Johann Wigand
| Johann Wigand | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1523[1][2][3][4] Lutherstadt Mansfeld[5] | ||
| Død | 21. okt. 1587[1][2][6] Miłomłyn[7] | ||
| Beskjeftigelse | Prest, teolog, universitetslærer, botaniker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universität Rostock | ||
Johann Wigand (født i 1523 i Mansfeld i Tyskland, død 21. oktober 1587 i Liebemühl) var en tysk biskop, protestantisk teolog og forfatter. Han tok del i alle de viktigste læredisputter som brøt ut etter Martin Luthers død blant de tyske lutherske protestanter.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Johann Wigand studerte ved universitetet i Wittenberg og ble der en av Martin Luthers ivrigste tilhengere. Etter dennes død (1546) vendte han tilbake til fødebyen Mansfeld som predikant og lærer. I de kort deretter oppflammende teologiske (adiaforistiske, majoristiske og synergistiske) feidene tok Wigand livlig del og stilte seg ubetinget på den, som han så det, genuine lutherdommens side.
Kirkeleder (pastor, superintendent, professor, biskop)
[rediger | rediger kilde]Selv som superintendent og pastor ved Ulrikskirken (Sankt-Ulrich-und-Levin-Kirche) i Magdeburg (1553-60) utviklet han livlig virksomhet for den evangeliske læres befestigelse og utgav en mengde stridsskrifter såvel mot katolisismens som mot den reformerte læres tilhengere.
I 1560 ble Wigand kalt til professor i teologi i Jena, men ble avsatt i 1561 på grunn av sin heftige fremferd. I 1562 ble han utnevnt til superintendent i Wismar. I 1563 tok Wigand doktorgraden i teologi ved universitetet i Rostock. Han ble tilbakekalt i 1568 til Jena i egenskap av professor samt pastor og superintendent.
Der kom det nå snart til en strid mellom Wigand og dennes gamle venn Flacius, hvis kjente lære om arvesynden som utgjørende menneskets vesen ble bekjempet på det heftigste av Wigand. Flacius hadde gått så langt at han i 1560 erklærte at arvesynden ikke var noe i menneskets natur tilfeldig (aksidentelt), men tvert i mot noe for mennesket vesentlig (substansielt). For disse meningers skyld ble han anklaget for manikeisme og ble fordrevet fra Jena i 1562. Andre som ble fordrevet av samme grunner var Simon Musaeus, Johannes Wigand og Matthäus Judex.
I år 1573 ble Johann Wigand avsatt og forvist av kurfyrst August av Sachsen, som da akkurat hadde overtatt herredømmet i området. Det samme skjedde med nesten hundre andre geistlige, blant dem Tilemann Heshusius. Wigand Han fikk ved hjelp av Martin Chemnitz stilling som første teologiprofessor i Königsberg, hvorpå han i 1575 ble utnevnt til biskop av Pomesania bispedømme og 1577 til biskop også av Samland.
Foruten ved sine mange teologiske stridsskrifter gjorde Wigand seg mest kjent som en av de mest aktive medarbeidere (ved siden av Flacius med flere) i det store kirkehistoriske verket Centuriæ magdeburgenses.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, «Johann Wigand», SNAC Ark-ID w60h3dm5[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Johann Wigand, PLWABN-ID 9810553013205606[Hentet fra Wikidata]
- ^ Alvin, oppført som Johann Wigand, Uppsala Universitet Alvin-ID alvin-person:51590[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 15511089r, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Verk av og om Johann Wigand i Deutsche Digitale Bibliothek
- Kurt Wein: Johannes Wigand (1523-1587): Preußens erster Botaniker in: Sudhoffs Archiv 35 (1942/43), S. 160–205
- (de) Adolf Brecher: «Wigand, Johann». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 42, Duncker & Humblot, Leipzig 1897, s. 452–454.
- Realenzyklopädie für protestantische Theologie und Kirche, Band 21 Seite 270
- Wigand’s Autobiographie in: Fortgesetzte Sammlung von alten und neuen theologischen Sachen. Leipzig 1738, 601-620.
- Wilhelm Preger: Matthias Flacius Illyricus und seine Zeit. Erlangen 1859–1861.
- Heinz Scheible: Die Entstehung der Magdeburger Zenturien. Ein Beitrag zur Geschichte der historiographischen Methode. (Schriften des Vereins für Reformationsgeschichte 183), Gütersloh 1966
- Michael Bunners: Johann Wigand (1523-1587), lutherischer Geistlicher und Gelehrter in Wismar von 1562-1568 - ein homo universalis - Hauptautor der Centurien. (In: Die Magdeburger Centurien. Band I: Die Kirchengeschichtsschreibung des Flacius Illyricus, hrsg. von Eckart W. Peters, Dößel 2007, S. 91–108)