Lynghei

Røsslyng i blomst ved Vrads, syd for Silkeborg i Danmark.

Lynghei i Nederland

Lyngheilandskapet er et skogløst kulturlandskap hvor røsslyng utgjør en vesentlig del av vegetasjonen. En mer presis betegnelse som også brukes, bl.a. av Miljødepartementets nettsted Miljøstatus, er kystlynghei. Lyngheiene trives på et tynt jordlag over fast fjell, på myrer og morenegrunn. Det er helårsbeiting og lyngbrenning som har skapt lyngheiene og holdt dem vedlike.

Kystlyngheier er åpne, heipregete og i hovedsak trebare områder dominert av dvergbusker, først og fremst røsslyng (Calluna vulgaris), og med et varierende innhold av gress, halvgress og urter. De er formet gjennom rydding av kratt og skog og langvarig bruk. Kystlyngheiene har tradisjonelt vært holdt i hevd ved beite (vanligvis gjennom hele året), regelmessig lyngbrenning og stedvis lyngslått. Naturtypen er kulturbetinget og knyttet til strøk med oseanisk klima.

Kaland og Kvamme 2013

Lyngheienes utbredelse

Lüneburger Heide i Nord-Tyskland ligger på sandgrunn

Lyngheilandskapet har gjennom flere tusen år preget vestkystene av Europa, bl.a. i Norge, Danmark, England, Skottland, Irland og Portugal. Lyngheilandskapet er et kulturlandskap som før var utbredt langs kyster fra Lofoten i nord til Portugal i sør. Dette er en strekning på 3600 km, hvorav 1200 km ligger som et smalt belte langs Norges kyst. I tillegg er det store lyngheiområder i Irland og Storbritannia. Lyngheilandskapet er en særpreget naturtype, et produksjonsområde for jordbruket, et viktig friluftsområde og del av vår felles europeiske kulturarv.

Lyngheilandskapet er basert på samspill mellom mennesker, dyr og planter. Et mildt kystklima gjorde det mulig å holde husdyr på beite gjennom hele året. Vintergrønn røsslyng utgjorde en viktig del av vinterfôret. I dag er lyngheiene viktige friluftsområder for millioner av europeere og et viktig bidrag til det biologiske mangfoldet i Vest-Europa.

Lyngheilandskapet hører til Vest-Europas eldste menneskeskapte landskap. Steinalderbøndene skapte lyngheier med øks, ild og ikke minst beitende husdyr på helårsbasis. Ryddingen begynte for omtrent 5000 år siden, men først i vikingtiden var hele Vest-Europas kyst omdannet til et åpent landskap. Prosessen tok mer enn 3000 år.

Arealene med lyngheilandskap har på 1900-tallet stadig blitt redusert. Omlegging i landbruket og turisme med hyttebygging har gjort at det bare finnes små flekker igjen.

Kystklimaet begrenser dybden av lyngheilandskapet innover i landet. Lyngheiene følger den lange vestkysten fra Agder til Lofoten og i tillegg på øyer lengst sør i Østfold. Klimaforskjellene fra vest mot øst, på tvers av kystlinjen, har ført til at lyngheibeltet aldri har vært mer enn 15-40 km bredt. Øst for denne grensa faller for mye av nedbøren vinterstid som snø slik at husdyra ikke finner nok fôr på beitet. Derved har det vært mer lønnsomt for bøndene å fôre dyrene inne gjennom vinteren, og ha skog i utmarka. Til tross for den langstrakte utbredelsen er kystlyngheiene en relativt homogen vegetasjonstype. Men vegetasjonen i lyngheiene varierer avhengig av klima, eksposisjon, jordsmonnstype og høyde over havet. I Danmark brukes betegnelsen hede om et landskap som botanisk sett er svært likt lyngheiene i Norge. Samme landskapstypen går igjen i nordlige deler av Tyskland, samt andre steder i verden. Hedelandskapet er på utvasket morene, og den opprinnelige skogen er fjernet for å skaffe åker og beitemark. Etter noen tids drift som beitemark, eroderte regnvann humus og husdyrgjødsel så dypt, at nesten bare sand var igjen i topplaget og bare de mest hardføre planteslagene holdt seg. Videre gårdsdrift lot seg ikke vedlikeholde. Hedene (og de tyske «Heide»-ne) er i dag mest til friluftsbruk.

I nasjonalparken i Hvaler i Østfold er det et areal med lynghei. Denne lokaliteten var nordligste del av den Sørskandinaviske lyngheisonen som fortsatte langs Bohuslãn og Halland. Aktiv skogplanting tidlig på 1900-tallet har nesten utslettet de svenske lyngheiene, men organisasjonen Västkust-stiftelsen har i de senere år restaurert lyngheier i Göteborgområdet.

I Europa tok den tradisjonelle bruken av lyngheiene slutt tidlig på 1900-tallet og bøndenes kunnskap om driftsformer knyttet til lynghei forsvant. I Norge derimot holdt disse tradisjonene seg til 1960-tallet. Eldre kystbønder hadde derfor fram mot vår tid kunnskap om den tradisjonelle driftsmåten. Slik var det ikke i Europa. Norge har derfor påtatt seg en forpliktelse til å forvalte lyngheiene og kunnskapen om dem som en europeisk kulturarv.

Regjeringen vedtok 7. mai 2015 at kystlynghei har status som utvald naturtype. Vedtaket omfatter 388 viktige og 284 svært viktige lokaliteter med et samla areal på 834 km².

Ein uerstatteleg del av det norske naturlandskapet kan gå tapt. Kystlyngheia får derfor eit stempel som sier at den er viktigare enn annen natur.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Røsslyng dominerende art

Røsslyng (Calluna Vulgaris) er den dominerende vekst i lyngheiene. Den er også Norges nasjonalblomst.

Lyngheilandskapet i Norge er en biotop som primært finnes på Vestlandet og nordover langs kysten. Den består av gressbeite mellom knauser, med større og mindre områder der lyngen vokser. Fjellgrunnen er stort sett gneis og granitter, som avgir lite mineraler til jorden. Jordsmonnet er tynt. Vegetasjonen er preget av det, med hardføre vekster som bruker lite næring og tåler både perioder med regn og langvarig tørke. Men på Lista og Jæren finnes lynghei på sand- og morenegrunn slik som i Danmark.

Kystlynghei er definert som en åpen, heipreget naturtype hvor vegetasjonen er utviklet gjennom tradisjonell skjøtsel med sviing og beiting. Kystlyngheiene er semi-naturlige, og er avhengige av skjøtsel for ikke å gro igjen til skog. En dominerende nøkkelart i kystlyngheia er røsslyng (calluna vulgaris), men naturtypen kan ha sterkt innslag av andre arter lyng som klokkelyng, blokkebær og krekling, og urter som engkvein, gulaks og slåttestarr. Langs kysten av Vestlandet nordover til Sunnmøre finnes purpurlyng blant lyngartane.

Botanikerne deler lynghei inn i en rekke typer, tørr lynghei, tørr gras-urterik hei, fuktig lynghei, røsslyng-bjønnkamhei og kystfjellhei; typene karakteriseres etter vegetasjonens sammensetting og jordsmonn, nord-sør plassering m.m. I tørr lynghei på torvlignende humus over berg, forvitringsjord, morene eller grov, utvasket sand er røsslyng dominerende. Utseendet varierer med røsslyngens alder; ung, velskjøttet hei har lav og tett lyng (10-15 cm), mens tørrhei der lyngen er 40-50 år gammel kan bli mer enn en halv meter høy og være ganske åpen. Tørr gras-urterik lynghei har vegetasjon som preges av en blanding av lyng, grasarter og en del beitetolerante eller beitebegunstigete urter. Denne typen er karakteristisk i årene etter brenning og der beitetrykket er tilstrekkelig hardt på god jord, som der storfe er på sommerbeite. Kystfjellhei er kulturbetinget lynghei på høyere nivå (300-400 m og oppover) som for det meste i hevd ved sauebeite.

Kystlyngheier regnes ikke som de mest artsrike plantesamfunn . De er imidlertid det viktigste habitatet for flere plantearter med vestlig utbredelse. På kalkholdig underlag, som for eksempel langs deler av Helgelandskysten, finnes det utforminger av kystlynghei med høyt plantemangfold.

Når det gjelder insekter og fugler er det en rekke arter, blant annet av sommerfugler, som er knyttet til kystlyngheiene. Her finnes habitater flere arter er helt avhengige av.

Et menneskeskapt landskap

Lyngbrenning i Cornwall, England

Lyngheilandskapet er et menneskeskapt landskap, et kulturlandskap; skogen ble brent ned for å skaffe beitemark, og deretter var husdyr som beitet i utmarka året rundt den avgjørende faktor kombinert med jevnlige lyngbranner.

Bøndene i lyngheiområdene hadde sine egne forklaringer på avskogingen. De var klar over at lyngheiområdene tidligere var dekket av skog fordi de stadig støtte på store røtter i myrene. Dette skjedde når de tok torv til brenne. Røttene fortalte også om skogbranner. Forfattere som skrev om det skogløse kystlandskapet forklarte helst mangelen på skog med det værharde blåsende klimaet ved kysten. Skogen som forsvant ble forklart med klimaforverring på et tidspunkt.

Pollenanalyse kombinert med C14-dateringer viser at lyngheiene i hovedsak ble skapt for om lag 2000 år siden. Lindåsprosjektets undersøkelser i Nordhordland viste at avskogingen var nøye knyttet opp mot utviklingen av gårdsbosetning i området. Det ble tatt prøver på en rekke lokaliteter over hele Nordhordland.(Kaland 1974, 1979, 1986; Kvamme 1982). Avskogingen startet 3000 år f.kr. Men det var i jernalderen, for 2000 år siden, at den store ekspansjonen av kystlyngheiene skjedde i dette området. Det ble, ved siden av pollenanalysen, utført systematiske registreringer av trekullstøv i torvlagene slik at omfanget av lyngbrenning påvises.

I Rogaland og på Lista er det gjort liknende undersøkelser. Her startet avskogingen allerede omkring 4000 f.Kr. og på store deler av Jæren var kystlyngheiene etablert allerede i Yngre Bronsealder (900-700 f. Kr.).

I Midt-Norge og Nord-Norge er det ikke gjort like mange undersøkelser. Men på Dønna kan etableringen av kystlyngheiene dateres til 1500 år f.Kr. på Vikna 1800 år f.Kr., og på Austvågøy 1000 år f.Kr. (Kaland og Kvamme 2013 s. 13)

Beiting av sau, geit og ku

Den gamle norske sauerasen, utgangarsauen, var egnet til denne driftsformen. Den eldste driftsformen er beskrevet fra enkelte øyer i Sunnhordland fram til tidlig på 1900-tallet. Denne driftsformen gikk ut på at sauene beitet ute året rundt. Nye saueraser ble innført på 1800-tallet, og selv om disse dyrene om vinteren bare ble sluppet ut på dagtid var stadig beitepresset mot lyngmarka stort nok til at landskapet ble holdt vedlike. Geitehold var det også litt av tidligere, og geitene holdt også eineren nede. Også storfe, kuer, beitet i lyngmarka om sommeren. Men kuene holdt seg i større grad nær melkeplassen, og bidro med beiting og gjødsling til at en del av lyngmarka hadde stort innslag av grasmark. Helårsbeiting er avhengig av at husdyra ikke må grave seg gjennom tykke snølag for å komme ned til beitemarka. På denne måten er snøen med på å avgrense lyngheilandskapet mot fjordområdene innenfor. Beiting er avgjørende for vedlikehold av lyngheilandskapet. Uten betydelig beiting eller jevnlig lyngbrenning, eller en tilpasset kombinasjon av beite og brenning, vil lyngheiene over tid forvandles til et landskap dekket av skog. Det er en utvikling som startet i 1960-årene og har utviklet seg stadig raskere.

Lyngslått

Lyng ble også i stor grad brukt som vinterfor for dyr som sto på bås. En slo da smålyng med stuttljå og bar gjerne lyngen hjem i kipe på ryggen. Dette var vanligvis kvinnearbeid. Lyngen er grønn, også vinterstid, og i et kystlandskap der snøen sjelden ble liggende lenge var lyngslått et arbeid som kunne foregå vinter og særlig i vårknipa.

Lyngbrenning

Lyngmark som ikke ble beitet i tilstrekkelig grad eller slått med ljå ofte nok vokste seg etter noen år så stor at den ikke lenger var brukbar som beitemark. Slike områder skulle brennes ned med jevne mellomrom. Etter lyngbrannen ble det grasmark og godt beite i mange år framover. Etter at geiteholdet begynte å gå ned, ser vi at eineren truer med å ta overhånd. Sauen spiser mye, men skyr einerspirer. Både lyng og einer ble i gamle dager holdt i sjakk ved at man satte fyr på større områder. Lyngbrenningen skulle foregå om våren, før de nye gresspirene var kommet opp av jorden, og under forhold slik at ikke jorda tok fyr.

Økologisk tilpasning

Bøndene i lyngheiområdene ved kysten manglet egen skog. Men de var avhengige av tilgang på treprodukter i mange sammenhenger. De trengte bygningstømmer, de trengte emneved til redskaper og utstyr, de trengte båter og bjørkebark til barking av seil og fiskeredskaper. Fisk var det derimot rikelig av, og fisk som ikke kunne selges i byen kunne selges i fjordbygdene, der det ofte også var trevarer til salgs. Kystfolk og fjordfolk drev derfor lenge direkte handel med hverandre – ofte byttehandel – vare mot vare.

I lyngheiområdene skaffet folk seg brensel ved å ta torv fra myrene. Om våren var det derfor en egen torvonn, der torv ble spadd og båret ut til tørk.

Gjengroing

Typisk for lyngheiene i dag er at de gror til med skog i takt med at beitepresset er redusert til et absolutt minimum. Der det på 1970-tallet fremdeles var åpen lyngmark kan det femti år senere være tett skog.

Fra tidlig på 1900-tallet ble deler av lyngheiområdene plantet til med skog. Skogplantingen skjedde i stor grad på et idealistisk grunnlag. Hurtigvoksende sitkagran og buskfuru var arter som ofte ble plantet.

Småbøndene på lyngheigårdene har redusert sitt jordbruk, og særlig bruken av utmarka er trappet ned. Dette var en prosess som begynte allerede mot slutten av 1800-tallet. Store arealer ble allerede den gang plantet til med skog. Etter 2. verdenskrig har dette akselert, og spesielt fra 1950-tallet og framover mot våre dager. Den naturlige skogen har blitt større og tettere og brer seg ut over nær sagt alle steder der det før var lynghei. Årsaken til gjengroingen er blant annet manglende beitetrykk. Selv om noen kan synes at dette er negativt, så gir det håp for det avskogede Skottland, som har lignende klimaforhold og topografi som på Sørvestlandet.

Uskjøttet og delvis gjengrodd kystlynghei utgjør en betydelig brannfare.

Forskning og bevaring

Lyngheiene har i andre land, som Danmark, vært mye benyttet som motiv innen kunst og kultur i nasjonalromantikken på 1800-tallet.. Lyngheiene fikk aldri en tilsvarende posisjon i folks bevissthet i vårt land. Den skogløse kyststripa ble regnet som et fattigslig og marginalt landskap. Peter Christen Asbjørnsen og Bjørnstjerne Bjørnson arbeidet begge for skogsaken, de argumenterte for skogplanting i den skogløse kyststripa.

Det ble gjort lite forskning på kystlandskap og fiskerbonden før det tverrvitenskapelige miljøprosjektet Lindåsprosjektet (1971-76) ved Universitetet i Bergen undersøkte kystlandskapet i Nordhordland, i kommunene Lindås og Austrheim, i tilknytning til utbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad på 1970-tallet. Prosjektet hadde utgangspunkt i forskningsmiljøet omkring Botanisk institutt og prosjektleder var Peter Emil Kaland med vegetasjonshistorie og pollenanalyse som spesialfelt. Prosjektet omfattet 20 forskere og hovedfagsstudenter fra 12 fag og 3 fakulteter. Målsettingen var å gi en helhetlig dokumentasjon av naturressursene i kystlandskapet og vise hvilke økonomiske og sosiale systemer de har inngått i. Lindåsprosjektet har publisert en rapportserie og Lyngheisenteret i Lindås kommune er et resultat av prosjektet.

Lyngheisenteret på Lygra i Hordaland er etablert for å ta vare på mest mulig av kulturen knyttet til lyngheidrift.

Referanseområder

Etter omfattende registreringer og vurderinger av ulike typer lynghei er det opprettet 23 ulike referanseområder fra Lofoten i nord til Hvaler i sør. Meningen er at disse områdene skal beites av villsau, geiter og kyr og brennes etter behov.

• Holsøy (fredet etter kulturminneloven) i Vestvågøy
• Moland i Vestvågøy
• Karlsøyvær naturreservat i Bodø
• Bliksvær naturreservat i Bodø
• Torvværet i Træna
• Vega UNESCO verdensarv i Vega
• Utvalgt kultulandskap i Alstadhaug
• Skeisnesset utv.kulturlandskap i Leka
• Kalvøya naturreservat i Vikna
• Sør-Gjeslingan kulturmiljø fredning Vikna
• Tarva utv.kulturlandskap i Bjugn
• Øyriket sør for Smøla landskapsvernområde Smøla
• Småge friluftsområde Aukra
• Sandsøya fuglefredningsområde Sande
• Værlandet naturreservat Askvoll
• Lygra og Lurekalven UNESCO kulturlandskap Alver
• Fitjarøyane nasjonalpark(?) Fitjar
• Blikshavn/Dale "stjerneområde" Karmøy
• Hodrafjellet/Askje utv. kulturlandskap Rennesøy
• Synesvarden landskapsvernomr Hå
• Søre Eigerøya friluftsomr. Egersund
• Lofjellet Vest-Lista utv. kulturlandskap Farsund
• Einarsneset plante-og fuglefredning Farsund
• Ytre Hvaler nasjonalpark Hvaler

Se også

• Hede
• Rewilding
• Vegetasjonskart

Litteratur

• Peter Emil Kaland og Mons Kvamme: Kystlyngheiene i Norge – kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseomrader. 104 s. Miljodirektoratet 2013.
• Svein Indrelid: Strilesoga. Nord- og Midhordland gjennom tidene. Band I. Frå steinalder til vikingtid. ISBN 82-514-0480-0. Eide forlag 1996.
• Peter Emil Kaland: Ble lyngheiene skapt av fimbulvinter eller ved menneskeverk? Forskningsnytt nr. 4 1974.
• Peter Emil Kaland: Landskapsutvikling og bosetningshistorie i Nordhordlands lynghei-område. s. 41 – 71 i Fladby og Sandnes: På leiting etter den eldste garden. Norsk lokalhistorisk institutt. Univforl. Oslo 1979.
• Peter Emil Kaland: Hvorfor forsvant skogen langs kysten? Fortidsvern 1987, nr. 3.
• Karl Ragnar Gjertsen: Arbeidsliv og produksjon i ei kystbygd i Nordhordland. Rapport fra Lindåsprosjektet. 1975.

Eksterne lenker

• (en) Moorlands, bogs and swamps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kaland og Kvamme: Kystlyngheiene i Norge. 2013 Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
• lyngheisenteret.no
• Utvalgt naturtype
• wwf.no: Truet naturtype
• Miljøstatus i Norge: Kystlynghei
• Europeisk forskernettverk
• Kulturminneplan. Lindås kommune. 2011 - 2021