Hopp til innhold

Geirr Tveitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geirr Tveitt
Nils Tveit
FødtNils Tveit
19. okt. 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bergen
Død1. feb. 1981[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Oslo
BeskjeftigelseKomponist, klassisk pianist, dirigent, akademisk musiker Rediger på Wikidata
EktefelleIngebjørg Gresvik (1936–1941)[5]
NasjonalitetNorge
Sjangre/
former		Opera, symfoni
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Geirr Tveitt på Commons

Geirr Tveitt (født Nils Tveit 19. oktober 1908 i Bergen, død 1. februar 1981 i Oslo) var en norsk komponist og pianist. Han hadde sine slektsrøtter i Norheimsund i Kvam herad, Hardanger, hvor han også bodde de siste 40 årene av sitt liv.

Geirr Tveitt var en av Norges mest markante, fargerike og velutdannede komponister på 1900-tallet. Etter artium i 1928 studerte han musikkteori, klaver og komposisjon i fire år ved MK i Leipzig, og dernest komposisjonstudier i Paris og Wien fra 1932 til 1935.[6] Hans musikk forener elementer fra den norske folkemusikken med kontinental musikk, spesielt fransk kunstmusikk. Han skrev klaverkonserter, balletter, operaer og ruvende verk for kor og orkester. Det verket som har nådd videst ut og oppføres oftest, er «Hundrad folketonar frå Hardanger». Det består av komprimerte satser bygd på folketoner, fargerikt instrumentert og med suggestive titler. Han komponerte også folkekjære sanger og viser. Best kjent er kanskje «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» til tekst av Aslaug Låstad Lygre og sanger til tekster av Jakob Sande og Aslaug Vaa.

I 1971 fikk han NOPA-prisen Årets verk for «7 sanger til tekster av Ragnvald Skrede» og i 1980 ble han påskjønnet med Lindemanprisen. 1. februar 1981 døde han i Oslo, 73 år gammel. Han er gravlagt på Vikøy kirkegård i Kvam i Hardanger.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

De første årene

[rediger | rediger kilde]

Geirr Tveitt ble født på Nordnes i Bergen hvor familien bodde til han var fire år. Han ble døpt Nils Tveit, men skiftet i ungdommen fornavn først til Nidvu og deretter til Geirr, og la på en ekstra «t» i etternavnet. Faren Lars Tveit var styrer på Danvik kristelige ungdomsskole i nåværende Drammen i ni år, før han ble lærer i hjembygda Kvam i Hardanger.

Her kom Tveitt tidlig i kontakt med vokal folkemusikk og hardingfele. Gymnastiden hadde han på Voss hvor han ledet sitt eget orkester, Vesle-Frikk, og hvor han forsøkte seg med sine første symfonier og operaer. Han fikk undervisning i både fiolin og klaver, og ble fulgt opp av Christian Sinding.

Studier i Tyskland

[rediger | rediger kilde]

Etter råd fra Sinding dro Tveitt i 1928 til Leipzig i Tyskland for å studere, slik Edvard Grieg og andre nordmenn hadde gjort før ham. Han fikk undervisning i komposisjon av Hermann Grabner på Leipzig-konservatoriet. Han forlot Leipzig etter fire år, og i årene deretter studerte han periodevis i Paris hvor han fikk undervisning i komposisjon og orkestrering av Arthur Honegger og den brasilianske komponisten Heitor Villa-Lobos. I Wien fikk han undervisning av Egon Wellesz før han flyttet tilbake til Norge.

Debut

[rediger | rediger kilde]

Komponistdebuten fant sted i april 1931 med Klaverkonsert i f-moll. Den består av tre satser og varer ca. 20 minutter. Alfred Szendrei dirigerte Leipzig symfoniorkester og amerikaneren Herman Berlinski var solist. Året etter spilte Ingebjørg Marie Gresvik verket i Oslo. Harald Sæverud skrev i Bergens Tidende at «Konserten er et forsøk på å fylle de store former med uforfalsket norsk musikk, med folkevisestemning og slåtter som bærende grunnlag... Som helhet var verket meget velskapt, morsomt og takknemlig.»

Til å være en klaverkonsert er den bygd opp på en utradisjonell måte med en rolig første sats, en tranquillo, deretter følger en spenstig giocoso som andre sats. Den avsluttende finalen har også et rolig preg en lento.

Gjennombrudd

[rediger | rediger kilde]

Tveitt stilte for første gang selv som konsertpianist i Norge den 2. mars 1934 i Handelens og Sjøfartens Hus med nye klaverstykker inspirert av norsk folkemusikk, deriblant kadenser til tre klaverkonserter, hvor også felespilleren Halldor Meland medvirket. Noen dager senere presenterte Harald Heide og Harmoniens orkester i Bergen Konsert for strykekvartett og orkester som skapte begeistring blant kritikerne.

Tveitt arbeidet også med musikkteori og fikk ros av dirigenten Felix Weingartner og andre musikkeksperter, deriblant den franske komponisten Florent Schmitt, for en avhandling som han ville ta doktorgraden på, nemlig Tonalitätstheorie des parallelen Leittonssystems (Gyldendal, 1937). Men han kom på kant med juryen som han mente ikke hadde tilfredsstillende fagkunnskap, og han trakk derfor avhandlingen tilbake.

I de seks årene han var bosatt i Oslo til han forlot byen, skrev han en rekke komposisjoner med balletten Baldurs Draumar som høydepunkt. Fra denne perioden stammer også operaen Dragaredokko, satt opp i Harmonien og Filharmonisk Selskaps Orkester vinteren 1940–1941.

Baldurs Draumar

[rediger | rediger kilde]

Hans første store verk, balletten Baldurs Draumar, ble urframført i klaverversjon i 1935. Stykket var et koreografisk drama i to versjoner for henholdsvis klaver og for symfonisk besetning, med eller uten sangsolister. Oppføring med dans lyktes det ikke å få istand. Tveitt fremførte selv pianoversjonen i Leipzig og Berlin i 1935. Verket ble framført to ganger i Oslo i 1938. Komponisten dirigerte selv, og orkesteret besto for anledningen av 100 musikere.

«Baldurs Draumar» ble betraktet som den viktigste musikalske begivenheten i Oslo det året. Verket er stort anlagt og henter sitt emne fra norrøn mytologi, det vil si fra den eldre og yngre Edda. Deler av det ble senere oppført i København og Paris.

Tveitt skaffet seg tidlig god kjennskap til den norrøne kulturarven og lærte seg til å tale norrønt. Til tross for farens kristne bakgrunn betraktet han seg selv som en slags hedning og innførte sin egen tidsregning etter Leiv Eirikssons oppdagelse av Vinland.

Politiske holdninger og kulturpolitisk virke

[rediger | rediger kilde]

I boka Religion og rase fra 2003 dokumenterer Terje Emberland at den unge Geirr Tveitt tidlig på 1930-tallet kom med antisemittiske uttalelser.[7] Slike holdninger tok han siden avstand fra.[trenger referanse]

Emberland dokumenterer også at Tveitt sympatiserte med Deutsche Glaubensbewegung, en tysk nyhedensk bevegelse som ønsket å gjøre et modernisert norrønt hedenskap til Det tredje rikes offisielle religion, og at han utviklet et nært vennskap med bevegelsens leder, religionshistorikeren Wilhelm Hauer. Emberland påpeker imidlertid også at Hauer brøt ut av denne bevegelsen og skapte sin egen for å unngå å bli misbrukt. Tveitt besøkte Hauer i Tübingen, og da «Baldurs Draumar» ble framført i Tyskland, oversatte Wilhelm Hauer teksten til tysk og la den nærmere opp til nyhedensk tenkning. Slik kan det hevdes[av hvem?] at han endret Tveitts opprinnelige kunstneriske intensjoner.

Emberland opplyser videre at Tveitt på 1930-tallet sympatiserte med en radikal nasjonalsosialisme som han møtte i kretsen rundt Tidsskriftet Ragnarok. Dette kom ut mellom 1935 og 1945 og ble utgitt av Hans S. Jacobsen, en økonom som tidlig markerte en nasjonalsosialistisk opposisjon til Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. Gruppen ønsket en raseorientert og radikal nasjonalsosialistisk politikk basert på Völkisch-tenkning, i motsetning til det som ble oppfattet som NS' borgerlige, kristne og «slappe» linje. Ragnarok- sympatisørene var pangermanister og nyhedninger og mente at fremtidens religion måtte bygges på rasetilhørigheten og den norrøne tradisjon. Da kretsen gikk i oppløsning høsten 1940 gikk dens medlemmer i ulike retninger,[trenger referanse] hvor Tveitt fulgte dem som gikk inn i motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten.

Flere av Tveitts komposisjoner var basert på Edda-diktning og norske sagn. Tveitts interesse for det norrøne gikk tilbake til barndommen og hadde sin bakgrunn i det folkehøyskolemiljøet han vokste opp i.

Høsten 1940 lot Tveitt seg utnevne til formann i det såkalte Kultur- og folkeopplysningsdepartementets organ «Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål». Det var et ubetalt verv, og selv om de andre i rådet senere trakk seg, fortsatte han som statens musikkonsulent frem til 1942. Grunnen til at han ble sittende så lenge, var at Norsk Musikerforbund ba ham å bli som en motvekt mot okkupasjonsmaktens diverse «nyordninger»: «Så seint som sommaren 1941 hadde formannen, Gustav Hammerstrøm, innstendig oppmoda Tveitt om å stå på post for så langt som råd var å berga musikklivet mot øydeleggjande nyordningar.»[8]

I egenskap av konsultativt råd motarbeidet han nazifisering.[trenger referanse] Den rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner etter okkupasjonen uttaler[hvor?] blant annet at Tveitt «har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet». Han sloss for eksempel også for musikk av «ikke-ariere», musikk av franske, russiske og jødiske komponister. Hans virke som konsultativt råd fikk likevel langvarige negative følger for ham, selv om han også motarbeidet Nasjonal Samling og aldri var medlem. Han flyttet fra Oslo til Norheimsund i 1941.

Han fikk Statens kunstnerlønn under krigen og igjen fra 1958.

I Hardanger kom Tveitt med i motstandsarbeid og ble av sambygdingene sett på som en «god nordmann». Han kunne for eksempel huse motstandsfolk i sitt hjem.[9]. Likevel ble han ekskludert fra TONO og Norsk Komponistforening etter krigen. Tveitt betraktet dette som et justismord. Han ba selv om at hans forhold skulle undersøkes av den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner. Nemnda var nedsatt av Justisdepartementet og besto av tre jurister, deriblant høyesterettsdommer og lagmann Erik Solem. Nemnda frifant Tveitt for anklager om unasjonal holdning, men gav betinget kritikk for at han hadde mottatt kunstnerlønn og arbeidsstipend. Resultatet av nemndas undersøkelser førte til at Geirr Tveitt året etter ble tatt opp igjen som fullverdig medlem i komponistforeningen og Tono.

Til tross for at det ikke var grunnlag for å rettsforfølge Geirr Tveitt, er det gjennom hele etterkrigstiden med ujevne mellomrom blitt sådd tvil om Tveitts holdninger under okkupasjonen. Pianisten Kjell Bækkelund fant derfor grunn til å rykke ut i Aftenposten 5. juli 1994 og skrev under tittelen «Mobbingen av et geni» blant annet følgende: «Geirr Tveitt var et geni. Han stilte seg dermed for hugg – i en andedam som ikke var overbefolket med den slags talenter».

Av granskningsnemndas dokument

[rediger | rediger kilde]

Skrivet fra den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner er datert 06.05.1946 og er undertegnet av Erik Solem (høyesterettsdommer og lagmann), Leif S. Rode og Fr. H. Winsnes. Etter å ha listet opp i alt fire punkter vedrørende Geirr Tveitts forhold under den tyske okkupasjonen, konkluderes det at «Nemnden finner ikke at Geirr Tveitt ved sitt forhold i noen av disse punkter har forrådt Norges sak. Nemnda uttaler videre at Geirr Tveitt drev direkte antinazistisk virksomhet og skriver «at det neppe er tvilsomt at Tveit har vært til hjelp for den nasjonale front [dvs. fronten mot okkupasjonsmakten] i sitt arbeid i det konsultative råd, og at man må godskrive ham, i alle fall delvis, at en rekke nazistiske tiltak strandet. Videre er den enig i at Tveit i det hele synes å ha benyttet alle midler som var til rådighet for å holde sin linje [dvs. den antinazistiske linje], og har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet. Til slutt har han uten omsvøp sagt klart fra om grunnene for sin fratreden.» [Dvs. at Tveitt, på en måte som ikke var til å misforstå, har forklart hvorfor han gikk ut av det konsultative råd».

Karrieren etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Hardanger forsvant Tveitt ut av rampelyset. Han la nå ned et stort arbeid i å nedtegne vokalmelodier fra folketradisjonen, i hovedsak fra Hardangerregionen. Han samlet i løpet av sitt liv rundt 1000 slike. Det er dette stoffet som kom til å danne grunnlaget for det populære instrumentalverket Hundrad hardingtonar frå Hardanger.

NRK

[rediger | rediger kilde]

På 1960- og 1970-tallet arbeidet Tveitt i NRK radio som programsekretær og det er fra denne perioden at mange av hans mest kjente sanger ble skrevet til poesi av lyrikere som han presenterte i programmene; blant annet Arnulf Øverland, Aslaug Vaa og Herman Wildenvey.

Tveitt hadde en usedvanlig lett notepenn. Han skrev svært kompliserte orkesterpartiturer nesten uten kladd eller skisser. Hans andre konsert for hardingfele og orkester, «Tri fjordar», ble skrevet rett ned. Den første solisten som skulle urfremføre den sa senere at notene var så pent skrevet at han trodde det måtte ligge et omfattende skissearbeide bak. Tveitt var også svært impulsiv. Verkene kunne plutselig forandres om han fikk et kreativt innfall for eksempel på en konsert. Der kunne resultatet iblant fravike sterkt fra det opprinnelige.

Turné i Europa

[rediger | rediger kilde]

I årene 1947 – 54 turnerte Geirr Tveitt en rekke steder i Sør-Europa, bl.a. en rekke ganger i Paris hvor han ble hilst velkommen som Nordens Bartok, og i Nord-Afrika. Han ble anerkjent og mange av konsertene var store suksesser. Som pianist fremførte han verker av Edvard Grieg, Frédéric Chopin og Franz Liszt, foruten egne komposisjoner.

Illustrerende for hans improvisatoriske evner er en situasjon fra 1947 da han skulle spille et Grieg-stykke direkte på BBC radio i London. Mens han satt og ventet på klarsignalet fikk han plutselig jernteppe og husket ingenting. Han improviserte da et «nytt» Grieg-stykke på direkten.

Det han spilte mest og fikk mest anerkjennelse for, var hans bearbeidelser av hans folketoner fra Hardanger. Disse finnes i en klaverversjon med 50 nummer, og som fire orkestersuiter med tilsammen 60 nummer. Han fikk også stor oppmerksomhet for sin klaversonate nr. 29, Sonata etere og den fjerde klaverkonserten, «Aurora Borealis» (Nordljos) som er et av hans mest modernistiske verk. Her skildres nordlyset spill i tre satser: Nordljoset vaknar yvir haustfargane – Det glitrar pao vinterhimlen – og siglar burt i vårnatti.[trenger referanse]

Forfulgt av ulykker

[rediger | rediger kilde]

En rekke ulykker fulgte Tveitt. Det partituret til «Baldurs draumar» som ble brukt i Paris, ble borte i et flyangrep over London under krigen. Huset hans Bjødnabrakane i Norheimsund, 230 meter over havet, ble knust av snøras i 1960. Ti år senere brant bolighuset på Tveitt ned. I denne katastrofen forsvant så godt som samtlige originale nedtegnelser av folketoner. Dertil brant ca. 80 % av hans samlede musikalske produksjon opp. En del av musikken som gikk tapt er senere blitt rekonstruert på grunnlag av arkivmateriale, radioopptak og liknende, deriblant partituret til «Baldurs draumar». Rundt 90 verk er derfor fortsatt tilgjengelige. Tapet gikk sterkt inn på Tveitt, som etterhvert mistet lysten på å komponere i de store formater. Han fortsatte imidlertid sitt arbeide i NRK og laget en rekke kulturprogrammer med egen musikk. I NRK har han også, på karakteristisk vis, sunget inn noen av folketonene han samlet inn.

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]

Tveitt giftet seg første gang 1936 med pianisten Ingebjørg Marie Gresvik (1908–2000). Ekteskapet, som var barnløst, ble oppløst i 1941. Han giftet seg andre gang i 1944 med Karen Margrethe («Tullemor») Berg-Olsen (1918–1997).[10] Etter Tveitts død har hans enke og de to barna nedlagt mye arbeid i å samle og få fram igjen tapte verk.

Musikken

[rediger | rediger kilde]

Inspirasjonskilder

[rediger | rediger kilde]

Geirr Tveitts musikk er for en stor del inspirert av norsk natur og folkemusikk, særlig fra Hardanger. En del arbeider er direkte basert på overleverte folketoner. Men like ofte er temaene hans egne, men kan ha en folkemusikalsk svip. Han tok også sterke inntrykk av europeisk kunstmusikk og særlig av impresjonismen der Ravel nok har vært et forbilde. Aram Khatsjaturjan later også til å ha gitt ham impulser som komponist. Tveitt er ofte inspirert av tekst, og særlig de tidlige komposisjonene har referanser til norrøn diktning. Denne er så godt som fraværende i verkene etter krigen. Han var meget skrivefør og utformet gjerne tekstgrunnlaget for sine komposisjoner selv. En stor del av Tveitts musikk nytter modale tonearter, gjerne kalt kirketonearter, som dorisk, frygisk og lydisk. Geirr Tveitts musikalske livsverk var preget av sterke motsetninger. Han var uttalt kritisk mot modernismen, men samtidig oppfattet som radikal i sin samtid. Av enkelte komponister som var preget av et nazistisk kunstsyn ble han vurdert som «entartet». (Ref Hans Jørgen Hurum: Musikken under okkupasjonen.)

Bakgrunnen for sin musikk har Tveitt et stykke på vei beskrevet i det musikkteoretiske verket Tonalitätstheorie des parallellen Leittonsystems i 1937.

Musikalsk ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Interessen for Tveitts produksjon har etter hans død vært stigende, også internasjonalt, og de fleste av hans gjenværende orkesterverker og konserter er nå innspilt på platemerkene BIS og NAXOS, mange av hans verker er også utgitt av det norske selskapet Simax. Av pianister som har Tveitt på repertoaret, kan nevnes pianistene Leif Ove Andsnes, Håvard Gimse, Einar Røttingen og Geir Botnen.[trenger referanse]

Musikkprofessor Hallgjerd Aksnes ved Universitetet i Oslo uttalte til Aftenposten at «Som musiker er han etter min mening absolutt en av de viktigste i norsk musikkhistorie i det 20. århundret.»

Verker i utvalg

[rediger | rediger kilde]
  • Pianokonsert nr. 1, op. 5 (1927)
  • Prillar i G lydisk op. 8 (1931)
  • Pianokonsert nr. 4, Nordljos, op. 130
  • Variasjonar yvir ei folkevisa frao Hardanger fyre 2 klaver og orkester (1937)
  • Baldurs draumar, ballett (1938)
  • Solgud-symfoni: Tre orkesterstykke frå Baldurs draumar, op. 81
  • Femti folkatonar frao Hardanger nr. 1 – 50 samla, nedskrivne og teskjipa aot piano ..., op. 150 (1950)
  • Hundrad hardingtonar op. 151, Suite 1, 2, 4, 5 for orkester
  • Pianokonsert nr. 5, op. 156 (1954)
  • Harpekonsert op. 170
  • Nykken, symfonisk dikt, op. 187
  • Jeppe, opera, op. 250
  • Hardingfelekonsert nr 1 op.163 (1955)
  • Hardingfelekonsert nr 2, Tri fjordar, op. 252
  • Telemarkin, kantate, (1974)

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Hurum, Hans Jørgen (1946): Musikken under okkupasjonen
  • Norges musikkhistorie 1914-50. s. 116-123, «Geirr Tveitt – en rotnorsk europeer» ved Hallgjerd Aksnes
  • Storaas, Reidar (1990). Tonediktaren Geirr Tveitt. Det Norske Samlaget. ISBN 8252135552. 
  • Storaas, Reidar (2008): Mellom triumf og tragedie Geirr Tveitt – ein biografi, Det norske samlaget
  • Egil Nordsjø (1977). Norske komponister - Geirr Tveitt. Tiden. ISBN 8210015494. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Geirr_Tveitt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6kp89fk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Geirr_Tveitt[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Cappelens musikk-leksikon, bd. 6, side 401.
  7. ^ Emberland, Terje (2003): Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945, Oslo, Humanist forlag
  8. ^ Storaas, Reidar 2008: Mellom triumf og tragedie Geirr Tveitt-ein biografi, s. 175.
  9. ^ Arnfinn Haga i boka «Det regner i fjellet»
  10. ^ Storaas, Reidar (28. september 2014). «Geirr Tveitt». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 30. oktober 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Geirr_Tveitt&oldid=24428453»