Kanadisk stavelsesskrift

Kanadisk stavelsesskrift
Type		Abugida
Språk		En rekke urfolksspråk i Canada
I bruk		Fra 1840-tallet
Skriveretning		Venstre til høyre
ISO 15924		Cans, 440
Unicode		U+1400–U+167F Unified Canadian Aboriginal Syllabics U+18B0–U+18FF Unified Canadian Aboriginal Syllabics Extended

Kanadisk stavelsesskrift (engelsk: Canadian Aboriginal syllabics) er en familie med abugidaer (konsonantbaserte alfabeter) som brukes til å skrive en rekke språk som tilhører urfolk i Canada, i språkfamiliene algonkinske språk, eskimoisk-aleutiske språk og athabaskiske språk. De blir verdsatt fordi sin særegenhet sammenligna med det latinske alfabetet som brukes av majoritetsspråkene, og for hvor lett det er å oppnå leseferdigheter med dem; faktisk hadde creefolket en av de høyeste leseferdighetsratene i verden i det sene 19. århundre.

Kanadiske stavelsesskrifter brukes for tiden til å skrive alle creespråkene fra naskapi (snakkes i Québec) til Rocky Mountains, inkludert østcree, skogcree, myrcree og præriecree. De brukes også til å skrive inuktitut øst i arktisk Canada; for dette språket er det latinske alfabetet også offisielt i Nunavut. De brukes regionalt for de andre store kanadiske algonkinske språkene: ojibwa i vestlige Canada, og har tidligere blitt brukt for blackfoot. Blant de athabaskiske språkene lenger vest har kanadiske stavelsesskrifter blitt brukt til å skrive dakelh, chipewyan, slavey, tlicho og danezaa. De har av og til også blitt brukt i USA av folk som finnes i grenseområdene, men er primært et kanadisk fenomen.

Grunnprinsipper

Evans' skriftsystem som publisert i 1841. Lange vokaler ble indikert ved mellomrom i tegnene. Lengdedistinksjonen trengtes ikke for e, siden cree kun har lang e.

Kanadiske stavelsesskrifter er ikke ekte stavelsesskrifter, der hver konsonant–vokal-sekvens har en separat glyf (for eksempel ville pi ikke hatt noen visuell sammenheng med pa), men abugidaer, der konsonanter modifiseres for å indikere en tilhørende vokal – i dette tilfellet ved at symbolet roteres, noe som er unikt for kanadisk stavelsesskrift. I cree har for eksempel konsonanten p form som en vinkelparentes. Når den peker oppover, ᐱ, transkriberer den stavelsen pi. Motsatt, når den peker nedover, transkriberer den stavelsen pe. Mot venstre, ᐸ, betyr den pa, mens mot høyre, ᐳ, betyr den po. Konsonantformene og vokalene som representeres varierer fra språk til språk, men de er hovedsakelig tilnærmet like de opprinnelige cree-formene.

Inventaret i Evans' skrift fra 1840

K	-e	-ē	-i	-ī	-o	-ō	-a	-ā	koda	rotasjon
(ingen)	ᐁ	ᐁ	ᐃ	ᐃ	ᐅ	ᐅ	ᐊ	ᐊ		symmetrisk
p-	ᐯ	ᐯ	ᐱ	ᐱ	ᐳ	ᐳ	ᐸ	ᐸ	ᑊ	symmetrisk
t-	ᑌ	ᑌ	ᑎ	ᑎ	ᑐ	ᑐ	ᑕ	ᑕ	ᐟ	symmetrisk
k-	ᑫ	ᑫ	ᑭ	ᑭ	ᑯ	ᑯ	ᑲ	ᑲ	ᐠ	asymmetrisk
c-	ᒉ	ᒉ	ᒋ	ᒋ	ᒍ	ᒍ	ᒐ	ᒐ	ᐨ	asymmetrisk
m-	ᒣ	ᒣ	ᒥ	ᒥ	ᒧ	ᒧ	ᒪ	ᒪ	ᒼ	asymmetrisk
n-	ᓀ	ᓀ	ᓂ	ᓂ	ᓄ	ᓄ	ᓇ	ᓇ	ᐣ	asymmetrisk
s-	ᓭ	ᓭ	ᓯ	ᓯ	ᓱ	ᓱ	ᓴ	ᓴ	ᐢ	asymmetrisk
y-	ᔦ	ᔦ	ᔨ	ᔨ	ᔪ	ᔪ	ᔭ	ᔭ	ᐧ	asymmetrisk
sp-	Z	Z	Z	Z	N	N	И	И		symmetrisk
-w-	(en prikk etter stavelsen)								ᐤ
-h									ᐦ
-hk									ᕽ
-l									ᓫ
-r									ᕑ

Fordi skriftsystemet presenteres med stavelsesskriftdiagrammer og læres som stavelsesskrift, blir den som regel kalt for en stavelsesskrift. Datamaskiner bruker egne kodepunkter for hver stavelse (hver rotasjon av hver konsonant), og Unicode Consortium regner skriftsystemet som en featural syllabary i likhet med skriftsystemer som hangul, der hver blokk representerer en stavelse, men konsonanter og vokaler indikeres uavhengig av hverandre (i cree-stavelsesskrift gjøres det ved at konsonantene indikeres ved formen til en glyf, og vokalene med dens rotasjon). Dette står i motsetning til ekte stavelsesskrifter, der hver kombinasjon av konsonant og vokal har en uavhengig form som ikke er relatert til andre stavelser med samme konsonant og/eller vokal.

Syllabiske og endelige konsonantformer

Det opprinnelige skriftsystemet, som ble designet for myrcree, hadde ti bokstavformer: Åtte for stavelser basert på konsonantene p-, t-, c-, k-, m-, n-, s-, y- (uttalt /p, t, ts, k, m, n, s, j/), en for form vokal-initielle stavelser, og til slutt en blandingsform (nå foreldet) for konsonantklynga sp-. Alle ble skrevet med ei tynn linje for å vise at vokalen var kort, og ei tjukkere linje for å vise at vokalen var lang: ᑲ ka, ᑲ kâ. (En håndskrevet variant med en prikk over tegnet for å vise vokallengde, brukes nå også i trykk.) Én konsonant, w, hadde ingen egen bokstav, men ble indikert ved å legge til et diakritisk tegn på en annen konsonant; dette fordi den kunne kombineres med alle konsonanter, som i ᑿ kwa, samt eksistere på egen hånd, som i ᐘ wa.

Det var egne bokstaver for de ni konsonantene -p, -t, -c, -k, -m, -n, -s, -y og w når de dukker opp i koda (slutten av en stavelse). I tillegg hadde fire kodakonsonanter ingen egen stavelsesform: -h, -l, -r og sekvensen -hk. Disse ble opprinnelig skrevet midt på linja, men skrives nå med hevet tekst. (Glyfen for -hk representerer den vanligste stavelsesendingen i cree, og ble brukt for den like vanlige -nk i ojibwa.) Konsonantene -l og -r var marginale og fantes kun i lånord, babyspråk osv. Disse, og -h, kunne dukke opp foran vokaler, men ble skrevet med den endelige formen likevel. (-l og -r skrives nå med full størrelse om de kommer foran en vokal, og har i noen versjoner blitt erstattet av fulle roterende stavelsessymboler; -h kommer kun foran vokaler i sammensatte morfemer og i enkelte grammatiske ord.)

Vokaltransformasjoner

Orienteringen til et helt symmetrisk vokaltriangel kan være vanskelig skjelne. I skrifttypen som brukes på dette skiltet på ojibwa er a som peker mot venstre en likesidet trekant, mens i som peker oppover er en likebeint trekant.

Vokalene faller inn i to sett, de bakre vokalene -a og -o, og de fremre vokalene -e og -i. Hvert sett består av en lavere vokal, -a eller -e, og en høyere vokal, -o eller -i. I alle tilfeller relateres stavelser med bakre vokaler via vertikal speiling, dvs. at de er speilbilder av hverandre. Hvordan de relateres til de fremre vokalene avhenger av konsonantenes grafiske form. Disse følger to mønstre. De symmetriske (vokal, p-, t- og sp-) roteres 90° (en kvart runde) mot klokka, mens de som er asymmetriske topp-til-bunn (c-, k-, m-, n-, s- og y-) roteres 180° (en halv runde). Stavelsene med lavere fremre vokal (-e) deriveres slik fra stavelsene med lavere bakre vokal (-a), og de høyre fremre vokalene (-i) deriveres fra de stavelsene med de høyere bakre vokalene (-o).

De symmetriske bokstavformene kan illustreres ved å arrangere dem i en diamantform:

ᐃ

i

ᐱ

pi

ᑎ

ti

ᐊ

ᐅ

a

o

ᐸ

ᐳ

pa

po

ᑕ

ᑐ

ta

to

ᐁ

e

ᐯ

pe

ᑌ

te

Og de asymmetriske formene kan illustreres ved å arrangere dem i en firkant:

ᑭ

ᑫ

ki

ke

ᒋ

ᒉ

ci

ce

ᒥ

ᒣ

mi

me

ᓂ

ᓀ

ni

ne

ᓯ

ᓭ

si

se

ᔨ

ᔦ

yi

ye

ᑲ

ᑯ

ka

ko

ᒐ

ᒍ

ca

co

ᒪ

ᒧ

ma

mo

ᓇ

ᓄ

na

no

ᓴ

ᓱ

sa

so

ᔭ

ᔪ

ya

yo

Disse formene er tilstede i de fleste variantene med lydverdier som ligner opphavet i myrcree. For eksempel bruker alle variantene utenom den for blackfoot trekanten for vokal-initielle stavelser.

Innen 1841, når hadde Evans fått støpt de første løse bokstavene for stavelsesskriften, fant han ut at det ble vanskelig å beholde skillet mellom tynne og tjukke linjer for korte og lange vokaler. I stedet filet han mellomrom i bokstavene for de lange vokalene. Dette kan ses i tidlige trykksaker. Enda sener tok man i bruk en diakritisk prikk som opprinnelig brukt for å markere vokallengde i håndskrift i trykk også: Dermed kontrasterer ᐊ a i dag med ᐋ â, og ᒥ mi med ᒦ mî. Selv om ê i cree kun opptrer som lang vokal har skriftsystemet lengdedistinksjon for alle fire vokaler. Ikke alle skribenter da eller nå indikerer lengde, eller gjør det på en konsistent måte; siden det ikke er noen kontrast er det ingen som skriver ê som lang vokal.

Tegnsetting

Den eneste tegnsettingen som finnes i mange tekster er mellomrom mellom ord og ᙮ for fullt stopp. Tegnsetting fra det latinske alfabetet, inkludert punktum, kan brukes. Fordi stavelsesendelig c ligner på bindestrek brukes en dobbel bindestrek (᐀) i stedet i kanadisk stavelsesskrift.

Historie

Cree-stavelsesskriften ble skapt i 1840 av den engelske misjonæren James Evans for to språk, myrcree og ojibwa. Han var inspirert av suksessen til den cherokesiske stavelsesskriften skapt av Sequoyah etter å ha støtt på problemer med latinskbasert ortografi, og trakk på sin kjennskap til devanagari og stenografi. Andre misjonærer var motvillige til å bruke den, men den ble raskt adoptert av de innfødte og spredte seg til nye områder før misjonærene ankom, så i creekulturen etter 1840 ble den trodd å ha oppstått blant creene.

James Evans

I 1827 fikk James Evans, en misjonær fra Kingston upon Hull i England, ansvar for den metodistiske misjonsstasjonen ved Rice Lake i Ontario. Her begynte han å lære ojibwa som ble snakket i området og var del av en komité som skulle etablere et latinsk alfabet for språket. Innen 1837 hadde han forberedt Speller and Interpreter in English and Indian, men fikk ikke godkjent trykkingen av den av British and Foreign Bible Society. På den tiden var mange misjonærsamfunn motstandere av at innfødte skulle få lese- og skriveferdigheter på sine egne språk, og mente at situasjonen ville bli bedre ved språklig assimilasjon i kolonisamfunnet.

Evans fortsatte å bruke sin ojibwaortografi i arbeidet sitt i Ontario. Ortografien brukte bindestreker mellom stavelser, noe som ga ojibwa en delvis stavelsesbasert struktur. Studentene hans virker imidlertid å ha hatt konseptuelle vanskeligheter med å bruke samme alfabet for to forskjellige språk med veldig forskjellige lydsystemer, og Evans selv syntes dette var ubeleilig. Ojibwa var videre et polysyntetisk språk men hadde få distinkte stavelser, noe som gjorde at de fleste ord hadde et stort antall stavelser; dette gjorde at de ble veldig lange når man skrev dem med det latinske alfabetet. Han begynte å eksperimentere med et mer stavelsesbasert skriftsystem som han tenkte ville være mer beleilig for studentene hans å bruke.

I 1840 flyttet Evans til Norway House i nordlige Manitoba. Her begynte han å lære det lokale språket myrcree. I likhet med ojibwa, som det er i ganske nær slekt med, var dette språket fullt av lange flerstavelsesord.

Som amatørlingvist var Evans kjent med devanagariskriften som ble brukt i Britisk India; i devanagari står hver bokstav for en stavelse, og modifiseres for å anvise hvilken vokal stavelsen har. Et slikt system, nå kalt abugida, lot seg gjerne tilpasse språk som myrcree, som hadde en enkelt stavelsesstruktur med bare åtte konsonanter og fire lange eller korte vokaler. Evans var også kjent med britisk stenografi, trolig Samuel Taylors Universal Stenography, fra sine dager som kjøpmann i England, og ble nå kjent med den nypubliserte Pitman-stenografien fra 1837.

Opphav

Både devanagari og Pitman spilte en rolle i utviklingen av cree-stavelsesskriften. Devanagari inspirerte glyfene for stavelsene, mens Pitman ga glyfer til de endelige konsonantene, samt rotasjonen og linjetjukkelsen for å modifisere stavelsene.

I Evans' opprinnelige skriftsystem var det ti stavelsesformer: åtte for konsonantene p, t, c, k, m, n, s, y; en niende for vokal-initielle stavelser eller vokaler som følger en av de ekstra konsonantene; og en tiende, som ikke lenger brukes, for konsonantklynga sp. Det var fire ekstra konsonanter, r, l, w, h, som ikke hadde stavelsesformer. Utenom sp kan disse alle spores til de kursive kombinerende formene i de tilsvarende devanagari-akshara; de kombinerende devanagariformene er noe forkortet (streken til høyre i tegnet droppes), og i håndskrift kan man ofte droppe den løpende horisontale linja, noe som har blitt standardisert i gujaratiskrift.

Likheten er sterkere om man lar symbolene rotere for å gi samme skriveretning for hver vokal; for eksempel har devanagari n samme orientering som ne heller enn na. Motivasjonen for endringen av orientering virker å ha vært å tillate pennen å flyte i samme retning når man skriver stavelser med samme vokaler: Refleksjonsklassene ka, ca, ma, sa, ya (dvs. konsonantene som flippes for å skille de fremre vokalene i og e) følger alle en L-lignende sti, mens rotasjonsklassene a, pa, ta, na (altså de som roteres for de fremre vokalene) alle følger en C-lignende sti. Orienteringen for devanagari g- (for k-), n-, y-, og muligens s- måtte flippes for at dette skulle skje.

Fordi konsonanter i cree kan være stemte eller ustemte avhengig av konteksten, stemmer hver stavelse overens med to bokstaver i devanagari, og cree ka/ga ligner på g heller enn k. Merk også at h, som kun finnes endelig i kanadisk stavelsesskrift, ser ut til å være derivert fra devanagari visarga ◌ः ḥ, som i devanagari også kun opptrer endelig, i stedet for fra den syllabiske ह ha.

Kombinerende former i devanagari sammenlignet med kanadisk stavelsesskrift.

Devanagarikilde for initielle og uavhengige creekonsonanter

Devanagari fulle og halve former			Cree
Stavelser
ए	e	ए	ᐁ	e
प	pa	प्‍‍	ᐸ	pa/ba
ट	ṭa	ट‍‍	ᑕ	ta/da
ज	ja	ज्‍‍	ᒐ	cha/ja
ग	ga	ग्‍‍	ᑯ	ko/go
म	ma	म्‍‍	ᒪ	ma
न	na	न्‍‍	ᓂ	ne
स	sa	स्‍‍	ᓴ	sa
य	ya	य्‍‍	ᔪ	yo
Ekstra konsonanter
ल	la	ल्‍‍	ᓫ	-l
र	ra	र्‍‍	ᕑ	-r
व	va/wa	व्‍‍	ᐤ	-w
◌ः	-h	◌ः	ᐦ	-h

Det er mulig at -l og -r ble derivert via rotasjon av én devanagari-glyf, i Pitman-ånd, heller enn at de kommer fra to forskjellige glyfer som tabellen viser.

I kontrast til dette kom de endelige konsonantene p t c k m n s og y (som Evans kalte «endelig i»), som nå kun brukes i vestcree, fra Pitman-stenografi. De lineære glyfene ᑊ ᐟ ᐨ ᐠ p t c k er rotert 45° fra Pitman ᐠ ᑊ ᐟ ᐨ p t c k, men har sine relative orienteringer intakte; de halvmåneformede glyfene ᒼ ᐣ ᐢ m n s er rotert 90° fra Pitmans ᐢ ᓑ ᐣ m n s. Crees «endelige i» var opprinnelig en prikk, det samme som det diakritiske tegnet for vokalen i i Pitman.

Pitman-kilden for endelige konsonanter i cree

Pitman		Cree
ᐠ	p	ᑊ	-p
ᑊ	t	ᐟ	-t
ᐟ	ch	ᐨ	-c
ᐨ	k	ᐠ	-k
ᐢ	m	ᒼ	-m
ᐡ	n	ᐣ	-n
ᐣ	s	ᐢ	-s
˙	i	˙	-y

Den endelige hk, derimot, er ᕽ, en liten versjon av den greske bokstaven Χ kh, valgt fordi Χ er et logogram for Jesus Kristus.

Bruken av rotasjon for å endre vokalen til en stavelse er unikt for kanadisk stavelsesskrift, men har en forløper i stenografi. Pitman brukte rotasjon for å endre artikulasjonssted: plosiver p t ch k, nasaler m n og frikativer h s sh f th var alle relatert via rotasjon, noe som delvis kan ses i tabellen ovenfor.

Adopsjon og bruk

En moderne skrifttype, 2005.

En gravstein fra Saskatchewan fra 1901 med tekst i kanadisk stavelsesskrift.

Det lokale creesamfunnet tok til seg stavelsesskriften raskt. Creefolk begynte å skrive beskjeder på trebark med brennende pinner, og la igjen beskjeder på jaktmarker langt fra misjonsstasjonen. Evans mente systemet var godt tilpasset de innfødte kanadiske språkene, spesielt de algonkinske språkene han var kjent med. Han hevdet at det med «visse endringer» kunne brukes til å skrive «ethvert språk fra Atlanterhavet til Rocky Mountains».

Evans prøvde å skaffe seg en trykkpresse og en ny settemaskin for å publisere materialer på skriftsystemet sitt. Her fikk han imidlertid motstand fra de europeiske kolonimaktene. Hudson's Bay Company, som hadde monopol på utenlandshandel i vestlige Canada, nektet å importere en presse for ham, fordi de mente at lese- og skriveferdigheter blant innfødte var noe som burde frarådes. Evans klarte imidlertid, med store vanskeligheter, å lage sin egen presse og begynte å utgi materialer skrevet med stavelsesskriften.

Evans forlot Canada i 1846 og døde like etter, men det at stavelsesskriften var så lett å lære og bruke sikret den fortsatt bruk blant de innfødte, til tross for motstand fra europeerne. I 1849 skrev den anglikanske biskopen for Rupert's Land at «noen få av indianerne kan lese ved hjelp av disse stavelsestegnene; men om de bare hadde lært å lese sitt eget språk med våre bokstaver, ville de ha vært ett steg nærmere å lære seg det engelske målet.» Men stavelsesskriften hadde slått rot blant creene (og leseferdighetene deres var større enn hos både de engelske og de franske kanadierne), og i 1861, femten år etter at Evans døde, publiserte British and Foreign Bible Society en bibel skrevet med cree-stavelsesskrift. Da hadde både protestantiske og katolske misjonærer tatt i bruk stavelsesskriften i misjonsarbeidet sitt.

Misjonsarbeid på 1850- og 1860-tallet spredte stavelsesskriften til vestkanadiske dialekter av ojibwa (prærieojibwa og saulteaux), men det ble sjelden brukt over grensa av ojibwaene i USA. Misjonærer som hadde lært Evans' system spredte det østover gjennom Ontario og inn i Québec, og nådde creespråklige områder så langt øst som naskapi. Attikamekw- og innufolkene i østlige Québec og Labrador bruker latinske alfabeter.

I 1856 møtte John Horden, en anglikansk misjonær ved Moose Factory i Ontario som hadde tilpasset stavelsesskriften til østcree, en gruppe inuitter fra regionen Grande rivière de la Baleine i nordlige Québec. De var interesserte i å tilpasse stavelsesskriften til sitt språk. Han forberedte noen eksempler basert på deres uttale av inuktitut, men det viste seg raskt at antallet lyder og den enkle stavelsesmodellen i Evans' system ikke var nok for dette språket. Med hjelp fra Edwin Arthur Watkins lagde han en dramatisk modifisert utgave av stavelsesskriften for å gjenspeile disse behovene.

I 1876 ansatte den anglikanske kirken Edmund Peck til å jobbe fulltid ved deres misjonsstasjon i Great Whale River (nå kjent som Kuujjuarapik), som lærte stavelsesskriften til inuittene og oversatte materiale til stavelsesskrift. Arbeidet hans i Arktis krediteres vanligvis for å ha etablert bruken av stavelsesskrift blant inuittene. Med støtte fra både anglikanske og katolske misjonsorganisasjoner hadde inuittene innen det 20. århundre tatt til seg stavelsesskriften og begynt å bruke innad.

På 1880-tallet oppfant John William Tims, en anglikansk misjonær fra Storbritannia, en rekke nye former for å skrive språket blackfoot.

Franske katolske misjonærer var primærkraften bak utvidelsen av stavelsesskriften til athabaskiske språk i det seine 19. århundret. Oblaftfedrene var spesielt aktive i bruken av stavelsesskrift i misjonsarbeid. Oblatpresten Adrien-Gabriel Morice tilpasset stavelsesskriften til dakelh, og oppfant et stort antall nye grunnbokstaver for å støtte den mer kompliserte fonologien til athabaskiske språk. Presten Émile Petitot utviklet stavelsesskrifter for mange athabaskiske språk i Nordvestterritoriene, inkludert slavey og chipewyan.

Cree påvirket designet til Pollard-skriften i Kina.

Stavelsesalfabeter

Inventaret, foren og ortografien til stavelsesskriften varierer blant creesamfunnene som bruker den. Den har også blitt videre modifisert for bruk i andre algonkinske språk, samt for inuktitut, som har store fonologiske forskjeller fra cree. Det er to større varianter av skriften, sentralalgonkinsk og inuktitut. I tillegg er det avledede skrifter for blackfoot og athabasiske språk som bruker prinsippene og bokstavformer fra det sentralalgonkinske alfabetet, men i blackfoot har de fleste bokstavene blitt erstattet av modifiserte bokstaver fra det latinske alfabetet. Hver av disse variantene reflekterer en historisk utvidelse av skriftsystemet.

Sentralalgonkinsk

Utdypende artikler: vestcree-stavelsesskrift og østcree-stavelsesskrift

Cree og ojibwa var språkene stavelsesskriften opprinnelig ble designet for, og de som er nærmest det opprinnelige mønsteret beskrevet av James Evans. Dialektene har noen variasjoner i konsonantinventaret, men der de har hatt samme lyd har de som regel brukt samme bokstav til å transkribere den. Der de ikke har hatt en lyd har en ny bokstav blitt skapt, som regel ved å modifisere en annen. I flere creedialekter har ê smeltet sammen med î, og disse bruker bare tre av de fire vokalorienteringene.

Øst- og veststavelsesskrift

Når stavelsesskriften spredte seg til ojibwa og creedialektene øst for grensa mellom Manitoba og Ontario oppsto det noen endringer. For det første ble det diakritiske tegnet som markerer ikke-endelig w flyttet fra posisjonen etter stavelsen til foran; dermed er vestcree ⟨ᒷ⟩ ekvivalent til østcree ⟨ᒶ⟩ – begge uttales mwa. For det andre ble de spesielle endelige formene for konsonantene erstattet med hevede versjoner av den korresponderende -a-serien, så ⟨ᐊᒃ⟩ er ak og ⟨ᓴᑉ⟩ sap (grafisk «a^ka» og «sa^pa»), heller enn ⟨ᐊᐠ⟩ og ⟨ᓴᑊ⟩. Creedialektene i de vestlige provinsene beholder de Pitman-deriverte endelige konsonantene fra den opprinnelige utgaven, men endelig y har blitt til den mer tydelige ⟨ᐩ⟩ for å unngå forvirring med de forskjellige prikkene som er diakritiske tegn. Ekstra konsonanter brukes mer i øst.

Endelige konsonanter
	Vest	Øst
p	ᑊ	ᑉ
t	ᐟ	ᑦ
c	ᐨ	ᒡ
k	ᐠ	ᒃ
m	ᒼ	ᒻ
n	ᐣ	ᓐ
s	ᐢ	ᔅ
š	ᐡ	ᔥ
y	ᐩ	ᔾ
l	ᓫ (ᔆ)	ᓪ
r	ᕑ (ᙆ)	ᕐ
w	ᐤ	ᐤ
h	ᐦ	ᐦ
ð	ᙾ	ᕪ

Ekstra konsonantserier

Noen vestlige diagrammer viser fulle l- og r-serier, primært til bruk i lånord. I en katolsk variant er r- en vanlig asymmetrisk form, derivert ved å legge til en strek til c-, mens l- viser et uregelrett mønster: Til tross for at de er asymmetriske roteres formene kun 90°, og li er et speilbilde av det som hadde vært forventet; den er verken en inversjon eller et speilbilde av le, som i de andre seriene, men heller en 180°-rotasjon.

Noen vestlige tillegg

ᖋ	ᖊ		ri	re		(endelig ᙆ)
ᖍ	ᖌ		ra	ro

	ᕆ				li
ᕍ		ᕊ		la		lo		(endelig ᔆ)
	ᕃ				le

Serier ble lagt til for l-, r-, sh- (š-) og f- i de fleste østlige creedialektene. r- er en inversjon av formen til vestlig l-, men nå er det re som har uventet orientering. l- og f- er regelrette asymmetriske og symmetriske former; selv om f- er asymmetrisk i form er den derivert fra p-, og roterer derfor 90° på samme måte som p-. Her er stedet der de to algoritmene for å bestemme vokalorientering, som tilsvarer de symmetriske formene i den originale skriften, viser seg å være forskjellige: ᕙ f-serien, samt for den sjeldne ᕦ th-serien derivert fra ᑕ t-, er vokaler av med samme vokalhøyde derivert via en rotasjon mot klokka; imidlertid er den østlige sh-serien, som ikke helt tilfeldigvis ligner på den latinske bokstaven s, roteres med klokka med motsatte vokalderivasjoner: høy -i fra law -a og lavere -e fra høyere -o. Den foreldede sp-serien viser at dette var det opprinnelige designet til skriften, men inuktitut, som kanskje har generalisert fra ᕙ-serien som oppsto som ᐸ pluss en sirkel ved begynnelsen av streken som starter bokstavene, men som uavhengig form må den roteres i motsatt retning (mot klokka), er konsistent mot klokka. (Den østlige r-serien kan ses som at begge disse algoritmene brukes på ro (halvfet skrift), mens vestlig l- kan ses som at begge brukes på la (halvfet skrift).)

Noen østlige tillegg

ᓕ	ᓓ		li	le
ᓚ	ᓗ		la	lo

ᕆ

ri

ᔑ

ši

ᕕ

fi

ᕠ

ði

ᕋ

ᕈ

ra

ro

ᔕ

ᔓ

ša

šo

ᕙ

ᕗ

fa

fo

ᕦ

ᕤ

ða

ðo

ᕃ

re

ᔐ

še

ᕓ

fe

ᕞ

ðe

Det er noen mindre variasjoner innen både østlig og vestlig cree. Skogcree, for eksempel, bruker konvensjonene fra vestcree, men har mistet -e-serien, og har en ekstra konsonantserie, ⟨ᙾ⟩ th- (ð-), som er en -y-serien med strek gjennom.

ᖨ			thi
ᖬ	ᖪ		tha	tho

Moosecree, som bruker konvensjonene fra østcree, har en endelig -sk som består av -s og -k, som i ᐊᒥᔉ amisk («bever»), og endelig -y skrives med en hevet ring, ⟨°⟩, heller enn en hevet ya, som bevarer i mer fremtredende form, den distinkte endelige formen som ellers bare finnes i vest: ᐋᔕ̊ āshay («nå»).

Østcree har distinkte labialiserte endeformer, ⟨ᒄ⟩ -kw og ⟨ᒽ⟩ -mw; disse skrives med hevede versjoner av -o-serien heller enn med den vanlige -a-serien, som i ᒥᔅᑎᒄ mistikw («(et) tre»). Dette motiveres av det faktum at vokalen o labialiserer konsonanten foran.

Selv om naskapi i de fleste tilfeller følger konvensjonene i østcree, markerer de ikke vokallengde i det hele tatt, og bruker to prikker, enten plassert over eller før en stavelse, for å indikere w: ⟨ᐛ⟩ wa, ⟨ᐖ⟩ wo, ⟨ᑥ⟩ twa, ⟨ᒂ⟩ kwa, ⟨ᒠ⟩ cwa (/tswa/), ⟨ᒺ⟩ mwa, ⟨ᓏ⟩ nwa, ⟨ᔄ⟩ swa, ⟨ᔽ⟩ ywa. Siden konsonantklynger med s- i naskapi alle er labialiserte, sCw-, har også disse to prikker: ⟨ᔌ⟩ spwa, osv. Det er også en labialisert endesekvens, ⟨ᔊ⟩ -skw, som er en hevet so-ko.

Inuktitut

Utdypende artikkel: inuktitut-stavelsesskrift

De østlige formene av cree-stavelsesskrift ble tilpasset til å skrive inuktitutdialektene i Nunavut (utenom de helt i vest, inkludert Kugluktuk og Cambridge Bay) og Nunavik i nordlige Québec. I andre inuittiske områder brukes varianter av det latinske alfabetet.

Inuktitut har bare tre vokaler, og trenger dermed bare -a-, -i- og -o-seriene fra cree, den siste brukes for /u/. -e-serien ble opprinnelig brukt for diftongen /ai/, men dette ble droppet på 1960-tallet så inuktitut ikke skulle ha flere bokstaver enn det som kunne støpes på en IBM Selectric-skrivemaskinsball, der -ai skrives som en -a-seriestavelse fulgt av ⟨ᐃ⟩ i. Inuit Tapiriit Kanatami har nylig bestemt seg for å gjeninnføre -ai-serien, og Makivik Corporation har tatt den i bruk i Nunavik, men den har ennå ikke blitt gjeninnført i Nunavut.

Inuktitut har flere konsonanter enn cree, femten i standardisert form. Siden inuktitut ikke har noen /ts/ har c-serien blitt tatt i bruk med lydverdien g (/ɡ ~ ɣ/). y-serien brukes for enten y- eller j-, siden det bare er dialektforskjeller mellom disse; det samme med s-serien, som kan stå for enten s- eller h- ahengig av dialekt. l-serien fra østcree brukes: ⟨ᓚ⟩ la, ⟨ᓗ⟩ lu, ⟨ᓕ⟩ li, ⟨ᓓ⟩ lai; en strek legges til disse for å betegne ustemt lh (/ɬ/): ⟨ᖤ⟩ lha, osv. f-serien fra østcree brukes også for inuktitut v-: ⟨ᕙ⟩ va, osv. Østcrees r-serie brukes for veldig forskjellige lyder i inuktitut, /ɢ ~ ʁ/, som også staves r med det latinske alfabetet. Denne følger imidlertid de vanlige reglene for rotasjon, så vokaler med lik vokalhøyde deriveres med rotasjon mot klokka, og rai er derfor en inversjon av ri:

	ᕆ				ri
ᕋ		ᕈ		ra		ru
	ᕂ				rai

Resten av lydene skrives med digrafer. En hevet ra prefikseres til k-serien for å lage en digraf for q: ⟨ᖃ⟩ qa, osv.; den endelige versjonen er ⟨ᖅ⟩ -q. En hevet na-ga prefikseres til g-serien for å skape ng (/ŋ/): ⟨ᖓ⟩ nga, osv., og na dobles for den geminate nng (/ŋː/): ⟨ᙵ⟩ nnga. De endelige versjonene er ⟨ᖕ⟩ og ⟨ᖖ⟩.

I Nunavut har endelig h blitt erstattet med den latinske bokstaven ⟨ᕼ⟩, som ikke roteres, men i Nunavik avledes en ny serie ved å legge til en strek til k-serien: ⟨ᕹ⟩ ha, osv.

I de tidlige årene brukte katolske og anglikanske misjonærer noe forskjellige former stavelsesskrift for inuktitut. I moderne tider har imidlertid disse forskjellene forsvunnet. Dialektvarianter gjennom den stavelsesskriftbrukende inuittverdenen har fremmet et implisitt mangfold i stavingen, men for det meste har ikke dette hatt noen påvirkning på selve skriftsystemet.

Avledede skriftsystemer

Minst to skriftsystemer er avledet fra kanadisk stavelsesskrift, og deler prinsippene fra denne, men har fundamentalt forskjellige bokstavformer eller lydverdier.

Blackfoot

Utdypende artikkel: Blackfoot-stavelsesskrift

Blackfoot, et annet algonkinsk språk, bruker en stavelsesskrift som er ganske forskjellig fra cree- og inuktitut-versjonene. Selv om opphavet er fra cree kommer de fleste bokstavformene fra det latinske alfabetet, og kun noen kommer fra cree. Blackfoot har åtte initielle konsonanter; bare to av disse er samme form som de i cree, nemlig ⟨ᓯ⟩ se og ⟨ᔨ⟩ ye (her har bare vokalene blitt endret). De andre konsonantene ble skapt ved å endre bokstaver i det latinske alfabetet for å skape -e-serien, og i tre tilfeller ved å ta bokstaver fra cree og gi dem lydverdier som tilsvarer de latinske bokstavene de ligner på. Disse er ⟨ᑭ⟩ pe (fra ⟨P⟩), ⟨ᒥ⟩ te (fra ⟨T⟩), ⟨ᖼ⟩ ke (fra ⟨K⟩), ⟨ᒋ⟩ me (fra ⟨m⟩), ⟨ᖸ⟩ ne (fra ⟨N⟩), ⟨ᖴ⟩ we (fra ⟨Ϝ⟩). Det er også et antall distinkte endeformer. De fire vokalposisjonene brukes for de tre vokalene og én diftong i blackfoot. Skriften brukes ikke lenger i dag.

Merknader

Type nummerering