Balkanisering
Balkanisering vil si å dele opp et større område i små, svake og lite selvstendige stater som gjerne er fiendtlig innstilt til hverandre. Uttrykket oppstod omkring første verdenskrig, da tyske sosialister brukte det om det russiske press mot statene på Balkan.[1] På 1990-tallet, da Jugoslavia ble delt opp etter etniske, språklige, kulturelle og religiøse linjer, ble uttrykket brukt om situasjonen der. Denne fragmenteringen blir av mange oppfattet som en ulykke for området.
Uttrykket har fått en videre betydning og anvendes på ulike fagområder. Blant annet er det brukt om fragmenteringen i skolen hvor de ulike fagprofesjoner kjemper for sine revirer i stedet for institusjonen som helhet. Balkaniserte kulturer kjennetegnes ved lav gjennomtrengeliget fordi gruppene er skarpt isolerte fra hverandre og har lite kunnskap om andre. Undergruppene er også stabile over tid og medlemmene identifiserer seg med undergruppene mer enn med hovedgruppen.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Alexander Vodopivec: Die Balkanisierung Østerreich – Folgen einer grossen Koalition 1966
- Michael Swerin: A case for the Balkanization of practically everyone – the new nationalism 1976 ISBN 0-7045-0173-2
- Stjepan G. Meštrović: The Balkanization of the West – the confluence of postmodernism and postcommunism 1994 ISBN 0-415-08755-4