Gras Modell 1874
| Fusil Gras modèle 1874 | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Opphavsland |  Frankrike | ||
| Type | Baklader med sylinderlås | ||
| Produsent(er) | Manufacture d'armes de Saint-Étienne | ||
| Innført | 1866 | ||
| Utfaset | 1886 | ||
| Bruker(e) | Frankrike Monaco Hellas Chile Hellas | ||
| Tekniske data | |||
| Kamring | 8 mm Lebel 11×59mmR Gras | ||
| Mekanisme | Sylinderlås | ||
| Vekt | 4,6 kg | ||
| Lengde | 131 cm uten bajonet (188 cm med) | ||
| Magasinkapasitet | Enkelt | ||
Gras Modell 1874 eller Fusil Mle 1874 var en enkeltskudds fransk militær rifle, basert på den eldre Chassepot fra 1866. Ved å konvertere de eldre riflene til å ta en metallpatron skaffet Frankrike seg raskt et stort antall moderne militærvåpen for en billig penge. Chassepot-rifler oppgradert til samme standard ble kalt Fusil Mle 1866/74.[1] Allerede i 1878 oppgraderte den franske marinen sine Gras-rifler med et rørmagasin til Gras-Kropatschek Modell 1878, men enkeltskuddsvarianten fortsatte i tjeneste i mange land helt opp til andre verdenskrig.[2]
Innføring av metallpatroner
[rediger | rediger kilde]
Omtrent samtidig som Frankrike innførte sin Chasspot med hylseløs ammunisjon etter mønster fra det det tyske tennålsgeværet, bygget Storbritannia om sine forladde Enfield musketter til å ta faste patroner. USA fulgte snart etter med en tilsvarende ombygging av sine munnladningsmusketter. Etter den fransk-prøyssiske krig (1870-1871) var det tyske keiserriket blitt smertelig klar over begrensningene til sine egne tennålsgevær, og ønsket seg et våpen som var bedre enn den franske Chasseopt-riflen. Det nye geværet ble Gewehr 71, et solid og funksjonelt våpen med en 11 mm metallpatron.[3]
Etter å ha blitt ydmyket i krigen mot tyskerne ønsket ikke Frankrike å ende i en situasjon der deres hær var dårligere bevæpnet enn erkefienden. Den franske hæren vurderte Remington rollong-block (antatt i Norge som M/1867), men det ville bety en fullstendig omlegging av de franske nasjonale våpenfabrikkene. Sammenbruddet av det andre franske keiserdømme, Pariskommunen og krigserstatningen i kjølvannet av krigen gjorde imidlertid at Frankrike ikke hadde finanser til å bygge helt nye geværer slik tyskerne hadde. Generalen Basile Gras konstruerte en ombygging av de eksisterende Chassepot-geværene med minimalt med utbytting av deler (vesentlig sluttstykket og kammeret), slik at de kunne ta en 11 mm patron tilsvarende den tyske.[2]
Gras-riflen i tjeneste
[rediger | rediger kilde]Ombygginger og nylagde våpen
[rediger | rediger kilde]De ombygde riflene ble kalt Fusil Mle 1866/74, mens nybygde våpen fikk betegnelsen Fusil Mle 1874. Forskjellen mellom dem var imidlertid så liten at den første betegnelsen sjeldent ble brukt, og begge ble omtalt som Fusil Gras, etter oppfinneren. Ved hjelp av ombyggingen skaffet Frankrike seg en rifle som i praksis var lik den tyske, på mye kortere tid enn tyskerne selv kunne, ettersom deres rifler måtte bygges fra bunnen av.[1]
Etter at lagere av egnede Chassepot-rifler var brukt opp, ble det bygget nye rifler fra bunnen av. Alle delene ble imidlertid laget ved de samme produksjonlinjene som hadde produsert både Chasspot-riflene og ombyggingsdelene. Det fantes også en rekke karabinmodeller for kavaleri, artilleri, gendarmeri og ridende gendarmeri, noen nybygde og noen basert på eldre Chassepot-karabiner etter samme prinsipp. De Nylagede modellene skiller seg bare fra de ombygde i små detaljer, hovedsakelig merking.[4]
Innføring av repetervåpen
[rediger | rediger kilde]Gras-riflen var konstruert på basis av sin forgjenger og var et enkeltskuddsvåpen. I denne formen fikk den begrenset tjenestetid som førstelinjevåpen i Frankrike. Under beleiringen av Plevna i 1877 under den tyrkisk-russiske krigen hadde de osmanske styrkene skaffet seg Winchester 1866-rifler i tillegg til sine bakladere.[5] Ved å fyre løs med Winchesterne når de russiske styrkene var på nært hold, klarte en liten osmansk styrke å holde et stort russisk angrep unna. Slaget ble viet mye oppmerksomhet i europeiske hærer, og startet et våpenkappløp for å skaffe seg repetervåpen.[6] Allerede i 1878 innført den franske marinen en ombygging som gav Gras-riflen et 10-skudds rørmagasin under løpet, kalt Gras-Kropatschek Modell 1878.[7] En annen løsning som ble brukt var et eksternt 10-skudds magasin montert på siden av lademekanismen.[8]
Den franske hæren beholdt enkeltskuddsversjonen fordi utviklingen av røyksvakt krutt gjorde at de ville komme til å bytte rifle igjen ganske raskt. Den nye Lebel-riflen ble innført i 1886, og Gras-riflene ble langsomt faset ut etterhvert som de nye riflene ble produsert. De fantes fortsatt i mange militæravdelinger helt inn i 1890-åra før de ble satt på lager. Under første verdenskrig ble de igjen delt ut til andrelinjestyrker (jernbanevakter, fangevoktere etc) for å frigjøre Lebel-rifler til fronten. En rekke rifler ble også konvertert til å ta den nye Lebel-patronen.
Gras-riflen i andre land
[rediger | rediger kilde]
Gras-rfiflen fikk også stor utbredelse i andre land. Den greske hæren adopterte den originale bakladeren i 1877.[9] De bruket den med eller uten Kropatschek-magasin i alle kriger til og med andre verdenskrig. Særlig den greske motstandsbevegelsen brukte våpenet, der den enkle og pålitelige mekanismen nærmest pådro seg legendarisk status. Ordet «Gras» gikk inn i det greske språket som grades (γκράδες), et generell folkelig betegnelse på alle typer rifler på 1900-tallet. Mesteparten av de greske riflene ble ikke kjøpt av Frankrike, men lisensprodusert av Steyr i Østerrike.
På grunn av Franskrikes kolonier i Fransk Indokina ble Gras-riflen kjent i Asia. Den første japanske hjemmeproduserte militærriflen Type 13 Murat var inspirert av den franske riflen. Gras-mekanismen var enkel nok til at den vietnamesiske opprørsgeneralen Cao Thắng fik lokale smeder til a produsere en kopi av riflen til sine tropper. De vietnamesiske riflene manglet imidlertid riflet løp og hadde begrenset rekkevidde.[10]
Under den fransk-prøyssiske krigen erobret de tyske styrkene en rekke Chassepot-geværer. I 1874 ble disse kortet ned til karabinstandard og modifisert til å ta den tyske 11 mm-patronen til Gewehr 71. Disse geværene ble hovedsakelig brukt av prøyssisk kavaleri og senere annenlinjetropper. De forble i arsenalene og ble brukt av tyske Landsturm-enheter mot slutten av andre verdenskrig.[4]
Mekanisme
[rediger | rediger kilde]Gras Modell 1874 var som sin forgjenger et svært enkelt våpen. Sluttstykket ble låst i forkant ved at basen på hevarmen lå an mot et vertikal utsparing på glidekassen der hevarmen ble presset ned. Det var ingen sikring, men sluttstykket kunne settes i halvspenn slik at tennstempelet var låst. Når hevarmen ble hevet ble samtidig slagfjæra spent. Patronen kunne legges rett ned i mekanismen og ble skjøvet inn i kammeret når sluttstykket ble lukket. Patronutdrageren satt på sluttstykkehodet. Tennstemplet hadde en forsenkning med nettskjæring som stakk ut bakerst på sluttstykket, slik at skytteren kunne spenne opp slagfjæra uten å åpne sluttstykket om nødvendig.[2]
En pussestang lå parallelt med løpet, og tillot å koble geværene tre og tre i små geværpyramider i felt.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Steve Jackson. «Fusil Mle 1866 and 1874». The History of French Rifels. Besøkt 3. oktober 2015.
- ^ a b c Haas, Frank de; Zwoll, Wayne van (2003). Bolt action rifles (4. utg.). Iola, WI: Krause Publications. s. 30. ISBN 0873496604. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. oktober 2015. «Arkivert kopi». Archived from the original on 4. mars 2016. Besøkt 4. oktober 2015.
- ^ Headrick, Daniel R. (1981). The tools of empire : technology and European imperialism in the 19. century. New York: Oxford Univ. Press. s. 98. ISBN 0195028325.
- ^ a b Othias (2015). «A Quick and Dirty Guide: The French Chassepot and Gras». C&Rsenal. Arkivert fra originalen 21. desember 2016. Besøkt 14. oktober 2016.
- ^ Keith W. Doyon. «M1866 Turkish Contract Winchester (.44 Henry Rimfire)». Militaryrifles.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 6. september 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. november 2015. Besøkt 5. oktober 2015.
- ^ "The Plevna Delay: Arkivert 13. november 2015 hos Wayback Machine. Winchesters and Peabody-Martinis in the Russo-Turkish War: A small Turkish army is trapped, but with the help of surprising firepower, they hold up the entire Russian Campaign for over five months." av Richard T. Trenk, Sr. originalt publisert i Man At Arms Magazine, No 19, henfte 4, august, 1997
- ^ Walter, John (2006). Rifles of the world (3. edition utg.). Iola, Wis.: Krause. s. 237-238. ISBN 0896892417. Arkivert fra originalen . Besøkt 5. oktober 2015. «Arkivert kopi». Archived from the original on 6. oktober 2015. Besøkt 5. oktober 2015.
- ^ «Fusil Gras Modèle 1874». Historical Firearms. Besøkt 12. oktober 2015.
- ^ John Sheehan. «Weapons Of The Greco-Turkish War Part 1». Guns magazine. Arkivert fra originalen 5. oktober 2015. Besøkt 5. oktober 2015.
- ^ Marr, [by] David G. (1971). Vietnamese anticolonialism, 1885-1925 (1. print. utg.). Berkeley: University of California [Press]. s. 63. ISBN 0520018133.