135-film

Begrepet 135 (ISO 1007) ble introdusert av Kodak i 1934^[1] som en betegnelse på et film- og kassettformat. Formatet benytter rullefilm med en bredde lik 35 mm. Formatet kombinerer en kompakt størrelse med forholdsvis høy bildekvalitet, og er det mest brukte filmformatet for systemkameraer.

Ruller med 135-film selges innelukket i en lystett metallkassett med 24 eller 36 bilder som gjør det mulig å lade fotoapparater med filmen i dagslys. Filmen er rullet opp på en spole inne i kassetten og stikker ut gjennom en smal spalte utstyrt med sorte fiber for at ikke lys skal trenge inn. For å bruke filmen plasseres kassetten i en fordypning på høyre side i kamerahuset. Filmen trekkes deretter ut gjennom spalten og festes til en spole på venstre side i kameraet. Når alle bilderuter på filmen er eksponert, må filmen spoles tilbake inn i kassetten igjen. Kassetten beskytter den eksponerte filmen mot lys og mekanisk påvirkning inder transport til laboratorium for fremkalling.

135-film for stillbilder har samme dimensjoner og perforering som 35 mm kinofilm.

Historie

35mm-film for kinofilm ble opprinnelig utviklet i Thomas Edisons laboratorium av William Kennedy Laurie Dickson i 1892. Dickson tok utgangspunkt i 70 mm filmformatet som ble levet av George Eastmans Kodak. Han delte 70 mm filmen på langs og fikk på den måten to striper som hver hadde en bredde på 35 mm. Hver enkelt filmrute var på 24 x 18 mm, tilsvarende det som i dag kalles for halvformat.

Ganske snart dukket det opp kameraer for stillbilder som tok utgangspunkt i 35mm-film. Et patent for et slik kamera ble gitt til Leo, Audobard og Baradat i England i 1908. Det første serieproduserte kamera som benyttet 35mm-film var Homeos, et stereo-kamera, som var i produksjon mellom 1913 og 1920, og tok stereo-par med format 24 x 18 mm.

Det selskapet framfor noe som bidro til å gjøre dette filmformatet populært for stillbilder er Leitz i Wetzlar. Selskapets sjef for produktutvikling, Oskar Barnack, begynte rundt 1913 å eksperimentere med 35mm-film i ulike kameraer. Pga. kinofilmes popularitet var formatet billing og lett tilgjengelig. I 1923 ble en liten serie (serienummer 100 til 130) av det som skulle bli Leica-kameraet produsert, og i 1925 startet ordinær serieproduksjon. Leica hadde et negativformat som målte 36 x 24 mm. Leica var på ingen måte det eneste stillbildekameraet som benyttet dette formatet på denne tiden, men fordi Leica-kameraene ble kjent for presisjonsmekanikk, objektiver av høy kvalitet, og fordi mange kjente fotografer tok merket i bruk, ble Leica raskt det mest anerkjente merket som benyttet 35mm-film.

Leica, og de fleste andre kameramerkene som benyttet 35mm-film forutsatte at fotografen selv ladet film inn i kassetter før bruk. Lading av kassetter måtte skje i mørke, ved at man kjøpte kinofilm og delte opp i passende lengder. Ulike kameramerker som Leica, Contax og Agfa hadde ulike utforming på filmkassettene.

I 1934 introduserte imidlertid Kodak en kassett med 35mm-film som kunne settes inn i kamera i dagslys. Denne kassetten med 35mm-film fikk av Kodak modellbetegnelsen 135. Kassetten var konstruert slik at den passet både i kameraer fra Leica og fra Contax, i tillegg til det kamera den var konstruert for: Kodak Retina.

Retina-kameraet og kassetten som kunne settes inn i kamera i dagslys var oppfunnet av Dr. August Nagel som arbeidet for Kodak AG Dr. Nagel Werk in Stuttgart. Nagel hadde utviklet denne teknologien i sitt eget selskap, som ble kjøpt opp av Kodak og fusjonert inn i Kodaks tyske datterselskap i 1931.

Etter introduksjonen av Kodaks filmkassetter økte populariteten på formatet kraftig, og det ble raskt det mest utbredte småbildeformatet. I tillegg til målsøkerkameraer som Leica, ble 135-film også det foretrukne filmformatet for en rekke rimelige kompaktkameraer. Fra og med 1950-tallet er 135-film benyttet som filmformat i de speilreflekskameraene som praktisk talt var enerådende blant presse- sports- og naturfotografer fram till 2000-tallet (da digitale modeller begynte å få innpass blant slike fotografer). Både i Tyskland og Japan vokste det på denne tiden fram en rekke bedrifter som spesialiserte seg på å lage objektiver tilpasset bildesirkelen for 135-film.

Gjennom tidene har særlig Kodak lansert ulike filmformater som alternativ til 135-film, blant annet 828, 126, 110, Disc film og APS, men ingen av disse har oppnådd samme suksess.

I dag, når digitale kameraer har supplert film, brukes bildesensorer av mange ulike størrelser. De mest populære digitale speilreflekskameraene benytter en bildesensor som er noe mindre enn halvformat (typisk 23.6 x 15.8 mm). Det eksisterer imidlertid digitale kamera som har bildesensorer med samme dimensjoner som 135-film (36 x 24 mm), og som derfor kan benytte objektiver konstruert for 135-film og oppnå samme utsnitt. Eksempler på slike digitale kameraer er Canon 1D X mark iii, Kodak DCS Pro 14n, Leica M9, Nikon D3s, og Sony Alpha A900.

Se også

35mm-film for bruk i kinofilmer.

Referanser

^ «The History of Kodak Roll Films». Besøkt 20. januar 2010.

Autoritetsdata

[1] «The History of Kodak Roll Films». Besøkt 20. januar 2010.

[1]