biograf, Jean E. Smith, det var «en av de mest åpenbare eksempler på statsstøttet antisemittisme i amerikansk historie». Grant trodde at gull sammen med bomull ble smuglet igjennom fiendens linjer og at jøder kunne komme uten hinder inn i de militære leirene. Grant viste senere anger for sin forordning i 1868. Hans forhold til jøder ellers uerklært.

I desember 1862 godkjente Halleck at Grant kunne forsøke å innta Vicksburg over land, støttet av Charles Hamilton og James McPherson, kombinert med en vannekspedisjon på elven Mississippi ledet av Generalmajor Sherman. Grant kom dermed i forkjøpet ovenfor sin rival McClernands forflyttning. Konføderasjonskavalleriraidere ledet av Brigadegeneral Nathan Bedford Forrest og Generalmajor Earl Van Dorn stagnerte Grants fremrykking ved å forstyrre hans kommunikasjonslinjer, mens sørstatstyrker ledet av Generalløytnant John C. Pemberton konsentrerte seg og slo tilbake Shermans direkte angrep ved Chickasaw Bayou. McClernand etterpå forsøkte å redde Shermans forsøk uten å lykkes, så på slutten av den først dagen hadde hverken Grant eller McClernand hatt noen suksess.

Under det andre forsøket på å innta Vicksburg gjorde Grant en rekke med misslykkede angrep langs bayou og kanalbaserte vannveier. Til slutt i april 1863 masjerte Grant nordstatstropper ned vestsiden av Mississippi River og krysset østover ved Bruinsburg ved hjelp av Kontreadmiral David Porters fartøyer. Grant hadde tidligere beordret to avledningslag som forvirret Pemberton og tillot Grants hær å krysse Mississippi River. Etter en rekke slag, inkludert hærtagingen av et jernbaneknutepunkt nær Jackson, fortsatte Grant til han slo Pemberton i slaget ved Champion Hill. Grant angrep deretter Vicksburg-fortet to ganger og tok store tap. Etter det misslykkede angrepet slo Grant seg ned for en beleiring som varte i syv uker. Når beleiringen startet hadde Grant et tilbakefall sin drikking som resulterte i en todagers drikkeepisode. Pemberton overga Vicksburg til Grant den 4. juli 1863. I løpet av felttoget påtok Grant seg ansvaret for flyktningsmugler slaver som ble fordrevet av krigen og var utsatt for konfødererte plyndrere. Lincoln hadde godkjent deres rekruttering inn Union Army. Grant satte flyktingene under beskyttelse av Brigadegeneral John Eaton, som godkjente at de kunne arbeide på overgitte sørstatsplatasjoer for å støtte krigføringen.

Vicksburgs fall ga Unionen kontroll over hele Mississippi og splittet Konføderasjonen i to. Grant viste at et inndirekte angrep kombinert med avledningstaktikk var en meget effektiv strategi for å beseire en forskanset hær. Selv om suksessen i Vicksburg var en stor moralboost for Unions krigsinnsats, fikk Grant mye kritikk for sine beslutninger og hans rapporterte beruselse. Lincoln sendte igjen Dana for å holde et våkent øye med Grants påståtte drikkfeldighet, Dana ble tilslutt Grants hengiven alliert, og tok lett på drikkingen. Den personlige rivaliseringen mellom McClernand og Grant fortsatt i relasjon til Vicksburg, men sluttet når Grant fjernet McClernand fra hans kommando etter at han utga og ordnet med utgivelsen av en militær ordre som var i strid med Grants ordrer.

Chattanooga og forfremmelse

Unionstropper svermer over Missionary Ridge og beseirer Braggs hær.

Lincolm ga Grant kommandoen over den nylig etablerte Division of the Mississippi i oktober 1863, som ga Grant ansvar for hele den vestre krigsskueplassen med unntak av Louisiana. Etter Slaget ved Chickamauga tvang Konføderasjonens General Braxton Bragg Unionens Generalmajor William Rosecranss Army of the Cumberland på retrett til Chattanooga (et sentralt jernbaneknutepunkt), omringet byen, og fanget dermed Union army inne. Kun Generalmajor George H. Thomas og XIV Corps innsats gjorde at Army of the Cumberland ikke hadde et fullstendig tap i slaget ved Chickamauga. Når Grant ble informert om den illevarslende situasjon ved Chattanooga, fratok han kommandoen fra Rosecrans og ga den til Thomas som da fikk ansvaret for den beleirede Army of the Cumberland. For å stoppe beleiringen og komme i angrep, red Grant personlig til Chattanooga og tok kommandoen over den desperate situasjonen. Lincoln sendte Generalmajor Joseph Hooker og to divisioner fra Army of the Potomac til å forsterke Army of the Cumberland, men Konføderale styrker gjorde det slik at de to styrkene ikke møttes. Grants første handling var å åpne en forsyningslinje frem til Army of the Cumberland som var fanget i Chattanooga. Som følge av en plan som var uttenkt av Generalmajor William F. Smith, en «Cracker Line»" ble etablert, med Hookers Army of the Potomac på Lookout Mountain og forskynte Army of the Cumberland med mat og våpen.

Den 23. november 1863 organiserte Grant tre hærenheter som skulle angripe Braggs tropper på Missionary Ridge og Lookout Mountain. Neste dag angrep Sherman med fire divisjoner av Army of the Tennessee Braggs høyre flanke. Thomas og Army of the Cumberland overtok Konføderasjonens skyttergraver ved bunnen av Missionary Ridge. Hookers styrker tok Lookout Mountain og tok tilfange 1 064 soldater. Den 25. november fortsatt Sherman sitt angrep på Braggs høyre flanke i den nordre delen av Missionary Ridge. I respons til Shermans angrep, trakk Bragg Konføderasjonens tropper tilbake fra hovedryggen for å kunne forsterke sin høyre flanke. Da Grant så at Bragg forsterket sin høyre flanke beordret han Thomas til å direkte angripe Missionary Ridge. Etter en kort forsinkelse inntok Army of the Cumberland, ledet av Generalmajor Philip Sheridan og Brigadegeneral Thomas J. Wood, de første skansene til Konføderasjonen. Uten å motta nye ordre fortsatte Army of the Cumberland oppover bakken og tok Konføderasjonens andre skanse på toppen av Missionary Ridge, noe som tvang de beseirede sørstatssoldatene til en uorganisert tilbaketrekking. Selv om Braggs hær ikke var tatt til fange så var det et avgjørende slag som åpnet Georgia og kjerneområdene til Konføderasjonen for en invasjon av styrker fra Unionen. Grants berømmelse økte og han ble forfremmet til Generalløytnant, en rang som tidligere kun var blitt gitt til George Washington og Winfield Scott.

Lieutenant General Ulysses S. Grant

Lincoln var missfornøyd med Generalmajor George Meades unnlatelse av å forfølge Lee etter Konføderasjonens nederlag i Slaget ved Gettysburg, så Lincoln utnevnte Grant til øverste sjef for alle Union arméer i mars 1864. Grant ga Department of the Mississippi til Sherman, og reiste østover til Washington, D.C., for å utarbeide en strategi sammen med Lincoln. Etter å ha innkvartert Julia i et hus i Georgetown etablerte Grant sitt hovedkvarter 96 km derfra, nær Meades Army of the Potomac i Culpeper i Virginia. Unionens strategi var en omfattende innsats som skulle føre til en rask seier bestående av en koordinert offansiv fra Unionens side ved å angripe opprørerenes arméer samtidig for å hinde at Konføderasjonen kunne forflytte forsterkninger innen sørstatenes interne linjer. Sherman ville angripe Atlanta og Georgia, mens Meade ville lede Army of the Potomac, med Grant i leiren, for å angripe Robert E. Lees Army of Northern Virginia. Generalmajor Benjamin Butler skulle angripe og avansere mot Richmond fra sør, oppover James River. Avhengig av Lees handliger ville Grant ville komme sammen med Butlers arméer og få forsyninger fra James River. Generalmajor Franz Sigel skulle ta jernbanelinjen ved Lynchburg så forflytte seg østover og angripe fra Blue Ridge Mountains. Grant red på en oppadgående popularitetsbølge, og det ble diskutert noen steder at en seier for Unionen tidlig det året kunne åpne opp for et mulig presidentkandidatur. Grant var klar over det, men hadde ikke sett på det som aktuelt i diskusjoner med Lincoln. Under alle omstendigheter forsvant muligheten snart på grunn av forsinkelser på slagmarken.

Overland-felttoget og seier

Sigels og Butlers innsats ble det ikke noe av og Grant stod igjen alene mot Lee i en rekke blodige utmattelsesslag kjent som Overland-felttoget. Etter å ha benyttet aprilmåneden i 1894 for å samle og klargjøre Army of the Potomac krysset Grant Rapidan River den 4. mai og angrep Lee i Wilderness, et hart utkjempet tredagers slag med mange tap. I motsetning til sine forgjengeres tilbaketrekninger flanket Grant istedet Lees armé i sydøst og forsøktre å kile Union Army mellom Lee og Richmond ved Spotsylvania. Lees styrker kom til Spotsylvania først, og et dyrkjøpt slag startet som varte i hele 13 dager. I løpet av slaget forsøkte Grant å bryte igjennom Lees forsvarslinjer ved Mule Shoe, som resulterte i et av de blodigste angrepene i borgerkrigen, kjent som slaget ved Bloody Angle. Grant klarte ikke å bryte Lees forsvarslinje etter flere forsøk, så han flanket nok en gang Lee i sydøst ved North Anna, et slag som varte i tre dager. Denne gang hadde Konføderasjonens armé en overlegent forsvarsfortrinn ovenfor Grant. Grant manøvrerte dermed Union Army til Cold Harbor som var et vitalt jernbaneknutepunkt for Richmond, med Lees menn klarte å forskanse seg igjen mot Unionens angrep. I løpet av den 3. dagen av det 13-dagers lange slaget ledet Grant et kostbart angrep på Lees skyttergraver. Ettersom nyheten spredte seg i Nordstatene kom det sterk kritikk av Grant, som ble kalt «slakteren», da han hadde 52 788 tap i løpet av de 13 dagene som hadde gått siden han krysset Rapidan. Lee hadde 32 907 tap i sine Konføderale tropper og hadde større problemer med å erstatte dem. Når de to arméene hadde kjempet seg frem til en fastlåst situasjon, tok det generalene tre dager for å komme til en våpenstillstand slik at de døde og døende kunne bli fjernet fra slagmarken. Det kostelige angrepet den 3. juni ved Cold Harbor var det andre av to slag i krigen som Grant senere spesielt angret på å ha utført. Lee var ikke klar over at Grant trakk seg ut av Cold Harbor og forflyttet sine styrker sør for James River, frigjorde Generalmajor Butler fra Bermuda Hundred og angrep Petersburg, Richmonds sentrale jernbaneknutepungt.

Grant ved City Point i 1864 med sin kone og sønnen Jesse

Robert E. Lee overgir seg til Grant ved Appomatox Court House.

Etter at Grant og Army of the Potomac hadde krysset James River uten å bli oppdaget samt reddet Butlers armé fra Bermuda Hundred avanserte Grant arméen sydover for å ta Petersburg. Konføderasjonens General P.G.T. Beauregard, som hadde ansvaret for Petersburg, klarte å forsvare byen og Lees veteranforsterkninger ankom. Grant tvang Lee inn i en 9 måneders lang beleiring av Petersburg og krigsinnsatsen stoppet opp. Harmen vokste i nordstatene ettersom krigen trakk ut, men en indirekte fordel av beleiringen av Petersburg var at den gjorde at Lee ikke kunne sende forsterninger til styrkene som sloss mot Sherman og Sheridan. Under beleiringen klarte Sherman å ta Atlanta, en seier som fremmet President Lincolns gjenvalg. Generalmajor Sheridan ble gitt kommandoen over Union Army of the Shenandoah og ble fortalt til å «forfølge fienden inntil deres død». Lee hadde sendt General Jubal Early opp igjennom Shenandoah dalen for å angripe den føderale hovedstaden og fra tropper bort fra Army of the Potomac, men Sheridan slo Early noe som sparte Washington fra å bli hærtatt. Grant deretter beordret Sheridans kavaleri til å forinte vitale Konføderale forsyningsfarmer i Shenandoah dalen. Når Sheridan reportete at han ble angrepet av irregulart Konføderalt kavaleri under ledelse av John S. Mosby anbefalte Grant ham om å samle sammen deres familier og arrestere dem og benytte dem som gisler i Ft. McHenry.

Grant forsøkte å underminere deler av Lees skyttergraver ved Petersburg fra en undergrunnstunnel, men eksplosjonen laget et krater som Konføderasjonen kunne enkelt plukke Unionens tropper nedenfor fra. De 3500 falne for Unionen var tre for vært enkelt falne hos Konføderasjonen. Grant innrømmet at taktikken hadde vært en «overveldende fiasko». Den 9. august 1864 var Grant, som akkurat hadde ankommet sitt hovedkvarter i City Point, nær på å bli drept når spioner fra Konføderasjonen sprengte en ammo lenkter som var ankret opp nedenfor bakkene ved byen. Etter som krigen sakte gikk fremover fortsatte Grant å utvide Lees skyttegraver sørvest for Petersburg, i et forsøk på å ta et vitalt jernbanepunkt. Innen 21. august hadde Union hadde tatt Wilmington and Weldon Railroad. Ettersom Grant fortsatte å drive Unionens fremrykking vestover mot South Side Railroad, Lees skanselinjer ble stekt for lange og ble derfor underbemannet. Etter at den føderale arméen gjenoppbygget City Point Railroad, kunne Grant bruke bombekastere for å angripe Lees skanser.

Når Sharman nådde til østkysten og Thomas espederte Hood i Tennessee virket det som at det var klart at Unionen ville seire, besluttet Lincoln å forsøke å få til en forhandlet slutt på krigen med Konføderasjonen. Han vervet Francis Preston Blair til å frakte hans beskjed til Konføderasjonens president Jefferson Davis. Både Davis og Lincoln oppnevnte kommissærer, men konferansen snart fastlåst. Grant kontaktet Lincoln som aksepterte å personlig møte med kommissærerenei Fort Monroe. Det kom ikke noe ut av fredskonferansen, men Grant hadde vist sin vilje og evne til å påta seg en diplomatisk rolle utover sin normale militære holdning.

I mars 1865, mens Lincoln var i møter ved City Point med Grant, Sherman og Porter, inntok Unionens styrker endelig Petersburg samt inntok Richmond i april. Lees tropper startet å desertere i store antall samt at sykdom og mangel på forsyninger svekket Lees styrker. Lee forsøkte å få samlet sin styrke sammen med restene etter Konføderasjonens General Joseph E. Johnstons nedkjempete armé, men Unionens kavalleri ledet av Sheridan klarte å hindre at de to arméene å konvergere. Lee and hans armé overga seg til Grant ved Appomattox Court House den 9. april 1865. Grant ga generøse vilkår, Konføderasjonens tropper skulle overgi sine våpen og fikk deretter lov til å returnere til sine hjem med sine hester på den betingelse at de ikke tok til våpen igjen mot De forente stater. I løpet av få uker var borgerkrigen over.

Eksterne lenker

(en) Ulysses S. Grant – kategori av bilder, video eller lyd på Commons