Benedikt VIII
| Benedikt VIII Benedict VIII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ? Roma, Italia | ||
| Død | 9. april 1024 Roma, Italia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Gregory I, Count of Tusculum | ||
| Mor | Maria[1] | ||
| Søsken | Johannes XIX Alberic III av Tusculum | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Theophylactus | ||
| Valgt | 1012 | ||
| Innsatt | - | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Sergius IV | ||
| Etterfølger | Johannes XIX | ||
Se også liste over paver | |||
Benedikt VIII (født ca. 980 i Roma, død 9. april 1024 i Roma), dåpsnavn Theophylactus, var pave fra 1012 til 1024 og kom fra den adelige familien Tusculum. Han valgte pavenavn etter den forrige tuskulanerpaven, Benedikt VII.[2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Theophylactus var sønn av Gregor, kardinalbiskop av Tusculum og Maria, samt bror av den fremtidige pave Johannes XIX), etterkommer av Theophylact, kardinalbiskop av Tusculum. Faren Gregor var også keiserlig admiral. Han kom fra Tusculum og av tuskulanernes slekt; dette var en familie som den gang var svært mektig også i Roma. Den senerer pave var en brutal men begavet condottiere.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Pave Silvester II utnevnte ham i 1001 til kardinalbiskop av Porto. Både han og broen, som etterfulgte ham som kardinal der, og likeså hans nevø, gjort til pave direkte fra legmannsstanden.
Pave
[rediger | rediger kilde]Med de nevnte tre tusculanere var pavedømmet igjen, likesom et århundre tidligere, i én families hender. Etter sitt valg til pave overlot Benedikt gravetittelen av Tusculum, som han hadde arvet fra faren, til sin bror Alberich. For å befeste sin makt utnevnte han så denne og en annen av sine brødre, Romanus av Tusculum, til konsul og til hertug av Roma, og utstyrte dem begge med vide fullmakter.
Pave Benedikt mått tidlig forsøke å håndtere motpaven Gregor VI, som var fra den inntil da dominerende crescentierfamilien, selv om denne var i slekt med grevene av Tusculum. Benedikt klarte ganske raskt å utmanøvrere motpaven i forhold til kong Henrik II. Han kronet kong Henrik II og hans hustru Kunigunde den 14. februar 1014 til keiser og keiserinne.
Deretter konsoliderte pave Benedikt Kirkenstatwn. I 1016 beseiret den hær han hadde oppsatt sarasenerne som herjet og ødela i Nord-Italia. Seieren ble vunnet ved Luni. Da sarasenerne hærtok Sardinia, allierte Benedikt seg med sjømaktene Genova og Pisa. Sammen med dem og med en nyoppbygs flåtestyrke fordrev han sarasenerne fra øya. Sardinia ble deretter forlenet til Pisa.
Et påfølgende felttog mot det bysantininske rike i Sør-Italia ble imidlertid resultatløst. I 1020 oppsøkte han keiseren i Bamberg og bad om hjelp mot de ekspanderende bysantinere, der normannerne fra 1017 ble en ny og stadig tydeligere politisk maktfaktor.
Konsilet i Pavia, avholdt av pave og kreiser i fellesskap i 1022 i Pavia, gav deketer om den kirkelige reform: Her ble presenes sølibat innskjerpet; overtredelse kunne føre til avsettelse og til at barna til klerikerne ble erklært som ufri (kirkeslaver).[3] Sammen med Henrik II kjempet man ubder en rekke synoder mot simoni og for sølibat.
Det var på denne tid, og ved samarbeidet med keiseren, at tillegget filioque ble endelig fastsatt.
Han døde den 9. april 1024 i Roma. Han bror Romanus ble den påfølgende pave, under navnet Johannes XIX.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bernd-Ulrich Hergemöller: Die Geschichte der Papstnamen, Münster: Verlag Regensberg 1980, s. 41
- ^ August Franzen, Remigius Bäumer Papstgeschichte, S. 143, Herder 1974, ISBN 3-451-01924-8
