Norske rettskrivninger
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
De store fellesrettskrivingene for nynorsk og bokmål i 1917 og 1938.
[rediger | rediger kilde]Rettskrivinga av 1917 var en reform av norsk skriftspråk som omfattet både bokmål og nynorsk, den gang kalt riksmål og landsmål. I riksmål avløste 1917-rettskrivinga 1907-rettskrivinga. I landsmålet avløste den 1910-rettskrivinga (også kalt «Hægstad-normalen»).
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]1917-rettskrivinga var den første som hadde til hensikt å samle bokmål og nynorsk til ett ved å innføre ortofone prinsipp i begge målformene. Disse prinsippa hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på Østlandet og i Nord-Norge. Kritikerne av denne tilnærmingslinja på riksmålshold mente at dette utvanna riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssida reagerte mange negativt på at en gikk bort fra Aasen-normalen. Ivar Aasens typeformer var utforma i samsvar med etymologiske prinsipp, som var best egna til å avspeile de ulike dialektforskjellene i Norge ut ifra en kronologisk utvikling som kunne føres tilbake på norrønt. Innen målrørsla har denne diskusjonen pågått helt fram til i dag. Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jamstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivinga åpna for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former blei sidestilt; skillet mellom hovedformer og sideformer (eller «klammeformer») kom først med rettskrivinga av 1938.
Gjennomføring
[rediger | rediger kilde]Rettskrivingsnemnda blei oppnevnt i 1916 av Jørgen Løvland som da var kirke- og undervisingsminister i Knudsen II-regjeringa. I denne nemnda satt blant andre Knut Liestøl (elev og venn av Moltke Moe) og D.A. Seip, prominent i Østlandsk reising. På denne tida var Det norske Arbeiderparti fortsatt språkpolitiskt nøytralt, og hadde representanter på Stortinget som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringa gikk sammen med Løvland og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen blei berga med en dobbeltstemme fra stortingsrepresentant Buen. Nemndas anbefaling til ny rettskriving blei så godkjent ved kongelig resolusjon 9 dager etter at den var framlagt for Stortinget.
Vedtak
[rediger | rediger kilde]Ortografi
[rediger | rediger kilde]Det var rettskrivinga av 1917 som innførte bokstaven å istedenfor aa.
Stum r blei fjerna i bestemt form flertall av substantiv i landsmål, slik at det kom til å hete armane mot tidligere armarne. Videre blei den d-en som representerte såkalt stungen d ifra norrønt fjerna fra enkelte ord, slik at en i landsmålet fikk ei li for ei lid og brei for breid.
Valgfrihet
[rediger | rediger kilde]Det blei innført en mengde valgfrie former. For eksempel infinitiv av verb på e ved siden av a, pluss kløyvd i landsmål. Videre blei a i bestemt form av sterke hokjønnsord i ental og intetkjønnsord i bestemt form flertall (boka, husa) tillatt ved siden av i (boki, husi). På samme måte blei e gjort valgfri jamstilt med o i flertall av svake hokjønnsord, altså viser jamstilt med visor, og verbformer som får, gir, slår, tar blei tillatt, jamstilt med fær, gjev, slær, tek. En fikk valgfrie former av en mengde enkeltord, blant dem mellom og millom, før og fyrr, venn og ven, høre og høyre, osv. Den store valgfriheten, i forhold til å bruke mange «samnorsk» former både i nynorsk og bokmål, kom altså med rettskrivinga av 1917.
Veien videre
[rediger | rediger kilde]Rettskrivinga av 1938 gikk videre i samme retning, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til øst- og nordnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål.
Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet blei systemet med enn læreboknormal som bare omfatta en del av de tillatte formene, mens alle andre fritt kan benytte seg av sideformene. Dette hierarkiet blei avskaffa i bokmål fra og med 2005. I dag er det der fullstendig likestilling mellom former som "brøt" og "brøyt", mens "braut" er tatt ut av ordboka. I nynorsk eksisterer fortsatt hierarkiet med hovedformer og sideformer.
Rettskrivingsreformen av 1938
[rediger | rediger kilde]- Hovedartikkel: Rettskrivningen av 1938
Denne språkreformen er blitt kalt den store samnorskreformen, men den fulgte i det store og hele bare opp tanken og retningen i rettskrivinga av 1917 noe mer konsekvent. Samnorsktanken var en idé om å føre bokmål og nynorsk sammen, på grunnlag av folkemålet, altså det norske språket slik det blei snakka i størsteparten av landet, det reelle flertallsspråket i Norge. Denne ”tilnærmingslinja” eller ”folkemålslinja” var dominerende i norsk språkpolitikk i størsteparten av forrige århundre, men er nå offisielt forlatt etter et stortingsvedtak i 2003 om å styrke og verne norsk i form av bokmål og nynorsk som to likestilte målformer. Arkitekten bak reformen i 1938 var historikeren og sosialisten Halvdan Koht, som i 1938 var utenriksminister i regjeringen til Johan Nygaardsvold.
Etter rettskrivinga av 1938 blei en del former som i 1917 var valgfrie, gjort obligatoriske. Videre blei systemet med klammeformer (sideformer) innført, det vil si former godtatt som rette etter rettskrivinga, og dermed godtatt i elevarbeid, men ikke i lærebøker.
Endringer i bokmål
[rediger | rediger kilde]Reformen fullførte prosessen som begynte med rettskrivinga av 1907 og fortsatte i 1917, med innføring av harde konsonanter. Eksempel: «Skip» for «skib», «nyte» for «nyde» og «språk» for «sprog».
Flere hunkjønnsord fikk a-ending i bunden for entall: «Høna», «nåla», «øksa», «bjørka», osv.
Fornorskinger som «bru» for «bro», «fram» for «frem», «sju» for «syv», «nå» for «nu». Mange av disse blei obligatoriske.
Flere diftonger: «Stein» for «sten», «reip» for «rep», osv.
Nye skrivemåter: «Seg» for «sig», «meg» for «mig», «skulle» for «skulde», «høy» for «høi», osv. Jamstilling av a- og et-ending i verb av kaste-klassen.
Helt nye former fra talemålet på det sentrale Østlandet tas inn som klammeformer, f.eks.: flertallsformer av hankjønnsord som "gutta" og "gampa" og hokjønnspronomenet "hu".
Reformen møtte sterk motstand fra konservativt hold. Mye av den blei omgjort av Quisling-styret under krigen, men etter krigen så en bort ifra NS-rettskrivinga av 1941, og det offentlige gjenopptok språkpolitikken fra 1938. Men i 1950-åra var det igjen mange protester og aksjoner fra riksmålstilhengere mot samnorskprega radikalt bokmål i lærebøker og ellers, blant annet med bokbrenning som virkemiddel.
Endringer i nynorsk
[rediger | rediger kilde]I nynorsk var dette noen av endringene fra 1938:
Noen gamle hovedformer blei klammeformer, former som «soli», «husi» og «gator». Former som «sola», «husa» og «gater» blei de eneste lærebokformene.
Endring av enkeltord, som for eksempel «fare» for «fåre», «opp» for «upp», «før» for «fyrr», «bort» for «burt», «mørk» for «myrk», «vinter» for «vetter», «veke» for «vika».
Tilhengere av høgnorsk, som på denne tida representerte det store flertalet i den organiserte målrørsla, gikk i mot disse endringene, men de hadde langt ifra slike ressurser i ryggen som riksmålstilhengerne, som blant annet blei støtta av Høyre-aviser som Aftenposten.
For samnorskideologer som Halvdan Koht og Sigmund Skard framsto 1938-rettskrivinga som et viktig forsøk på å tilnærme formverk og skrivemåte i begge målformene til det de mente var det reelle flertalstalemålet i landet, og dermed også til hverandre. Høgnorskideologer som Gustav Indrebø mente på si side at nynorsken med de nye endringene blei mindre samlende, siden endringene var tufta på ortofone tillempinger etter særskilte målfører, på bekostning av de etymologiske typeformene som Ivar Aasen ville bruke som en overbygning for alle målførene i landet.