Karismatisk kristendom

Karismatisk kristendom, av gresk karisma «nådegave», det vil si «Åndens gaver» som tungetale, profetier og helbredelse, er en form for kristendom. Pinsebevegelsen og litt senere Trosbevegelsen har typiske karismatiske trekk, men karismatiske vekkelser opptrer også i de etablerte kirkesamfunnene.

Man pleier å skille mellom pinsebevegelsen, trosbevegelsen og den karismatiske bevegelsen. Alle tre er karismatiske rørelser fordi de betoner åndsdåp eller «åndsfylde» og «nådegaver».

Historie

Allerede på 200-tallet mente monastene å ha fått den karismatiske gaven å eie direkte inspirasjon gjennom Den hellige ånd. Kirkefaderen Tertullian sluttet seg til bevegelsen på slutten av sitt liv. I middelalderen representerte de profetiske mystikerne en form for karismatikk.^[1]

Moderne karismatisk kristendom er regnet å ha sin start omkring 1900 med vekkelsen i Azusa street i Los Angeles som startpunkt. Den deles videre i ulike faser: Pinsebevegelsen splittet i begynnelsen mange frikirker av borgerlig karakter, mens de etablerte kirkesamfunnene ble berørt i mindre grad. Bevegelsen utviklet seg etterhvert til å få stort sett samme læregrunnlag. Trosbevegelsen ble senere en utbrytning fra Pinsebevegelsen. På 1960-tallet startet prester i USA å rapportere at de hadde blitt døpt i Den hellige ånd. Den bevegelsen som dermed startet blant de etablerte kirkene er det som kalles karismatisk vekkelse. I løpet av ganske kort tid fikk bevegelsen stor oppslutning på verdensbasis og Den katolske kirke ble berørt fra 1967.

Det finnes over en halv milliard karismatikere i hele verden^{[trenger referanse]}, som er ca. 9 prosent av jordens befolkning. Pinsebevegelsen utgjør ca. 95 millioner av disse^{[trenger referanse]}.

Karismatisk kristendom i Norge

Den karismatiske kristendommen slo rot i Norge på begynnelsen av 1970-tallet. En viktig begivenhet var utgivelsen i 1972 av Gud har mer å gi, den norske utgaven av Nine o'clock in the morning, en bok som blant annet inspirerte mange norske prester til å virke inn i sine etablerte kirkesamfunn med Den hellige ånd.^[2]^[3] Den episkopale pastoren Dennis Bennett (1917–1991) fra Los Angeles hadde gitt ut boka og Indremisjonens tidligere generalsekretær Torvald Øberg skrev forord.^[4] Et seminar med Full Gospel Business Men's Fellowship International i 1970 var en viktig begivenhet, sammen med flere såkalte helligåndsseminarer. Sammen med blant annet presten Hans Jacob Frøen og Hans Christian Lier var Øberg med å bane veien for karismatikken i norsk kirkeliv.^[5] Organisasjonen Ungdom i Oppdrag ble til i denne tiden, og i februar 1977 ble det avholdt et «helligåndsseminar» i Storsalen i Oslo som samlet 1200 mennesker, deriblant mange prester i Den norske kirke. Dette kulminerte i opprettelsen av OASE-bevegelsen som har hatt sommerfestivaler fra 1980.

Referanser

^ Profetiske mystikere i middelalderen og profetisk gave i den karismatiske bevegelse
^ Den karismatiske bevegelse, Tormod Engelsviken^{[død lenke]}
^ Christenson, Larry (2018). «1». Velkommen, Hellige Ånd - karismatisk fornyelse i Kirken. Proklamedia. s. 21. ISBN 978-82-7199-575-1.
^ (no) Gud har mer å gi, Dennis Bennett, forord ved Torvald Øberg
^ For fattig og Rik, 11. febr. 1979 s. 6. Intervju med Torvald Øberg

Eksterne lenker

Akademisk tidsskrift om kristen karismatik
Pinsebevegelsen i Norge (Av Terje Hegertun, fakultetslektor)

[Profetiske_mystikere-1] Profetiske mystikere i middelalderen og profetisk gave i den karismatiske bevegelse

[Engelsviken-2] Den karismatiske bevegelse, Tormod Engelsviken^{[død lenke]}

[3] Christenson, Larry (2018). «1». Velkommen, Hellige Ånd - karismatisk fornyelse i Kirken. Proklamedia. s. 21. ISBN 978-82-7199-575-1.

[Bennett-4] (no) Gud har mer å gi, Dennis Bennett, forord ved Torvald Øberg

[Øberg-5] For fattig og Rik, 11. febr. 1979 s. 6. Intervju med Torvald Øberg

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]