Hopp til innhold

Aubrey Beardsley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aubrey Beardsley
Aubrey Vincent Beardsley
FødtAubrey Vincent Beardsley
21. aug. 1872[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Brighton[5]
Død16. mars 1898[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (25 år)
Menton
BeskjeftigelseSkribent, kunstmaler, lyriker, illustratør, plakatkunstner, litograf, exlibrisist, forfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedWestminster School of Art
Brighton Hove and Sussex Sixth Form College
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Storbritannia[7][8]
Feltillustrasjon
Elev avEdward Burne-Jones
PeriodeEstetisisme,[9] symbolisme[10]
Inspirert avWilliam Morris, Henri de Toulouse-Lautrec
Signatur
Aubrey Beardsleys signatur
Aubrey Beardsley på Commons

Aubrey Vincent Beardsley (1872–1898) var en innflytelsesrik britisk illustratør, og står, sammen med forfatteren Oscar Wilde, som den mest markante kunstneren innenfor dekadanse og art nouveau på slutten av 1890-tallet.[11][12][13]

Hans arbeid kan inndeles i tre faser: først inspirasjon fra prerafaelittene, deretter inspirasjon fra japansk kunst – som var vanlig i Europa på hans tid, og til sist impulser fra 1700-tallets franske kunst.[11]

Innledning

[rediger | rediger kilde]

Beardsley ble forbundet med de illustratører og forfattere som var knyttet til det litterære tidsskriftet Yellow Book på 1890-tallet. Han var kunstnerisk redaktør for de første fire utgavene og tegnet mange illustrasjoner for bladet. Han ble tett forbundet med en bestemt estetisk retning, «Aestheticism» – det britiske motstykket til de kontinentale stilretningene dekadanse og symbolisme.[14][15][16]

De fleste av Beardsleys tegninger var meget egenartete, preget av en individuell asymmetrisk stil, hovedsakelig tegnet i tusj og med store mørke partier i kontrast til tilsvarende store partier i hvitt, foruten områder med svært fine detaljer og dekorasjoner som sto i kontrast til deler som ikke hadde noen.

Aubrey Beardsley var den mest kontroversielle kunstneren under art nouveau-perioden. Han ble berømt for sin mørke, «perverse» og groteske erotikk,[17] som ble hans hovedemne i senere arbeider. Hans mest berømte erotiske illustrasjoner var knyttet til temaer fra historie og mytologi, inkludert hans illustrasjoner til den greske tragedien Lysistrata og for Oscar Wildes Salomé.

Beardsley ble en ekspert på eksentrisk selvpromotering. Da han var 18 år beskrev han seg selv som en med «en gyselig konstitusjon, et gustent ansikt, innsunkne øyne, langt rødt hår, subbende og lutende i gangen». Hans selvkarikerte trekk tydet på at han istedenfor å skjule sine merkverdigheter framhevet dem. Hans hengslete utseende med gul hud og lange, tynne hender, var også et resultat av hans konstante sykdom.

Beardsleys kunstneriske kraft

[rediger | rediger kilde]
«The Cave of Spleen», illustrasjon for The Rape of the Lock (1896)
«The Peacock Skirt», illustrasjon for Salomé (1892)

John Ruskins krav om moralsk kunst ble utfordret av impresjonismen i siste halvdel av 1800-tallet, og måtte gi tapt for fin-de-siecles estetiske dekadanse inspirert av den franske symbolismen. Den nye kunstånden hevdet oppfatningen «kunsten for kunstens egen del», fremmet av skikkelser som maleren James McNeill Whistler og forfatteren Oscar Wilde.

Beardsley tok tilsynelatende ikke del i kunstretningene, men gjennomgikk hver stil, og på ekstrem kort tid hadde han albuet seg fram til sin egen plass. Man kan også se en innflytelse fra Henri de Toulouse-Lautrec[18] og fra antikke greske vaser. Han var også en etterfølger av den pre-rafaelittiske stilen, blant annet som elev av Edward Burne-Jones, og tegnet rokokkoaktige og dekorative motiver, samtidig som han kunne utfordre viktorianske konvensjoner med sine Medusa-kvinner med nakne bryster, hår som spagetti, og lange kjoler tegnet i en eneste elegant sveip med pennen. Hensikten, som han sa, var «å søke den dekorative stilen for det moderne livet».[19]

Mindre opplagt er Whistlers innflytelse. Beardsley var like mye tiltrukket av Whistlers eksentriske personlighet som av hans kunstneriske påstand om at kunstneren var en privilegert figur, fri for alle bånd, unntatt i jakten på bildets skjønnhet. Whistlers japanskinspirerte forenkling dempet påvirkningen av Burne-Jones middelalderdyrkelse. Whistler selv hadde derimot ingen sans for Beardsley da de møttes i Paris i 1893.[20][21]

Syk fra barndommen av

[rediger | rediger kilde]

Aubrey Beardsley ble født i 1872 i Brighton, East Essex, i England. Familien tilhørte middelklassen og var stadig i økonomiske problemer. Hans far, Vincent Beardsley, arbeidet i et bryggeri i London etter å ha tapt sin arvede formue. Hans mor, Ellen Pitt, skaffet en beskjeden inntekt ved å gi pianoundervisning. Begge foreldrene, og hans eldre søster Mabel som senere ble skuespiller, hadde kunstneriske anlegg. Selv leste han mye og oppmuntret av sin mor, ble han også en kapabel pianist.

Beardsleys helse var skrøpelig, og allerede fra før han hadde fylt ti år fikk han sitt første rapporterte angrep av tuberkulose, en sykdom som skulle redusere ham til invalid gjentatte ganger og som til slutt tok livet av ham.[22] Da hans mor i 1884 ble for syk til å ta seg av ham og søsteren, ble de sendt til en tante i nærheten.

Han gikk på gymnaset i fire år som kostelev hvor hans talenter som tegner ble oppdaget ved hans nådeløse karikaturer av lærerne. I 1889 ble han som 17-åring tatt ut av skolen, sendt til London for å arbeide som kontorassistent i et forsikringsselskap. Hans mor fulgte etter og kom til å fungere som sykepleier for sin sønn for resten av hans liv.

Selvlært tegner

[rediger | rediger kilde]

Beardsley fikk trykket et dikt, The Valiant, i skoleavisen i 1885 og to år senere fikk han utgitt sine første tegninger, en serie med skisser, også i skoleavisen. Han fortsatte å illustrere programmer og fikk utgitt et prosastykke, The Story of a Confession Album, i et ukeblad i 1889. Hans spredte kunstneriske forsøk endret dog ikke hans posisjon som kontorist. Han valgte da å oppsøke den berømte pre-rafaelittiske kunstneren Edward Burne-Jones.

Møtet, som ble et vendepunkt for Beardsley, har siden blitt berømt. Den stadig mer frustrerte Beardsley ønsket innpass i kunstverden, og han fikk sin søster Mabel med seg for å oppsøke Burne-Jones. Uanmeldt ble de øyeblikkelig avvist av en tjener, men mens de forlater stedet får Burne-Jones et glimt av Mabels røde hår og kaller dem tilbake.

Burne-Jones tittet gjennom Beardsleys portefølje og ble imponert av hva den selvlærte unge mannen kunne. Han anbefalte ham til kveldsskolen på Westminster School of Arts, og ga ham av sin tid til kritikk og samtaler. Det ble den eneste formelle kunstutdannelsen Beardsley noensinne mottok. Femten måneder etter møtet med Burne-Jones kunne han si opp sin stilling og leve utelukkende av sine tegninger.

1893-1894

[rediger | rediger kilde]
Omslaget av Yellow Book, tegnet av Beardsley

Årene 1893–1894 var kanskje de mest produktive i Beardsleys liv og karriere. Han produserte illustrasjoner og bokomslag, blant annet også hans første oppdrag, en luksuriøs utgave av Thomas Malorys Le Morte d'Arthur,[23] for utgiveren J.M. Dent som han hadde blitt kjent med sommeren 1892. Dette mektige arbeidet besto av over 500 illustrasjoner, inkludert kapittelhoder og vignetter.[11]

Tegning fra Salomé

I februar 1893 ble den irske forfatteren Oscar Wildes skandaløse skuespill Salomé utgitt i sin originale franske utgave, og Beardsley tegnet en illustrasjon inspirert av skuespillet for et ukeblad. Wilde beundret tegningen og skaffet Beardsley oppdraget å illustrere den engelske utgaven for utgivelse i 1894.[24][13] Oppdraget ble begynnelsen til et feiret, men også vanskelig vennskap med Wilde. Vennskapet endte da forfatteren ble stilt for retten og dømt for sodomi i 1895.

Da det første heftet av det litterære tidsskriftet Yellow Book utkom i 1894, med amerikaneren Henry Harland som redaktør og hvor Beardsley fungerte som kunstredaktør,[11] ble Beardsleys navn brakt ut til publikum. De nye trykkerimetodene, der fotomekanisk reproduksjon for første gang tillot kunst å bli masseprodusert, fikk Beardsleys svarthvitt-tegninger til å komme til sin rett. Kombinert med Harlands bemerkelsesverdige markedsstrategier ble bladet en sensasjon. Det ble samtidig heftig angrepet av de øvrige media for å være uanstendig. Den tilknytningen som Beardsley hadde til Yellow Book, foruten hans allerede eksisterende forbindelse med Oscar Wilde, var så sterk at Beardsley fikk sparken i april 1895 da Wilde ble arrestert – til tross for at Wilde aldri hadde bidratt til bladet.

Kort tid etter ble Beardsley kontaktet av en rivaliserende utgiver, Leonard Smithers, og kanskje nettopp på grunn av dennes rykte for å utgi erotikk aksepterte han. The Savoy ble lansert og her fikk Beardsley også utløp som skribent.[11] Han skrev Under the Hill[25] som var hans versjon av den tyske middelaldermyten Tannhäuser, transformert til et språk like ekstravagant som hans tegninger; og det poetiske stykket The Ballad of a Barber, som var en uferdig roman om en dandy som reiser til en dekadant underverden. Da tidsskriftet gikk inn i desember 1896 fortsatte Beardsley å illustrere andre verker for Smithers, blant disse var en utgivelse av Alexander Popes The Rape of the Lock, Ben Jonsons svarte komedie Volhpone og Aristofanes' Lysistrata. Smithers utga også Beardsleys egen A Book of Fifty Drawings, den første samlingen av hans tegninger.

Beardsley og Oscar Wilde

[rediger | rediger kilde]

Beardsley var en nær venn av Oscar Wilde.[26] Selv om Beardsley var tilknyttet den homoseksuelle gruppen som inkluderte Oscar Wilde og andre engelske estetikere, er spørsmålet om Beardsleys egen seksualitet et åpent spørsmål. Wilde skal ha sagt «Ikke sitt ved siden av Beardsley, det er ikke kompromitterende!» Antagelig var Beardsleys påståtte homoseksualitet noe han skrøt på seg i denne kretsen, blant annet fordi hans sykdom krevde sitt, og at han antagelig var som aseksuell å regne. Mer oppsiktsvekkende er den spekulasjonen som hans biograf gjør ved å antyde at Beardsley hadde et incestuøst forhold til sin søster Mabel.[27]

Beardsleys forhold til Wilde var problematisk. Det synes å bestå av både en gjensidig beundring og sjalusi. Beardsley ville forhindre at Wilde ble bidragsyter i Yellow Book og senere i The Savoy. Hans tvetydige forhold til Wilde kom til syne i hans tegninger for Wildes skuespill Salomé, hvor han tegnet inn ironiske karikaturer av Wilde med skjulte hentydninger. Disse «morsomhetene» fikk Beardsleys utgiver til å gå over tegningene med et forstørrelsesglass for å sikre seg. Stundom oppdaget han obskøniteter hvor intet var å finne og overse dem som var der.

Med dagens øyne er det vanskelig å se det uanstendige eller obskøne i Beardsleys tegninger, men det ‘gule’ 1890-tallet var sjokkert. Yellow Book ble solgt ut, Beardsley ble berømt og ikke minst beryktet over natten. «Om jeg ikke er grotesk er jeg intet,» lot han seg sitere på.

Da Oscar Wilde ble arrestert i 1895, ble Beardsleys fall desto større. Han mistet stillingen som kunstredaktør, kom i finansielle problemer, mistet huset og ble veldig syk.

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

De to siste årene av hans liv, da han var bortimot invalid av sykdommen, var også en intenst produktiv periode. Det ble sagt at han beveget seg mellom sengen, sofaen og tegnebordet. Selv da han lå døende, arbeidet han febrilsk for å gjøre ferdig vignetter til en utgave av Ben Jonsons Volpone.[28]

I mars 1897, etter å ha konvertert til katolisismen, reiste han til Paris sammen med sin mor og søster. Legene advarte mot å tilbringe vinteren i den franske hovedstaden, og i november reiste de til Menton i det sørlige Frankrike. Der ble Beardsley sengeliggende på Hotel Cosmopolitain etter et anfall av lungeblødning den 26. januar 1898, og sto aldri opp igjen. Tanker om religion og skyld for erotikken i tegningene forfulgte ham, og han tilbrakte tiden med å lese om katolske helgener. Ni dager før han døde skrev han et notat til Smithers, sin utgiver i London, med beskjed om å ødelegge alle tegningene: «Jesus er vår herre og dommer. Jeg ber deg om å ødelegge alle kopier av Lysistrata… ved alt som er hellig… alle obskøne tegninger!» Med tanke på ettertiden unnlot Smithers å etterkomme Beardsleys siste ønske. Den 16. mars 1898 døde Aubrey Beardsley, 25 år gammel.

Den 2. april 1898 skrev avisen New York Times om dødsfallet: «En framtidig verden vil undre seg på hvorfor det var en kortvarig interesse for Beardsleys arbeid. Det var en forbipasserende mote, et lite tegn på dekadanse, og intet mer».

Beardsley ble begravd i den protestantiske delen av kirkegården Cimetière du Trabuquet.[29][30] Hans søster la en kopi av Kameliadamen i kisten.

Tegnerens asymmetriske stil, hvor både proporsjoner som perspektiv ble bevisst ignorert, ble gjenoppdaget på 1960- og 1970-tallet, også som dekor i butikker og kafeer. Victoria and Albert Museum hadde en Beardsley-utstilling i 1966.[31] Hans påvirkning på senere kunstnere kan påvises på Edvard Munch,[32] Gustav Klimt,[33] og andre.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Aubrey-Beardsley, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Aubrey Vincent Beardsley», Benezit-ID B00014424[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Aubrey Vincent Beardsley», RKD kunstner-ID 5311[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 6458, oppført som Aubrey Vincent Beardsley[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 58645, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 413, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, Libris-URI 53hkk7cp12bwfm7, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://www.britannica.com/biography/Aubrey-Beardsley; Encyclopædia Britannica Online; Encyclopædia Britannica Online-ID: biography/Aubrey-Beardsley.
  10. ^ Encyclopédie du symbolisme (på fransk). 1979. ISBN 2-85056-129-0. OCLC 231777612. OL 4034855M. Wikidata Q109906671. 
  11. ^ a b c d e Dreyers kunstleksikon. Bind 1: A-Bey. Dreyer. 1989. s. 129. ISBN 8209105744. 
  12. ^ Powers, Alan (2000). Å leve med bøker. Schibsted. s. 122. ISBN 8251617944. 
  13. ^ a b Fahr-Becker, Gabriele (2000). Jugendstil. Könemann. s. 47-51. ISBN 3829069588. 
  14. ^ Aschehougs kunsthistorie. Bind 4: kunstleksikon. Aschehoug. 1996. s. 21. ISBN 8252537200. 
  15. ^ Aschehougs kunsthistorie. Bind 3. Aschehoug. 1996. s. 121. ISBN 8203221327. 
  16. ^ Lucie-Smith, Edward (1990). Illustrert kunstordbok. NKS-forlaget. s. 47. ISBN 8250811712. 
  17. ^ Reynolds, Donald Martin (1992). Det 19. århundres kunst. Forsythia. s. 114-116. ISBN 8291004064. 
  18. ^ Levey, Michael (1973). Den vestlige kunstens historie. Schibsted. s. 302. ISBN 8251601487. 
  19. ^ Matthew Sturgis, se litteraturliste.
  20. ^ Aubrey Beardsley's 1891 illustrated letter about James McNeill Whistler’s Peacock Room
  21. ^ Victorianweb: Beardsley and Whistler
  22. ^ Costantino, Maria (1998). Art Nouveau. Forsythia. s. 43. ISBN 8291004498. 
  23. ^ Tschudi-Madsen, Stephan (1956). Sources of art nouveau. Aschehoug. s. 239-240. 
  24. ^ Billedkunsten : epoker og ismer gjennom tidene. Gyldendal. 1991. s. 141. ISBN 8205202095. 
  25. ^ Under the Hill; The Project Gutenberg EBook of Under the Hill, by Aubrey Beardsley
  26. ^ Bjørn Tysdahl (1990). «Engelsk og amerikansk litteratur i 1890». Samtiden. s. 15-23. 
  27. ^ Sturgis 1998
  28. ^ «About the final days of English illustrator Audrey Beardsley, biography and history.» Arkivert 25. juli 2008 hos Wayback Machine.; trivia-library.com
  29. ^ Crawford, Alan (2004). «Beardsley, Aubrey Vincent (1872–1898), illustrator». Oxford Dictionary of National Biography (online utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/1821. 
  30. ^ Aubrey Beardsley's gravesite, Menton; findagrave.com
  31. ^ Ada Polak (1966). «London-kronikk 1966». Kunst og kultur. Universitetsforlaget. s. 239-243. 
  32. ^ Eggum, Arne (1990). Edvard Munch : livsfrisen fra maleri til grafikk. Stenersen. s. 89. ISBN 8272011646. 
  33. ^ Dreyers kunstleksikon. Bind 6. Dreyer. 1991. s. 141-142. ISBN 8209105868. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Sturgis, Matthew: Aubrey Beardsley. Biography. Harper Collins, 1998. ISBN 0-00-255789-4
  • Beardsley, Aubrey: Selected Drawings. Grove, 1967
  • Wallechinsky, David: The People's Almanac III. Bantam, 1981 ISBN 0-553-01352-1

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aubrey_Beardsley&oldid=24741021»