Hermetisme

Hermetisme kalles den synkretistiske åndsretning som finner sitt fremste litterære uttrykk i Corpus Hermeticum - en samling bestående av sytten antikke tekster, som stammer fra 200- og 300-tallet. Disse tekstene forfekter et hovedsakelig nyplatonsk verdensbilde, farget med innslag fra flere religioner, magi og folketro. Navnet «hermetisme» refererer til den mytiske vismannen Hermes Trismegistos - «Hermes den tre ganger store» - som er Corpus Hermeticums sentrale gjennomgangsfigur og deres angivelige forfatter, og er en synkretistisk blanding av den greske guden Hermes og den egypiske Thot.

Opphav

Det er uklart hvilket miljø tekstene oppsto innenfor, men de kan ha oppstått i Egypt, som på denne tiden lenge hadde vært kontrollert av perserne, grekerne og romerne i denne rekkefølge. Tekstene «gir belegg for en rituell praksis som nok har blitt utført av mindre fellesskap, men vi vet lite om hvilken type gruppe dette kan ha vært; det kan i alle fall ikke dreie seg om større trosbevegelser.»^[1] I tillegg til at det fantes en kultus rundt tekstene, som muligens hadde noen preg av esoterisk innvielse til en mysteriereligion, er det også kjent at tekstene ble «lest og kommentert av mennesker som ikke var hermetikere, også kristne, som mente at det dreide seg om urgammel egyptisk visdom.»^[1]

Den vanligste strukturen i tekstene «er at Hermes underviser Tat eller Asklepios i hemmelig lære, og teksten fremstiller dialoger mellom disse.» Både Tat (Thot) og Asklepios skal være sønner av Hermes. I noen av tekstene blir Hermes undervist av sin egen forstand (!), mens det i andre tekster er Isis (som fremstilles som Hermes' datter) som underviser sin sønn Horus. I andre tekster er det Hermes, Tat eller Asklepios som underviser Ammon. «Persongalleriet består altså av en rekke egyptiske guddommer, stort sett også utstyrt med sine greske navn, som driver lærde samtaler med hverandre.» Dialogformen var mye brukt i tiden, siden Platons dialoger.^[1]

Den mystiske visdommen som Hermes forfekter er både mht «innholdet og vokabularet lånt fra diverse greske filosofer. Spesielt Platons idélære blir brukt, sammen med stoiske begreper om en enhetlig verdensorden som knyttes sammen med bånd av universelle sympatier. Som filosofisk system er det altså ikke mye nytt å hente. Det er snarere ved måten de filosofiske læresetningene flyttes inn i et mystisk-religiøst rammeverk at de hermetiske tekstene blir interessante.» Kjernen i den hermetiske verdensanskuelse «kan oppsummeres slik; 'Evighetens herre er den første gud, den andre er verden, og mennesket er den tredje' (Askl., 10). Mesteparten av traktatene går ut på å kartlegge forholdet mellom disse tre guddommene, med spesielt henblikk på at disippelen gjennom denne undervisningen skal kunne realisere sin egen guddommelighet.»^[1]

Forut for de tekstene fra 200/300-tallet som kalles filosofiske hermetika fantes det en tekstkultur for praktiske hermetika, med emner som astrologi, alkymi, magi og okkulte forbindelser. «Disse tekstene har nære forbindelser med tradisjonell egyptisk prestelærdom, skjønt de også gjør bruk av elementer fra andre kilder, spesielt greske, babylonske og jødiske.»^[1]

I middelalderen og nytid

Den eneste av de hermetiske tekstene som hadde en kjent, sammenhengende brukstradisjon fra antikken til nåtid er Asklepios.

Corpus Hermeticum, som etter alt å dømme ikke fantes som et samleverk i sin opphavstid i senantikken, ble i 1459 for første gang oversatt fra gresk til italiensk av Marsilio Ficino, lederen av Det platonske akademi i Firenze, og hermetiske tanker og forestillinger ble deretter, godt hjulpet av den raskt fremvoksende boktrykkerkunsten, spredt over hele det lærde Europa. Hos renessansehumanistene inngikk gjerne hermetismen i en syntese med ny-platonsk kristen teologi, samt med den jødiske Kabbala, som på denne tid for første gang ble systematisk oversatt til europeiske språk. Sentrale renessansehumanister som er sterkt influert av hermetismen var Giordano Bruno (1548–1600), Pico della Mirandola (1463–94) og Johannes Reuchlin (1455–1522).

Hermetismens innflytelse som premissleverandør til modernitetens europeiske kultur er inngående beskrevet av idehistorikeren Frances A. Yates (1899-1981) i hennes verk Giordano Bruno and the Hermetic Tradition (1964, norsk utgave 2001^[2]). Her hevder hun blant annet at det moderne menneskets selvforståelse er influert av den hermetiske tanken om mennesket som magus - det vil si at mennesket er et sterkt og handlekraftig subjekt, nesten uten noen begrensninger. Det vel klareste uttrykket for et slikt menneskesyn finnes i Pico della Mirandolas berømte traktat Om menneskets verdighet fra 1486. Etter at filologen Isaac Casaubon (1559–1614) i 1614 viste at tekstene ikke var eldre enn 200/300-tallet avtok Hermes Trismegistos' ry som antikk vismann, men interessen holdt seg likevel i noen kretser^[1].

En særpreget hermetisk bevegelse tok form mot slutten av 1800-tallet i England. Denne var først og fremst representert ved The Hermetic Order of the Golden Dawn, ofte bare omtalt som «Golden Dawn». Denne ordenen var, i tillegg til innflytelsen fra den hermetiske tradisjon, særlig preget av ideer fra teosofien til mystikere som Helena Petrovna Blavatsky.

Av ordet hermetikk er betydningen «konserveres» blitt avledet, og av tilleggsordet hermetisk betydningen «fullstendig tett» avledet.

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Resonnement og sitat fra Christian Hervik Bulls innledning til Hermes Trismegistos : gresk-egyptiske visdomstekster, Oslo, 2010 ISBN 978-82-525-7463-0.
^ Frances A. Yates. Modernitetens okkulte inspirasjon, Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos. Pax, 2001. ISBN 82-530-2095-3

Litteratur

Hermes Trismegistos : gresk-egyptiske visdomstekster. Utvalg, kommentarer og innledende essay av Christian Hervik Bull. Bokklubben, 2010. LXIV, 272 sider. (Verdens hellige skrifter; 64). ISBN 978-82-525-7463-0

Ødegaard, Rune (2010): Corpus Hermeticum, Den Hermetiske lære Arkivert 27. desember 2013 hos Wayback Machine.. Oversatt og introdusert av Rune Ødegaard, Krystiania, Oslo.
Mead, G. R. S. (2009): Corpus Hermeticum, BiblioBazaar
Broek, Roelof van den (1997): Gnosis and Hermeticism from Antiquity to Modern Times, State University of New York Press
Abel, Christopher R. & Hare, William O. (1997): Hermes Trismegistus: An Investigation of the Origin of the Hermetic Writings. Sequim: Holmes Publishing Group.
Budge, E. A. Wallis (1895): The Egyptian Book of the Dead: (The Papyrus of Ani) Egyptian Text Transliteration and Translation. New York: Dover Publications.
Churton, Tobias (2002): The Golden Builders: Alchemists, Rosicrucians, and the First Freemasons. New York: Barnes and Noble.
Copenhaver, B.P. (1992): Hermetica, Cambridge University Press, Cambridge.
Garstin, E.J. Langford (2004): Theurgy or The Hermetic Practice. Berwick: Ibis Press. Utgitt posthumt
Powell, Robert A. (1991): Christian Hermetic Astrology: The Star of the Magi and the Life of Christ. Hudson: Anthroposohic Press.

Eksterne lenker

(en) Hermeticism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Hermetisme

Corpus Hermeticum
The Divine Pymander av Hermes Mercurius

[CHB-1] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Resonnement og sitat fra Christian Hervik Bulls innledning til Hermes Trismegistos : gresk-egyptiske visdomstekster, Oslo, 2010 ISBN 978-82-525-7463-0.

[2] Frances A. Yates. Modernitetens okkulte inspirasjon, Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos. Pax, 2001. ISBN 82-530-2095-3

[1]

[2]