Skipreide
Skipreide (norrønt skipreiða) (også skrevet skibrede og skipreite) var en administrativ inndeling av Norge i geografisk avgrensede områder der innbyggerne var kollektivt ansvarlige for å bygge, holde, ruste ut og bemanne et leidangsskip.
Skipreidene lå ikke bare ved kysten, de fleste skipreidene i Trøndelag var innlandsreider opp langs de brede elvene i Trøndelag. For eksempel hadde skipreidene ovenfor Gaulfossen i Gauldalen foruten fiskale formål, herunder smier, tjærebrenning (tjurru) også som hovedoppgave å skaffe tømmer ned til reidene nedenfor der det ble bygget vikingskip (snekker) som kunne ros helt ut til fjorden.
Nøyaktig hvor gammel skipreideinndelingen er vet man ikke, men skipreidene oppsto sammen med leidangssystemet og i flg. Snorre ble lovene utviklet/forbedret under Håkon den gode og Sigurd jarl på midten av 900-tallet.
Mot slutten av 1200-tallet ble skipreidene etterhvert kun fiskale formål, og skipreidene ble utgangspunkt for den administrative inndelingen i len for skatteformål helt frem til 1660-tallet.
En skipreide besto etter gammel ordning av frie menn, som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip fullt proviantert for to eller tre måneder.[1] Størrelsen på skipet ble bestemt etter antall årer eller sesser. Til å begynne med var kravet 40 årer (20 sesser) og et mannskap på oppimot 100 mann eller flere.
Hele Norge var inndelt i 279 skipreider i 1279 under Magnus Lagabøte.
Sjefen for en skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av jarlen, eventuelt kongen. Mannskapet på et vikingskip ble plukket ut etter bestemte regler i lovenes leidangsbolker, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrenset oppad til hvert syvende hode, altså 14 % av befolkningen. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer. Skipreidet skulle mobiliseres når det var fiender i landet, og det var fast prosedyre for dette stadiet. Det ble da utlyst allmenning, og vardene ble tent.
Skipreidene var opprinnelig et system for forsvar av landet. Etterhvert, og gradvis, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. 1660.
Oversikt over skipreider
[rediger | rediger kilde]Leidangen og skipreidene i Norge ca. 1300 I Heimskringla skriver Snorre om skipreide: «Kong Håkon satte en lov for hele landet langs hele kysten og så langt inn i landet som laksen går – han delte det i skipreider». Magnus Lagabøtes testamente inneholder en fylkesinndeling med navn og antallet skipreider.[2][3] Mange av skipreidenes navn er kjent fra andre kilder som Aslak Bolts jordebok, men mange opplysninger har også gått tapt. I hht. P. A. Munchs Beskrivelse over kongeriket Norge var de historiske fylkene i Norge inndelt i følgende skipreider:
13 skipreider[4]:
- Lófótar (Lofoten)
- Vestrál (Vesterålen)
- Andarnes (Andenes)
- Þrándarnes (Trondenes)
- Vága (Vågan)
- Steigar (Steigen)
- Salsta (Salten)
- Rauðeyjar (Rødøy)
- Mjölu (Meløy)
- Raðundar (Rana)
- Þjóttu (Tjøtta)
- Vefsnis (Vefsn)
- Sæfnarinnar (Alstahaug)
- Birnudalr (Bindal)
- Narðeyjar (Nærøy)
- Lauga (Lauvsnes)
- Hunnar (Overhalla)
- Ranheim (Ranem)
- Fósnes
- Vikr (Vikna)
- Hálmeyar (Halmøya)
- Byrðu (Bjørnør)
- Eldueiðs (Namdalseid)
8 skipreider:[7]
- Snasar (Snåsa)
- Skaunar (Kvam i Steinkjer)
- Vigmundar (Egge i Steinkjer)
- Stóðs (Stod i Steinkjer)
- Ógnardal (Ogndal)
- Íþrottar (Mære)
- Sparbýggja (Sparbu)
- Bagabú (Henning i Steinkjer)
6 skipreider:[8]
- Beitstaðar (Beitstad i Steinkjer)
- Vera (Verran)
- Ýzta (Utøy i Inderøy)
- Sandavalla (Sandvollan i Inderøy)
- Viðbyggja (Sakshaug i Inderøy)
- Ryrinar (Røra i Inderøy)
5 skipreider[9]:
- Haug (Haug i Verdal)
- Ofanmýra (Leksdal i Verdal)
- Farar (Stiklestad i Verdal)
- Veddrar (Vuku i Verdal)
- Råbyggja (Vinne i Verdal)
6 skipreider[10]:
8 skipreider[11]:
4 skipreider:[12]
10 skipreider[13]:
8 skipreider[14]:
16 skipreider[15]:
(Senere Fosen)
(Senere Nordmøre)
8 skipreider:[16]
16 skipreider[17]
15 skipreider:[18]
16 skipreider:[19]
32 skipreider:[20]
- Rygjafylkí norðan Fjarðar (senere Ryfylkí)
- Rygjafylkí sunnan Fjarðar (senere Jaðri)
12 skipreider:[24]
- Listasýsla
- Miðsýsla
- Austr-Agðír sýsla
- Sand (Lillesand)
- Bringsver (Landvik)
- Strengjareiđ (Tromøy)
4 skipreider:[27]
- Bamble (Bamble, Sannidal og Skåtøy)
- Hovund (Gjerpen, Siljan og Eidanger)
- Ulefoss (Holla, Lunde (ikke Ytre Flåbygd), Solum med Melum, Drangedal (ikke Tørdal))
- Lindheim (Sauherad, Bø og Heddal)
6-7 skipreider:[28]
- Numedal (Tjøme, Sandar, Tjølling, Hedrum og Brunlanes, det senere Brunla len)
- Arnadal (Stokke, deler av Sem, Andebu og Nøtterøy)
- Slagen (mesteparten av Sem, Borre og Undrumsdal)
- Råbygge (eldre navn: Røyrdal) (Lardal, Hof, Vassås, Ramnes, Fon, Vivestad og Høyjord)
- Våle (Botne, Nykirke og Hillestad)
- Sandsvær (I 1624 ble denne skipreide skilt fra Tønsberg len ved opprettelsen av Kongsberg sølvverk).
- Sande (eldre navn: Engra) Skoger og Strømm.
Sande er av P. A. Munch oppført under Tunsbergsysla, mens A. Steinnes mener Sande tilhørte Oslosysla.
7-8 skipreider:[27]
- Mossedal
- Follo Eystri hlutr[29] (Nesodden, Oppegård, Ski og nordre del av Ås)
- Follo Vestr hlutr (Frogn, Vestby og søndre del av Ås)
- Aker (Aker og Bærum)
- Asker (Asker, Røyken og Hurum)
- Lier
- Eiker
- Sande (Sande, Skoger og Strømm)
Sande er av P. A. Munch oppført under Tunsbergsysla, mens A. Steinnes mener Sande tilhørte Oslosysla.
12 skipreider:[30]
- Vǫrnu (Rygge og Våler)
- Rođa (Råde og Svindal)
- Vima (Skiptvet og Spydeberg)
- Frøylandir (Askim og Trøgstad)
- Hegginnar (Eidsberg)
- Skaunar (Rakkestad)
- Túnir (Tune, Rolvsøy, Glemmen, Kråkerøy og Varteig)
- Ođinseyjar (Onsøy)
- Ábyggja (Borge, Torsnes og Hvaler)
- Skjálberg (Skjeberg)
- Ingedal (Ingedal)
- Iddar (Idd)
16 skipreider:[30]
- Ranrikissýsla
- Vettaherađ
- Lúđrlag (Ludelag)
- Kvilda (Kvilde)
- Borđerna
- Saurbœja
- Tungu
- Sótanesherađ
- Stangarnes
- Elfarsýsla
Spor etter skipreidene
[rediger | rediger kilde]Leidangskipenes naust har vært av betydelig størrelse. I 1247 var Bergens største bygning et naust på 54×36 m (1944 m²). Mange av nausttuftene er kartlagt av arkeologer, men det er fortsatt mulig å finne flere. I strandbeltet langs sørsiden av Beitstadfjorden er det påvist minst fem nausttufter over en strekning på 10 km, tre av dem blant de største som er kjent i Norge. Disse er 30–38 m lange og har en bredde på 13–19 m.[31]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Salomonsens konversationsleksikon om Ledang
- ^ Diplomatarium Norvegicum «Kong Magnus Haakonssöns Testamente til de Fattige i alle Norges Skibreder, til Kirker, Kanniker, Klostre og Hospitaler.» av 1. februar 1277
- ^ Edvard Bull: «Fylke» i «Scandia: tidskrift för historisk forskning» Band III, 1930
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 66.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 70.
- ^ «Stedsnavn i Overhalla, na.no». Arkivert fra originalen 2. april 2018. Besøkt 2. april 2018.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 73.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 71.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 74.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 75.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 76.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 78.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 80.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 81-2.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 86.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 90.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 94.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 98.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 102-3.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 117-8.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 126.
- ^ Austrumdal, Sem (1986). Bjerkreim. no: Bjerkreim kommune. s. 17.
- ^ Steinnes, Asgaut (1974). Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen. Samlaget. s. 69-115. ISBN 8252102921.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 131-2.
- ^ Sygna. Greipstad historielag og Søgne historielag. 2013. s. 171. ISBN 9788299915717.
- ^ Rygh, O. (Oluf) (1912). Norske Gaardnavne. xx: Fabritius. s. 57.
- ^ a b Gamal skatteskipnad i Noreg. no: (Dybwad). 1933. s. 57.
- ^ Det gamle bygdestyre, Sigurd H. Unneberg Arkivert 2007-08-08, hos Wayback Machine.
- ^ Asgaut Steinnes (1930). Skipreidone på Follo. Historisk tidsskrift. Oslo: Universitetsforlaget. s. 370-2.
- ^ a b Gamal skatteskipnad i Noreg. no: (Dybwad). 1933. s. 56.
- ^ Mads Almaas (1988). «Nausttufter etter leidangskip». Spor - fortidsnytt fra Midt-Norge (5). ISSN 0801-5376. Besøkt 12. september 2010.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Stig Berge (2013). Ordo Hospitalis Sancti Johannis Jerosolomitani - eorum fratres, canones et milites. ISBN 978-82-303-2430-1.
- Peter Andreas Munch (1849). Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Christiania: Wilhelm Grams Forlag.
- Jørn Sandnes (1971). Ødetid og gjenreisning : Trøndsk busetningshistorie ca. 1200–1600. Universitetsforlaget.
- Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
- Aslak Bolt (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529. [ny utgave]
- Olav Skevik (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 8291316287.
- Steinar Imsen og Harald Winge (1999). Norsk historisk leksikon. (Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2. utgave.
- Asgaut Steinnes (1933). Gamal skatteskipnad i Noreg. Dybwad.
- Edvard Bull (1920). Leding. Militær- og Finansforfatning i Norge i ældre Tid. Steenske.