Frans II av De to Sicilier
| Frans II av De to Sicilier | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. jan. 1836[1][2][3][4] Napoli[5] | ||
| Død | 27. des. 1894[1][2][3] (58 år) Arco | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Marie Sophie av Bayern (1859–1894) (bryllupssted: stedfortrederbryllup)[6] | ||
| Far | Ferdinand II av De to Sicilier | ||
| Mor | Maria Kristina av Savoia | ||
| Søsken | 9 oppføringer
Maria Annunciata av Bourbon og De to sicilier
Princess Maria Immaculata of Bourbon-Two Sicilies Princess Maria Pia of Bourbon-Two Sicilies Princess Maria Luisa, Countess of Bardi Prince Louis, Count of Trani Prince Gaetan, Count of Girgenti Prince Gennaro, Count of Caltagirone Prince Pasquale, Count of Bari Prince Alfonso, Count of Caserta | ||
| Barn | Maria Cristina av Bourbon- De to Sicilier | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1894) | ||
| Gravlagt | Santa Chiara | ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden
Ridder av den militære Maria Teresia-ordenen Den sorte ørns orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen Sankt Januarius-ordenen Det gyldne skinns orden Hubertusordenen Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Order of the Merit under the title of Saint Louis Ordine Militare del Santissimo Salvatore di Santa Brigida | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Frans II (it. Francesco d'Assisi Maria Leopoldo; født 16. januar 1836, død 27. desember 1894) var den siste kongen av De to Sicilier. Han regjerte fra 22. mai 1859 til 20. mars 1861.
Han var sønn av Ferdinand II av De to Sicilier og Maria Kristina av Savoia. 8. januar 1859 ble han gift med hertuginne Marie Sophie av Bayern. Deres eneste datter, Cristina, levde bare tre måneder (24. desember 1869–28. mars 1870).
Konge av De to Sicilier
[rediger | rediger kilde]
Frans etterfulgte ved Ferdinands død i 1859 faren som konge av De to Sicilier. Han utnevnte straks Carlo Filangieri til statsminister. Han rådet kongen til å akseptere en allianse med Kongeriket Sardinia som hadde blitt foreslått av Camillo Benso, conte di Cavour. 7. juni 1859 gjorde deler av sveitsergarden opprør, og mens kongen lovet å høre på klagene deres samlet general Nunziante andre tropper som omringet opprørerne og skjøt dem ned. Denne hendelsen førte til oppløsningen av hele sveitsergarden, dynastiets sterkeste støtte.
Cavour foreslo igjen en allianse for å dele Pavestaten mellom Piemonte og Napoli, med unntak av byen Roma, men Frans avviste idéen. Filangieri gikk sterkt inn for å vedta en konstitusjon, som han mente var den eneste måten å redde dynastiet på, og da kongen avviste dette gikk statsministeren av.
Garibaldi går i land
[rediger | rediger kilde]Samtidig arbeidet revolusjonære for å avsette huset Bourbon i Calabria og Sicilia, og Giuseppe Garibaldi planla en offensiv i sør. Det ble oppdaget en revolusjonær sammensvergelse på Sicilia, og opprørerne ble brutalt straffet. Da Garibaldi gikk i land på Sicilia i mai 1860 tok han likevel kontroll over øya med oppsiktsvekkende letthet.
Disse hendelsene førte til at Frans valgte å likevel gi en forfatning, men dette kunne ikke stanse urolighetene i monarkiet. Etter opptøyer i Napoli ble Liborio Romano ny regjeringssjef. Hæren og marinen var i full oppløsning, og Garibaldi avanserte nordover, og ble overalt mottatt av folket som frigjører. Etter lang nøling, og til og med en appell til Garibaldi, forlot Frans etter råd fra Romano Napoli den 6. september sammen med dronningen, hoffet, det diplomatiske korps (bortsett fra de franske og engelske ministrene), og søkte tilflukt i Gaeta, hvor en større del av hæren hadde blitt samlet.
Dagen etter inntok Garibaldi Napoli, der han ble entusiastisk mottatt og dannet en provisorisk regjering.
Viktor Emmanuel invaderer
[rediger | rediger kilde]Kong Victor Emmanuel II hadde i mellomtiden besluttet seg for å invadere Pavestaten, og etter å ha okkupert Romagna og Marche gikk han inn i Kongeriket Napoli. Garibaldis tropper beseiret de napolitanske rojalistene ved slaget ved Volturno 1. og 2. oktober 1860, mens piemonteserne tok Capua.
Ved slutten av 1860 var det bare Gaeta, Messina og Civitella del Tronto som holdt stand, og Garibaldi tok Messina før årsskiftet. Piemontesernes beleiring av Gaeta ble innledet 6. november. Både Frans og dronningen opptrådte under beleiringen verdig og med stort mot. Selv etter at den franske flåten, som hittil hadde vært garantien mot et angrep fra sjøen, ble trukket tilbake, holdt de stand. 12. februar 1861 kapitulerte Gaeta.
Frans blir avsatt
[rediger | rediger kilde]Etter kapitulasjonen ble kongeriket De to Sicilier innlemmet i Kongeriket Italia, og Frans II avsatt. I årene som fulgte levde Frans og Marie Sophie et omflakkende liv som kongelige uten kongerike i Østerrike, Frankrike og Bayern.
Frans døde i Arco i Nord-Italia i 1894. Hans hustru overlevde ham med 31 år og døde i München. Ved Frans' død ble hans halvbror prins Alfonso pretendent til tronen i kongeriket De to Sicilier.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Francis II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Francis-II-king-of-the-Two-Sicilies, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, oppført som Francesco II di Borbone, Re delle Due Sicilie, The Peerage person ID p11215.htm#i112143, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som FRANCESCO II di Borbone, re delle Due Sicilie, Dizionario biografico degli italiani francesco-ii-di-borbone-re-delle-due-sicilie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11215.htm#i112143, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]