Den engelske kirke
| Den engelske kirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Hovedgren | Den anglikanske kirke | ||
| Grunnlegger | grunnlagt da Henrik VIII brøt med Paven | ||
| Utgått fra | Den romersk-katolske kirke | ||
| Leder | Charles III av Storbritannia (8. september 2022) | ||
| Ledertittel | erkebiskopen av Canterbury | ||
| Antall medlemmer | 26 000 000 (ukjent) | ||
| Livssyn | Kristendom | ||
| Geografi | England, Isle of Man, Kanaløyene, Bermuda, Falklandsøyene, Kontinentaleuropa, Gibraltar, Karibien | ||
| Land | Storbritannia | ||
| Hovedkontor | Church House, Westminster | ||
| Sakramenter | Sju sakramenter, men setter dåp og nattverd i en særstilling før skriftemål, ekteskapsingåelse, ordinasjon, konfirmasjon og sykesalving | ||
| Bekjennelseskrifter | Bibelen, de økumeniske trosbekjennelser (den nikenske, den apostoliske og den athanasiske), Chicago-Lambeth Quadrilatera | ||
| Andre skrifter | Thirty-Nine Articles, Book of Common Prayer | ||
| Medlemskap | Kirkenes Verdensråd Borgåfellesskapet | ||
| Nettsted | www.churchofengland.org (en) | ||
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Reformasjonen (1500-tallet) |
|
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
| Etterreformatoriske kirkeretninger |
|
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
| Norske, protestantiske kirker |
Den engelske kirke (Church of England, forkortes CofE eller C of E) er den offisielle kirken i England og modergrenen i Den anglikanske kommunion samt grunnleggende medlem i Porvoo-fellesskapet. Den er statskirken i England.[1][2][3] Erkebiskopen av Canterbury er den øverste geistlige leder, men monarken er dens øverste overhode. Den engelske kirke sporer sin historie tilbake til den kristne kirke som er nedtegnet som eksisterende i romersk Britannia på 300-tallet, men først og fremst tilbake til pave Gregors misjon på 500-tallet til Kent som ble ledet av Augustin av Canterbury.[4][5][6]
Den engelske kirke rev seg løs fra pavens og pavedømmets autoritet da kong Henrik VIII ikke fikk opphevet sitt ekteskap med sin første hustru i 1534, og isteden gjorde monarken som overhode av kirken.[7] Den engelske reformasjon økte under regentene til Edvard VI før det var en kortvarig retur til pavedømmets autoritet under dronning Marias katolske skrekkstyre. Ved lov i 1558 (Act of Supremacy) fornyet bruddet med den katolske kirke, og den elisabethanske avtalen under dronning Elizabeth I beskrev den engelske kirke seg som både katolsk og reformert.[8]
Struktur
[rediger | rediger kilde]Kirkens overhode er den britiske monarken, mens erkebiskopen av Canterbury er den geistlige lederen.
Den engelske kirke anser seg for å være både reformert (men ikke protestantisk) og katolsk (men ikke romersk-katolsk): Reformert i den grad den har vært påvirket av Reformasjonens prinsipper og at den ikke anerkjenner pavelig autoritet; og katolsk for så vidt den regner seg som den ubrutte videreføring av den tidlige apostoliske og senere middelalderske kirken.
Den engelske kirke har en lovgivende forsamling kalt Generalsynoden. Prinsipiell lovgivning må imidlertid gå igjennom det britiske parlamentet. Kirken har også sin egen dømmende makt, de ekklesiastiske domstoler, som utgjør en del av det britiske rettssystemet.
I tillegg til England strekker kirkens virkekrets seg til øya Man og Kanaløyene.
Bispedømmer
[rediger | rediger kilde]Den engelske kirke har to bispedømmer hvor overhyrden har tittelen erkebiskop, York og Canterbury. Disse omtales offisielt som bispedømmer og ikke erkebispedømmer, men den gamle betegnelsen brukes mest både av historiske årsaker og på grunn av overhyrdens tittel.
I tabellen nedenfor er det angitt både når bispedømmene ble opprettet og når de ble reformert (opphørte å være katolske bispedømmer). Der kolonnen reformert er fylt ut med en strek dreier det som om et bispedømme opprettet etter reformasjonen. På grunn av gjeninnsettelsen av katolske biskoper under Maria Tudor er det i enkelte tilfeller oppgitt to årstall for reformasjonen.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Eberle, Edward J. (2011): Church and State in Western Society. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-1-4094-0792-8, s. 2. Sitat: «The Church of England later became the official state Protestant church, with the monarch supervising church functions.»
- ^ Fox, Jonathan (2008): A World Survey of Religion and the State. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-88131-9, s. 120. Sitat: «The Church of England (Anglican) and the Church of Scotland (Presbyterian) are the official religions of the UK.»
- ^ Ferrante, Joan (2010): Sociology: A Global Perspective. Cengage Learning. ISBN 978-0-8400-3204-1, s. 408. Sitat: «the Church of England [Anglican], which remains the official state church»
- ^ «An Ancient Church - Detailed History », Church of England. 2016.
- ^ Booty, John E.; Sykes, Stephen; Knight, Jonathan (1998): Study of Anglicanism. London: Fortress Books. ISBN 0-281-05175-5, s. 477.
- ^ Delaney, John P. (1980): Dictionary of Saints, 2. utg. Garden City, NY: Doubleday, ISBN 978-0-385-13594-8, s. 67–68.
- ^ Pettegree, Andrew: The English Reformation, BBC
- ^ "Section A: The Church of England", Canons of the Church of England, 7. utg., Church of England
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Church of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Den engelske kirke på Facebook
- Den engelske kirke på Instagram
- Den engelske kirke på TikTok
- Den engelske kirke på YouTube
- Den engelske kirke på X (tidligere Twitter)
