Domenico Silvio Passionei
| Domenico Silvio Passionei | |||
|---|---|---|---|
 Maleri av kardinal Passionei fra 1700-tallet | |||
| Født | 2. des. 1682[1][2][3][4] Fossombrone | ||
| Død | 5. juli 1761[1][2][5][3] (78 år) Eremo di Camaldoli[6] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstsamler, bibliotekar, diplomat, katolsk prest, diakon (1721–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | La Sapienza | ||
| Medlem av | Det prøyssiske vitenskapsakademiet Accademia della Crusca Académie des inscriptions et belles-lettres (1755–1761)[7] | ||
Domenico Silvio Passionei (født 2. desember 1682 i Fossombrone nær Urbino i Marche. død 5. juli 1761 i Roma) var en italiensk kardinal.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han dro til Roma i 1695, hvor han studerte filosofi ved Collegio Clementino (doktorgrad i 1701) og rettsvitenskap ved universitetet La Sapienza. Han korresponmderte allerede i denne tidlige livsfase med lærde over hele Europa, også med protestanter og jansenister.
Det pavelige diplomati
[rediger | rediger kilde]I 1706 ble han sendt som pvelig legate til Paris, der han ble i to år. Senere reiste han gjennom Nederlandene, der han deltok som Pavestolens offisielle representant ved fredkonferansene i Haag (1708) og Utrecht (1712) etter den spanske arvefølgekrig.
Da han kom tilbake til Roma ble han gjort til prelat. I 1717 ble han inkvisitor på Malta. Men da han ikke fikk noe nuntiatur trakk han seg midlerrtidig tilbake mellom 1717 (etter sin fars død) til 1721 på familiens eiendommer i Fossombrone.
Erkebiskop, nuntius
[rediger | rediger kilde]Under den nye pave Innocens XIII ble han så den 30. juli endelig utnevnt til nuntius i Luzern i Sveits, og gjort til tituærerkebiskop av Efesos, mens han var der skrev han Acta Apostolicæ Legationis Helvetiæ 1723-29 (Zürich, 1729; Roma 1738). Fra 1730 til 1738 var han pavelig nuntius i Wien.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]I 1738 ble han kreert til kardinalprest, med San Bernardo alle Terme som tittelkirke, og tre år etter til pro-bibliotekar ved Vatikanbiblioteket for kardinal Angelo Maria Quirini, som han ville etterfølge som bibliotekar i 1755. Han var også korresponderende medlem av Societas eruditorum incognitorum in terris Austriacis.
Kardinal Passionei var markert antijesuitt, og han motsatte seg saligkåringen av jesuitten kardinal Bellarmin i 1754. Han var ellers en proponent for en liberal katolisisme og betraktet som ebn beskytter av jansenittene, og forsvarte forfattere som Montesquieu og Helvétius i Index-saker.
Han samlet også på gamle manuskripter; minuscule 847 og minuscule 848 tilhørte ham. Hans omfangsrike bibliotek med både manuskripter og bøker ble etter hans død kjøpt i 1761 for Biblioteca Angelica i Roma.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b FINA Wiki, FINA Wiki ID 1809, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2578, besøkt 4. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Passionei,_Domenico_Silvio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w69g8fwh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som Domenico Silvio PASSIONEI, Dizionario biografico degli italiani domenico-silvio-passionei, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ hls-dhs-dss.ch, besøkt 4. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Alfredo Serrai: Domenico Passionei e la sua biblioteca, Milano, Sylvestre Bonnard, 2004, ISBN 88-86842-69-4
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Herman H. Schwedt: «Passionei, Domenico» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 1582–1588.
- Summary Arkivert 14. mai 2008 hos Wayback Machine.
«Domenico Passionei». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
