Byllepest

Begravelse av ofre for byllepest, Tournai, 1300-tallet.

Plakett i Weymouth som markerer svartedaudens ankomst i England i 1348.

Byllepest er den vanligste form for pest og har stått bak flere epidemier og pandemier gjennom historien. Svartedauden på midten av 1300-tallet var mest sannsynlig en byllepestpandemi.

Infeksjonssjukdommen er forårsaket av bakterien Yersinia pestis og kjennetegnes av at lymfeknuter hovner opp til store væskefylte byller. Disse kan det gå koldbrann i, slik at de får en blåsvart farge. Den samme bakterien kan også føre til lungepest eller blodforgiftning.

Byllepest hadde, slik den artet seg i seinmellomalderen, en letalitet (dødelighet) på 50-60 prosent. Generelt synes det som om byllepesten i middelalderen drepte 2 av 3 som ble infisert i løpet av 2 til 6 dager uten behandling. Trolig drepte svartedauden mer enn 25 millioner mennesker, en tredjedel av den europeiske befolkning.

Grunnen til byllepestens store spredning og dødelighet hadde bakgrunn i et komplisert samspill mellom ulike krefter i naturen og andre fenomener, blant annet en balanse mellom mikro- og makroparasittisme som ledet fram til dens katastrofale angrep på Europa i 1345. En smågnager som jordrotten på steppene i østlige Europa og Asia var vertskap for en bakterie som ikke ble identifisert før i 1894, Pasteurella pestis (i dag kalt Yersinia pestis), mikroparasitten bak svartedauden. Bakterien fant seg også til rette hos loppene, som igjen fant vegen til den svarte asiatiske rotten som etter den neolittiske revolusjon bosatte seg blant mennesker. Fra rotten hoppet loppene over på mennesker. Da mongolene nådde fram til Europa, fant det også sted en utveksling av mikroorganismer. En av disse var utvilsomt svartedaudens byllepest.

Svartedauden ble fulgt av nye utbrudd med 10 – 20 års mellomrom i de neste 300 årene. I Venezia regner en med 26 utbrudd frem til den siste i 1631, og i Sverige tyder kildene på 24 pestepidemier frem til den nest siste i 1653. Ellers i Vesten fant de siste pestepidemiene sted rundt 1650, f.eks. i 1654 i Christiania og på Østlandet, og i 1665 i London. I Russland og i det osmanske riket fortsatte pesten å bryte ut jevnlig, helt frem mot slutten av 1800-tallet.

Det siste utbruddet i Sverige fant sted i 1710, hvor smitten krysset Øresund til Sjælland. Cille Gad og hennes far var blant ofrene for pestutbruddet som utslettet en tredjedel av Københavns befolkning. En tenåringsgutt fra Helsingør brakte smitten til København. I Sverige hadde pesten svekket flåtens kampkraft betydelig.