Diadokenes krig

Diadokenes krig, eller krigene til Aleksander den stores etterfølgere (gresk: Πόλεμος των Διαδόχων, Polemos ton Diadochon), var en rekke konflikter som ble utkjempet av Aleksander den stores hærførere («diadokene») over herredømmet av hans enorme rike etter hans død. Disse krigene ble utkjempet i tidsrommet mellom 322 og 275 f.Kr.

Bakgrunn

Da Aleksander den store døde i Babylon den 10. juni 323 f.Kr. etterlot han seg utstrakt rike som var sammensatt av mange, uavhengige områder. Aleksanders rike strakte seg fra hans hjemland Makedonia, sammen med de greske bystatene som hans far Filip hadde beseiret, til Baktria og deler av India i øst. Det omfattet Anatolia, Midtøsten, Levanten, Egypt, Babylonia og Perserriket.

Uten en utvalgt og ubestridt etterfølger oppsto det bortimot øyeblikkelig en tvist blant hans generaler over hvem Aleksanders etterfølger burde være. Meleagros og infanteriet støttet kandidaturet til Aleksanders halvbror Filip III Arrhidaios, mens Perdikkas, som var kavaleriets øverste kommandant, støttet forslaget om å vente til Roxana hadde nedkommet med Aleksanders ufødte barn. Det ble inngått et kompromiss: Arrhidaios skulle bli konge og styre sammen med Roxanas barn, dersom det ble en gutt (hvilket det ble: Aleksander IV). Perdikkas selv skulle bli regent over hele riket, og Meleagros skulle bli hans nestkommanderende. Imidlertid sørget Perdikkas ganske snart å få Meleagros og andre infanteriledere myrdet, og tok selv full kontroll.

Andre kavalerigeneraler som hadde støttet Perdikkas ble belønnet i delingen i Babylon ved å bli satraper (guvernører) av ulike deler av riket:

Ptolemaios I Soter fikk Egypt
Laomedon mottok Syria og Fønikia
Filotas tok Kilikia
Peithon tok Media
Antigonos mottok Frygia, Lykia og Pamfylia
Asandros mottok Karia
Menandros mottok Lydia
Lysimakhos fikk Trakia
Leonnatos fikk Hellespont i Frygia
Neoptolemos fikk Armenia
Makedonia og resten av Hellas skulle være under fellesstyret til Antipatros, som hadde styrt disse landområdene for Aleksander, og Krateros, Aleksanders dyktigste løytnant
Aleksanders gamle sekretær, Eumenes av Kardia, skulle motta Kappadokia og Paflagonia.

I øst var Perdikkas hovedsakelig etterlatt med Aleksanders tidligere opplegg intakt:

Taxiles og Poros styrte over deres kongedømmer i India
Aleksanders svigerfar Oxyartes hersket over Gandhara
Sibyrtios hersket over Arakosia (tilsvarer dagens sørlige Afghanistan) og Gedrosia (tilsvarer dagens Balutsjistan)
Stasanor styrte over regionen Aria og Drangiana (i dagens sørvestlige Afghanistan og vestlige Pakistan)
Filip styrte over Baktria og Sogdiana
Fratafernes styrte Partia og Hyrkania
Peukestas hersket over Persis
Tlepolemos hadde ansvaret over Karmania
Atropates styrte over nordlige Media
Arkon fikk Babylonia
Arkesilas tok over nordlige Mesopotamia.

Den lamiske krig

Da nyheten om Aleksanders død nådde fram til Hellas, inspirerte det til et opprør, kjent som den lamiske krigen, som fikk sitt navn etter byen Lamia i dagens Fthiotis hvor krigen forløp. Athen og andre byer gikk sammen om å beleire Antipatros' festning i Lamia. Antipatros fikk hjelp fra en hærstyrke som ble sendt av Leonnatos, men han ble selv drept i kampene. Krigen sluttet ikke før Krateros kom med en flåte som beseiret athenerne i slaget ved Krannon den 5. september 322 f.Kr. For en tid førte dette til en avslutning av den greske motstanden mot makedonsk overherredømme. I mellomtiden måtte Peithon slå ned et opprør fra greske bosettere i de østlige delene av riket, og Perdikkas og Eumenes undertrykket Kappadokia.

Diadokenes første krig, 322–320 f.Kr.

Snart brøt de indre motsetningene ut i stridigheter. Perdikkas' tilbud om ekteskap med Aleksanders søster Kleopatra av Makedonia, hvilket ble oppfattet som en farlig allianse, førte til at Antipatros, Krateros, Antigonos og Ptolemaios I Soter gikk sammen i opprør mot ham. Det faktiske utbruddet av krigen ble utløst av Ptolemaios stjal liket av Aleksander, og tok det med til Egypt. Selv om Eumenes slo ned opprørere i Anatolia i et slag hvor Krateros ble drept, var det hele for ingenting da Perdikkas selv ble myrdet i konspirasjon av sine egne hærførere Peithon, Selevkos og Antigenes under en invasjon av Egypt.

Ptolemaios kom til en enighet med Perdikkas' mordere, noe som gjorde Peithon og Filip III Arrhidaios til regenter som erstatning for Perdikkas, men snart kom disse til en ny enighet med Antipatros i delingen i Triparadeisos. Antipatros ble gjort til regent av riket, og de to kongene ble forflyttet til Makedonia. Antipatros fikk ansvaret av Frygia, Lykia, og Pamfylia og til disse ble Lykaonia lagt til. Ptolemaios beholdt Egypt, Lysimakhos beholdt Trakia, mens de tre morderne av Perdikkas — Selevkos, Peithon og Antigenes — ble gitt henholdsvis provinsene Babylonia, Media, og Susiana. Arrhidaios, den tidligere regenten fikk Hellespont i Frygia. Antipatros hadde ansvaret for oppgaven med å fjerne Perdikkas' tidligere støttespiller Eumenes. Oppsummert sørget Antipatros for at han ga seg selv kontrollen over Europa mens Antigonos I Monofthalmos, som lederen av den største hæren øst for Hellespont, hadde en tilsvarende posisjon i Asia.

Diadokenes andre krig, 319–315 f.Kr.

Krigen brøt imidlertid snart ut igjen da Antipatros døde i 319 f.Kr. Ved å gå forbi sin egen sønn Kassandros, erklærte Antipatros at Polyperkon var hans etterfølger som regent for Aleksanders rike. En borgerkrig brøt snart ut i Makedonia og Hellas mellom Polyperkon og Kassandros. Den sistnevnte fikk støtte fra Antigonos I Monofthalmos og Ptolemaios I Soter. Polyperkon allierte seg med Eumenes i Asia, men ble fordrevet fra Makedonia av Kassandros, og flyktet til Epirus med barnekongen Aleksander IV og hans mor Roxane. I Epirus slo han sammen sine styrker med styrkene til Olympias, Aleksander den stores mor, og sammen invaderte de på nytt Makedonia i 317 f.Kr. De ble møtt av en hær ledet av Filip III Arrhidaios og hans hustru Eurydike. Men denne hæren deserterte nærmest umiddelbart, og Filip og Eurydike stod tilbake prisgitt Olympias' nåde. Hun sørget for at de ble drept. Kort tid etter snudde Olympias hell; Kassandros seiret og tok Olympias til fange. Han fikk henne henrettet, og tok deretter kontrollen over Makedonia, guttekongen og hans mor Roxana.

I øst ble Eumenes gradvis drevet tilbake i øst av Antigonos' styrker. Etter store kamper i 316 f.Kr. i slagene ved Paraitakene og Gabiene ble Eumenes til sist forrådt og henrettet av Antigonos. Med det hadde Antigonos total og ubestridt kontroll over de asiatiske områdene av riket.

Diadokenes tredje krig, 314–311 f.Kr.

I denne krigen hadde Antigonos I Monofthalmos vokst seg for mektig for at de andre herskerne kunne tolerere ham. Han sto overfor Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, og Kassandros. Antigonos invaderte Syria som da var under Ptolemaios' kontroll, og beleiret byen Tyr i Fønikia i mer enn et år. Han allierte seg med Polyperkon, som fortsatt kontrollerte deler av Peloponnes sør på det greske fastlandet, og proklamerte frihet for grekerne for å få de over på hans side. Men selv om Kassandros var fristet til å inngå fredsavtale med Antigonos, snudde krigslykken i Asia mot den enøyde generalen Antigonos. En styrke som ble sendt av ham under ledelse av hærføreren Athenaios klarte ikke å undertrykke nabateere sør for Judea. Ptolemaios invaderte Syria og beseiret Antigonos' sønn Demetrios I Poliorketes i slaget ved Gaza i 312 f.Kr., og samtidig sikret Selevkos I Nikator seg kontrollen over Babylon og dermed også over de østlige besittelsene av Aleksanders tidligere rike. Selv om Antigonos inngikk et kompromiss av en fredsavtale med Ptolemaios, Lysimakhos, og Kassandros, fortsatte han krigen mot Selevkos og forsøkte å gjenvinne kontrollen av de østlige provinsene av riket. Han klarte å komme så langt som til Babylon i 310 f.Kr., men den babylonske krig (311–309 f.Kr.) endte med hans nederlag.

Omtrent samtidig fikk Kassandros den unge konge Aleksander IV og hans mor Roxane myrdet, noe som ble skjebnen til de fleste av Aleksander den stores slekt, og som også betydde at argeadedynastiet som hadde styrt over Makedonia i flere århundrer døde ut. I øyeblikket fortsatte de ulike hellenistiske generalene å anerkjenne den døde barnekongen Aleksander som konge ettersom Kassandros ikke offentliggjorde at gutten og hans mor var døde, men det synes klart at før eller senere ville én eller flere av generalene ha gjort krav på kongedømmet som Aleksanders etterfølger.

Diadokenes fjerde krig, 308–301 f.Kr.

Diadokenes kongedømmer etter slaget ved Ipsos, ca 301 f.Kr.
  Kongedømmet til Ptolemaios I Soter

  Kongedømmet til Kassandros

  Kongedømmet til Lysimakhos

  Kongedømmet til Selevkos I Nikator

  Epirus
Andre:
  Kartago

  Den romerske republikk

  Greske kolonier

Krigen brøt snart ut igjen. Ptolemaios I Soter hadde utvidet sin makt til Egeerhavet og til Kypros, mens Selevkos I Nikator dro rundt i øst for å samle sin kontroll over de store østlige delene av riket. Antigonos I Monofthalmos fortsatte krigen ved å sende sin sønn Demetrios I Poliorketes til Hellas for å ta kontrollen der. I 307 underla han seg Athen og forviste Demetrios fra Faleron, Kassandros guvernør, og utropte at Athen var blitt fri igjen. Deretter vendte han sin oppmerksomhet mot Ptolemaios, invaderte Kypros og beseiret den egyptiske flåten i slaget ved Salamis. I kjølvannet av denne seieren tok både Antigonos og Demetrios kronen, og de ble kort tid etter fulgt av Ptolemaios, Selevkos, Lysimakhos og til sist også av Kassandros, som hver av dem hevdet å være konge av Aleksanders rike.

I 306 f.Kr. forsøkte Antigonos å invadere Egypt, men uvær forhindret Demetrios flåte fra å skaffe ham forskninger og han ble tvunget til å vende om. På dette tidspunktet var både Kassandros og Ptolemaios svekket, og Selevkos okkuperte fortsatt i øst. Antigonos og Demetrios vendte deres oppmerksomhet mot Rhodos som ble beleiret av Demetrios' tropper i 305 f.Kr., men øya fikk støtte og forskninger fra Ptolemaios, Lysimakhos og Kassandros. Til sist inngikk folket på øya et kompromiss med Demetrios – de ville støtte Antigonos og Demetrios mot alle deres fiender, unntatt mot Ptolemaios i Egypt. Det var grunnet hans rolle i å beskytte Rhodos at Ptolemaios tok epitet Sotor («Frelseren»), men seieren tilhørte til sist Demetrios, og den ga ham frie hender til å angripe Kassandros i Hellas. Demetrios vendte tilbake til det greske fastlandet, beseiret Kassandros og dannet et nytt hellenistisk forbund, med seg selv som øverste hærfører, for å forsvare de greske byene mot alle fiender, i særdeleshet Kassandros.

Stilt overfor disse katastrofene søkte Kassandros om fredsavtale, men Antigonos avviste ham og Demetrios invaderte Thessalia hvor han og Kassandros møtte hverandre på nytt i stridigheter som dog ikke ble avgjørende. Men nå kalte Kassandros inn støtte fra alle sine allierte, og Antolia ble invadert av Lysimakhos, noe som tvang Demetrios til å forlate Thessalia og sende sine hærer til Anatolia for å gi støtte til sin far. Med støtte fra Kassandros tok Lysimakhos det meste av vestlige Anatolia, men ble snart, i 301 f.Kr., isolert av Antigonos og Demetrios i nærheten av Ipsos i Frygia. Her kom den avgjørende innblandingen fra Selevkos I Nikator som kom i tide for å redde Lysimakhos fra katastrofe og knuste fullstendig Antigonos i slaget ved Ipsos. Antigonos ble drept i kampene, og Demetrios flyktet tilbake til Hellas for å forsøke å bevare levningene av sitt herredømme der. Lysimakhos og Selevkos delte opp Antigonos' besittelser i Anatolia seg imellom. Lysimakhos fikk vestlige Anatolia, og Selevkos tok resten, unntatt Kilikia og Lykia som gikk til Kassandros' bror Pleistarchos.

Kamp om Makedonia, 298–285 f.Kr.

Hendelsene i det neste tiåret og et halvt var sentrert rundt ulike intriger for kontrollen over selve Makedonia. Kassandros døde i 298 f.Kr., og hans sønner, Antipatros II og Aleksander V, som ble samkonger av Makedonia, viste seg absolutt ikke som kraftfulle herskere. Etter å ha kranglet med sin eldre bror henvendte Aleksander V seg til den gamle fiende Demetrios, som da hadde tatt tilbake kontrollen over Kypros, Peloponnes, og mange av øyene i Egeerhavet. Han hadde raskt tatt kontrollen over Kilikia og Lykia fra Kassandros' bror, foruten også Pyrrhus (egentlig Pyrrhos), konge av Epirus. Etter at Pyrrhus hadde blandet seg inn for ta kontrollen over grenseregionen i Ambrakia (området rundt Epirus vest i Hellas), invaderte Demetrios, drepte Aleksander V og tok selv kontrollen over Makedonia i 294 f.Kr. Antipatros II rømte til Trakia for å søke tilflukt hos sin svigerfar Lysimakhos som sørget for å drepe ham. Mens Demetrios konsoliderte sin kontroll over det greske fastlandet ble hans mer perifere besittelser angrepet og erobret av Lysimakhos som styrte over det meste av vestlige Anatolia, Selevkos som tok det meste av Kilikia, og Ptolemaios som gjenerobret Kypros, østlige Kilikia og Lykia.

Ikke lenge etter ble Demetrios tvunget vekk fra Makedonia av et opprør støttet av en allianse av Lysimakhos og Pyrrhus. De delte kongeriket Makedonia mellom seg, og etterlot Hellas under kontroll av Demetrios' sønn Antigonos II Gonatas. Demetrios gikk til angrep og invaderte i øst i 287 f.Kr., og selv om han innledningsvis var suksessfull, ble han til sist nedkjempet og tatt til fange av Selevkos I Nikator i 286 f.Kr. En knekt Demetrios drakk seg etter sigende til døde to år senere.

Kampen mellom Lysimakhos og Selevkos, 285–281 f.Kr.

Selv om Lysimakhos og Pyrrhus hadde samarbeidet om å drive Antigonos II Gonatas ut av Thessalia og Athen i kjølvannet av at Demetrios ble tatt til fange, gikk alliansen snart i oppløsning og Lysimakhos presset Pyrrhus ut av hans andel av Makedonia.

Dynastiske stridigheter oppsto Egypt da Ptolemaios besluttet å gjøre sin yngre sønn Ptolemaios II Filadelfos til sin arving framfor den eldre Ptolemaios Keraunos. Sistnevnte flyktet til Selevkos. Den aldrende Ptolemaios I Soter, som hadde opprettet ptolemeerdynastiet og gjort seg selv til konge og farao i Egypt, døde fredelig i sin seng i 282 f.Kr., og Filadelfos etterfulgte ham.

Snart gjorde Lysimakhos den katastrofale feiltagelsen å få sin sønn Agathokles med sin andre hustru Arsinoe II av Egypt myrdet (ble det sagt). Agathokles enke Lysandra (datter av Ptolemaios I Soter) flyktet til Selevkos som da erklærte krig mot Lysimakhos. Selevkos, etter å ha gjort sin sønn Antiokos I Soter til hersker over hans asiatiske besittelser, beseiret og drepte Lysimakhos i slaget ved Korupedion i februar 281 f.Kr. i nærheten av Sardis i Lydia. Selevkos fikk dog ikke nyte seieren lenge. Han ble rett etter myrdet av Ptolemaios Keraunos av grunner som er uklare.

Galliske invasjoner og konsolidering, 280–275 f.Kr.

Heller ikke Ptolemaios Keraunos fikk nyte å styre Makedonia i lengre tid. Lysimakhos' død hadde etterlatt Makedonias grense ved Donau åpen for invasjoner av barbarer nordfra, og snart herjet ulike galliske stammer gjennom Makedonia og videre inn i Hellas, og invaderte deretter Anatolia. Ptolemaios Keraunos ble drept i kamp mot barbarene, og etter flere år med kaos, var det ingen andre enn Antigonos II Gonatas som sto fram som hersker av Makedonia. I Asia greide Selevkos' sønn Antiokos I Soter å beseire de galliske angriperne som da bosatte seg sentralt i Anatolia i den delen av østlige Frygia som deretter ble kjent som Galatia etter dem.

Da, etter bortimot femti år etter Aleksander den stores død, ble en form for orden innført. Ptolemaios styrte over Egypt, sørlige Syria (kjent som Koilesyria, og ulike områder ved sørkysten av Anatolia. Antiokos fra selevkidedynastiet hersket over det store asiatiske området til Aleksanders tidligere rike, mens Makedonia og Hellas (med unntak av det aitoliske forbundet) havnet under Antigonos II Gonatas' herredømme.

Se også

Litteratur

Shipley, Graham (2000): The Greek World After Alexander. Routledge History of the Ancient World. Routledge, New York
Walbank, F. W. (1984): The Hellenistic World, The Cambridge Ancient History, bind VII. del I. Cambridge
Waterfield, Robin (2011): Dividing the Spoils - The War for Alexander the Great’s Empire. New York: Oxford University Press. Innb. ISBN 978-0-19-957392-9.

Eksterne lenker

«Alexander's successors: the Diadochi» Arkivert 29. juni 2011 hos Wayback Machine. fra Livius.org ved Jona Lendering
Wiki Classical Dictionary: «Successors» category og Diadochi
Boiy, T. (2000): «Dating Methods During the Early Hellenistic Period» Arkivert 15. mai 2011 hos Wayback Machine. (PDF) i: Journal of Cuneiform Studies, Vol. 52. En nyere undersøkelse av primærkildene for kronologien av de østlige herskerne i løpet av diadokenes tidsalder.