Argumentasjon

Argumentasjon betegner grunngivning (i form av et eller flere argument) av påstander (standpunkt) i den hensikt å overtale og overbevise andre. Argumentasjon benytter argumenter for å begrunne et synspunkt, eller standpunkt. Å argumentere benyttes når vi forklarer noe eller prøver å overbevise noen. Å argumentere betyr således å klarlegge eller bevise noe.

I en muntlig debatt, for eksempel om et politisk emne, vil den som har de beste argumentene på hånda, gå seirende ut av debatten. I en fagartikkel kan velvalgte og logiske argumenter ha mye å si for om leseren lar seg overbevise. Alle som deltar i meningsutvekslinger, må kunne noe om argumentasjon, og for alle som leser resonnerende sakprosa, er slik kunnskap selve nøkkelen til teksten.

Alle argumenterende tekster inngår i en større kommunikasjonssammenheng. For å forstå en meningstyring best mulig, er det viktig at vi forstår så mye som mulig av den situasjonen teksten inngår i.

Rasjonell argumentasjon

En detaljert definisjon av argumentasjon finnes hos van Eemeren et al.

«Argumentasjon er en verbal og sosial fornuftsbasert aktivitet rettet mot å øke (eller redusere) en lytter eller lesers aksept av et kontroversielt standpunkt, ved å fremsette en konstellasjon av proposisjoner ment å begrunne (eller gjendrive) standpunktet for en rasjonell bedømmelse».

Denne definisjonen avgrenser dermed argumentasjon til å gjelde kun rasjonell overbevisning, og er en definisjon brukt innenfor blant annet argumentasjonsteori. Enhver appell til følelser som ikke samtidig er en rasjonell grunn for å akseptere standpunktet, vil utgjøre en tankefeil.

Grovt sett kan man se skoleretningers syn på argumentasjon og argumenter som et kontinuum fra formell logikk, via uformell logikk og argumentasjonsteori, til retorikk; der graden av aksept for menneskers begrensninger og kapasitet økes samtidig som kontekst inkluderes.

Argumentasjon som språkhandling

Dersom man ser argumentasjon i lys av pragmatikk, slik pragma-dialektikken gjør, vil da argumentasjon utgjøre en kompleks språkhandling med dobbel illokusjonær kraft fordi den både fungerer som argumentasjon og som en påstand, et spørsmål, et forslag eller lignende. I motsetning til vanlige språkhandlinger består argumentasjon nødvendigvis av mer enn én proposisjon, der den ene ofte er utelatt (se eksempel under). Et tredje moment er at språkhandlingen argumentasjon alltid er knyttet til en annen språkhandling som fungerer som et standpunkt. Den (ønskede) perlokusjonære effekten av argumentasjon er at den andre parten aksepterer standpunktet, og med andre ord er overbevist. (Se også Talehandling)

Ta et enkelt eksempel som «Du kommer til å bli dårlig, for du spiste bedervet fisk». Dette kan rekonstrueres som:

(Standpunkt) «Du kommer til å bli dårlig», (Argument) «Du spiste bedervet fisk». Disse to premissene holder imidlertid ikke for å utgjøre en fullstendig argumentasjon. Vi tilfører den nødvendige andre proposisjonen: (Implisitt premiss) Bedervet fisk gjør deg dårlig.

Et argument som dette utgjør den enkleste formen for argumentasjon. I praksis vil vi ofte presentere flere argumenter for en sak og knytte dem sammen på forskjellige måter, der et førstenivåargument blir et understandpunkt for videre argumentasjon. I eksempelet over kan argumentet for eksempel understøttes videre av «Den luktet råttent», dersom det betviles at fisken faktisk var bedervet.

Retorikkens tre bevismidler

I motsetning til argumentasjonteori opererer retorikk med tre momenter for overbevisning (eller overtalelse):

• Ethos: Tilhørernes eller lesernes oppfatning av talerens eller forfatterens (moralske) karakter
• Logos: Saken som behandles, det vil si de rasjonelle «bevis»
• Pathos: De følelser og emosjoner taleren eller forfatteren fremkaller hos tilhørerne eller leserne.

De tre retoriske bevismidlene er imidlertid analytiske distinksjoner, og én og samme setning kan ha innslag av alle tre, dvs. at den kan sette tilhørerne i en god sinnstilstand, mottakelige for talen; røre eller opprøre dem; såvel som være et saklig argument. Anerkjennelsen av følelser som legitimt å appellere til kan blant annet forsvares med at følelser fremkalles av kognitive vurderinger av omverdenen (Kjeldsen, 2004, s. 308), men «i prinsippet er ikke emosjoner retoriske med mindre de fungerer persuasivt, eller rett og slett som argumenter» (s. 310).

Åpen og skjult argumentasjon

En annen måte å forklare forskjellene er gjennom begrepene åpen og skjult argumentasjon:

• Direkte argumentasjon: Resonnement der argument og konklusjon er åpent uttrykt, eller mulig å gjøre komplett.
• Indirekte argumentasjon: Språklige og retoriske virkemidler som spiller på følelser, idealer og holdninger.

Begrensningen av argumentasjon til kun å gjelde rasjonell overbevisning for at den åpne (rasjonelle) argumentasjonen er ment å overbevise, mens den skjulte (følelsesbaserte) argumentasjonen bidrar til overtalelse, jf. engelske 'convince' og 'persuade'. Dog er det verdt å nevne, slik retorikken gjør, at vi til enhver tid velger én uttrykksmåte fremfor en annen, og at vi dermed alltid mer eller mindre også bedriver skjult argumentasjon.

Se også

• Retorikk
• Dialektikk
• Formal logikk
• Uformell logikk
• Argumentasjonsteori

Litteratur

• Eemeren, F. H. van, & Grootendorst, R. (1987): «The Study of Argumentation from a Speech act Perspective» i: J. Verschueren (Red.): Pragmatics at Issue. Selected Papers of the International Pragmatics Conference (ss. 151-170). Amsterdam: John Benjamins.
• Eemeren, F. H. van, Grootendorst, R., Snoeck Henkemans, F., et al. (1996): Fundamentals of Argumentation Theory. A Handbook of Historical Backgrounds and Contemporary Developments. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum.
• Eide, T. (1999). Retorisk Leksikon. Oslo: Spartacus Forlag.
• Kjeldsen, J. (2004): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus Forlag.

Eksterne lenker

• Drøfting og argumentasjon; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)