Eärendil
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Eärendil Sjøfareren er en figur i J.R.R. Tolkiens fiktive verden. Hans betydning i Silmarillion, der han reiser til Valinor for å be om valaenes hjelp på vegne av mennesker og alver, gjør ham til en sentral person i siste del av historien. Eärendil bærer senere Morgenstjernen (som egentlig er en Silmarill) på sin panne mens han flyr over himmelen i sitt skip Vingilot, og det er flere referanser til ham i Ringenes Herre. Navnet hans betyr «Den som elsker havet».
Biografi
[rediger | rediger kilde]Eärendil er sønn av mennesket Tuor (som med Valaen Ulmos hjelp hadde funnet fram til den skjulte byen Gondolin) og alven Idril Turgonsdatter og han vokste opp i Gondolin. Da han var syv ble Gondolin angrepet av Morgoth og store deler av Gondolins innbyggere flyktet da under ledelse av Tuor og Idril til Sirions munninger. Eärendil ble senere leder for folkene som bodde der, og han giftet seg med Elwing, datter til Dior; som var sønn til Beren og Lúthien, og de fikk to barn Elrond og Elros.
Med hjelp av Cirdan Skipsbyggeren bygget Eärendil et skip, Vingilot, som han seilte rundt med i sjøene vest for Midgard. Elwing var ikke med på disse reisene. Hun var hjemme med sine sønner og Silmarillen som Beren hadde tatt fra Morgoth. Det kom Fëanors sønner for øre at disse menneskene hadde en silmarill, som deres far, Fëanor hadde laget, og som de hadde svoret en fryktelig ed om å vinne tilbake.
Da nå Maedhros første gang fikk tidener om at Elwing ennå var i live og at hun bodde ved Sirions munninger med silmarillen i sin varetekt, holdt han sin hånd tilbake, for han angret det som var gjort i Doriath. Men kunnskapen om at eden ikke var oppfylt voldte med tiden ham og hans brødre stadig større pine, og de samlet seg fra sine vandringer og sin jakt og sendte bud til Havnene med vennlige ord, men også med strenge krav. Da ville ikke Elwing og Sirion-folket gi fra seg stenen som Beren hadde vunnet og Lúthien hadde båret og som Dior den skjønne hadde blitt drept for; og minst av alt når deres herre Eärendil var ute på reise, for det syntes dem at den legdom og den velsignelse som hadde kommet over deres hus og deres skip skyldtes silmarillen.
Etter dette angrep Fëanors sønner brått og uventet folket som bodde ved Sirions munninger og de drepte mange. De tok Elrond og Elros til fange, men Elwing kastet seg på sjøen med silmarillen på sitt bryst. Elwing hadde da druknet hvis ikke Ulmo hadde forvandlet henne til en måke. Elwing fløy langt og lete etter Eärendil og falt til slutt ned, utmattet på dekket på Vingilot. Etter dette dro Eärendil og Elwing med Vingilot for å finne Valinor, Valaenes hjem.
De kom til slutt til Valinors hvite strender og Eärendil satte, som det første mennesket sin fot i det hellige landet. Eärendil dro alene til Valimar (Elwing ble igjen hos Teleri-alvene som bodde ved kysten) og bønnfalte der Valaene om nåde til Noldoene og hjelp til alver og mennesker til å overvinne sin felles fiende, Morgoth. Og han ble bønnhørt. Valaene overvant Morgoth og hans styrker i det som kalles Vredens Krig. Eärendil deltok selv i Vredens Krig, der han styrtet vingedragen Ancalagon den sorte ned fra himmelen, så Thangorodrims tårn fulgte med ham i fallet.
Fordi de hadde trosset valaenes forbud og seilt til Valinor, fikk Eärendil og Elwing aldri skulle vende tilbake til Midgard, men de og deres sønner skulle få velge selv hvilke slekter de ville tilhøre og dele skjebne med. De valgte begge alvene, og siden seilte alltid Eärendil over himmelen med Silmarillen på sinn panne og voktet «himmelens voller». For Morgoth hadde blitt stengt ute fra verden av valaene og var blitt skjøvet ut i det tidløse tomrom der han for alltid måtte bli. Hva Elrond og Elros angår så valgte Elrond å tilhøre alvene og bodde i Midgard hos Gil-galad, høykonge over alvene, mens Elros valgte å tilhøre menneskene og ble den første konge over Númenor.